lørdag 30. oktober 2010

Lørenskog halvmaraton

Astrid, hvorfor holdt du deg ikke til sofa, chips og portvin?

Konkurransesesongen var jo over for min del. Men dere har vel alle skjønt nå at jeg er lett å overtale! Torfinn fikk meg derfor ganske greit med på Lørenskog halvmaraton. Deretter fikk jeg ganske greit overtalt Kristine, og vi kjørte sammen til Lørenskog i formiddag. Det var grått og trist med noen skikkelig kalde vindkast.

Hytteplanmila gjorde mye for selvfølelsen min, og selv om det ikke har blitt så mye løping siden tenkte jeg at i dag, da burde jeg klare å komme meg under 2 t. Hallo, det burde da være innen rekkevidde. Jeg sjekket to forskjellige løpekalkulatorer (McMillan og den i "Run less run faster"-boka) og begge konkluderer med at jeg er god for 1.50. Vel, da kan jeg vel i hvert fall løpe i 5:30 hele veien, tenker jeg. Og humøret er på topp i sånn ca. 1 km. Allerede ved bondegården angrer jeg bittert at jeg ikke heller raker løv på dugnaden i sameiet hjemme. Bare det å være ute i dette sure regnværet er milevis fra komfortsona - å skulle løpe i tillegg føles nesten uutholdelig. Som om ikke det er nok, begynner øreproppene til iPoden å skli ut på grunn av regnet. Å løpe 20 km til uten musikk - krise. Bakkene fortsetter - dobbeltkrise. Men etter fire kilometer kommer vi til noen nedoverbakker på asfalt, og jeg kan sette opp tempoet igjen. Det går greit noen kilometer, før den sinnssyke vinden får meg til å hate noe inderlig. Skikkelig marerittfølelse - jeg løper og løper, men kommer ikke av flekken. Men halvveis ligger jeg på snittid 5:35 og er ganske sikker på at det skal gå greit - jeg er likevel så sliten at jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ikke sette meg i kafeen i steden. Bedre blir det ikke når vi igjen må opp forbi den hersens bondegården og videre opp i skogen. Jeg holder på å gå skikkelig på trynet, og da begynner jeg faktisk såvidt å grine. Hva er det jeg driver med, kald og stiv, isklumphender, gråteferdig? Heldigvis får selvmedlidenheten halsen til å snøre seg sammen, så jeg er nødt til å tørke tårene og fortsette. Jeg har meldt meg på maraton, jeg kan ikke bryte et løp etter 14 km! Herfra og inn kjemper jeg en kamp for bare å komme meg i mål uten å måtte gå. Det går uendelig sakte - flere km i 6:30-tempo, er det mulig?! - og jeg er så lei at jeg bare har lyst til å legge meg ned og bli liggende til noen eventuelt gidder å plukke meg opp. Uff. Men ved mål står heldigvis Torfinn og Espen og heier og får meg i godt humør igjen :) 2'3'' eller noe, det er ikke så nøye, jeg hadde uansett ikke dagen og værforholdene gjorde ikke ting bedre. Jeg er litt gretten over å ha hatt tre fæle halvmaraton på rad, og tenker at dette virkelig ikke er min distanse! Jeg må tydeligvis trene mer langdistanse, siden 10km-tiden min er så mye bedre enn halvmaratonresultatene. Dessuten er jeg ganske sikker på at en stor del av problemet ligger i hodet, og det vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med...! Men jeg fullførte i hvert fall, og det var garantert god mental trening.


Med Espen etter mål


Torfinn og Kristine løp utrolig fort og perset med glans begge to - kjempegøy! Kristine er også veldig ivrig på å få oss med på Vinterkarusellen, jeg stiller meg litt tvilende og tenker at kroppen min kanskje er litt sliten og lei akkurat nå... Kanskje får jeg lyst etter hvert, men akkurat nå føler jeg meg så sliten og kvalm og elendig at jeg nesten tviler på om jeg våkner opp i morgen tidlig. Hvis jeg gjør det, skal jeg i hvert fall ikke løpe :-)

Garmin-detaljer

fredag 29. oktober 2010

Iacta alea est!

Jeg har ikke sansen for unødig bruk av pompøse latinske sitater - men dette er en passende anledning. Jeg har nemlig tatt det store skritt å melde meg på Berlin Marathon 2011!

Sakte men sikkert har jeg fått lyst - og mot - til å prøve meg på denne distansen. Jeg vet at det kommer til å bli hardt, men samtidig gleder jeg meg veldig til å trene meg opp til å klare å gjennomføre. For det er i grunnen målet; jeg håper å kunne løpe/jogge de 42 km, uten å ha noen bestemt tid å komme meg under. Kanskje peiler jeg meg inn på et tempo etter hvert som jeg får litt erfaring med lengre distanser, men det ser jeg an etter hvert.


Janicke har også meldt seg på, og det er takket være henne jeg ble inspirert til å velge akkurat dette løpet. Hun har lovet å dele noen tips med meg - det kommer nok godt med! Ellers vet jeg at flere i Treningscamp-klubben er på gli når det gjelder maraton til neste år - jeg nevner ingen navn, men dere vet hvem dere er! Kan jeg, kan dere :)

I morges lå det to bøker om løping i posthylla og ventet på meg; Run less run faster og Lore of running. Det er Morten som har tipset meg om disse, takk! Jeg gleder meg til å tilbringe mange timer på sofaen mens jeg leger legger og leser samtidig...

Dagens (og ukas!) treningsøkt: Ukjent antall bassenglengder rolig svømming.

lørdag 23. oktober 2010

Lengre enn langt

Det var jo sådd en del tvil rundt mine hensikter om å hvile leggene friske, da jeg i neste åndedrag utbasunerte at en tur på 25 km var planlagt i dag. Joda, jeg *skal* ta det med ro framover. Dette var siste utskeielse før askesen!

Dagen startet dårlig, jeg sov nemlig helt elendig i natt. Tror det bare ble et par timer til sammen, og konstant surret langturen i hodet: jeg kan ikke løpe så langt hvis jeg ikke får sove... jeg kan ikke løpe så langt hvis jeg ikke får sove... Men jeg kunne jo ikke la Kristine i stikken, så jeg kom meg avgårde før ni likevel. Det var bikkjekaldt, og jeg skjønte med en gang at jeg ikke hadde kledt nok på meg. Bare en tynn genser og en tynn jakke holder ikke lenger! Jeg burde også hatt vanter og hals.

Men så vakkert det var! Strålende sol som fikk rimet til å glitre. En fantastisk ramme for en rolig langtur...

Elin, Kristine og jeg tok det med ro opp til Sognsvann. Der snudde Elin, og vi fikk isteden selskap av Lise Marit. Jeg følte meg fin, men etter noen bakker møtte jeg plutselig veggen. Pulsen ble høy, beina tunge, og jeg måtte la Kristine og Lise Marit løpe i forveien. De er spreke, så det er ikke noe nederlag - men jeg følte meg så kjørt at jeg var sikker på at jeg måtte snu og ta t-banen tilbake. Jeg som skulle løpe den lengste turen noensinne i dag! Det går jo ikke an. Et par slurker solbærsaft, litt rolig tempo, og så følte jeg meg plutselig fin igjen. Rart det der, hvordan man kan hente seg inn selv om det føles umulig - en positiv lærdom å ha med seg. Det hjalp nok godt med solbærsaft (takk for tips, Janicke!) Jeg fikk ikke tak i XL-1-bar i går, så det ble New Energy likevel; men som du sier er det ikke så lett å spise når man løper. Jeg orket faktisk bare en liten bit... Men det holdt i grunnen med saften.

Ved Ullevålseter ventet Kristine og Lise Marit på meg, og vi løp tilbake sammen. Denne gangen tok vi løypa som fører til den andre siden av vannet. Her var det mye deilige nedoverbakker, og endelig begynte solen å varme litt. Skravla gikk konstant, vi hadde det veldig hyggelig! Ved Sognsvann skilte vi lag med Lise Marit, og Kristine og jeg fortsatte tilbake til Skøyen. Jeg følte meg helt fin hele veien, faktisk, bare litt tung og sår i beina mot slutten. Det ble 26,2 km! (2' 46'') Jeg er kjempefornøyd, og gleder meg til neste langtur. Leggene kjente jeg veldig lite til (helt sant!), det bekrefter mistanken min om at det er høyt tempo som belaster mest. Jeg skal likevel ta en ukes fri nå - jeg skal bort i jobbsammenheng onsdag og torsdag, så da passer det i grunnen godt å stå over treningen. Så blir det kanskje en liten langtur neste lørdag igjen...



Tusen takk for en hyggelig tur, jenter!

onsdag 20. oktober 2010

På gress og på is

Så har jeg fått min straff for å løpe raskt på asfalt med lettvektssko. Leggene dunker og verker selv når jeg sitter stille, og skriker enda høyere når jeg går i trapper eller løper. Kollegaene mine ser igjen rart på meg der jeg kommer på jobb i joggesko og jeg tilbringer kveldene med frossent fårikålkjøtt dandert på beina. Jeg har derfor innsett at sesongen må avsluttes nå, og mer intens trening legges på is inntil videre. Ikke flere konkurranser før halvmaraton i Tromsø i januar! Jeg klarer neppe å kutte løpetreningen helt, men jeg har tro på at roligere tempo og én økt mindre i uka (byttes ut med spinning/sykling/rulleski/ski) skal holde ting i sjakk. På intervalltreningen tidligere i kveld hadde jeg mest lyst til å gråte, men nå tenker jeg at jeg begynner å bli kjent med skaden og vet hva som skal til for å dempe den etter en litt for intens periode.

Mandag tok jeg første joggetur etter Hytteplanmila; den sedvanlige Bygdøyrunden. Det var mørkt og vått, men veldig vakkert med høstløv over alt. Jeg elsker denne årstiden! Beina var blytunge etter lørdagen og jeg strevde med å holde meg under 6 min/km i det relativt kuperte terrenget. Dessuten kom smertene sterkere og sterkere mot slutten, så det ble en sånn økt man bare registrerer på connect.garmin.com og deretter sletter fra hukommelsen. Men godt føltes det etterpå likevel!




I kveld var det Treningscamp igjen. Jeg er imponert over hvor mange som kommer på tross av høstmørket! Tror faktisk vi var 16-17 stk. Leggene verket allerede på vei oppover, så det fikk bli nok en defensiv økt. Jeg varierte mellom korte og normale runder, men fikk mer og mer vondt. Da kom jeg på den lyse ideen å løpe på gresset ved siden av grusveien. Veldig mye mindre smertefullt (og temmelig effektivt - selv om det gikk sakte kom pulsen godt opp!). På den måten klarte jeg å fullføre de 10 enkle rundene som sto på programmet.



Nå blir det to dager med tigerbalsam og avslapning - lørdag skal jeg nemlig løpe min lengste tur noensinne. Kristine og jeg starter ved Skøyen og løper opp til Sognsvann, der vi forhåpentligvis møter flere campere. Så går turen til Ullevålseter - og deretter helt ned til Skøyen igjen. Regner med at det tilsvarer ca. 25 km. Jeg håper og tror beina holder i rolig tempo. Gleder meg veldig til å løpe så langt! Jeg må huske å ha med noe energipåfyll - fungerer en vanlig sjokolade, tro, eller er det helt fy-fy? Type New Energy e.l.?

lørdag 16. oktober 2010

Hytteplanmila

Det er ikke greit å være løper. Spesielt ikke løper med betennelse i leggene og tidvis oppsvulmede føtter. Hva slags sko skal man velge? Jeg endte opp med tre par i bilen da vi kjørte til Hytteplanmila... Jeg innser at dette illustrerer overfloden i vår del av verden, og synes det er flaut - men kan jeg lette litt på samvittigheten med det faktum at jeg ikke har kjøpt verken sivile sko eller klær det siste året?


Min dårlige samvittighet. (Endte forresten opp med Adizero Tempo, et godt valg!)

Torfinn, Hanne og jeg kjørte sammen i retning Hønefoss. De to hadde funnet ut at vi alle tre skulle komme oss under henholdsvis 40- og 50-tallet. Galskap, tenkte jeg. 5-km-persen min er på 25.02, og jeg kunne vanskelig se for meg at jeg skulle holde det tempoet dobbelt så lenge. Nå skulle riktignok løypa være forholdsvis lettløpt, så jeg tenkte at det gikk vel an å prøve. Sub-52 virket litt mer realistisk, men ville også være bra.

Litt dramatikk rett før start hører jo med; jeg tok igjen ansvar for dagens stressmoment. 7 minutter før start kler vi av oss overtrekkstøyet for å varme opp. Jeg skal finne fram ipoden. Ipoden? Hvor i alle dager har jeg gjort av den? Jeg tømmer alle sekker i hele bilen. Vrenger alle lommer. Hanne blir beordret inn i garderoben for å lete. Ingen ipod. Jeg gir opp hele greia, og vet at det blir umulig å komme seg under 50 min uten følge av A-ha. Ja, ja, meg og mine materialistiske problemer, jeg prøver å være stoisk - og ser at ipoden har ligget på biltaket hele tiden... Her er bildebeviset:

Frenetisk leting. Er det mulig... Ingen av oss fikk varmet opp på grunn av meg.

Været var fantastisk. Kaldt, men strålende sol og nydelige høstfarger. Jeg hadde pugget løypebeskrivelsen og kjente meg godt igjen; først nedover - så en litt kupert strekning - deretter flatt før den siste stigningen opp til mål. Jeg startet på 04.52, 04.56, 05.07. Her begynner jeg å miste troen litt. Skal jeg virkelig orke å gå på en supersprekk? Kan jeg ikke bare perse såvidt, uten så mye hat og smerte? Hanne løper forbi meg når vi kommer ned til det flate området, hun gir seg åpenbart ikke med det første. Hm... Jeg får vel prøve litt til, da. 05.00. Jeg kommer inn i en god rytme - 4.43 og 4.47. Det er flatt så langt øyet kan skue, så det er i grunnen bare å fortsette å prøve til det eventuelt ikke går lenger. Og jeg skjønner etter hvert at det kommer til å gå! Den siste kilometeren er tung, men jeg gir alt i "pulsbakken" og kommer inn til den offisielle tiden 49.21! Jippi! Jeg er så utrolig glad. Nå er jeg i en periode der treningen gir resultater, og det er så godt. Å komme seg under 50 minutter føles som en liten milepæl! Torfinn løp inn til 39.21 og Hanne 49.49 - full klaff for alle tre! En vellykket tur, med andre ord. Vi koste oss med kaffe og boller etterpå, og var vel enige om at vi skal tilbake til denne fine løypa neste år. Fine t-skjorter og sokker fikk vi forresten også. Alt fungerte veldig bra, bortsett fra at Hanne og jeg startet for langt bak i feltet og tapte endel tid i begynnelsen. Det tar vi på vår egen kappe! Veldig hyggelig med heiing av Siri, som skal ha sin del av æren for at kondisen vår er i bedring...
Opp "pulsbakken". Foto: Siri S. Johnsen


Torfinn fløy i finværet
Velfortjent Hytteplan-bollekos! Foto: Siri S. Johnsen

Dagens glade tall (med kilometerlaps, endelig!)

onsdag 13. oktober 2010

Høstkveld i parken

Vanen tro hadde tenkt å kalle dette innlegget Post-FMR. Men jeg føler meg rett og slett ikke post-noe som helst. Bortsett fra at jeg var så trøtt søndag kveld at jeg glemte å stille vekkerklokka, har jeg ikke merket noe til søndagens løp i det hele tatt. Deilig å slippe støle muskler for én gangs skyld (det føles nesten uvant)!

Men på grunn av alle konkurransene - på lørdag blir det jo fjerde løpshelg på rad - bestemte jeg meg for å ta det litt med ro på Treningscamp i kveld. Alle ryktene om den lettløpte Hytteplanmila gjør jo at det frister å gå for ny pers. Jeg skal ikke utbasunere noe høytsvevende mål offentlig, men håper selvfølgelig å komme meg under 53 min som er nåværende bestetid. Jeg satser på at løypa er en eneste lang nedoverbakke, så går det sikkert bra!

Jeg kjente bittelitt til leggene i dag igjen. Irriterende at det aldri kan gi helt slipp, men samtidig en lettelse at det har blitt så mye bedre. Jeg tror faktisk jeg skal være helt vill & gal og løpe med Aegisene på lørdag. Jeg er så utrolig lei de klumpete Sauconyene! Så får jeg heller lide litt etterpå.

Det var en liten, hyggelig gjeng på trening i kveld. Det er mørkere og kaldere enn tidligere, og i dag føltes det godt å løpe med lange ermer og jakke. Opp og ned til parken hadde jeg på meg lue og vanter i tillegg. Refleksvesten måtte også med! Her er dagens tall - litt kortere doble runder og noe lavere fart og puls enn vanlig.


Høy puls fikk jeg derimot da jeg skulle plugge Forerunnern i datamaskinen etterpå. Den var DØD! Fullstendig stokk, stein død. Grå skjerm. Ingen reaksjon når jeg trykker på startknappen. Helt nummen går jeg inn på bloggen til Moshonista og leter meg febrilsk fram til innlegget der hun opplevde det samme før Oslo Maraton - husker vagt at hun fant en abrakadabra-trylleformel som vekket sin klokke til live igjen. Derja. Trykke inn mode og reset i 10 sekunder. Skru på. Pling! Forerunnern er tilbake hos meg igjen. Tjo, nå ble jeg skjelven og må roe ned med litt sjokolade... Takk, Ingalill!

søndag 10. oktober 2010

Fredrikstadmarka rundt!

Fredrikstadmarka rundt, et skogsløp på 20 km. Jeg hadde Halvtravern friskt i minne og håpet veldig forsiktig å komme meg under 2.15. Jeg hadde studert løypeprofilen godt på forhånd og var innstilt på at det kom til å bli en tøff - men fin - treningstur i barndomstraktene.

Treningscamp var godt representert v/fam. Nome

Et par minutter for tidlig (!) gikk startskuddet for de over 200 deltakerne (visstnok rekord!). Jeg startet helt sist og forble i baktroppen i 4-5 km. Jeg har lært såpass at jeg ikke prøver å løpe et 2 mils terrengløp i 5-tempo! Flere burde åpenbart lære det, for etter hvert som kilometerne gikk kunne jeg plukke den ene etter den andre, og i løpet av hele runden ble jeg bare forbiløpt av én person. Godt for selvtilliten!


Start ved FIF-huset




Det var nydelig sol og fantastiske farger i skogen. Løypa startet veldig fint - grusvei før vi kom over på en reltativt lettløpt skogssti. Det er definitivt en fordel med få løpere i skogen, det gikk mye greiere å forsere røtter og våte steiner i dag enn under Halvtravern. Dessuten var stiene stort sett bredere. Men det var mye gjørme og sleipt underlag, og fra 10 km gikk det oppover i flere kilometer. Deretter var løypa lett kupert på grusvei fram til mål. Det var selvfølgelig en tung runde, men jeg (som pleier å sverge til asfaltens monotone flyt) ble veldig overrasket over hvor fin og morsom den var.

Og i dag stemte alt! Jeg følte meg sterk, beina ble aldri stive, jeg nøt naturen og de blide medløperne ("nå blir'e en skikkli' bakke her asså, nå må du passe på å disponere kreftæne ellers årkær'unte å løpe helt te' mål asså")... Det røynet på mot slutten, men jeg klarte å spurtslå den blide medløperen og karret meg inn til 2.00.40. Ingen sure miner over de 41 sekundene her - 20 km på 2.00 er da et veldig pent tall? Snittpulsen på 176 tyder på at jeg ikke brente av alt kruttet og kan gi litt ekstra neste lørdag (her er flere data).

Torfinn er i knallform for tiden og kom seg akkurat under 1.30 - Régis kom inn på 2.08. Vi var alle godt slitne etterpå.

Torfinn. Foto: Gaute Blekken/FIF

Régis hadde 187 i snittpuls og var glad for å komme til mål! Her flankert av Ingrid. Foto: Gaute Blekken/FIF


Caroline og Hanne løper barneløpet


Dagens "Fredrikstadmarka rundt" er helt klart den beste løpsopplevelsen jeg har hatt dette siste året, og jeg håper at flere vil være med på det flotte og morsomme løpet neste år!

fredag 8. oktober 2010

Grisegal!

Grisegal, det var Siljas reaksjon på at jeg har kjøpt meg skøyte-rulleski. Jeg er i grunnen enig. Jeg har ikke stått på rulleski på mange, mange år, så teknikken må nok tålmodig innlæres på nytt. Jeg kommer til å øve meg på gangveien langs E 18 i Skøyen-området; for å unngå å kræsje og kjøre på uskyldige passerende får jeg ta på hodelykt og vente til midnatt før jeg sniker meg ut... Dere er herved advart!

Hvorfor jeg kjøpte rulleski? Jeg trenger et alternativ til joggingen for å slippe flere belastningsskader. Dessuten trenger jeg å få trent flere muskelgrupper (bl.a. armer og rygg) - og jeg synes det er gøy. Så får vi bare håpe det ikke går med noe håndledd...


Dynasports RS 531 - funnet på finn.no


Enda en gladnyhet! Jeg var så heldig å vinne septemberutfordringenTreningscamp. Juhu! Jeg hadde ikke flest poeng, men å henge rundt på de forskjellige bloggene ustanselig har sine fordeler innimellom... Her gjaldt det å være raskest på labben! Jeg fikk velge fra Siris bugnende premiebord i går, og endte opp med en flott H2O-jakke med tilhørende bukse. Heldige meg! (Og den jakken kan komme godt med når jeg skal stavre meg rundt på rulleski om natten!) Det var mange, mange flotte premier i haugen, så det er bare å stå på og samle poeng til neste utfordring folkens...





Tirsdagens joggetur var jo fryktelig tung og trist. Mens onsdagens, derimot! Beina var friske igjen og jeg følte det kjempelett og godt å løpe 7 km på 38 min. Herlig! Så nå gleder jeg meg bare til søndagens løp i Fredrikstad. 20 km er langt, og halve løypa går på sti, dessuten er det endel tunge bakker. Jeg regner derfor ikke med å løpe så veldig kjapt - men jeg tenker at under 2.15 bør være mulig å få til.
I dag ble det 1000 m svømming og litt styrke. Nå er det tid for andebryst!

tirsdag 5. oktober 2010

Post-OB

Auauauau! Jeg er åpenbart bedre trent for å løpe halvmaraton enn for å krype oppover en slalåmbakke. Restitusjonen denne uken har vært mye, mye verre enn forrige.

Kvelden etter løpet var jeg helt kjørt. Natt til søndag våknet jeg hver gang jeg snudde meg, pga. smerter i sidelårmusklene. Da jeg sto opp var jeg så støl i setemusklene at jeg nesten ikke klarte å bevege meg... Og sånn har det vært siden, først i dag har jeg klart å bevege meg noenlunde normalt.

På grunn av dette ble dagens joggetur veldig tung. På programmet sto 6 km / 34-35 min., lett distanse. Det føltes ikke lett, beina var som blylodd hele veien. Jeg håper virkelig at kroppen får hentet seg inn før søndagens Fredrikstadmarka rundt! Det er et terrengløp på 20 km som går gjennom skogen rett ved barndomshjemmet mitt. Det blir nok et tøft løp, om enn med noe lavere stigning enn i Halvtravern. Torfinn, Régis og jeg stiller - noen flere som har lyst på en fin langtur på søndag? Bare en liten times kjøring fra Oslo! Jeg tipper det blir ille kost... I hvert fall etterpå.

Fredrikstadmarka rundt 10. oktober

Men det stopper ikke der - av en eller annen grunn har jeg også meldt meg på Hytteplanmila lørdag 16. oktober. Hvordan i alle dager skal jeg klare å løpe 10 km raskt, fjerde konkurransehelg på rad? Det er jo dømt til å mislykkes. Hører rykter om gode boller, da blir i det minste ikke hele turen bortkastet!

lørdag 2. oktober 2010

Oslos Bratteste

Oslos bratteste motbakkeløp gikk av stabelen i formiddag. 402 m opp på 2,67 km. Det ante meg at det er bratt, men jeg hadde faktisk ikke forestilt meg at det skulle være bratt. Jeg ble mer og mer betenkt etter som Siri og jeg gikk nedover til start - det var jo såvidt jeg klarte det den veien, hvordan skulle det bli å kreke seg oppover? Fordelen med å gjøre noe første gang er at du kan skylde på manglende rutine, så jeg tok det mest som en morsom opplevelse. Randi Helen og Ellen deltok også, veldig hyggelig å hilse på kjente.


Vel oppe på toppen: Torfinn, Astrid, Siri og Régis

Den første delen var rett og slett ekstremt bratt. Det nytter jo ikke å løpe der - så ingen andre gjøre det heller. Jeg kom raskt i baktroppen, men er fornøyd med at jeg holdt mer enn en håndfull unge og tilsynelatende spreke jenter trygt bak meg! Jeg var absolutt ikke den med tyngst pust. Lårmusklene, derimot, er for svake. De nye Inov-8-terrengskoene - perfekte. Fantastisk godt grep samtidig som de var lette som Adizero-skoene. Elsker dem allerede!

Etter hvert kom et kort parti der man kan løpe normalt, før det går oppover igjen mot mål. Jeg hang meg på Randi Helen, var hele tiden noen meter bak. Rett før mål trodde jeg jeg skulle ta henne, men nei - hun hadde et ekstra gir og spurtet de siste meterne! Jeg var helt kjørt... Håpet hele tiden å komme meg inn under halvtimen, og det gjorde jeg. Klokken viste 28:12, noe jeg var kjempefornøyd med. Jeg ble litt molefunken da jeg kom hjem og så at den offisielle tiden viser ett minutt mer - 29:14. Antagelig er det klokken som har stoppet automatisk når det gikk som saktest (eller så kan vi jo late som om arrangøren tar feil!). Jaja, jeg kom meg jo under halvtimen likevel, og jeg er absolutt ikke sist i klassen. Jeg sier at det får stå til godkjent - nok en tid å slå til neste år! :) En morsom, om enn litt kaldt, opplevelse! Jeg fikk veldig lyst til å legge noen treningsøkter til den samme bakken - noen som vil være med?

Ååååh så sakte det går...

Torfinn (i blå genser), kjapp Treningscamper

fredag 1. oktober 2010

Teknikk og nordlys

Jeg startet dagen med svømming i dag. Siden en tredjedel av bassenget var stengt av pga. vanngymping for eldre, ble det for komplisert å regne ut lengden - men jeg antar at det ble et sted mellom 1250 og 1500 m / 45 min. Styrkeøvelser for ben og kjernemuskulatur etterpå.
Senere på dagen hadde jeg time hos massør/kiropraktor. Dobbelttime denne gangen, slik at han også fikk knadd litt på ømme lårmuskler. Det var en nyttig investering, og jeg fikk kartlagt følgende fakta:

- "Hamstrings'en" var visst overraskende myk

- Muskelen foran/på utsiden av låret var stiv og tyder på at jeg ikke strekker ut foten godt nok når jeg løper, slik at setemuskelen hemmes (?)

- Muskelen på innsiden av begge knær er for svak

De to siste punktene kan bøtes på med styrkeøvelser som utfall og knebøy - visstnok viktig for å forebygge kneskader! (Er det noe jeg ikke vil ha nå, så er det vondt andre steder...) Jeg burde visst se på løpeteknikken for punkt 2... Hm.

Ellers var vi enige om at leggene er betydelig bedre enn tidligere. Og overraskende nok mente han at det bør kunne gå over etter hvert uten en lengre løpepause. Men snakket samtidig varmt om at skigåing er mer naturlig enn jogging på snø...

Apropos snø. Nå er jeg veldig, veldig glad - Régis og jeg har akkurat bestilt reise og opphold til Mørketidsløp i Tromsø 8. januar! Da går "Polar Night Half Marathon" av stabelen, vinterens motsvar til Midnattssolsløpet i juni. Jeg har alltid vært veldig fascinert av mørketid og vinterkulde, og kan ikke tenke meg et bedre sted eller tidspunkt for en hyggelig langhelg. Flere som føler seg fristet?


Morgendagens løp er ikke fullt så eksotisk, men det blir nok kaldt og surt i for- og etterkant likevel. Jeg burde sikkert grue meg til å løpe Oslos Bratteste, men motbakkeløp er noe totalt ukjent for meg, så jeg vet vel ikke helt hva jeg går til. Dessuten er det ingen tidsfrist, "man kan kose seg så lenge man vil i løypa". Så lenge jeg tross alt kommer meg opp, skal jeg ikke klage... Tror igrunnen det blir en morsom og litt annerledes opplevelse.
 
Blogglisten