Astrid, hvorfor holdt du deg ikke til sofa, chips og portvin?
Konkurransesesongen var jo over for min del. Men dere har vel alle skjønt nå at jeg er lett å overtale! Torfinn fikk meg derfor ganske greit med på Lørenskog halvmaraton. Deretter fikk jeg ganske greit overtalt Kristine, og vi kjørte sammen til Lørenskog i formiddag. Det var grått og trist med noen skikkelig kalde vindkast.Hytteplanmila gjorde mye for selvfølelsen min, og selv om det ikke har blitt så mye løping siden tenkte jeg at i dag, da burde jeg klare å komme meg under 2 t. Hallo, det burde da være innen rekkevidde. Jeg sjekket to forskjellige løpekalkulatorer (McMillan og den i "Run less run faster"-boka) og begge konkluderer med at jeg er god for 1.50. Vel, da kan jeg vel i hvert fall løpe i 5:30 hele veien, tenker jeg. Og humøret er på topp i sånn ca. 1 km. Allerede ved bondegården angrer jeg bittert at jeg ikke heller raker løv på dugnaden i sameiet hjemme. Bare det å være ute i dette sure regnværet er milevis fra komfortsona - å skulle løpe i tillegg føles nesten uutholdelig. Som om ikke det er nok, begynner øreproppene til iPoden å skli ut på grunn av regnet. Å løpe 20 km til uten musikk - krise. Bakkene fortsetter - dobbeltkrise. Men etter fire kilometer kommer vi til noen nedoverbakker på asfalt, og jeg kan sette opp tempoet igjen. Det går greit noen kilometer, før den sinnssyke vinden får meg til å hate noe inderlig. Skikkelig marerittfølelse - jeg løper og løper, men kommer ikke av flekken. Men halvveis ligger jeg på snittid 5:35 og er ganske sikker på at det skal gå greit - jeg er likevel så sliten at jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ikke sette meg i kafeen i steden. Bedre blir det ikke når vi igjen må opp forbi den hersens bondegården og videre opp i skogen. Jeg holder på å gå skikkelig på trynet, og da begynner jeg faktisk såvidt å grine. Hva er det jeg driver med, kald og stiv, isklumphender, gråteferdig? Heldigvis får selvmedlidenheten halsen til å snøre seg sammen, så jeg er nødt til å tørke tårene og fortsette. Jeg har meldt meg på maraton, jeg kan ikke bryte et løp etter 14 km! Herfra og inn kjemper jeg en kamp for bare å komme meg i mål uten å måtte gå. Det går uendelig sakte - flere km i 6:30-tempo, er det mulig?! - og jeg er så lei at jeg bare har lyst til å legge meg ned og bli liggende til noen eventuelt gidder å plukke meg opp. Uff. Men ved mål står heldigvis Torfinn og Espen og heier og får meg i godt humør igjen :) 2'3'' eller noe, det er ikke så nøye, jeg hadde uansett ikke dagen og værforholdene gjorde ikke ting bedre. Jeg er litt gretten over å ha hatt tre fæle halvmaraton på rad, og tenker at dette virkelig ikke er min distanse! Jeg må tydeligvis trene mer langdistanse, siden 10km-tiden min er så mye bedre enn halvmaratonresultatene. Dessuten er jeg ganske sikker på at en stor del av problemet ligger i hodet, og det vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med...! Men jeg fullførte i hvert fall, og det var garantert god mental trening.
Med Espen etter mål
Torfinn og Kristine løp utrolig fort og perset med glans begge to - kjempegøy! Kristine er også veldig ivrig på å få oss med på Vinterkarusellen, jeg stiller meg litt tvilende og tenker at kroppen min kanskje er litt sliten og lei akkurat nå... Kanskje får jeg lyst etter hvert, men akkurat nå føler jeg meg så sliten og kvalm og elendig at jeg nesten tviler på om jeg våkner opp i morgen tidlig. Hvis jeg gjør det, skal jeg i hvert fall ikke løpe :-)
Garmin-detaljer