NIMI

I dag var jeg et sted jeg virkelig aldri hadde trodd jeg skulle sette mine ben; Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI). Jeg og en haug superspreke treningsfantomer, liksom! Jeg hadde nemlig time hos lege Thomas Torgalsen. Han kunne med en gang konstatere at jeg har en klassisk beinhinnebetennelse i høyreleggen (som jeg trodde). Han studerte føttene mine som visstnok så nøytrale ut (det kan stemme), men da jeg måtte stå på ett bein og bøye kneet hadde det en tendens til å vri seg innover, noe som kan forårsake slike problemer. (Denne øvelsen var forresten ganske pinlig - jeg eier verken balanse eller styrke! Legen rådet meg til å trene mer på dette for økt stabilitet.) Jeg fikk en henvisning til MR, for at man skal kunne fastslå alvorlighetsgraden av skaden. For er det "bare" beinhinnebetennelse (og ikke en mer alvorlig slitasje eller tretthetsbrudd) kan man visstnok kjøre på til en viss grad så lenge man tåler smerten (og den bare kommer ved større anstrengelser). Uansett foreskrev legen "smertefri trening" inntil videre. Jeg påpekte at det ofte ikke gjør vondt når jeg løper, men rett etterpå. Teller det som smertefri trening, mon tro? (Evig optimist!) Nei og niks, selvfølgelig. Jeg var så dum å si at jeg skal løpe halvmaraton i Tromsø neste helg, noe som da i så fall må skje mot legens anbefaling. Jeg får gå litt i tenkeboksen. Det ene løpet har neppe så mye å si, skadet er jeg uansett... Samtidig har jeg løpt minimalt i hele desember (36 km totalt!), og det føles litt idiotisk å slå opp alt for fullt med 21 km asfalt. Uansett er jeg motivert for å trene på andre måter. Elixia har en ny kampanje gående nå, med tilbud om å trene i januar og februar uten å måtte binde seg for noe mer. Det er jo genialt, for Elixia Sjølyst ligger 50 meter hjemmefra. Jeg har riktignok litt dårlig erfaring med deres temmelig agressive rekrutteringsmetoder, men jeg får bite det i meg og tenke at jeg trenger de to månedene på helsestudio.

I tillegg skal jeg til ortopediingeniør Goplen for å sjekke skotøy, teste løpesett og evt. få tilpasset såle.

Siden sist har det bare blitt to turer på 6,5 km - ingen ting å skrive hjem om. Og mindre skal det bli... Snufs. Noen som kan muntre meg opp med å fortelle om morsomme gruppetimer (annet enn spinning) for kondisjon og styrke, som ikke er harde for leggene og (viktigst) ikke krever stor koordineringsevne?

Bedre enn medisin

Det var nok ikke fullt så mye snø på Bygdøy i dag, selv om pulsen kunne tilsi det...

Ingen leggsmerter etter søndagens 5,5 km på Bygdøy. Er det kanskje der løsningen ligger likevel? Korte turer, ingen asfalt? Silja ville blitt stolt over å se meg i dag; jeg var nok en gang fornuftig og jogget 6 km, igjen på Bygdøy. Det satt fortsatt litt langt inne å komme seg ut - jeg jobbet hjemme og hadde gledet meg til å jogge i dagslys, men så var det overskyet... og det blåste... og snødde... Men jobbrelatert stress har de siste ukene fått skuldrene og armene til å stivne, det skjer alltid hvis jeg får litt for mye å tenke på samtidig med at jeg sitter bøyd over maskinen. Hele overkroppen min føltes som en eneste vond knute i morges, så til slutt fikk jeg overbevist meg selv om at det nok ville være lurt å bevege seg litt. Og det var det selvsagt. 37 min etterpå var jeg et nytt menneske, absolutt alle spenninger var ute av kroppen og hodepinen lå igjen ved Bygdøy sjøbad. Noe ikke fullt så hyggelig er å konstatere at formen er elendig, virkelig elendig! Med en snittfart på over 6 min/km hadde jeg en puls på 176... Nå pleier jeg å ha høy puls, men i et så rolig tempo, så kort, burde den ha ligget ti slag lavere. Jeg skylder gjerne på snøen, men det er vel mer sannsynlig at mange uker uten kvalitetstrening har fått formen i bånn. Jaja. Det har sine fordeler med dårlig kondis, f.eks. at selv en liten tur på 6 km er så effektiv at man blir sittende med et salig smil om munnen resten av dagen!




Selvfølgelig ble leggen vond etter 3 km, og har verket siden. Jeg har likevel bestemt meg for å fortsette med kortere turer, og unngå asfalt. Det er jo tross alt ikke noe problem når jeg har både Bygdøy og Frognerparken rett rundt hjørnet. Intervaller har jeg bestemt meg for å stå over inntil videre - jeg er lei meg for å gå glipp av Treningscampen for tiden, men det er godt å se at de tøffeste holder stand også nå i kalde, masete desember! Jeg kommer sterkere tilbake!

Ingen trening før mandag (fortsetter det slik er jeg snart tilbake på mai 2009-nivået, da jeg knapt kunne bevege meg etter 5 km = 1 times jogg... Men sjelden har jeg kjent på godfølelsen som da!)

Å gjøre ting halvveis

Jeg hadde nesten ikke trodd at jeg kom til å skrive dette noen gang, men den siste uka har jeg faktisk slitt litt med motivasjonen. Jeg er ganske enten-eller, og hvis jeg ikke kan jogge så mye og ofte som jeg vil - ja, da kan det i grunnen være det samme.

Jeg har bestemt at fram til halvmaraton i Tromsø 8. januar skal jeg kjøre for halv maskin, dvs. 1-2 rolige og relativt korte joggeturer per uke. Fastlegen har endelig funnet ut hva Nimi er og lovte å sende dem en henvisning; forhåpentligvis får jeg en time der ikke så veldig lenge etter Tromsøturen. Og så får jeg heller ta en skikkelig pause i januar og februar (men ikke mars også, for guds skyld!). Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å holde formen vedlike med spinning og langrenn (svømming og egentrening i studio er utprøvd og forkastet), det er altfor tidkrevende. Heldigvis fortalte Sharon Broadwell, under foredraget om maratonforberedelser på Bislett forrige helg, at vintermånedene ikke er viktige for maratonløp på høsten. Ingen fare om trening t.o.m. februar går i dass! Det er mer enn nok tid fra mars og utover. Puh! Et større problem er at det ser ut til at mitt foreløpige karrieremessige høydepunkt, et seminar i Oxford der jeg skal legge fram arbeidet mitt, må legges til 24. eller 26. september! Berlin maraton går av stabelen 25.... Er det mulig! Jeg har to viktige ting på tapetet i 2011 - det er 365 dager å ta av - og så må de falle omtrent akkurat samtidig. Jeg krysser fortsatt fingre for at Oxfordseminaret avsluttes 23. september i det minste...

Men det er lenge til, og et maratonløp føles også veldig, veldig fjernt. Jeg er i dårlig form for tiden, og på morgenens Bygdøyrunde var jeg anpusten og sliten i de 5 1/2 km turen varte. Det deilige var å kjenne at selv en så kort tur ga meg godfølelsen etterpå! Så jeg var veldig glad for at jeg overvant lysten til å forbli i lenestolen med Aftenposten og kaffe. Det er veldig lenge siden jeg har slitt med motivasjonen, og jeg håper det blir lenge til neste gang. For også halvveis trening er bedre enn ingen trening!

!

Etter en rask dusj var det avgårde på Parksprint. Siri og jeg begynner å få teken på organiseringen nå, godt assistert av Kristine, Torfinn, Randi Helen, Silja... Det er som vanlig litt hektisk rett før start, og pulsen er temmelig høy når førstemann løper over mål - fungerer tidtakingen? Heldigvis gikk det bra i dag også!

TC på Bislett

I dag var det endelig tid for litt jogging igjen. Siden forrige tirsdag har jeg bare trent én gang; 40 min. tøysetrening på Blindern Athletica. Jeg er fortsatt langt unna de tre ukentlige løpeøktene jeg skrøt på meg i forrige innlegg... Men i dag var det satt opp inneøkt på Bislett, og den har jeg spart meg til.

Ikke fullt så tomt på Bislett i kveld...

Jeg bestemte meg for å løpe til Bislett, og så heller ta bussen hjem etterpå. Det var ikke spesielt kaldt å løpe ute, imidlertid hadde jeg vært litt naiv som trodde jeg kom til å gidde å løpe i snøfonnene for å få mykt underlag. Snøen var godt skrapt vekk, så den harde asfalten gjorde ganske vondt. Inne på Bislett føltes det derimot som å løpe på en sommereng. Jeg har lest at det røde underlaget egentlig er ganske hardt (hardere enn grus, f.eks., er det mulig?), men det føltes ikke slik i det hele tatt. Jeg tok det helt med ro og jogget rundene på ca. 3:30. Mens de andre treningscamperne løp 5 km testløp... Selv om det var litt kjedelig å bli forbiløpt både to og tre ganger, var det også godt å subbe rundt med lav puls. Jeg ville ikke likt å løpe i 24 timer der inne, men det er virkelig noe spesielt med den lange, svakt kurvede korridoren. Jeg blir alltid like forbauset når jeg er tilbake ved start - hvor var svingen?! Man kommer inn i en egen rytme, jeg tror faktisk jeg fint skulle klart 20 km + med god musikk på øret. Etter hvert som jeg ble varm forsvant smertene i leggen, og jeg dristet meg til en kontrollert spurt på slutten. Det ble totalt 8 runder. Med 3,5 km hver vei (definitivt naivt å tro at jeg skulle ta bussen hjem) endte jeg opp med ca. 11,3 km alt i alt. Compeed-plastre reddet de astronomiske vannblemmene.

Det får bli litt intervallspinning denne uka; egentrening i studio får jeg bare ikke til. Forhåpentligvis blir det snart tid til litt langrenn.