lørdag 4. juni 2011

Kollaps eller Turen som ikke gikk etter Planen

Jeg hadde gledet meg sånn til løpeturen i formiddag. Så mye at jeg var kjedelig gjest som drakk minimalt med vin da vi var på besøk hos venner i går kveld, og lot jentene bli igjen der slik at Régis kunne være med å løpe. Jeg sov dårlig i natt - på grunn av spenningen såklart, en langtur i Nordmarka med hyggelig selskap og pent vær er jo bursdag og julaften på én gang – men alt føltes greit likevel da vi satte avgårde fra Sognsvann (se bilde og referat på treningscamp.blogspot.com!). Jeg hadde selvfølgelig glemt garmin-klokka mi, men så slapp jeg i hvert fall puls-problematikken (jfr. gårsdagens innlegg). Det fins en praktisk løsning på alle vanskeligheter!

Det gikk helt greit den første halvtimen. Skravlet med Christopher mens kilometerne gikk unna. Men så kom vi til en lang, veldig lang, bakke, og solen stekte noe inn i hampen kraftig. Jeg kjente at pulsen var farlig høy, men pytt, om et kvarter skulle vi jo snu, og jeg liker ikke å være den som senker tempoet. Derfor ga jeg det jeg hadde, og pulsen var sikkert oppe i 200. Jeg begynte å kjenne et voldsomt behov for å snu, men ikke bare snu, jeg ville stoppe, gå, alt annet enn å løpe videre. Vi (Christopher, Lars, Régis og jeg) snudde ved 6,5 km og ca. 42 løpte minutter, og da kjente jeg at kroppen var helt ute av lage. Det gjensto et par korte bakker i retning Ullevålseter for å ta lysløypa ned mot Sognsvann, men beina streiket helt – pinnestive – og jeg var nødt til å gå. Etter hvert ba jeg guttene løpe videre i raskere tempo og ikke vente på meg, og deretter kollapset jeg helt. Jeg mente selvfølgelig ikke at Régis også skulle løpe avgårde, men han lot seg ikke be to ganger og forsvant inn på en skogssti mens jeg ble stående gråtkvalt i grøfta og hyperventilere. Og jo mer sint jeg ble for at han stakk, jo mer hyperventilerte jeg selvsagt. (Sa du Tonya Harding, Ingalill? Gjett om det skal bli Tonya Harding!) Noen minutter og tårer senere prøvde jeg å jogge videre – nedover – men kroppen var fortsatt i generalstreik. Så jeg tuslet nedover, syntes synd på meg selv, forbannet verden og følte at et maraton aldri har vært mer uoverkommelig…

Han her ventet på toppen av bakken 


Jeg håper kroppen reagerte så rart fordi jeg har vært skikkelig syk denne uka, og at jeg ikke bare er i like dårlig form som jeg var da jeg begynte å løpe for to år siden. Jeg tar i hvert fall et hint, og dropper den planlagte joggeturen i morgen. Sukk. Når leggen endelig er bra igjen, kommer det noe annet og setter stopper for treningen… Men det er i hvert fall godt at jeg for en gangs skyld har mer fornuft enn kondis (selv om det ikke sier så mye).

15 kommentarer:

  1. Pust rolig nå:-) Om du må stå over økta i morgen så er ikke det noen krise!!! Her er det viktig at du lytter til kroppen og er tålmodig! Høres forøvrig ut som du fikk en lik "sippe-økta" som jeg fikk servert her om dagen; kroppen går til generalstreik hørtes veldig beskrivende ut for opplevelsen min også!! Og Tonya Harding, hva er galt med henne??? :-) Ha, la oss lage en egen "sippe-kone-klubb"; du kan være president og jeg paven, og så kan vi invitere Tonya til å holde foredrag!! Silja -sippeguri nummer en når kroppen streiker og som ikke skammer seg av den grunn :-)

    SvarSlett
  2. Jeg tror for øvrig at varmen er "the prime suspect" for min del i alle fall.... jeg takler bare OVERHODET ikke varme!!! :-)

    SvarSlett
  3. Vi kan vel egentlig være litt stolte, Silja, for løper du til du sipper har du i hvert fall gjort et tappert forsøk! :) Jeg tror nok også at varmen og sola kan forklare mye her - har noen minner om lignende opplevelser fra i fjor, grøss og gru. Jeg har hatt dunkende hodepine siden løpeturen, så det kan vel ha blitt litt lite væske også (har fått referat fra Torfinn som gikk ned 2,5 kg i kroppsvekt på de 37 km han løp! Men han begynte selvfølgelig ikke å sippe, mumle mumle)

    SvarSlett
  4. Ikke noe mindre enn imponerende innsats. Kan aldri se for meg at jeg hadde klart å pushe det så lang.... så jeg bøyer meg i støvet og heier deg videre mot det endelige målet.

    SvarSlett
  5. Høres ut som du la ut på en litt for lang og hard økt, nå rett etter du har vært syk... og høres også ut som du drakk alt for lite underveis..... Skjønner at dere østlendinger er bortskjemte på værfronten for tiden... her vest er det løpeturer i dunjakke som teller..Men altså: poenget mitt er at kroppen trenger tid til å venne seg til varme! Ta det med ro i morgen - gå en tur/fjelltur i stedet. Flink er du! :-) (Ps. Hva sa R. til sitt forsvar, tro....?) :-)

    SvarSlett
  6. Jeg er selvskreven i den sippete Hardingklubben
    , gi meg balltreet NÅ!
    , for jeg både løp og tisste mutters alene i skogen idag, dehydrert forhåndsutsippet.

    Det burde vært bar asfalt
    og kuldegrader hele året!

    ( - du skjønner vel at det er sykdommen?)

    SvarSlett
  7. Slike opplevelser er ikke morsomme. Sikkert en kombinasjon av at du har vært syk og at du fikk i det for lite væske.

    Jeg liker ikke å løpe i varme. Jeg svetter mye og væsketapet blir stort i slik varme. I dag fant jeg imidlertid på noe lurt. Jeg bestemte meg for å ha løpe 4 runder på ca 3,5 km hver der jeg etter hver runde var tilbake til utgangspunktet. Der lå det en 1,5 liters flaske med vann som jeg koste meg med. Vannflasken hadde ligget i frysen en del timer slik at halve flasken var is og resten var vann. Det gjorde at vannet holdt seg iskaldt under hele turen.

    SvarSlett
  8. I alle dager, turte du å ta bilde av Døden, da du møtte ham på toppen?!?

    Mannfolk, de skjønner ikke at de ofte skal gjøre det motsatte av det de får beskjed om. Klassiker.

    Håper kropp og hode er bedre etter noen timers hvile, neste tur blir garantert både morsommere og lettere!

    SvarSlett
  9. Garantert varmen og væskemangel. Dag opplevde det samme i går. Løp en distanse han vanligvis klarer uten problem, men møtte veggen og måtte gå. Han var gåen resten av dagen. Kroppen takler ikke mangel på væske særlig bra. Alkoholen fra kvelden før (om enn i små mengder) er sikkert også med på å speede opp dehydreringen. Så slapp av, du er i god form - men så plutselig varme kommer brått på, og enkelte liker jo ikke varmen engang (nudge nudge).

    SvarSlett
  10. Løpefrø: Noen vil kanskje heller kalle det idioti... Men det er ikke alltid så lett å oppfatte kroppens signaler når den ikke reagerer som "vanlig". Takk uansett :)

    Anne Mette: Du har nok helt rett! (Jeg burde kanskje flytte bort til deg?) Vel, han skyldte på "kommunikasjonsproblemer" og mente hardnakket at jeg hadde bedt ham løpe... Bare tull selvsagt, men han var nå veldig snill resten av dagen da, så det er tilgitt nå :)

    Ingalill: Skjønner at det ikke bare var meg som hadde en kjip dag i skogen i går... :( Det var nok varmen, hersens varme.

    SvarSlett
  11. Peer: Det var en veldig god idé, som jeg skal prøve ut neste gang det er så varmt! Til sammenligning hadde jeg 2,5 dl væske til mine 13 km...

    Marit: Han så ikke så veldig skummel ut egentlig ;) Ja, æsj, hvorfor kan de ikke forstå noen ting av seg selv?

    Janicke: Godt å høre at det ikke bare var meg (selv om jeg føler med Dag)! Er dette med varme noe man kan venne seg til? Er nemlig litt bekymret for Berlin, har hørt at det ofte kan være veldig varmt i slutten av september.. Og da sliter jeg, hvis det blir så varmt!

    SvarSlett
  12. Henger meg på de andre, du er ikke i dårlig form, men det er nok den plu som førte til plutselige varmen som førte til dehydrering. Et tips jeg har lest er å ikke bare drikke, men også tilføre kroppen litt salt, når det er så varmt og man svetter mye. Salte kjeks, litt bordsalt el. Og når det gjelder Berlin, så har du jo "aklimatisert" deg ved å løpe i Norge hele sommeren (vi satser selvfølgelig på en strålende og varm sommer sommer varer helt til september!)

    SvarSlett
  13. Stakkar! Fikk medfølelse for deg der når du møtte veggen! Er ikke noe særlig gøy det nei! Men jeg er sikker på at du klarer å nå målet ditt i Berlin.
    Anna: Det med salt var et godt tips!

    SvarSlett
  14. Man venner seg nok litt til varmen utover sommeren, men det er nok forskjell på folk også. Når gradestokken bikker 25 grader skal man være forsiktig uansett. Væske, salter og elektrolytter (det er vel det som gjør at vi klarer å binde væsken i kroppen?) er avgjørende.

    Berlin kan være flott og sommerlig i slutten av september, men i fjor var det faktisk regn og kjølig - så alt er mulig. Vi får krysse fingrene for hver vår værtype, tjihi.

    SvarSlett
  15. Jeg skal jo til Frankrike i juli, og hadde egentlig tenkt å finne meg et helsestudio for å unngå varmen, men kanskje jeg får legge noen turer ute for å venne meg litt til det? Salt er nok lurt, ja.

    SvarSlett

 
Blogglisten