tirsdag 29. mars 2011

Intervaller!

Jeg har faktisk ikke trent intervaller, verken med joggesko eller spinningsykkel, på over fire måneder. Men i dag følte jeg meg endelig klar for å løpe litt raskt igjen. Det skjedde på Gym Club, der Siri, som har så alt for lite å henge fingrene i for tiden, er instruktør for intervalltrening på tredemølle.

Så blid ser man ut når man skal på intervalltrening:


Og jeg så faktisk like blid ut etterpå. På tredemølle er kontrollfreaken i sitt ess! Har man først stilt inn farten, er det bare å henge på, eventuelt falle av - og det vil man jo ikke. Så det ble den mest intense intervalløkta noensinne for min del, det er jeg ganske sikker på. Slik forløp den:

15 min oppvarming: +/- 10 km/t
1 min: 15,5 km/t
1 min: 15,5 km/t
3 min: 14 km/t
5 min: 12,3 km/t
5 min: 12,3 km/t
3 min: 13,3 km/t
1 min: 15 km/t.
1 min: 15,5 km/t

Underveis mistet jeg all lyst jeg måtte ha til å perse på 5 km'ern i Fredrikstad. Jeg kom opp i 188-190 i puls på alle dragene, og det var veldig lite deilig. Men det er deilig nå... Fikk kreket meg hjem til et glass melk og to himmelske brødskiver med gulost og agurk!

søndag 27. mars 2011

Øh... Er det VÅR, Ingalill?

Moshonista ga meg en mild irettesettelse da jeg kom med en rapport fra skikurset forrige uke - nå er det vår, bort med ski og staver, ut på fortauene! Jeg er såklart lydig og gjorde nettopp det. Da jeg pakket sekken i går skinte sola, og jeg lot derfor ullundertøy, vanter, vindtett jakke osv. bli hjemme. Det stemmer, det er jo vår!

Hmpf. Ikke i dag. Det positive er at jeg slapp å bli sur i sterk sol. Litt vind kan jeg også leve med, selv om jeg faktisk mener at været minnet mer om en kald dag i skisporet på hytta enn en vårdag i Fredrikstad. Torfinn, Hanne, Régis og jeg startet sammen, og jeg gledet meg som en unge til å holde følge med dem i 20 minutter før jeg måtte snu. Første tur ute, første tur på asfalt, siden før jul!

Det er kaaaaaldt, Ingalill! (Her går det i gjenbruk; Régis løper 14 km
 i min gamle regnjakke fra 1992. Er det rart han gliser?)

Det gikk helt fint. Vi løp 3 km langs Veum-veien i medvind i 6:30-tempo, deretter snudde jeg og løp 3 km i motvind i 5:30-tempo. 6 km/36 min. Det er to positive ting å notere, hvis vi skal være i Polyanna-hjørnet: 1) Kondisen er ikke blitt dårligere og 2) beina er definitivt blitt mye sterkere. I den siste bakken fløy beina opp av seg selv, mens lungene hang fem meter bak og holdt igjen kroppen med nylontråd. Hva er det egentlig med den kondisen min? Straff for tidligere synder? Nåja, jeg skulle jo prøve å være litt Polyanna, og da velger jeg å fokusere på de supermuskuløse spinning-lårene jeg har fått i vinter... Dessuten glemmer jeg jo helt at jeg faktisk ikke hadde minste antydning til vondt! Det er jo verdt et helt euforisk blogginnlegg i seg selv.

Torfinn og Hanne: fullstendig utslått etter løpetur i motvind


Jeg har nevnt mapmyrun.com tidligere; et helt gratis alternativ til dyre gps-klokker. Man har ikke like stålkontroll underveis, men det fungerer helt greit ved behov.

fredag 25. mars 2011

Skøyteskikurs

Ingen skal få si at jeg ikke engasjerer meg ordentlig når jeg begynner på noe nytt. I årenes løp har jeg vært innom klassisk ballett, jazz-ballett, selskapsdans, fotball, kung fu, etc. etc. - og selv om ingenting har endt med suksess, har jeg alltid (bortsett fra selskapsdansen som ga meg komplekser langt opp i voksen alder) gått løs på oppgavene med grenseløs iver. I hvert fall noen uker, til jeg har innsett at heller ikke dette var ment for meg... Denne uken var det tid for å prøve seg på et skøyteskikurs. Strengt tatt burde jeg vel blitt med på seksåringens skiskole i steden, men pytt, nå er jeg i hvert fall innmeldt i universitetets skigruppe. Og fikk øvd meg på balanse og tyngdeoverføring i halvannen time på onsdag. Det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg begynte å banne og sverte, men heldigvis hadde jeg ikke noen kjæreste med meg denne gangen - og sutrete er jeg ikke at jeg begynner å sippe foran fremmede. Etter en stund merket jeg attpåtil litt bedring - om ikke stilen var elegant så fikk jeg i hvert fall overført litt tyngde fra den ene skien til den andre. Mandag er det kurs igjen - og så er det vel nesten tid for å ta fram rulleskiene! Det føltes i hvert fall ganske absurd å skulle gå på ski på onsdag, sola stekte og snøen var ikke akkurat hvit:


Legg forresten merke til den supre ski-bære-stroppen fra Blodbanken! Jeg anbefaler alle å stikke innom der for å gi blod. Ikke bare gjør du en god gjerning og får ubegrensede mengder eplemost og mariekjeks, du kan også gå hjem med denne superpraktiske stroppen (styr bare unna perioden rett før et viktig løp)!

Ellers ble det en dårlig start på treningsuka. Jeg var i elendig form mandag og tirsdag, slapp og sliten. I går var jeg på CorePulse, og det tok fullstendig knekken på meg. Håper jeg orker en rolig joggetur på bare fortau til helgen...

søndag 20. mars 2011

Dagen da jeg ble fem år igjen

Etter den traumatiske skituren for et par uker siden, da jeg gikk 30 km over evne, var det tid for et nytt forsøk i dag; min andre "ordentlige" tur i nyere tidsalder. En romantisk en sådan, var planen - siden vi hadde barnevakt skulle Régis og jeg for en gangs skyld gå sammen. En rolig søndagstur fra Sørkedalen til Kikutstua. Været var strålende.

Men idyllen ble selvfølgelig kortvarig. Det gikk ca. 3 minutter før jeg begynte å sutre. Bakkene var for bratte, skiene for glatte. Det var Régis sin skyld at sola var så varm, det var Régis sin skyld at vi ikke hadde med sekk jeg kunne legge lua i, det var Régis sin skyld at jeg er så svak i armene. Vi brukte sikkert en halvtime på de to kilometerne opp til Finnerud, og jeg var allerede lei. Det ble litt bedre da vi tok på rød swix, men da var det selvfølgelig Régis sin skyld at jeg fikk dårligere glid nedover.

Og sånn fortsatte det til Kikut. I mangel på sutrende unger måtte jeg visst ta den rollen selv. På Kikut var det selvfølgelig så lang kø at jeg ikke fikk de etterlengtede vaflene likevel... Men etter litt sipping klarte jeg heldigvis å skjerpe meg. Det er sant at jeg mangler både teknikk, styrke og trening, men når jeg først er ute i løypa en vakker søndag er det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi valgte en annen løype tilbake til Sørkedalen skole, og denne var mye bedre. Endelig følte jeg at det gikk litt framover, og da et lite skylag dekket sola dukket smilet opp. Régis smilte enda bredere; nå er det jo åpenbart hvem som er familiens raskeste skigåer. Resten av dagen har jeg måttet minne ham på hvem som løper fortest!

torsdag 17. mars 2011

De bare fortauene...

...kommer akkurat tidsnok til mitt asfalt-comeback! Hurra! Jeg har nettopp jogget 30 min / 5 km på tredemølle, og jeg tror vi kan slå fast en gang for alle at leggproblemene er forsvunnet. Borte, borte vekk, og måtte dere aldri komme tilbake! Jeg er så glad for at jeg tok til fornuften og brukte vinteren til alternativ trening. Og nå, nå passer det perfekt at snø og is er på vikende front. Det er vel fortsatt lenge til det blir bart i skogen, men noen korte asfaltturer tror jeg beina tåler.

Jeg er litt usikker på progresjonen framover, men skal prøve å øke med 1 km per uke. Ved minste tegn til vondt minsker jeg mengden igjen.

Jeg er overraskende fornøyd med de nye innleggssålene mine. De er myke og kjennes ikke ut som spesialsåler i det hele tatt, annet enn at den høyre foten tråkker helt annerledes nå. Jeg merket ikke noe til overproneringen min før, men nå kjenner jeg plutselig at begge føttene lander likt, og slik pleide det ikke å være. Det kjennes riktig, i hvert fall i hodet mitt :-)

Så med all denne optimismen er jeg faktisk klar til å melde meg på årets første løp. Det blir - selvfølgelig - i Fredrikstad 10. april, men jeg løper ikke halvmaratondistansen denne gangen. 5 km er vel en passende start! Håper flere blir med på å innlede løpssesongen i Fredrikstad - det er ikke langt fra Oslo, og løypa er flat og fin.

Jeg kommer nok til å legge meg helt i front her for å få en god 5 K-tid...

søndag 13. mars 2011

Møllekos og sesongens siste parksprint

I morges hadde jeg ikke trent på ti dager. Det må vel være halvannet år siden sist jeg hadde en så lang pause - men kombinasjonen av årets mest intense uke på jobb + den fullstendige kollapsen etter forrige ukes tremil på ski ga meg lyst til å ta fullstendig fri. Jeg har trent dobbelt så mye som jeg pleier i januar og februar, og det kjente jeg godt etter hvert. En periode trente jeg ti ganger på elleve dager.... Og siden jeg ikke er så god til å trene rolig, ble jeg rett og slett ganske sliten. Men i dag føltes det utrolig godt å trene igjen. 25 min jogging på mølle sto på planen. Nå begynner det å ligne på noe! Jeg har aldri kost meg sånn på mølle før. Yndlingsmusikk i øret, ski på tv, såpass høyt tempo at jeg endelig ble litt svett igjen -. Jeg har en bitteliten følelse av at komfortsonen min er blitt utvidet etter all spinningen. Jeg har ikke løpt med pulsbelte og kan ikke dokumentere det, men kroppen føltes så uvant lett i dag, selv på mølle. Det ble 4,3 km, jeg turde ikke løpe raskere. Jeg skal prøve meg på 30 min neste gang, og deretter er det muligens på tide å prøve med to korte økter per uke. Legens regel var enkel: gjør det vondt, rykk tilbake en uke. Jeg kjenner fortsatt ingen ting, så det lover i hvert fall godt.

I dag var det årets siste parksprint. Selv om været var grått og vått kom det mange. Det har vært hyggelig å få være med å arrangere disse løpene i vinter; jeg har følt meg litt "med" selv om jeg ikke har hatt joggesko på beina.

torsdag 3. mars 2011

Som et slakt på sofaen

Skitur med Universitetet i Oslo i dag. Vi ble fraktet med fire busser til Stryken i morges, deretter måtte vi selv ta oss til Sognsvann via Kikutstua (30 km). Før start fikk jeg hilst på både Anne-Brit og Adelheid - veldig hyggelig!

Jeg hadde på forhånd avtalt å gå sammen med to kollegaer. Vi skulle gå kjemperolig, så jeg var ikke så veldig bekymret selv om jeg ikke har gått en skikkelig skitur på årevis.


Fra Stryken var det fem kilometer rett oppover. Litt tungt, men været var fantastisk, folk blide, vi fikk twist og kaffe på toppen... Det lovte godt. Men da terrenget ble flatere, kjente jeg at skiene mine hadde forferdelig dårlig glid, og jeg måtte bruke masse krefter på hver meter. Er ikke meningen med ski at man skal skli bortover, liksom? I hvert fall i nedoverbakkene? I tillegg hadde tydeligvis følget mitt en litt annen oppfatning enn meg av hva kjemperolig innebærer. Her var det full fart og spenst i hvert fraspark - ikke noe søndagssubbing som jeg er vant med. Ikke engang da jeg gikk 3 km-renn med Fredrikstad Skiklubb i '94 gikk jeg så fort (selv om ikke det sier stort). Pulsen var høy, men det gikk greit å komme seg til Kikutstua, og der tok vi en lang og god pause med cola, kakao og matpakke. Været var fortsatt fantastisk! Det viste seg at jeg hadde litt gammelt klister under skiene og fikk hjelp fra en ny, brasiliansk dog erkenorsk, venn til å fjerne dette.


Men de siste 17 km til Sognsvann via Ullevålseter ble tunge. Terrenget var kupert; kollegaene mine dro fra meg i alle nedoverbakkene og jeg måtte kjempe for å ta dem igjen - fram til neste bakke. Skiene var fortsatt elendige. Tåka kom (såklart; vi gikk jo i retning Oslo og Holmenkollen), armer og rygg verket, jeg gikk sikkert fem ganger på snørra i oppoverbakkene fordi jeg var så sliten... Æsj. Men vi kom nå fram til slutt, og jeg har sjelden vært så lettet som da jeg sank ned på en benk ved t-banen på Sognsvann. Ikke overraskende hadde jeg hatt over 80 % av makspuls hele veien mens jeg gikk. Her mangler både muskler og teknikk! Jeg er jammen glad det er maraton jeg skal gjennomføre i år, og ikke Birkebeineren... Men det var en veldig hyggelig opplevelse likevel, flott natur og god stemning. Jeg har ligget som et slakt på sofaen i fem timer nå og begynner endelig å komme til meg selv. Lurer på hvor støl det er mulig å bli etter noe slikt - det finner jeg vel ut innen et par dager!
 
Blogglisten