Jeg gruet meg skikkelig før start i dag. Hva i alle dager gikk jeg til? Hvor slitsomt kom det til å bli, og ikke minst, hvor ubehagelig! Jeg har jo hele tiden tenkt å ta det humoristisk, men det virket litt skummelt likevel. Så stresset var jeg, at jeg ikke klarte å bestemme meg for hvor påkledd jeg skulle være på overkroppen. Heldigvis satset jeg på t-skjorte – og det var et godt valg i det fine været.
 |
| Treningscamp er blitt sponset med drakter fra Adidas! F.v. Andreas, Anna, Marianne, Hilde og meg. Foran: Caroline og Ingrid |
Før start traff jeg Andreas, Anna, Marianne og Hilde fra Treningscamp. De tre første stilte seg ganske langt fram i startfeltet, mens Hilde og jeg var litt mindre ambisiøse og satset på å ta det som en hyggelig treningstur – og helst komme i mål på under halvannen time. Jeg regnet med at det ville bli lett som en plett, vi skulle tross alt bare løpe 8 km!
Det startet greit, og den første vassingen i Sognsvann føltes bare morsomt surrealistisk. Hva får oss til å gjøre slike tåpelige ting? Det var god stemning og folk var hyggelige og hjelpsomme – passet på at du ikke fikk grener slengt i ansiktet osv. (men jeg hørte at det gikk litt tøffere for seg lengre fram i feltet). Jeg la meg bak Hilde – alias “Stifinner’n” – som hadde et utrolig overblikk over terrenget og benyttet enhver anledning til å ta en snarvei og suse forbi folk (bortsett fra den gangen det gikk fryktelig galt og hun plumpet ut i myra til livet). Jeg så ikke opp en eneste gang, og hadde antagelig løpt til Kikut hvis noen foran meg dro i den retningen.
Det var ikke plagsomt mye køløping – uansett er det vanskelig å løpe veldig raskt i et sånt terreng. Jeg var redd for å skli på en rot, redd for å få noe i øyet. Det føltes litt som en intervalløkt, egentlig; noen partier fikk pulsen veldig høyt opp automatisk (som da vi løp oppover en særdeles bratt bakke, det må vel ha vært unnarennet alle snakket om på forhånd), mens det i andre perioder var utfordrende nok å følge med på hvor man satte foten. Etter den bratte bakken traff vi Anna som hadde tråkket over (håper det blir bedre veldig raskt!), og mange andre led nok den samme skjebnen.
Hele tiden tenkte jeg faktisk at dette er gøy, dette må jeg gjøre hvert år, helt til jeg plumpa ut i en dam og fikk isvann til livet – og fullstendig stive bein etterpå. Enda stivere ble de da vi måtte ut i Sognsvann for andre gang. Her dunket jeg kneet mot en stor stein under vann og klarte nesten ikke å gå en liten stund. Hvordan i alle dager skulle jeg klare å kreke meg fram til mål? Heldigvis hjalp det å høre speakeren, og snart så vi 7 km-skiltet. Takk og lov, en km med stive bein og vondt kne får vel gå. Og det gikk – så vidt! Vi klarte akkurat å komme under 1,5 time (tenk at man kan bruke så lang tid på 8 km!), og lykken ble komplett da vi fikk t-skjorte og saft. Alle som hjalp til å arrangere, før, underveis og etterpå, var veldig hyggelige og blide. Råskinnet får toppkarakter av meg!
9,33 km står det her, men...
Savner du gnåling om leggen? Ikke kjent noe ennå, bank i bordet! Myr og gjørme er nok tingen.
.JPG)
Innlegg
