søndag 29. april 2012

Sentrumsløpet 2012

Sentrumsløpet passet ikke helt inn i oppkjøringen til maraton, vi vet jo alle at jeg har trent håpløst lite fart, bl.a. bl.a., så jeg hadde bestemt meg for å bare være med, nyte stemningen og bare ta det som en god treningsøkt. Men når startnummeret er hentet får man jo lyst til å gi jernet likevel, når man først er i gang liksom. Dessuten ble jeg motivert av alle kommentarene på forrige innlegg (mange fornuftige tips som flere enn meg kan ha nytte av å lese!) og tenkte at skal jeg bli tøffere, kan jeg like gjerne starte nå. Så da fant jeg ut at jeg skulle prøve å henge meg på Tone som gjerne ville under 50 min. Jeg visste det var i overkant optimistisk, løypa er jo mye hardere enn Hytteplanmila, men det var jo bare å prøve.

Masse mennesker, nydelig vær. Jeg møtte mange andre Treningscampere før start, herlig. Janicke og Mona fra Skiløperne traff vi også. Tone og jeg fikk varmet litt opp (ikke lett i de massene der!) før vi klarte å klemme oss inn i pulje 3 - litt langt framme i puljen, men vi hadde ikke noe valg.


Bilde tyvlånt fra treningscamp.blogspot.com / Marianne Følling

Allerede ved slottet hadde jeg lyst til å svinge ut av av løpet (det var jeg sikkert ikke alene om). For en grusom start, kunne vi ikke heller løpt traseen motsatt vei? Jeg sto på hele veien opp mot Frognerparken, men da vi kom til Kirkeveien skjønte jeg at jeg bare måtte la Tones rygg fare. Jeg var så forferdelig varm, så forferdelig tørst, og kjente at dette ikke kom til å gå i det hele tatt. Det mest fristende alternativet var da å gi opp, ta det som en hyggelig joggetur og nyte solen. Heldigvis klarte jeg å ikke gå i den fella, men prøvde å la være fokusere på tiden og heller fortsette kampen for å holde meg utenfor komfortsonen. Jo lenger jeg klarte å presse meg, jo bedre. Og det ble en kamp hele veien. Det var så varmt, munnen knusktørr. Heldigvis fikk jeg litt heiing underveis - øverst i Bygdøy allé sto en og ropte på meg, jeg vet ikke hvem, men det fikk opp farten min langt forbi drikkestasjonen. I Vika sto entusiastiske Gøril og Hanne, og deretter løp jeg forbi Anna (jeg rakk å tenke "hvem er den utrolig stilige damen som tydeligvis vet hvem jeg er? før jeg kjente igjen stemmen!).

Jeg prøvde å analysere følelsen min underveis. Beina var tunge, men ikke stokk stive. Pulsen var høy, men ikke håpløs (når det ikke gikk oppover). Likevel var det umulig å sette opp farten, det er noe med frekvensen, rytmen, som setter meg helt ut. Jeg ser i ettertid at snittpulsen min var på 188 (nesten 92 %), så beina var nok ganske fulle av melkesyre likevel, og det var neppe så mye mer å gå på.

Jeg løp inn til 54.09. Skuffende tid, men kanskje ikke så uventet. For to år siden løp jeg på 55 minutter, og siden det har jo stort sett bare løpt rolig, når jeg har kunnet løpe. Leggen er bra, den tålte all klaskingen mot asfalt. Dette var den første tempoøkten av mange framover!

tirsdag 24. april 2012

Konkurranse!

På tide med en liten konkurranse for å markere at jeg har lagt ut over 200 innlegg på denne bloggen. Innleggene i seg selv er ikke så mye å markere, de handler jo om akkurat det samme hver bidige gang. Men jeg har fått nesten 2000 kommentarer! De er gull verdt.
Konkurransen er som følger: Tips meg om hva jeg burde gjøre for å komme i bedre form! Har du lenge tenkt at jeg løper alt for sakte, alt for lite, alt for langt, alt for pysete? Spytt ut! Synes du at forbedringspotensialet mangler fullstendig, kan du i steden foreslå et mantra jeg kan ha med meg opp bakkene under Skogsmaraton. Premien er Born to Run (hvis det fins et eneste løpeglad menneske i hele verden som ikke har lest denne allerede?) og en smart drikkeflaske fra Push-it. Premien trekkes 1.mai!


Den siste treningsuka har vært fin. Etter langturen forrige søndag tok jeg det pent på tirsdag. Torsdag løp jeg til jobb igjen, og forsøkte å holde litt høyere tempo i fem kilometer. Jeg lå på rundt 5.30, og det var skikkelig hat hele veien... Hallo, hvordan skal det gå på Sentrumsløpet? Heldigvis ble selvtilliten bedre igjen da Siri og jeg dro på langtur lørdag morgen (les hennes rapport her). Det gikk kjempefint, jeg var riktignok litt stiv i beina da jeg rundet 27 km like før Smestad t-bane, men tenkte ikke at det ville vært umulig å fortsette i 15 km til. Så nå har jeg fått tilbake troen på maraton, såfremt beina lar meg fortsette å trene på denne måten. Jeg planlegger å komme over 30 km om en uke, 1. mai, med en tur opp til Bjørnholt via Sognsvann. Bli med, bli med!

Men først er det Sentrumsløpet. Jeg har ingen store forhåpninger, siden det har blitt så lite tempotrening i det siste (i en evighet), men ser på det som en trening i å ha det vondt. Hurra, og lykke til alle sammen!

mandag 16. april 2012

Langtur i skogen!

Utrolig nok fikk jeg ikke vondt noe sted etter Treningscamp forrige uke. Likevel bestemte jeg meg for å holde meg til tre økter, noe som betydde hvile helt fram til søndag. Da hadde jeg avtalt å løpe langtur i skogen sammen med Tone og noen andre. Tone hadde tegnet kartet på forhånd: fra Fossum opp til Hvitsteinvann, og deretter ned rundt Bogstadvannet. 22 km totalt. Jeg gledet meg veldig, kjøpte inn solbærsaft og fant fram en energibar jeg fikk i Berlin (har ikke løpt skikkelig langtur siden da!). (Aller mest gledet jeg meg vel til å ta en lang dusj hos Torfinn etterpå - det er virkelig en prøvelse å pusse opp bad.) Jeg ble ganske grinete over at solen foretrakk lørdag framfor søndag, men pytt.


Marianne, Tone, Thomas og en veldig sprek
hund som jeg har glemt navnet på.

Jeg visste at det kom til å bli bratt og tungt oppover, men jeg ble likevel fort veeeldig sliten. Det skal ikke bratte hellingen til før pulsen slår i taket. Det verste støkket fikk jeg likevel da det viste seg at skogsveiene absolutt ikke var fri for snø; det lå et tykt lag gammel og våt snø ganske mange kilometer opp mot Hvitsteinvann. Det var rett og slett utrolig tungt! Og jeg skal ikke stikke under en stol at jeg angret bittert at jeg har meldt meg på Skogsmaraton. Det er nøyaktig to måneder igjen. Det er så kort tid, det. Når skal den siste, lengste turen tas? Tre uker før? Det er bare fem uker til, og jeg er så utrolig langt unna den formen jeg trenger for å greie det. Men søndagens økt var i hvert fall en god forberedelse. Åtte kilometer oppover før vi endelig kunne snu og løpe nedoverbakke. Merkelig nok holdt pulsen seg like høy... Vi løp tilbake samme vei ned til Fossum i stedenfor å ta turen rundt Bogstadvannet pga. noen gryende vondter her og der (utrolig nok ikke hos meg!). Vel nede hadde jeg god lyst til å sette meg inn i Tones varme bil, men jeg var bare nødt til å få en skikkelig langtur, så jeg bestemte meg for å løpe Sørkedalsveien ned mot sentrum og sette meg på en t-banevogn når jeg var oppe i 22 km.

Det begynte å regne, det var surt og kaldt. Det er kjedelig å løpe alene uten musikk, og jeg ble kald og stiv i beina. Det var ganske hardt å måtte løpe forbi Smestad, enda verre å fortsette videre mot Majorstua ved Borgen (21,9 km... noen ganger er det fryktelig slitsomt å være så pedantisk). Men der kunne jeg heldigvis klokke inn 23 km, ta på meg fleecejakka og sette meg inn i en varm t-banevogn. Så var det tid for en god og varm dusj, men det aller beste var bollene Hanne disket opp med etterpå:





Takk, du er verdens beste! Dessverre forhindret ikke bollene at jeg ble utrolig sliten etterpå, omtrent like sliten som etter maraton i Berlin. Fullstendig kaputt fram til jeg sovnet i går kveld. Jeg ser at snittpulsen var høy - 87% i nesten to og en halv time er kanskje litt i overkant. Men jeg blir sur på "training effect"-funksjonen på garminklokka mi. Etter nesten hver økt sier den: "Du jobber for hardt". Hva slags festbrems er det, liksom? Hallo, jeg trener tre ganger i uka, hvordan kan jeg trene for hardt? Tsk tsk.

Jeg har fortsatt ikke vondt noe sted, så da blir det maratontrening videre - til jeg eventuelt blir skadet igjen, eller rett og slett får kalde føtter (dum som jeg er skal det nok litt til).

torsdag 12. april 2012

Nådeløs urettferdighet og intervallene som gir livet mening


Jeg hadde tenkt å skrive et superpositivt, sprudlende innlegg denne gangen. Foten er helt bra igjen! Absolutt hvile i påskehelgen har tydeligvis gjort susen. Jeg var høyt oppe etter en problemfri tur til jobb tirsdag morgen.

Men så falt jeg rett ned. Jeg fikk vite at min eldste barndomsvenninne er død, 32 år gammel. Jeg var i vielsen hennes for to uker siden, hun døde brått på bryllupsreise denne helgen. Jeg må tilbake til samme kirke, nå i begravelse, tre uker etter bryllupet. Det er så hjerteskjærende grusomt, og setter alt i et nådeløst perspektiv. Løping betyr plutselig ingenting.

Men så gjør det jo det likevel. For det handler om å fylle livet med meningsfulle ting, og løping er nettopp noe slikt som gjør meg gladere, som gjør at jeg gleder meg til kvelder og helger, som gir meg flere venner. Og som akkurat nå gir meg en mulighet til å bearbeide triste tanker og senke heiste skuldre.

Derfor var det utrolig godt å dra på Treningscamp i går kveld. Jeg syklet ned til Siri som var så snill å låne meg dusj, og vi jogget sammen til parken. Der var det fullt hus, visstnok hele 31 stk. (glad det ikke er jeg som må holde styr på alle navnene!). Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å løpe den normale runden, altså ikke ta snarveier. Det har jeg ikke gjort på halvannet år - før leggproblemene startet. Jeg visste det kom til å bli hardt, men jeg er bare nødt til å se den tunge pusten i hvitøyet hvis jeg noensinne skal kunne håpe å bli litt raskere. Vi skulle løpe fem doble runder etterfulgt av to enkle, og jeg sa først til meg selv at jeg i hvert fall skulle løpe normalrunden på de tre første intervallene. Når jeg så hadde gjort det, var det ikke så vanskelig å utfordre seg selv til den fjerde også - og da ville det jo bli for dumt å avslutte med kortere runder, når jeg nesten var i mål. Så det ble 5 ganger 975 meter (i snitt, startet litt langt framme de siste rundene) og to ganger 485 meter. Farten ble på 4:31, 4:37, 4:50, 4:46, 4:52, 4:40, 4:41 min/km. Jeg konstaterer at farten i hovedfeltet har økt siden høsten 2010, for jeg løp like fort som jeg pleide den gang, men nå var jeg godt plassert i baktroppen, i motsetning til tidligere. Men det gjør ingenting, jeg er fornøyd med at jeg klarte å presse meg så hardt, jeg kom opp mot 95 % av makspuls i hvert drag (mer enn vanlig). Det aller verste var i grunnen å sykle hjem. Jeg gjorde et tappert forsøk bortover ring 3, men da jeg svingte oppover Vækerøveien sa det rett og slett stopp,og jeg måtte trille hjem...

Absolutt ikke vondt noe sted i dag! 1-0 til meg, for én gangs skyld. Heretter skal jeg følge et par prinsipper, for å være på den sikre siden: Ikke mer enn 3 økter per uke, og helst 2, minst 1 1/2, hviledager etter lange og intense økter. Og mer variasjon av skotøyet.

Men det aller viktigste prinsippet er å forsøke å komme seg litt ut av hverdagsboblen iblant, og slutte å ta alt for gitt. Ting kan endre seg fortere enn man aner.

 

mandag 2. april 2012

Ngh...!

Mot slutten av halvmaratonen forrige søndag kjente jeg at beina fikk skikkelig juling. Skrittene var altfor lange, jeg spratt opp og ned, landet rett på hælen og overpronerte deluxe på høyrebeinet. Lunaracerne gir meg for lite støtte, det visste jeg fra før, men jeg tenkte at ett løp ikke kunne gjøre så mye skade. FEIL.

Tirsdagen etter gikk jeg rundt med Nike Free. Plutselig lød et knepp og jeg fikk fryktelig vondt under venstre fotsåle. Jeg tok bussen hjem, satte meg i sofaen med avisen og tenkte ikke mer på det. Så var det ut på treningstur med Tone og Lystløperne, og selv om en liten fugl bak øret pep at jeg kanskje heller burde bli på sofaen, hoppet jeg i joggeskoene og stakk avgårde (ikke minst motivert av at jeg skulle få låne dusjen til Tone etterpå, og når man pusser opp badet er det fullstendig uaktuelt å avlyse et dusjbesøk!). Jeg trodde ikke økta kom til å bli på mer enn 8-10 km, og siden jeg akkurat har begynt å følge et treningsprogram ganske slavisk (Gretes, for under 4 timer), tyvstartet vi like gjerne litt for å komme opp mot 12 kilometer. IKKE LURT.

Vi satte avgårde oppover mot Røa og Bostadvannet. Jeg kjente det i venstre fot og høyre legg, men som den strutsen jeg er overhørte jeg alle signaler og fortsatte videre. Mange var tent på en skikkelig langtur, viste det seg, og jeg er selvsagt ingen festbrems. Men da vi var langt oppe i skogen ved Bogstad, i fullstendig mørke, begynte jeg å få fryktelige smerter i foten. Supert, 6 km hjemmefra, klokken er snart halv ti,ingen kan hente meg, jeg MÅ låne den dusjen, jeg ORKER ikke å gå. Jeg finner den minst smertefulle teknikken, lander på tærne med venstrefoten og klyper meg selv i øreflippen for å fokusere på noe annet. Tilslutt kommer vi fram, og har da løpt 16 km. Er det mulig? IDIOT.





Jeg haltet meg hjem fra dusjen, jeg haltet på onsdag, og torsdag var jeg nødt til å ta ibux for å i det hele tatt klare å halte. Fredag begynte det å bli bedre, lørdag var jeg nesten fin, og søndag var det så strålende vær i Fredrikstad at jeg knøt på meg løpeskoene igjen. Et par km lunting, det er vel greit. Og det føltes greit. Jeg gråt innvendig for at jeg ikke kunne løpe 22 km som jeg egentlig skulle, men nøt de 9 som jeg unnet meg. 9 FOR MANGE.

I dag gjør foten vondt igjen. Under og på siden, og noen ganger stråler det opp i ankelen når jeg går. Får jeg meg en kort tur denne uka skal jeg være fornøyd. Men jeg blir så utrolig lei meg, det er fantastisk løpevær, skogsveiene begynner å tørke opp, kveldene er lysere, jeg har tid til å trene... Hvorfor skal det alltid komme en kjepp i hjulet, hvorfor må jeg straffes for hvert minste feiltrinn? Tiden begynner å tikke faretruende fort med tanke på Skogsmaratonet, langturene virker uoppnåelige. Møkk og dr%$tt og nå kan jeg ikke engang kose meg med sjokolade og rødvin i påsken uten dårlig samvittighet. GOD PÅSKE.
 
Blogglisten