Sentrumsløpet 2013

Jeg var i elendig form før Sentrumsløpet. Sov dårlig, følte meg utslitt og hanglete, og var ikke minst ganske nervøs. Brukte som vanlig mye krefter på å velge antrekk. Løpeskjørt eller knelang tights? Det ble tights, noe som var helt feil. Jeg velger alltid feil når jeg tar den varmeste varianten.

Før start traff jeg Løpeskjørt-Tone og fikk overlevert noen magneter for å feste startnummeret. Jeg har lurt på hvordan noen små magneter kan være sterke nok til å holde startnummeret helt på plass, men det var de virkelig! Jeg knotet litt med å sette de på i begynnelsen, men så fikk jeg teken - og startnummeret satt på plass, uten at jeg slapp å stikke hull på t-skjorta. Fine var de også! Mine er rosa, men de finnes i mange forskjellige varianter.

Null hull

Med Tone før start

Deretter traff jeg Tone, og en kollega som skulle delta på et løp for første gang. Vi gikk og stilte oss i pulje fire (sub-50). Jeg hadde jo egentlig ingen ambisjoner om å løpe så fort, sub-55 var mer realistisk, men det var helt riktig startpulje likevel - jeg løp faktisk forbi folk hele veien.

Allerede før slottet begynte jeg å hate, og tenkte at jeg kom til å bryte snart, veldig snart. Tenkte på DNF-innlegget jeg skulle skrive. Men rett etter slottsparken så jeg Ingalill, lett gjenkjennelig med fancy caps, og skravlet med henne og etter hvert Tone opp mot Frognerparken. Og så var vi oppe, gitt, de kilometerne jeg hadde grudd meg sånn til var forsert, lett som en lek. Tusen takk, Ingalill, den praten der var både hyggelig og viktig! Tempoet var høyere enn planlagt og jeg følte meg i kjempeform. 3 km passert, 4 km. Beina var superlette og fosset framover. Jeg har aldri hatt det sånn på en tikilometer før, kommer sikkert ikke til å få det igjen heller, men nå bare nøt jeg følelsen. Jeg burde kanskje vært litt mer offensiv og satt opp farten i steden, men jeg trengte så veldig en positiv 10 km-opplevelse. Beina fløt videre, de ble aldri tunge, bortsett fra den siste kilometeren. Jeg ble utrolig motivert av å løpe forbi så mange, spesielt så mange tilsynelatende spreke, unge menn. Et lite stykke før mål så jeg på klokka og tenkte at jeg kaaaaanskje kunne lure meg inn på 51-tallet. Det gikk ikke, men jeg fikk i hvert fall opp farten og pulsen. 52.06 endte jeg på, en tid jeg er strålende fornøyd med. Det er Sentrumsløp-pers for meg, og jeg kjenner at treningen den siste måneden har gitt resultater. Nå satser jeg på sub-50 på Fornebuløpet! Og selvsagt sub-25 på Ryeløpet.

Etter løpet ble det hvitvin med en venninne som debuterte i løpskonkurranse og gjorde det med å  gruse meg. Og kvelden ble avsluttet med en superhyggelig bankett hos løpeglade naboer.

På lettere ben

De dårlige nyhetene først: Det blir ikke noe Edinburgh Marathon på meg. Jeg føler meg så fornuftig at det tyter ut av øra. Den minste antydning til vondt i leggen, og jeg kastet håndklær og alt som var. Det er trist, men samtidig en stor lettelse. Det var på ingen måte optimalt å skulle løpe maraton med et så lite treningsgrunnlag, og det er slitsomt å hele tiden utfordre skjebnen. Så sånn ble det. Jeg reiser fortsatt, og blir naboens støtteapparat isteden.

Heldigvis er det nok av gode nyheter. For det første: Det holdt med fire dagers løpefri for å bli kvitt leggmurringen. For det andre: Jeg har endelig begynt å trene skikkelig på ellipsemaskinen. Etter at jeg nå har lagt opp som maratonløper (mmm) må jeg jo få meg et nytt prosjekt, og hva da med... Oslos Bratteste? Så blir jeg nødt til å trene litt styrke samtidig? Jeg har i hvert fall startet å trene ellipseintervaller for full guffe, og håper motivasjonen holder litt lenger enn en uke. Når snøen forsvinner blir det ukentlige intervaller i Wyllerløypa! (Sa hun.)

Og jeg har debutert på SRMs énrunde. Jeg har aldri løpt annet enn tre runder, og når jeg har kommet i mål har det vært rimelig folketomt. Når man løper én runde må man faktisk stå i kø for å få lest av tiden! Jeg skjønner at jeg må jobbe med tempoet for å komme meg lengre fram i den køen... Jeg brukte litt over 17 minutter, i noe sånt som 5.15-fart. Det gikk helt fint, men jeg kjenner at jeg gruer meg til Sentrumsløpet. Planen er å løpe under 55 minutter, men jeg tror det ikke før jeg ser det. Det vil si, jeg var pessimistisk fram til fredag. Da løp jeg en fin fredagsmorgentur fra Blindern med Adelheid. For første gang siden Fredrikstad maraton i oktober følte jeg meg lett til bens! Det store traktorhjulet slapp plutselig taket og jeg føk bortover. Om det bare kunne føles sånn på lørdag også!

Onsdag denne uken har jeg min debut som medarrangør på SRM. Håper å se mange kjente!

Lette ben, blodig fot. Sånn går det når man ikke klipper neglene!

Marathon de Paris - fra sidelinjen

Jeg har sagt mye pent til fordel for mindre løp de siste årene - Skaubygdaløpet, Fredrikstadmarka rundt, Fredrikstad maraton, Nordmarka skogsmaraton, for å nevne noen - men jeg må nok konkludere med et ja takk, begge deler. Etter å ha vært tilskuer til Paris maraton i helgen har jeg fått blod på tann og ønsker meg et skikkelig gateløp med musikk og stor stemning!

Paris-attitude

Hvorfor ikke gjøre et maraton enda tyngre ved å bære rundt et ti kilos Eiffeltårn

Været var upåklagelig og omgivelsene uslåelige - jentene og jeg stilte oss ved Seinen, rett nedenfor Louvre, ved siden av et storband som skapte liv og røre i timesvis. Vi sto faktisk og så på i to hele timer uten å kjede oss i det hele tatt. Og det selv om vi bare kjente to påmeldte - Treningscamp-Line og Régis. Utrolig nok fikk vi heiet på begge to, selv om det til tider var ganske fullt i løypa.

Régis fikk det tungt på slutten, men var strålende fornøyd

Det aller beste med å stå på sidelinjen er at man kan tilbringe de siste 16 kilometerne slik:

Men nok om ferie og rosévin. Det eneste jeg hadde lyst til etter å ha sett Paris maraton var å løpe, løpe, løpe! I går kveld sto en trappeøkt med Tone & Co. på planen. Trappeøkt høres ut som styrketrening i mine ører, dvs. kjedelig! Alt som ikke kan måles i kilometer er jo bortkastet (nettopp, nå er jeg der igjen). Så Ingrid og jeg skulle ta en liten tur før trappeintervallene. Det ble en lang og slitsom tur fordi vi fikk dårlig tid og jeg klarte å rote oss bort, så da vi kom til trappene var jeg fullstendig knekt og klarte bare fire halvhjertede turer opp og ned. Men totalt sett ble jo økta grei.

Ny løpejakke har det også blitt, og nye joggesko... Og jeg er påmeldt Sentrumsløpet og Oslo halv. Jeg er faktisk litt glad for at det er vår!

Alt med måte

Jeg fikk en e-post etter at jeg la ut forrige blogginnlegg. Vi kan la avsenderen være anonym, siden vedkommende ikke hadde mot nok til å komme med synspunktene sine i en kommentar.

Herregud, Astrid.

"Hittil har jeg altså løpt over 40 km denne uka, og det er bare langfredag!"

Har du ikke lært *noe*?!

Skjerpings! Ro ned. Legg deg på sofaen resten av uka. Du får ikke lov!

Her skal man ikke få lov til å være positiv, nei!  Og jeg er vel ikke født i går? Eller? Jeg skjønner jo at grunnlaget før en maratonoppkjøring kunne vært bedre - men samtidig er jeg innstilt på at med én gang jeg kjenner det minste murr i leggen, bytter jeg over til halvmaratondistansen. Inntil det skjer, får jeg bare forberede meg til maraton som best jeg kan. Og det innebærer en del kilometer i uka. I hvert fall når noen andre stakk av med alle løpegenene i familien!

Så i dag var det klart for langtur igjen, på et-par-og tyve kilometer. For én gangs skyld helt alene, bare meg og ipoden min. Det var helt fantastisk å løpe nedover mot Lysaker i strålende solskinn og alltid like oppmuntrende A-ha på øret. Jeg tenkte på det overstrømmende, superpositive blogginnlegget jeg skulle skrive etterpå. Den følelsen varte i sånn ca. 6 km. Da jeg måtte oppover noen helt ubetydelige oppoverbakker mot Frognerparken steg pulsen selv om jeg holdt uvanlig lav fart. Bedre ble det ikke da jeg skulle videre oppover, forbi Radiumhospitalet og opp Vækerøveien. For en dårlig dag! For en utrolig dårlig form!

Jeg hadde ikke med drikke, men hadde satt en vannflaske i hagen. Det ble en velkommen pause, inkludert en pep-talk fra naboen som var på vei til jobb. Åtte kilometer igjen, det er jo bare den lille runden om Fossum som vi pleier å løpe... Isipisi! Ja særlig, beina skrek og jeg følte meg som en blåsebelg. Prøvde å mane fram bildet av en blid Pål-Helge som syklet ved siden av meg de siste grusomme kilometerne av Fredrikstad maraton - det hjalp litt. Det var jo tross alt ikke så ille, jeg er bare litt uvant med å presse meg. Framme ved Fossum, snur og har en deilig nedoverbakke som får humøret bittelitt opp igjen. Det ble bare 21 km, men jeg er fornøyd med det i dag.

Det blir dessverre ikke noe Fredrikstadløp på meg i år. Régis skal delta på Marathon de Paris søndag, så da blir det Frankriketur i steden. Joa, Paris er vel ok det, og jeg gleder meg til å sitte på fortauskafé og kose meg mens andre pines i helvetes forgård. Men hva er vel Paris mot Fredrikstadløpet? Sol, vår, treningscampere som har tatt turen fra Oslo, heiing på og fra kjente underveis. Nyt det, dere heldiggriser som skal dit!