Astrids treningsblogg

Opptegnelser fra kjellerdypet

2012-02-13T10:14:00.003+01:00

Langt, langt nede i mørket hørte jeg Ingalill rope på lørdag. Nei, jeg er ikke avvent fra treningsnarkomanien! Det er bare det at fiskebensmønstret glassfiberstrie ikke helsparkler seg selv... Den er faktisk så gjenstridig at den breier seg etter tre lag sparkel og to malingstrøk. Men det får holde, prioriteringene bør være klare; grei stue og litt treningstid er bedre enn perfekt stue og ingen treningstid. Vi får heller satse på dempet belsyning.

Forrige uke startet ganske heftig. Etter langturen på søndag var jeg med på langrennstrening ved Fossum tirsdag kveld. Jeg blir alltid overrasket over hvor fort folk går (springer!) på ski, og brukte masse krefter på å henge med både oppover og nedover (faktisk mest nedover!) Her går man rundt og tror at man er en ekte nordmann, tidligere medlem i Fredrikstad skiklubb og greier, og så ender det med total ydmykelse hver eneste gang jeg prøver (dvs. den ene gangen i fjor, og den ene gangen i år). Men med to runder rundt lysløypa og så litt rolig gange med fokus på teknikk (den sitter nemlig ikke!) ble det en veldig bra treningsøkt. At jeg var ekstremt støl i låra resten av uka er en annen sak.

Alt blir litt tåkete når man kjemper for livet i lysløypa på Fossum

Neste morgen, ca. ti timer etter skiøkta, var det så tid for å løpe til jobben. Jeg kjente med en gang at det kom til å bli utrolig tungt, beina var fullstendig kjørt etter å ha slitt seg opp og ned og rundt med dumme ski. Men det var veldig deilig å starte dagen med litt fysisk slit; hadde jeg sluppet å bruke halvannen time på å finne en dusj (filosofene er tydeligvis ikke de mest sportslige på Blindern) ville alt vært perfekt.

Så kom det et laaangt avbrekk - støl, sliten, hektisk helg, strekk i lysken, forkjølelsestendenser - før jeg fikk mannet meg opp til en tur på torsdag. En bitteliten tur sammen med en som om mulig er enda dårligere trent enn meg - godfølelsen det gir skal man ikke kimse av! I går rakk jeg 8,5 km i dagslys, og jeg føler egentlig at formen ikke er fullt så elendig som det lave kilometerantallet burde tilsi (turde ikke ha på pulsbeltet, siden det sikkert bare er noe jeg innbiller meg). Men at det begynner å haste med tanke på Fredrikstadløpet, det er det vel ingen tvil om. Akkurat nå prøver jeg bare å få trent så mye som glassfiberstria tillater - og så får det gå som det går 25. mars.

Søndagslangtur

2012-01-29T20:34:00.000+01:00

I naturlig positur foran vårt nye gjerde

Jeg tar ikke sjansen på å utsette dette blogginnlegget lenger, for å ikke risikere å få en stekespade i knollen. I morges fikk jeg den gode ideen å spørre om Treningscamp-Siri ville være med på en søndagstur, og det ville hun. Vi bor jo litt lenger fra hverandre nå, men ikke verre enn at vi kan møtes etter et par kilometer - i dag ved krysset Vækerøveien/Ring 3. Fantastisk deilig å starte i nedoverbakke! Jeg klarte ganske godt å skyve unna tankene på oppoverbakkene som ventet i slutten av økta... Vi suste avgårde langs E18 mot Fornebu; i hvert fall følte jeg at vi suste, for det er ikke ofte jeg løper raskere enn 6:30-tempo for tiden. Det var ganske godt å konstatere at jeg er i helt vanlig, dårlig form - situasjonen er altså ikke dramatisk, selv om jeg kvapp litt til da jeg leste på Martins blogg at Fredrikstadløpet nærmer seg... Hvor mye kan gjøres på 10 uker? Jeg hadde egentlig bestemt meg for å, en gang for alle, bryte den dumme totimersgrensen under det løpet. Anser det nå som ganske sannsynlig at jeg kommer til å gå på nok en smell. Æsj! Men uansett, i dag fløt det bra. Helt til vi tok av fra E18 og startet på oppoverbakken i Vækerøveien. Beina ble tunge som bly og det føltes tungt, tungt. Jeg klarte sånn noenlunde å holde maska til vi skilte lag - og så tenkte jeg, nå stopper jeg og går. Det ville vært et forferdelig nederlag, jeg har omtrent ikke gått siden første joggetur i 2009, men dette var bare altfor tungt. Det eneste som holdt meg "joggende" - i virkeligheten beveget jeg meg knapt - var tanken på det hersens Skogsmaratonet jeg har meldt meg på i juni. Det består jo utelukkende av sånne stigninger, omtrent. Enden på visa er at jeg ikke gikk, men da jeg nådde toppen var jeg så lettet at jeg nesten gråt (ikke at det skal så mye til for at jeg gjør det). Vel hjemme viste klokka "treningseffekt 5" (oops - "jobber for hardt") etter nærmere 13 km med 178 i snittpuls, og jeg segnet om på sofaen. Endorfinrus, hurra! Støle bein og rygg, hurra!

Min nye løpevenn her på Røa, Tone (dvs., når hun blir ferdig med den dumme skigåingen), tipset om denne artikkelen her om dagen. Hovedpunktet her er at en amerikansk lege har funnet ut at "mye løping for menn og kvinner over 40 år fort kan medføre et rynkete og benete ansikt – et såkalt 'runner's face'". Ok, det høres litt avskrekkende ut ved første lesning, men i virkeligheten er det en fantastisk nyhet. Som Tone la til, vi er jo bare pent nødt til å kompensere for kaloriene ved å spise ekstra potetgull, sjokolade og brie. Jeg startet i går, med uanstendige mengder racletteost. Dere som har løpt i helgen: hold runner's face på avstand i kveld!

Reinspikka data

2012-01-25T22:22:00.000+01:00

Jeg har løpt! Hele to ganger siden sist! Hurra, hurra og kryss i taket. Jeg sitter og nyter endorfinrusen foran peisen. Hvis det drøyer lenger enn søndag før neste løpsoppdatering, må en av dere komme og slå meg hardt i hodet med en stump gjenstand - alvorlig talt. Jeg skal slutte å klage og syte, nå er gamleleiligheten tømt, tapeten er borte og rom nymalt, så nå er det egentlig bare å finne tilbake til den gamle rytmen. Det er bare at det ikke er så enkelt... Jeg som pleide å elske å jogge, får plutselig frysninger på ryggen bare av tanken. Kle på seg og gå ut, nå? Kuldegrader og snø, hallo! Neitakk, men potetgull og portvin, jatakk. Så da var det bare å gå tilbake til det grunnleggende og tenke at det er flere grunner til å løpe enn at det er gøy. Kroppen min trenger det, og ikke minst humøret. Dessuten vil Ingalill veldig gjerne ha løpedata i stedenfor interiørbloggtull, så i dag var det bare å hoppe i det. Og det var faktisk bokstavelig talt det som skjedde, da jeg fikk Take On Me på øret ut av døra. Jeg kan gjerne løpe uten musikk, men fy søren, for en piff man får av den rette spillelisten! Jeg fløy ikke akkurat oppover mot Røa og Bogstadvannet, men det gikk greit, og farten var stigende. Utladet klokke ødela statistikken litt (ulempe med fancy klokke med trådløs dataoverføring og god batterikapasitet - man glemmer å lade!), men det ble ca. 6 km i litt over 6-tempo. Aah, så fantastisk. Lørdag: langtur!

Flyttemas

2012-01-13T09:29:00.000+01:00

Jeg skal aldri flytte igjen, aldri! Jeg lover herved, kors på halsen og ti kniver i hjertet, at hvis jeg finner på å flytte en gang til skal jeg spise hatten min med dijonsennep og løpe to maraton i strekk etterpå. Dagene mine de siste ukene har gått til å flytte, bære, rydde, lete forgjeves etter ting som ligger nedpakket i pappesken underst i stabelen, sparkle, male, fryse, føle meg som en grønnskolling på Jernia, tenke at Jernia har landets snilleste og mest tålmodige ansatte, pusse vinduer (totalt mislykket) før visning - og, sist, men ikke minst, være utrolig glad og lykkelig over å ha flyttet inn i et, etter våre begreper, kjempestort rekkehus i et veldig hyggelig område. Salget av den gamle leiligheten gikk også bra, så nå har vi bestemt å få pusset opp skikkelig i det nye huset (slik at jeg ikke svir av alle pengene på joggesko).

Jeg har egentlig et fast prinsipp om å bare oppdatere bloggen når jeg har trent - det er jo tross alt en treningsdagbok - men sånn ståa er akkurat nå får jeg rett og slett ikke løpt, så da får jeg heller rapportere om den aktiviteten som ligger nærmest trening. Å fjerne gammel tapet er faktisk ganske fysisk slitsomt og utfordrer definitivt mine fiskebollearmer, i hvert fall. Jeg har flere timer skraping foran meg hver dag den nærmeste tiden, før jeg kan kaste meg over maling av tv-stuen (hvor det sto et tv under visningen, men som ikke har tv-uttak!). I tillegg er det en ypperlig slankemetode - man rekker jo faktisk ikke å spise når man må få presset inn noen timer skraping etter at ungene har lagt seg. Så om kondisen blir dårligere, får jeg i hvert fall mindre å drasse på ;)

Men det skal nok bli løping etter hvert. Jeg er blittt invitert med i en løpegruppe for foreldre på klassetrinnet der Caroline nettopp har begynt - utrolig nok ble jeg igjenkjent av en mor som har lest bloggen min! Det var veldig hyggelig, og jeg gleder meg til å få en liten omvisning på løpestiene i området, foreløpig kjenner jeg bare Vækerøveien...

Nyttårsløp og nytt år

2012-01-02T13:10:00.001+01:00

Kjappisene foran - jeg gjemmer meg helt bakerst. Bilde lånt fra f-b.no (Fredriksstad blad)

Det arrangeres nyttårsløp i Fredrikstad hver nyttårsaften. 3,2 km, midt i sentrum. Gratis! Fullstendig ufarlig, barn og bestefedre i en salig blanding ispedd endel kjappiser. Jeg tenkte at det kunne bli en god treningsøkt, et alternativ til ukas planlagte intervalltrening. Det er bare det at jeg ikke har trent intervaller eller fart på et halvt år, og lørdag formiddag hadde jeg mest lyst til å droppe hele greia og heller ta en rolig tur i skogen. Heldigvis hadde jeg utbasunert deltakelsen på Facebook i forveien, så det var ingen annen mulighet enn å ta på seg løpeskoa og jogge ned mot Stortorget. Der var det stappfullt - og godt var det, for ellers ville det blitt kaldt å stå i flere kuldegrader og vente på startskuddet. Jeg startet helt bakerst, sammen med de tidligere nevnte barna og bestefedrene deres, og løp i litt av en mølje den første kilometeren. Heiagjengen min påsto at jeg hadde løpt ved siden av en kylling ved første passering, men det gikk jeg dessverre glipp av... Det var morsomt, god stemning, og jeg presset meg ikke verre enn at det føltes ok. Likevel er jeg fornøyd med å ha løpt 3,35 km med 5:07-tempo i 17,12 min. Snittpulsen var 186, 91% - så det bør vel telle som en god treningsøkt. Med opp- og nedjogg ble det 9,45 km totalt på nyttårsaften. En fin avslutning på et 2011 som har vært temmelig variabelt hva løpingen angår. Det startet elendig med stressreaksjon i leggen og 2 måneders avbrekk, tok seg opp og nådde nye høyder under Berlin maraton i september, før det gikk rett utfor igjen i oktober og november. Men nå går det oppoverbakke, jeg har lært mye på veien og har ett klart mål for 2012: Unngå flere skadeproblemer, så jeg kan trene jevnt 3-4 ganger (i snitt 40 km) per uke. Det første store løpsmålet er Nordmarka Skogsmaraton i juni, deretter Oslo maraton (maratondistansen der også). Ellers har jeg planer om å løpe halvmaraton i Fredrikstad i mars, jeg er påmeldt Sentrumsløpet i april, og en tur til Skaubygda bør jeg vel få til i år også (god oppkjøring til skogsmaratonet, helt sikkert!). Til høsten skal jeg såklart løpe Fredrikstadmarka rundt (må jo få revansj for fjorårets fadese), og kanskje våger jeg meg på et persforsøk under Hytteplanmila. Men først og fremst skal jeg fokusere på hverdagstreningen, de gode langturene, og jeg skal prøve å delta på Treningscamp på fast basis igjen. Hurra for nytt år og nye planer! Et godt 2012 ønskes dere alle!

Juleløping

2011-12-28T21:01:00.001+01:00

Endelig føler jeg at jeg er ordentlig tilbake i joggeverden igjen. Hurra! Jeg har løpt 5 ganger de siste tolv dagene; det er veldig, veldig lenge siden sist jeg trente så hyppig. Nå begynner ting å stabilisere seg og jeg skal gradvis komme meg opp i 3-4 økter per uke. Jeg blir alltid like forbauset over hvilken effekt regelmessig trening har på humøret mitt. 45 min løping, og dagen er reddet. Det fins vel ikke noen bedre lykkepille?

Forrige uke prøvde jeg de nye skoene mine, Saucony Mirage, for første gang. Jeg visste at det ville være lettere å komme seg på forfoten med dem, men jeg hadde ikke trodd at det skulle være så lett. Det satt faktisk som et skudd med én gang, og Ingalill ville trengt luktesalt hvis hun så hvor lenge jeg løp på forfot andre gang. Jeg kunne jo ikke gi meg før 5 km når jeg først hadde kommet til Sats (at de også har andre treningsapparater overså jeg glatt), og det var heller ikke et alternativ å gå over til hæl-løping etter hvert - det føltes fullstendig feil og rart (!). Så da ble det 5 km forfot, da. Den siste km var leggene ordentlig slitne, men det gikk helt fint, og jeg var ikke mer enn normalt støl dagene etterpå.

Så ble det jul, med en liten forkjølelse som utsatte neste løpetur til mandag. Torfinn og jeg tok en tur på 7 km i Fredrikstadmarka. Det gikk rolig (6:38) i snittfart, men siden terrenget var litt kupert kom pulsen godt opp likevel. Og i dag prøvde jeg forfotskoene igjen. Jeg ville ikke gå i den samme fella på nytt, og jogget 4 km med adidasene før jeg stakk hjemom og byttet sko. Denne gangen holdt det med 2,6 km forfot - venstre legg ble ganske raskt sliten, og jeg hadde ikke lyst til å gape over for mye (som jeg har gjort så mange ganger før).

Jeg fikk én løperelatert gave til jul - boken Best i løping. Den er informativ, lettlest og faktisk ganske morsom. Jeg har lest flere løpebøker tidligere, men følte likevel at denne var nyttig. I tillegg inneholder den et treningsprogram som jeg kommer til å følge hele våren fram til Skogsmaratonet. De siste dagene har jeg også sittet og lest Jack Daniels' Running formula, for å velge hvilket program jeg skulle velge. Daniels' bok er veldig mye mer utfyllende, og passer antagelig bedre for den som vil ha et veldig detaljert program og sette seg grundig inn i alle de underliggende prinsippene. Jeg falt derimot mer for Best i løpings veldig fleksible program - det er rett og slett bare en løs mal som du selv må tilpasse etter dine egne ønsker og behov. Det består av en grunntreningsperiode, en utviklingsperiode og en konkurranseperiode. Samtidig skjeler jeg bort til Daniels for tips om hvordan jeg bør bestemme ukestotaler og en fornuftig økning av disse. Jeg har laget et vakkert excel-ark og gleder meg til å plotte inn alle økter. Kontrollfreakens drøm!

Stæsj!

2011-12-19T08:20:00.001+01:00

Det har drysset førjulsgaver over meg den siste uka - og når det gjelder sportsutstyr, blir jeg alltid oppspilt som et lite barn.

Jeg har fått tilsendt et par trenings-bh'er fra en nettbutikk som selger treningstøy - push-it.no. Jeg er litt restriktiv med å drive reklame på bloggen, men gjør et lite unntak nå. Jeg skriver snart blogginnlegg nr. 200 (!), og har fått noen gaver jeg kan sende ut i den forbindelse - det synes jeg er hyggelig. Den siste uka har jeg prøvd ut to forskjellige trenings-bh'er av merket Shock Absorber. De er behagelige å ha på, og gir god støtte. Denne modellen passer nok bedre for mindre flate jenter enn meg (snøft), mens denne satt som støpt. Trenings-bh'er er ikke det mest spennende å kjøpe, men er helt nødvendig...

Onsdag var jeg som kjent på Løplabbet for å delta på en kort film som skal ligge på nettsiden deres. Jeg skulle spille en kunde som fikk undersøkt føtter og løpesett. Jeg følte meg bra dum noen ganger, etter å ha gjentatt den samme replikken x antall ganger, men det var også ganske morsomt. Spesielt var det luksus å få snakke med selger Odd i tre timer - jeg fikk ekstra inngående analyse av fot og steg, og vi diskuterte trening og løpekonkurranser. Det aller beste var betalingen. Jeg fikk skoene jeg løp med på filmen, anbefalt av selgeren: Saucony Mirage. De er lette, har lav tå-hæl-høydeforskjell og skal få deg mer frampå. Jeg var litt skeptisk, men de som så meg løpe med dem påsto at jeg ikke landet på hælen i det hele tatt. Godt nytt! De påsto også at med min vekt og løpesett skulle disse skoene kunne brukes som mengdetreningssko, selv om det er lettvektere. Jeg har gått i den fella før, så jeg kommer bare til å bruke dem på kortere turer, men til det tror jeg de blir fantastiske. Så utrolig lette, myke og deilige! Hurra! I tillegg er de så vakre at jeg kunne brukt dem på julaften...

Og som ikke det var nok, fikk jeg velge meg noe tøy. Da tok jeg noe jeg faktisk ikke har; en vintertights. Jeg har i flere år vært misunnelig på Gore-tightsen til Régis, så valget var enkelt. Den ble testet ut i går og var akkurat like varm og god som jeg håpet.

Jeg har ikke vært i form de siste dagene, men lørdag morgen klarte jeg ikke stå i mot løpelysten lenger. Jeg kledde godt på meg og satte avgårde forbi Smestad og Hovseter, til Røa, og ned langs Vækerøveien hvor vi skal flytte inn om et par uker. Det var tungt å løpe oppover, kjempetungt, og jeg begynte å tvile på om jeg virkelig skal melde meg på Skogsmaratonet (noe jeg *selvfølgelig* gjør når påmeldingen åpner 1. januar!). Vel oppe på Røa ble det glatt, og jeg skled ned resten av veien. Livsfarlig, men mindre slitsomt... For én gangs skyld ble det en slags langtur, med en utrolig god følelse etterpå. Heldigvis har jeg ikke blitt sykere - enn så lenge i hvert fall. I dag blir det mølleøkt med Mirage & Hattori!

Hvis noen synes jeg har fått vel mye stæsj nå, kan jeg love dere at jeg ikke kommer til å få så mye som en løpesokk til jul. Jeg ønsker meg en arbeidslampe, og en pussemaskin, og en japansparkel...

Løpetips

2011-12-13T14:32:00.000+01:00

Torfinn tipset meg om denne artikkelen i Runner's World. Tipsene i artikkelen er gode, men hvis jeg skal fremheve et grunnprinsipp som har vært viktig for meg, så er det å løpe for seg selv. Med det mener jeg at man ikke trenger å prestere noe som helst for andres skyld. Det er ikke alltid like enkelt å følge, og jeg tar meg selv i å sammenligne prestasjonene mine med andres, men jeg prøver likevel å tenke at jeg ikke trenger å bevise noe som helst. Jeg løper fordi jeg liker det, og det blir enda morsommere når jeg godtar nivået mitt. Nå mener jeg ikke at man ikke kan trene for å bli bedre - men gjør man bør det være fordi man liker å trene hardt og/eller mye, ikke fordi det er nødvendig på noen som helst måte. Det er ingen skam å løpe den lille runden på Treningscamp, det er ingen skam å stoppe etter noen få km, det er ingen skam å veksle mellom jogging og gange. Det viktigste er at vi beveger oss og føler oss bra etterpå! En selvfølgelighet, men jeg tror mange av oss rundtomkring er unødvendig strenge med oss selv. Det prøver jeg å tenke på når dørstokkmila blir tung.

Hva er ditt beste løpetips?

Siden jeg visstnok skal prøve ut barfotsko på "fotoshoot'en" hos Løplabbet i morgen, fant jeg ut at det kunne være på tide å innvie de nye Hattoriene på tredemølle i går (holka satte dessverre en effektiv stopper for uteløping). Jeg varmet først opp i 20 min (3 km) med vanlige joggesko, skiftet sko, gikk 5 min, vekslet deretter mellom 1 min løp/1 min gange x5. Avsluttet med litt jogg i vanlige sko slik at det ble 6 km totalt. Hattoriene er lette og behagelige, men det føltes litt rart og kunstig å løpe på forfoten - vanskelig å si om jeg gjør det "riktig". Det kjentes ikke light&easy, akkurat. Men det kommer kanskje etter hvert, eller hva sier du, Ingalill? Jeg ble ikke noe støl, så da overdrev jeg i hvert fall ikke. Får gjøre noe lignende neste uke - kanskje med 2-minuttsintervaller?

"Hattori" er tydeligvis også en ninjakriger -
noe som passer ganske godt med hvor tøff jeg følte meg iført de svarte tøflene!

Når det bare ikke går

2011-12-08T09:58:00.001+01:00

Ingalill ropte SOS, SOS, og da skjønte jeg at ting virkelig hadde sklidd ut. I går hadde det gått en hel uke siden forrige løpetur. Siden jeg startet å trene i 2009 har jeg alltid klart å klemme inn 3-4 ukentlige økter; verken jobb, barn, sosiale aktiviteter, husarbeid eller andre ting har vært en gyldig unnskyldning for å bli hjemme. Men nå! Med forberedelser til hussalg, dvs. valg av megler, besøk av takstmann, maling for å freshe opp leiligheten før salg, flytting og pynting til fotografering, og planlegging av oppussing av nytt hjem, i tillegg til at det snart er jul, kunne strikken plutselig ikke tøyes lenger. Stopp. Fullstendig. Jeg kunne selvfølgelig ha løpt en tur mellom ti og elleve, men dessverre har jeg blitt litt engstelig for å bevege meg alene ute i mørket på kveldstid, etter alle disse voldtektene. Tenker dere noe på det, jenter, eller er det bare å kjøre på som før?

Uansett, nå er den verste stormen over (foreløpig), så framover skal det løpes tre ganger i uka, og så fire. Jeg startet med en liten tur i Frognerparken i går morges, på snø og is. Det var bare tungt og fælt og deprimerende, og først på vei hjem, i nedoverbakke, begynte jeg å kjenne på den gode, varme følelsen i kroppen. Jeg synes det er utrolig kjedelig å ha mistet formen så til de grader, selv om jeg selvfølgelig er glad for at leggen er bra igjen og bla bla. Jeg tror rett og slett jeg skal løpe uten klokke en liten stund (roper du SOS igjen nå, Ingalill?), til jeg får godfølelsen tilbake.

Men det har skjedd noe morsomt også: Neste uke skal jeg få være med på en film som skal ligge på Løplabbets nettside. Filmen skal vise hvordan de går fram når de lar kunder løpe på tredemølle for å finne riktige sko, og søkte etter frivillige. Jeg meldte meg såklart - hvem kan vel motstå tanken på å løpe gratis på Løplabbets tredemølle? Mer om dette neste uke...

Ikke glem Parksprint i Frognerparken førstkommende søndag! Jeg deltar som vanlig i arrangementskomiteen. Håper å se mange av dere!

Her er jeg i aksjon for to år siden - bilde lånt fra parksprint.blogspot.com

Ukas "langtur"

2011-11-27T13:02:00.001+01:00

Tredje løpetur etter pausen er fullført, og jeg har fortsatt ikke vondt. Hurra! Endelig kan jeg for alvor se framover, og satse på at det blir noe av planene om å løpe Skogsmaraton i juni. Det virker som om skaden er leget, så gjelder det bare å ikke slå den opp igjen... Jeg kommer bare til å bruke tradisjonelle mengdetreningssko med innleggssåler framover. Jeg elsker lettere sko, som Lunaracerne jeg løp maraton med, men problemet er at jeg hopper og spretter mye mer med lette sko. Og siden jeg ikke har lært meg å lande på forfoten, overpronerer jeg da mye mer enn jeg gjør når jeg subber avgårde i tyngre, mer stabile sko. Jeg har absolutt tenkt å prøve meg litt på forfotløping, men Hattoriene får smøre seg med tålmodighet til jeg føler at tiden er moden.

Hviler foreløpig på fløyelspute

Onsdag løp jeg fem km på Sats. For å få litt variasjon, og for å få opp pulsen, løp jeg med stigning, og kom fort opp i 90 %. Skånsom men effektiv trening; tror jeg kommer til å kjøre den type intervaller framover - noe jeg sikkert kommer til å bli glad for under skogsmaratonet.

Men i dag var det tid for "langtur". Det vil si den vanlige Bygdøyrunden, på hele 6,5 km! Som jeg før syntes var så kort at den nesten ikke var noe vits å bli svett for... Nå gledet jeg meg som en unge til å kunne løpe hele runden. Og det ble en helt fantastisk tur. Jeg skal overhodet ikke sutre over mangel på høstvær og/eller snø første søndag i advent, i dag nøt jeg bare den varme sola, og å kunne løpe på bare stier uten jakke, vanter og lue...

Men formen har blitt så latterlig dårlig de siste månedene. Det er rart å ha 172 (83%) i snittpuls på en tur som går i 6.27-tempo, selv om det er litt kupert. I alle bakkene hadde jeg opp mot 90 % av makspuls, i luntetempo. Nåja, å trene høypuls i søndagslangtursubbetempo er det ikke alle som klarer. To fluer i en smekk, hurra for meg! Det er bare å nyte det - det er som kjent når man befinner seg nederst i bølgedalen at det er lettest å karre seg oppover. Enn så lenge får jeg tenke tilbake på bedre tider og være stolt over at jeg har løpt maraton, noe som føles helt vanvittig akkurat nå... Og enn så lenge, mens jeg sakte øker mengden og fortsatt har litt for mange løpefrie dager, får jeg kose meg med løpebøkene jeg har fått tilsendt fra Amazon. Jeg er på jakt etter det treningsprogrammet som passer meg best, og håper Jack Daniels' kan være noe...

Pause

2011-11-19T17:14:00.001+01:00

Jeg har ikke trent på tre uker. Knapt beveget på meg. Jeg har ikke åpnet døra til bloggverdenen på lenge heller. Ved en ren tilfeldighet, at vi gikk på en visning vi egentlig ikke hadde tenkt å gå på, fikk jeg nok å tenke på i månedsvis framover. Siden sist har jeg blitt huseier, skrevet inn barna på ny skole, begynt å pakke, og satt i gang salg av den nåværende leiligheten vår. Det er kjempespennende, og jeg gleder meg masse, men samtidig er jeg fullstendig matt etter noen temmelig anstrengende uker. Mange viktige beslutninger har blitt tatt på kort tid. Men jeg er helt sikker på at det kommer til å bli bra, og gleder meg til å flytte inn i det lille rekkehuset et sted mellom Røa og Ullern. Det blir lengre vei til Treningscamp nå, men ikke verre enn at jeg skal klare å komme meg dit, i verste fall på sykkel. Bygdøy får bli et fint langturmål.

Det har vært rart å ikke trene på så lenge. Jeg har ikke følt noe savn, fordi jeg har vært så oppslukt av alt annet - og da passet det godt å ta fullstendig hvile, siden jeg kjente at leggen ble irritert også av spinning og ellipsemaskin. Nå føles den fullstendig restituert, og i dag, fire og en halv uke etter forrige løpetur (!) knøt jeg på meg joggeskoene igjen. Det var så deilig! Jeg tok en veldig rolig subberunde på Bygdøy - i 7-tempo - og stoppet da klokken gikk tom for batteri etter 4,97 km. Perfekt for en første tur etter så langt avbrekk. Formen var selvfølgelig elendig, men det gjør absolutt ingen ting, den kommer tilbake. Jeg er bare så glad for å kunne løpe litt igjen, uten ubehag!

Bad Science

2011-11-05T11:56:00.001+01:00

Jeg hadde tenkt at neste innlegg skulle hete "Manisk" og handle om at jeg har gått helt bananas på Sats etter at jeg sluttet å løpe. Det startet riktignok ganske manisk, jeg trente fredag, lørdag, søndag og mandag og var storfornøyd med både treningssenter og ny sykkel. Men så begynte jeg å hangle, sår i halsen og uggen i kroppen, og luften gikk ut av ballongen, pooooooooooooooooooofffffffffffffffff. Mani ble snudd til apati og jeg ble liggende rastløs på sofaen. Kjedelig å se på tv, kjedelig å lese, kjedelig å lese løpeblogger (!). Det eneste jeg hadde ork til var å lese nettaviser, og det blir man jo i hvert fall apatisk av. Jeg har nå lest så mye om karbohydratenes elendighet at jeg legger på meg en hel kilo hver gang jeg ser på de halvstekte baguettene som ligger på kjøkkenet, og for å kompensere for hysteriet har jeg spist nok halloweengodterier for flere år. Ugh.

Heldigvis ble jeg dratt opp av depresjonen til slutt, ved hjelp av en bok Torfinn har prakket på meg: Bad Science av Ben Goldacre. (Han er tilfeldigvis intervjuet i gårsdagens A-magasin.) Fantastisk morsom bok, jeg anbefaler den på det varmeste. På en utrolig sprudlende måte river han ned forsvarsverkene til alskens kvakksalvere. Jeg er riktignok stipendiat i et humanistisk fag, men har likefullt skrevet et nøye gjennomtenkt metodekapittel der materiale, fremgangsmåte og problemer diskuteres åpent, og vet at gjennomsiktighet og etterprøvbarhet er særdeles viktig i all forskning. Som forbrukere er vi i stor grad nødt til å ha tillit til produsentene, men det er samtidig viktig å filtrere informasjon med et kritisk blikk, og vurdere om vi har et reelt behov for produktet. Her er f.eks. en forskningsstudie som viser at proteintilskudd etter trening som regel er unødvendig med et normalt kosthold (flere synspunkter her). Veldig ofte er faktisk det enkle det beste (og billigste) - drikk et glass melk!

(Denne påstanden og disse referansene må selvsagt også granskes med et kritisk blikk... Selv om man kommer langt med sunn fornuft.)

Mer moro om mangelfull forskning og Ben Goldacre på http://www.badscience.net/!

Uansett, boka fikk meg ut av dvalen, og nå føles også halsen og den generelle formen bedre (uten noen som helst behandling av noe slag!). Jeg tror jeg er klar for en liten ellipseøkt i ettermiddag, og en lengre sykkeltur i morgen. Så jeg kan stappe i meg enda mer godis...

Julaften!

2011-10-30T20:27:00.000+01:00

Jeg har følt meg som en bortskjemt unge de siste dagene. Først var det jo denne klokken som jeg vant på pulsblogg.no. Jeg forventet meg en enkel modell, men neida, de slo på stortromma og sendte meg den ganske nye Forerunner 610. Som jeg kunne hente på postkontoret to dager etterpå. For en luksus! Jeg har ikke blitt ordentlig kjent med klokka ennå, så mer om den kommer senere, men så langt kan jeg si: Ja! Jeg elsker denne. Den har alle kvalitetene til 305 (de samme funksjonene og noen flere - automatisk, trådløs dataoverføring, vibrasjon, pulsbasert kalorimåling, treningseffektmåling osv.), det fungerer forbausende godt med taktil skjerm, og i tillegg er den jo bare vakker.

Jeg føler meg utrolig heldig som har fått denne. Den gamle klokka går til en venninne uten gps-klokke - så fortsetter den å gjøre nytte, heldigvis.

Men dette var bare julesokkpresangen - julenissen kom med den største i går. Jeg har lenge, lenge tenkt på å kjøpe ny sykkel. Den forrige investeringen var en DBS Kilimanjaro (hadde ikke alle den?), betalt for konfirmasjonspengene i 1995. De siste årene har jeg karret meg rundt på et rustent vrak fra syttitallet, og det er selvfølgelig ikke så bra for sykkelgleden. Så ny sykkel skulle det bli i år, men jeg har ventet på høstsalget. Fant ut at det måtte bli en hybridmodell, men så lett som mulig, slik at jeg har noe å bruke hvis jeg tilfeldigvis skulle bli så gal at jeg en gang melder meg på triatlon (ingenting forbauser meg lenger). I går fant jeg endelig vidunderet: en Trek 7.6 fx wsd. Vakker som Silkesvarten, 10 kg lett og med tynne, tynne hjul (for meg er dette nesten som en racersykkel).

I dag tok jeg den med på min første - noensinne - treningstur på sykkel. Jeg har aldri hatt noen formening om hvilken puls man har når man sykler. Torfinn påstår at grunnen til at han løper halvmaraton på under 1.30 og maraton under 3.30 med én, maks to (sjelden!) løpeturer i uka, er at han sykler til jobben hver dag. Jeg har alltid bare fnyst av det. Men etter et par kilometer i dag, oppover mot Røa, skjønte jeg at det her ligger et enormt treningspotensiale. Man må altså løpe på seg beinhinnebetennelse for å forstå at det er god trening å sykle! Ganske åpenbart at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Men nå skal i hvert fall grunnformen komme i orden for neste år... Bort med dyrt busskort, her skal det sykles til jobben.

Uansett, i dag sto en totimerstur på planen. Jeg startet klokken ni (elsker stille-klokka-riktig-vei-helgen!) og syklet i retning Sørkedalen. Klokken ti snudde jeg ved Sørkedalen skole. Utrolig behagelig å sykle i fred, og deilig med en lang tur på akkurat under 70 % av makspuls i snitt - det klarer jeg aldri når jeg løper. Tipper at min nye venn og jeg kommer til å finne tonen ganske bra etter hvert!

Vått og grått i Sørkedalen

Liten nedtur og stor drøm

2011-10-26T21:53:00.000+02:00

Fort, et nytt blogginnlegg for å skyve det klamme peiskosbildet ned fra førstesiden.

Kroppen er deilig sliten etter en ny TC-økt. I dag feiret vi at nettsiden til Treningscamp har hatt over 100 000 visninger. Gøril og jeg hadde med boller, men folk fikk ikke vite at mine ble til slik:

Caroline har brukt høstferien til å bake boller for Treningscamp (hva har man ellers barn for?); men spiselige ble de, så mor tar gjerne på seg all æren.

Jeg tok det med ro denne gangen også for å ikke irritere leggen unødig - men den var skuffende sutrete. Jeg må la være å gå i den samme fella som ifjor - tro at "neste gang, da går det bra". Det går ikke bedre før jeg lar skaden gro, og det tar mer enn fire dager. Hvis jeg vil komme i form til våren, er jeg nødt til å hoppe i det og ta den forbaskede pausen nå. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det eneste fornuftige og droppe Lørenskog - og så ta den pausen som trengs for å bygge meg sakte opp igjen. Jeg vet jeg har sagt dette flere ganger siden maraton, men nå er jeg bare nødt til å ta meg i nakken før skaden setter seg seg skikkelig og vårsesongen nærmer seg med stormskritt. Det regner, er surt og kaldt, et perfekt tidspunkt for løpepause. Ta deg sammen, Astrid!

Men for å holde ut ukesvis uten løping, trenger jeg et stort og motiverende mål for neste år (annet enn selve Hovedmålet, som er å kunne trene skadefritt i hverdagen). Jeg har allerede sagt at jeg skal prøve å løpe en god halvmaraton (etter mine begreper) i Fredrikstad i mars, og delta på den lengste distansen under Oslo Maraton i september. Men jeg trenger ett mål til, og har tenkt en del på hva det skulle være. Jeg har hatt et løp i bakhodet lenge, men har slått det bastant fra meg flere ganger, det kom aldri på tale, fristende eller ei... Men nå har jeg bestemt meg for å gjøre et forsøk likevel. Det dreier seg om intet mindre enn - trommevirvel - Nordmarka Skogsmaraton!

Grunnen til at jeg har nølt så lenge er at denne maratonen er veldig kupert og dermed tyngre enn en vanlig maraton. Dessuten er det jo rimelig folketomt oppi skauen; ikke noe "Lauf Astrid, lauf" hver hundre meter der, nei! Tiden min ville nødvendigvis blitt mye "dårligere" enn på et flatt asfaltmaraton. Men nå har jeg gått en runde med meg selv, og funnet ut at det har liten betydning. Jeg er ikke rask, kommer aldri til å bli det, og tenker at mitt lille bidrag til idretten heller får være å tørre å risikere en (relativt) dårlig tid, en dårlig plassering og med det gjøre smale løp litt mindre smale. Jeg vet at jeg klarer å løpe en maraton i Nordmarka, de 32 km i august ga i hvert fall mersmak. Det får bli mange langturer i området Sognsvann-Kikutstua i løpet av våren...

Selvfølgelig med den forutsetningen at jeg får orden på leggen igjen. Hvis ikke får jeg finne på noe annet hårete - triatlon, f.eks. Jeg er forresten tilbake på Sats-kjøret igjen; mandag hadde jeg første Bodypump-time på et halvt år. Det halve året har ikke forandret så mye - jeg var den svakeste i salen før avbrekket, og er det fortsatt. Men etter en lang høst og vinter med mye alternativ trening skal vi se om jeg ikke klarer å ta inn på syttiåringen med lilla hår - det får være Sats-målet mitt!

Frihelg og vinnerlykke

2011-10-24T21:48:00.000+02:00

Det ble ikke noe løpskonkurranse på meg denne helgen, i steden ble det fire dagers fullstendig treningsfri i håp om at det kunne gjøre godt for en irritert legg. Jeg forsøkte å innbille meg at det er minst like så hyggelig å slippe alt styret, slippe å fryse før start, bli sliten, få froskehud av all dusjingen osv. osv. Jeg lagde til og med en liten fotoserie for å dokumentere velstanden:

Mer tid til peiskos...

Mer tid til god mat og vin...

Mer tid til å gå på kafé...

Mer tid til mer god mat...

Men vi skjønner jo alle at dette bare er glansbilder. Peisen var vond å sitte på, Majorstua er ikke et hyggelig sted en lørdag formiddag, og man får bare dårlig samvittighet av å spise og drikke hemningsløst når man ikke får trent etterpå. Jeg prøvde å trøste meg med at jeg sparte 10 kroner i skoslitasje, men det monnet liksom ikke på ibux-gelen som kostet 132,50... Nei, det beste for hele familien hadde nok vært at jeg dro avgårde et par timer både lørdag og søndag for å slite bort litt rastløshet. Det hadde neppe blitt noe pers på meg, men jeg kunne i hvert fall sittet og gumlet boller med røde kinn og godfølelsen etterpå. Neste år er jeg med igjen!

Men om jeg var litt sur etter fire dagers treningsfri i morges, forsvant det fort da jeg fant ut at jeg har vunnet en pulsklokke fra Garmin. Pulsblogg.no har hatt en konkurranse der deltagerne har lastet opp øktene sine, og laget med flest kilometer mellom 15. september og 15. oktober vant konkurransen. Jeg var så heldig å få være på laget til Komfortsona IL, som ikke overraskende gikk av med seieren (ledet an av Mosjonisten som vant den individuelle konkurransen). Dermed vant alle på laget en pakke med energidrikk, gels osv., og to av oss ble altså trukket ut til å vinne en "sportsenhet fra Garmin". Jeg vet ikke hvilken modell det er snakk om, men det vil uansett komme godt med. Ønsker meg en litt penere klokke enn 305, slik at jeg kan bruke den til hverdags også.

Veldig overraskende - jeg trodde all vinnerlykken min ble brukt opp da jeg fikk være Lucia i andre klasse...

I dag var det endelig tid for å løpe igjen. Jeg traff Siri og Silja på Sjølyst, og så tok vi den vanlige Bygdøyrunden. Heldigvis hadde jeg på hodelykten, for i Kongeskogen var det bekmørkt! Jeg føler meg i god form, pulsen var fin og lav og jeg ble mindre sliten enn jeg tidligere har pleid å bli i den litt kuperte løypa. Men jeg kjente et lite ubehag hele tiden. Det er ikke spesielt vondt, men jeg er litt usikker på om det gradvis vil bli bedre med innleggssålene eller om jeg blir nødt til å ta et par ukers pause. Vi får se - jeg er i hvert fall påmeldt Lørenskog halvmaraton førstkommende lørdag, som en mulig sesongavslutning (hvis jeg ikke holder helt til Jessheim). Er det flere som skal til Lørenskog?

Høstmørket

2011-10-18T21:30:00.000+02:00

hitthetrails.wordpress.com

Jeg vet at de fleste av dere begynner å savne sommerkveldene nå - merkelig nok har jeg det ikke på samme måte. Tvert i mot føler jeg meg roligere og lettere til sinns nå som sola ikke varmer så sterkt lenger og det blir stummende mørkt flere timer før jeg legger meg. Jeg har aldri forstått hvorfor jeg opplever det sånn - rettere sagt, jeg har aldri forstått hvorfor ikke alle andre opplever det sånn. Den klare høstluften, stearinslys og fyr i peisen, kontrastene mellom strålende solskinn og øs pøs regnvær er noen av de tingene jeg setter pris på. Det siste preger selvfølgelig joggeturene på denne tiden av året. Lørdag ettermiddag hadde jeg en fin tur på Bygdøy, i god tid etter at siste KK-løper hadde passert. Strålende solskinn men behagelig, frisk luft. I går, derimot, var det grått og fuktig hele dagen, og det var tyngre å komme seg ut (selv om jeg liker høsten blir også min dørstokkmil lengre jo mørkere og kaldere det er). Men jeg trengte en tur ut, jeg trengte endorfinene. Satte kursen mot Frognerparken for en rolig subbetur på grusvei - leggen var ganske vond før turen, men jeg ville teste om sakte tempo og innleggssåler (som jeg har brukt lite de siste månedene pga. tåpelig overmot) kunne gjøre godt. Det gjorde det! Jeg kjente leggen underveis, men har ikke hatt så vondt i dag. Får håpe det er der problemet ligger, så jeg slipper et lengre avbrekk igjen...

Tilbake til høstmørket. Det var uventet mange folk i Frognerparken i skumringstimen. Folk som spilte fotball kan umulig ha sett konturene av ballen, og andre joggere passerte som grå skygger. Fuktigheten gikk umerkelig over til regn, som ble kraftigere og kraftigere. Etter to runder satte jeg kursen hjemover langs elven som renner ned mot Skøyen. Nick Caves Red right hand på øret og omgivelser som klippet ut fra X-files - jeg satte opp farten og var glad jeg var på vei tilbake. Men det var samtidig så godt å løpe i regnet, kliss klass, anpusten, varm innvendig. Og komme hjem til en lang dusj og nydelig middag!

Flere mørke turer skal det bli framover, så i dag kjøpte jeg omsider noe jeg har ønsket meg lenge: hodelykt. Det blir kjekt på Treningscamp, og kanskje får jeg lokket med meg noen på en kveldstur i Kongeskogen også...? Jeg har fått meg en liten rød lampe for å sees i trafikken, og refleksvesten er selvsagt obligatorisk nå. Så hvis leggen bare tilgir at jeg har vært litt slurvete med sålene, blir det forhåpentligvis mange, mange kilometer i høst!

Portvin og spinat

2011-10-14T08:23:00.002+02:00

En god venninne syntes synd på meg etter Fredrikstadmarka rundt, og mente åpenbart at jeg burde fått dette å styrke meg på ved målgang:

(Jammen godt de ikke serverte det underveis!)

Dette ser jo både godt & gøy ut, men jeg får vel heller anbefale å ta en titt på dette blogginnlegget av Silja, eller denne artikkelen som Torfinn tipset meg om, for mer fornuftige drikkeråd.

Heldigvis har jeg enn sunn lidenskap i tillegg til portvinen, og det er spinat. Jeg fatter ikke hvorfor spinat liksom skal smake så vondt - det er jo nydelig. I tillegg sies det at det er sunt. (Store overarmer, derimot, det får man definitivt ikke.) Favoritten min er spinat- og rødbetsalat, som jeg sikkert nevnte i tide og utide ifjor også, men her kommer det igjen. Jeg skyller en pose fersk spinat - fjerner ikke stilkene, men det er vel en smakssak - og blander med oppskårede terninger av kokte rødbeter. Deretter lager jeg en vinaigrettsaus, som er hemmeligheten bak enhver god salat. Litt dijon-sennep, en skje rødvinseddik og tre skjeer olivenolje, litt salt og pepper, blandes godt, og så har jeg oppi hakket sjalottløk. Så hakker jeg litt valnøtter, og blander alt i salaten. Hvis det er hovedretten, har jeg gjerne oppi kikerter også for å få litt mer næring.

Ekstravagant variant med andebrystskiver. Nam!

Gratenger er også en lur og enkel måte å få masse grønnsaker i maten. For noen dager siden improviserte jeg en veldig enkel form for vegetarlasagne: jeg la lagvis tomatsaus, spinat (fersk), squash (i terninger), perletomater og lasagneplater i en ildfast form, og hadde litt ost på toppen.

Knærne er fortsatt blå og ømme, men de plager meg mindre enn høyre legg. Den er fryktelig stiv og støl, som den har vært i to uker, jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd. Tirsdag og onsdag trente jeg henholdsvis ellipse og spinning, men jeg kunne visst like gjerne løpt, for det gjør fortsatt like vondt. Men jeg har bestemt meg for å ikke ta på meg joggeskoene før det kjennes bra igjen. Det holder hardt, i dette flotte høstværet... Men når det er så ubehagelig at jeg gruer meg for å gå til bussen, da skjønner selv jeg at en løpetur ikke er det lureste.

Fredrikstadmarka rundt 2011

2011-10-10T08:36:00.004+02:00

Tryning, frysing, grining. Krøpling. Dette blir et skikkelig sutreinnlegg, til glede for alle som synes det har blitt for mye positivitet etter Berlin maraton. Det måtte jo ende med at jeg falt til jorden med et dunk.

Usj, det var kaldt. Jeg pleier ikke å bli plaget av regn, så værmeldingen bekymret meg ikke så mye - men det var skikkelig bikkjekaldt før start ved Fif-huset i går. Jeg sto og pratet med bl.a. Janicke, Marianne og Toneklone, og vi frøs like mye alle sammen. Gledet oss faktisk til å løpe den 20 km lange skogsløypa, for å få varmen i oss.

Hele slekta kom for å heie

Treningscamperne som deltok: Torfinn, Marianne og meg
(bilde lånt fra treningscamp.blogspot.com)

Målet mitt var å komme meg under 2 timer, som jeg løp på i fjor. Jeg regnet med at det burde gå greit, og følte meg også veldig lett til beins i begynnelsen. Jeg prøvde å holde farten rimelig oppe de første 10 km (5.30-5.45), for å ha noe å gå på i alle oppoverbakkene mellom 10 og 14 km. Deretter skulle jeg bare suse og cruise inn til mål på deilig grusvei.

Ved ca. 8 km hang jeg meg på en gjeng. Jeg har aldri vært så flink til å "finne en rygg", men denne gangen klarte jeg det, og det fungerte utmerket. Deilig å slippe å tenke på farten selv, bare kopiere stegene til løperen foran. Etter hvert kom de tunge oppoverbakkene, men jeg klarte å holde følge med de andre, og det føltes ikke altfor tungt.

Men det var vått. Vi løp nå over svaberg, som ble såpeglatte i regnet. Jeg begynte også å bli sliten av å løpe i terreng. Plutselig hektet jeg i en rot og endte på alle fire, med oppskrapte hender fulle av leire og småstein. Det gjorde ikke så vondt, og jeg kom meg opp på beina igjen. Men jeg ble veldig overrasket over at de som løp forbi meg ikke spurte hvordan det gikk. Jeg hadde jo åpenbart ikke brukket beinet, greit nok, men en kort "Gikk det bra?" på utpust i forbifarten er vel ikke for mye forlangt? Jeg følte meg så ensom, forlatt og kald, langt, langt borte fra mål og varme klær, at jeg begynte å sippe. Grining i kombinasjon med høy puls har jeg jo prøvd før, og det fungerer sjelden bra. Brystet knøt seg og jeg klarte ikke å puste, var bare helt nødt til å slutte med den patetiske selvmedlidenheten og komme meg videre. Det gikk i ca. fem minutter, til jeg trynte på nytt. Denne gangen skled jeg på fjellet, tror jeg, og slo begge knærne kjempehardt. Det gjorde mye vondere, men tilgjengjeld var det nå to løpere som spurte hvordan det gikk - så jeg klarte å holde gråten på avstand. Problemet var å komme seg videre med de vonde knærne, og jeg lengtet tilbake til Berlin maraton og kodeord til ambulansetjenesten. Ingen sånn service i Fredrikstadmarka - det var bare å karre seg videre.

Endelig var vi ved Skihytta, der terrengløpingen er over og det bare er grusvei igjen. Jeg hadde gledet meg masse til den strekningen - men tenkte ikke på hvor mye motvind det kom til å bli. Spesielt en strekning var helt forferdelig, bort mot Veum sykehus. Regnet pisket vannrett i ansiktet og det var et slit å bevege seg mot vinden. Det var nå jeg skulle ha ligget i ryggen på noen!

Men det gikk framover, i brukbar fart (for det meste under 5.30) og jeg visste at jeg i hvert fall kom meg i mål under 2 timer. Det fikk være godkjent i det været her. Hyggelige folk heiet langs løypa og søte, gamle menn kom med kommentarer da jeg løp forbi dem i oppoverbakken ("Det er så ille tungt i dag, se", "Håpær det her er siste bakken, nå orkær jæ'nte mer"). Bare et par kilometer igjen, og jeg løp forbi flere løpere, også damer i min egen klasse. Herlig, fall og knær var glemt.

En lang nedoverbakke like før mål. Jeg stusset på at det ikke hang bånd langs løypa, men jeg tenkte at det vel ikke var nødvendig langs grusveien. Jeg langet ut, nesten nede, da en turgåer sa, litt forsiktig: "Du vet at du har løpt feil vei nå? Løypa går den andre veien rundt lysløypa!"

Herregud. Jeg har løpt feil ved, ned en lang bakke, og det betyr bare at jeg må løpe tilbake opp den samme bakken. Alle de jeg har løpt forbi, har løpt forbi meg igjen. Jeg klarer ikke totimersmålet likevel. Herregud, herregud. Jeg er så sliten, tårene kommer igjen, det fungerer fortsatt like dårlig, og nå klarer jeg ikke å puste i det hele tatt, alt stopper opp. Vill i blikket spør jeg forbipasserende hvor den helvetes løypa går, og innser at jeg har tapt mange minutter. Er det mulig. Jeg er så sinna når jeg kommer i mål at jeg holder på å sprekke. Går det an å merke løypa så dårlig? Jeg har ellers ingen ting å si på arrangementet, men der må noe ha sviktet - det burde helt klart vært satt opp et bånd der jeg løp feil, aller helst burde det stått en løypevakt der. Jeg håper de merker bedre neste år, for det er utrolig surt å gjøre sitt beste i 18 km, bare for å tape alt fordi man må løpe 7-800 meter ekstra. Nå sto det heldigvis ikke om noen god plassering for min del - men litt konkurranseinnstinkt fantes det visst innerst inne, likevel...

Jeg kom inn på 2 timer, så med tanke på at jeg tapte minst tre minutter, og at forholdende var tyngre enn i fjor, får jeg vel være fornøyd tross alt. Og god kondistrening ble det!

(Sa hun ironisk.)

I dag kan jeg knapt gå. Begge knærne er veldig ømme, og jeg må også ha slått leggen, som jeg nesten ikke kan legge noe vekt på. Alt ligger til rette for en liten løpepause...

Trening mellom treningsprogrammene

2011-10-05T20:01:00.004+02:00

Jeg liker å ha en plan. Derfor synes jeg det er deilig å følge et oppsatt treningsprogram. Slippe å tenke, bare gjøre det som står, i den grad det passer inn med resten av hverdagen. Men nå etter maraton er programmet slutt, og jeg har ikke tenkt å satse ordentlig på noe nytt løp før til våren. Jeg har ennå ikke kommet over noe hverdags-treningsprogram - som ikke øker i intensitet og mengde mot et spesifikkt mål - så da får jeg lage det selv, basert på de grunnprinsippene jeg har lært meg.

Jeg fikk mitt første treningsprogram av Siri for to år siden, da jeg skulle begynne å trene meg opp til Gøteborgsvarvet. Det besto av tre økter per uke: en intervalløkt (Treningscamp), en fartslekøkt (f.eks. en Bygdøyrunde) og en rolig langtur. Altså to litt raskere turer med høyere intensitet, og en rolig økt for utholdenheten. Det samme prinsippet bygger FIRST-programmet på, med intervall-, tempo- og langturøkt (pluss alternativ trening som sykling eller svømming). Maratonprogrammet til Grete Waitz som jeg har fulgt de siste månedene hadde få instruksjoner, men stort sett inngikk en (lang)intervalløkt, en langtur, en litt raskere tur (slik jeg tolket det) og en helt rolig, kort tur. Hun anbefalte altså fire løpeturer per uke for mitt nivå. Det håper jeg å kunne fortsette med, men tenker å ta noen litt roligere uker etter Fredrikstadmarka rundt på søndag. Etter det vil jeg prøve å holde meg på rundt 40-50 km i uka (hvis beina vil, det er kanskje litt optimistisk), men med langturer på maks 20-25 km.

Hvilke prinsipper baserer dere treningen på når dere ikke følger et spesifikt program?

Den siste uka har jeg hatt en skikkelig støl høyre legg (antagelig fordi jeg undervurderte hvor flate og ustabile Nike Free-skoene er, dumt å løpe 8 km første gang). Det er muskulært, på baksiden, og har ikke noe med beinhinnebetennelsen å gjøre, men vondt er det likevel. Jeg plager kontorfellen min med tigerbalsamlukt og prøver å la være å løpe etter bussen... Forhåpentligvis går det over før søndag.

Lørdag løp Torfinn og jeg vårt eget motbakkeløp på hytta i Valdres. Jeg hadde tenkt å ta det med ro, men av en eller annen grunn setter jeg alltid inn et ekstra gir når jeg løper sammen med ham, lillesøsterkomplekset blomstrer, og med god grunn. Avsluttet opp en slalåmbakke (småtterier sammenlignet med Wyllerløypa, men jeg ble sliten nok...) og var rød i ansiktet i flere timer etterpå. Oppoverbakker ble det mandag også, på en liten kveldstur i nabolaget - les: Holmenkollveien opp til Besserud. Nesten 190 i puls, og godfølelsen etterpå veide absolutt opp for at nedoverbakkene på asfalt ikke gjorde leggen blidere.

Denne bør vi kanskje alle ha på innsiden av ytterdøren? Lånt fra http://www.runningtechniquetips.com/

Tanker etter maraton

2011-09-29T09:44:00.002+02:00

Først et par ting jeg ikke fikk med i rapporten:

- Det var mer slitsomt å kjempe seg gjennom handlemessa - som fylte en hel flyplass - for å komme til startnummerutdelingen enn å løpe selve maratonet. Masse mennesker, høy teknomusikk og kommersialismen i høysetet. Grøss.

- Jeg hadde det veldig mye vondere under Gøteborgsvarvet, forrige Oslo halvmaraton, Lørenskog halvmaraton, ti-kilometeren på Jessheim, den første løpeturen med Kristine, Nordmarka skogsmaraton og Kongsvinger halvmaraton enn under maraton. Jeg sier ikke dette for å undervurdere maratondistansen, absolutt ikke. Poenget mitt er at så lenge treningen og forberedelsene er på plass (og dette er selvfølgelig viktigere for maraton enn for kortere distanser), er det ikke noen grunn til å frykte at maratonløpet skal bli et helvetes slit. Valg av tempo har alt å si - og det er lov å unne seg selv et "dårligere" resultat i bytte mot en bedre opplevelse. Jeg var alltid dårligst i klassen i gym. Kan jeg løpe maraton, kan de fleste!

Men så: Hva nå? Det jeg har sett fram mot så lenge, gledet og gruet meg til, trent disiplinert for i flere måneder, er over. Jeg sitter her med støle lår og føler meg litt rastløs. Heldigvis skal jeg løpe Fredrikstadmarka rundt (20 km skogsløp) neste søndag, det gleder jeg meg til. Kanskje løper jeg Lørenskog halvmaraton og Jessheim vinter(halv)maraton også, hvis leggen tåler det. Men for å stagge den verste abstinensen, har jeg allerede meldt meg på maratondistansen under Oslo Maraton 2012. Siden Caroline har begynt på friidrett i SK Vidar må vi heretter hjelpe til arrangementshelgen - og jeg synes jo det er hyggelig å delta på det som skjer i Oslo. Men da blir det nok musikk på øret...

Vårens prosjekt får bli å få bedre kontroll over halvmaratondistansen og gjøre et godt løp i Fredrikstad i april.

I går prøvde jeg beina for første gang siden søndag. Jeg hadde lyst til å ta meg noen rolige runder på Treningscamp. Ikke bare var det lenge siden jeg hadde vært der, men jeg måtte attpåtil hente en premie! Jeg var så heldig å vinne gjettekonkurransen forrige helg, der vi skulle tippe tiden vår. Jeg tippet 4.29.59 - og kom i mål på 4.29.57! Bra, hva? Siri gravde dypt i premiehaugen og jeg fikk en fantastisk fin fleece-jakke fra Adidas. Nå kan kulda bare komme, jeg er klar og gleder meg! Tusen takk, Snille-Siri! Hele fire stykker fikk flotte premier denne gangen.

Løpingen gikk helt greit. Jeg jogget de minste rundene sammen med en småsyk Silja, vi skravlet og hadde det vel egentlig litt for hyggelig for en intervalløkt. Jeg kjente det litt i leggen - vet ikke om det kommer av belastningen på søndag, eller at jeg løp med nye sko, Nike Free, som jeg kjøpte i materialismens mekka da jeg skulle hente maratonstartnummeret. Jeg kjøpte egentlig skogene for å gå i, jeg vil heller ha FiveFingers eller Hattori for å komme meg ordentlig framover på foten - men jeg tenkte at det ikke kunne skade å prøve dem, i hvert fall. De var fantastisk lette og gode, og jeg kommer sikkert til å bruke dem som lettvektssko framover - hvis leggen tåler dem. Fine er de i alle fall!

Jeg er ikke fullt så fornøyd med Finisher-t-skjorten som jeg fikk med startnummeret i Berlin. Den er altfor stor, og i bomull. Jeg hadde den på meg i går, men det var helt håpløst - varmt og klamt. Hva i alle dager er vitsen med å lage et treningsplagg i bomull?

Ender nok som vaskeklut - men måtte i hvert fall vises fram!

Jeg kjenner leggen litt i dag, så jeg tenker at jeg nok bør ta det rolig resten av uka. Jeg har nådd målet mitt, nå gjelder det å ta vare på kroppen så jeg kan fortsette å løpe uten ubehag...

Garmin-detaljer

Berlin maraton 2011

2011-09-26T08:15:00.003+02:00

Søndag morgen, halv åtte. Vi møtte Janicke og Mona fra SkiLøperne i foajeen for å gå sammen til hotellet. Det krydde av løpekledde, spente folk. Jeg var ikke forferdelig nervøs – bare litt. Hadde vært veldig spent i flere dager, så det skulle bli godt å komme i gang og få gjort det.

Dokøene var så lange som de pleier å være, så det var greit vi hadde beregnet god tid. Deretter måtte vi stille oss opp i de forhåndsinndelte bolkene. Da gikk det opp for meg at Régis og jeg var plassert i hver vår bolk, fordi han hadde oppgitt en veldig defensiv antatt tid. Men vi hadde jo blitt enige om å løpe sammen så lenge som mulig… Jeg nølte litt, men fant ut at jeg ikke hadde noe valg: Jeg måtte bli med bak i den siste bolken sammen med ham. (Hvis jeg noensinne skulle bli intervjuet på A-magasinets nest siste side, har jeg i hvert fall svaret klart på ”Hva er det rareste du har gjort for kjærligheten”-spørsmålet: Stilt meg lenger bak enn nødvendig på maraton!) Vi frøs, men fikk på oss oransje plastsekker. Det var i grunnen ganske underholdende å stå og observere alle de rare menneskene som stilte til start, flere hadde kledd seg ut – vi så både tigre, klovner, Ludvig den 14., brannmann som skulle løpe i full uniform med vanntank på ryggen (!) osv. Det var musikk og god stemning. Så gikk starten, og vi kom oss av gårde ca. 25 minutter etter at Haile, Paula og de andre hadde spurtet av gårde.

Strategien min var å løpe i 6:20-tempo – hele veien. 6:23 var nødvendig for å komme seg inn under 4,5 timer, som var tidsmålet (selv om det viktigste var å fullføre uten å ha det for ille under veis). Tidsplanen gikk skeis helt fra starten. Det var, ikke uventet, utrolig mye folk. Vi hadde tenkt å følge Marius Bakkens mantra ”Let the pace come to you!”, som jo høres veldig fint ut i teorien, men ikke er så lett å gjennomføre i praksis sammen med 40 000 andre… Jeg prøvde lenge å løpe forbi dem, men skjønte fort at jeg ville bruke altfor mye krefter på det. I tillegg var det veldig varmt allerede kl. 10, og jeg kjente at det påvirket kreftene. Jeg var veldig redd for å brenne av kruttet for tidlig. Selvtilliten min forsvant litt, og to halvmaraton i strekk virket voldsomt. Jeg fant ut at jeg bare fikk ta det rolig i begynnelsen, og se hvordan det gikk. Kanskje var det lurt at Régis bremset meg litt også.

Ved 12-13 km begynte jeg å få litt vondt i høyre kne. Det var tidlig! Heldigvis ble det aldri noe stort problem. Jeg følte at selvtilliten kom tilbake, jeg kom inn i en slags rytme tross alt, og gledet meg til å løpe litt raskere når jeg kom halvveis (den første halvmaratonen skulle bare være ”transportetappe”). Ved 19 km sa jeg farvel til Régis og løsnet på bremsene. Det var godt å bare kunne følge sin egen rytme etter dette. Da 21,1 km ble passert på 1 time og 19 min (som var saktere enn planlagt, men pytt), tenkte jeg at jeg fram til nå hadde varmet opp sammen med Régis – nå skulle jeg løpe en rolig halvmaraton. Og det er jo ingenting, det har jeg gjort mange ganger! Det fungerte faktisk fint å lure seg selv på den måten, for beina var ikke noe tunge. Jeg begynte gradvis å øke farten.

Stemningen var helt enestående, fra første stund. Jeg har aldri opplevd maken. Det var rørende hvor oppriktige folk var der de sto og heiet oss framover. Det var musikk på hvert gatehjørne, og alle løperne klappet og jublet og danset med. (Det var virkelig helt uaktuelt å ha musikk på øret!) Jeg fikk sikkert 50 tilrop av typen ”Lauf, Astrid, lauf!”, og var i perioder bare et stort glis som vinket og takket til høyre og venstre. Det føltes overhodet ikke dumt å ha navnet på t-skjorten, for folk syntes åpenbart det var kjempegøy å kunne heie litt personlig på den måten.

Jeg drakk på alle stasjonene, vann og energidrikk. Jeg spiste to halve bananer, og en energibar mellom 23 og 28 km, pluss noen ”gelegodterier”. Jeg hadde tenkt å spise en bar til senere, men da følte jeg meg mett og holdt meg til energidrikk. Det fungerte fint og var i grunnen nok.

Jeg passerte 31 km og syntes det var spennende å bevege seg inn i dette ukjente, svarte hullet det virker som om man må ha løpt maraton for å forstå hva inneholder. Skulle jeg ikke snart møte veggen? Skulle det ikke snart gjøre fryktelig vondt? Jeg kjente det nå i begge knær og venstre achilles-hæl, og var stiv i begge lårene, men det var egentlig ikke så mye å snakke om. Jeg kjørte på, og snitt-tiden gikk stadig nedover. Kunne jeg klare å komme meg inn under 4,5 timer likevel, da? Nja. Jeg orket ikke å slite meg ut på grunn av det, det fikk bare være.

Etter 35 km begynte det å bli lenger mellom km-merkene. Jeg løp så mye sikksakk at klokka mi til slutt viste åtte hundre meter mer enn den offisielle avstanden. Mange gikk nå, eller satt seg fortvilet ned langs veikanten med hodet i hendene. Litt rart, når jeg selv følte meg såpass pigg.

Jeg droppet de siste drikkestasjonene – da ville jeg bare i mål. Jeg hadde sjans til å nå tiden, og bestemte meg for å gi alt. Nå kunne det jo uansett ikke gå så galt! Det var helt fantastisk å komme på Unter den Linden og se Brandenburger Tor der framme. Stemningen var elektrisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare det, men jeg løp og løp så fort jeg kunne… Min egen klokke viste 4.30.01!

Hele veien hadde jeg følt meg fullstendig euforisk. Dopet av endorfiner og revet med av all entusiasmen langs løypa. Men idet jeg stoppet og begynte å gå, var det som om noen slukket lyset. Jeg fikk ekstremt vondt, jeg klarte knapt å gå, jeg sjanglet framover og følte et desperat behov for å drikke eller spise noe – men det føltes uoverkommelig å skulle gå såpass langt. I tillegg måtte jeg gå en lang omvei for å komme meg ut av parken, og det gikk så uendelig sakte. Jeg følte meg utrolig miserabel der jeg vinglet rundt, pakket inn i oransje plast og med en halvliter (alkoholfritt) øl i hånden. Alkoholfritt eller ikke, det gjorde susen, for omsider letnet humøret og jeg klarte å kreke meg fram til møtestedet. Der traff jeg på Mona, som var veldig fornøyd, og så kom Régis. Han hadde klart seg kjempefint, og var utrolig stolt over å ha greid det uten å støte på noen problemer underveis. Jeg er også veldig stolt over ham!

Den offisielle tiden min ble 4.29.57, og den er jeg såklart godt fornøyd med…

Det straffer seg selvfølgelig å være høy på pæra og skryte av at det ikke gjør vondt å løpe maraton – smertene kom til gangs etterpå. Jeg hadde (og har) forferdelig vondt i knærne, spesielt, i lårene, og i leddet mellom fot og legg. Vi spiste middag med Janicke og co. etterpå (veldig hyggelig!), og der lå toalettet to etasjer ned – for en tortur! Det var i det hele tatt ganske underholdende å se på alle maratonløperne som stavret seg rundt…

Konklusjon: Det gikk over all forventning. Det var nok fornuftig å starte så sakte som jeg gjorde, og i tillegg hadde jeg en god dag og følte meg bra. Dette skal jeg definitivt gjøre igjen! Men når, hvor? Jeg leter allerede etter et nytt Prosjekt.

Ellers var arrangementet helt fantastisk, og kan bare anbefales på det varmeste.

Takk for alle gode vibber, de var med på å dytte meg framover! Og takk for alle gode tips og råd, spesielt fra Siri, som alltid deler like villig av sin motivasjon og erfaring, men også fra alle dere andre bloggere og lesere. Og takk til Janicke og Mona for hyggelig selskap her i Berlin, før og etter løpet. Nå gleder jeg meg til å lese løpsrapporter fra Oslo!

Heldigvis litt krefter igjen til å feire!

Forberedelser før avreise...

2011-09-20T19:50:00.005+02:00

De siste dagene før vi drar fredag morgen går så fort, så jeg har allerede begynt å pakke og skrive huskelister over det som må kjøpes inn før avreise. Compeed, vaselin, imodium, næring og den slags nødvendigheter til selve løpet, og flere klesalternativer - sist jeg sjekket var det meldt strålende sol og 21 grader på søndag, men senest i går så det ut til å skulle regne... Så jeg tar ingen sjanser. Dessverre tror jeg ikke jeg tør løpe med det fine skjørtet mitt likevel, siden jeg begynte å få gnagsår på lårene etter 25 km på en av langturene. Jeg får vel tross alt ofre forfengeligheten for komforten akkurat de timene der!

Da jeg kom hjem fra jobb i dag lå det to personlige brev til meg i postkassen. En pakke fra min nye løpevenn i Tromsø, som har sendt meg en helt ny og ubrukt klokkereim hun hadde liggende. Tusen, tusen takk, du reddet meg! Og en konvolutt fra Janicke, som var så snill å sende meg påstryksbokstaver siden de ikke har det på Panduro i Oslo (og den overoptimistiske planen min om å male på navnet med klisjeer slo fullstendig feil - såklart). Jeg blir helt rørt over å ha så snille venner rundt omkring :-)

Så da ble det hobbyverksted, med et helt greit resultat, i hvert fall på avstand. Jeg har slått fra meg alle negative tanker om at det er dumt å stikke seg fram og "be" om å bli heiet på - hallo, jeg vil gjerne bli heiet på! Det kommer sikkert veldig godt med, spesielt på slutten.

Så gjenstår å legge opp strategien underveis, både med hensyn til fart, og til energiinntak. Jeg har i utgangspunktet ikke noe tidsmål, det eneste som betyr noe er at jeg skal fullføre og ha det så bra som mulig underveis. Men jeg tar sikte på å komme meg under 4 1/2 time, og det tror jeg bør gå på en grei dag hvis jeg unngår de største problemene. Jeg må da løpe på 6:23 per kilometer, og normalt skal jeg kunne ha en forholdsvis lav puls i den farten. Så jeg starter med det, og ser an hvordan det utvikler seg.

Når det gjelder inntak av energi underveis, er jeg litt mer usikker. Jeg pleier sjelden å få i meg så mye på langturer, men er veldig redd for å møte veggen på grunn av tomme lagre. Foreløpig er planen å drikke noen slurker energidrikk hver 3-5 km, suge på en slags "gele-godterier" ganske hyppig (hver halvtime?), ta en gel der det deles ut ved 27 km, spise et par biter bananer, og ha en energibar i lomma som jeg tar rundt 35 km. Og drikke vann når jeg er tørst, selvfølgelig. Høres dette ok ut? Jeg er veldig usikker på hvor mye som trengs.

Bortsett fra "veggen" frykter jeg ikke så veldig mye annet. Siden jeg ikke har noe strengt tidsmål, er det liksom ikke noe som ikke kan løses underveis. Får jeg magetrøbbel, går jeg på do (men jeg tar imodium på forhånd, så det skjer neppe), blir jeg fryktelig sliten får jeg ta en gåpause, og går det helt skeis følger jeg arrangørens detaljerte instrukser og får en tilskuer til å ringe 112 med kodeord "maraton"... Stort verre blir det ikke, eller? Jeg tar med meg godfølelsen til start, den godfølelsen jeg har hatt på de tre lengste turene. Selv om jeg er forberedt på slit og smerte, er jeg helt sikker på at det først og fremst kommer til å bli en fin opplevelse.

For å unngå å tirre en litt for stiv legg, har jeg bestemt meg for å kutte alle økter denne uka. Det viktigste er jo uansett hvile. Lørdag morgen blir siste (veldig rolige) trening før maraton. Rapport følger!

Jeg jogger!

2011-09-17T09:47:00.001+02:00

Leser i gårsdagens A-magasin at jogging er ut. Hva? Det hadde jeg ikke fått med meg. Jeg jogger omtrent hver eneste gang jeg trener, jeg. Løping er jo kjempeslitsomt! Selv om avisene ikke synes det er noe spennende å skrive om, fins det faktisk folk rundtomkring som jogger i rolig tempo og gjør det fordi de liker det. Apropos det konstaterer jeg at Arthur Buchardt "synes 80 prosent av dem som stiller til start [på maraton] ikke bør gjøre det. – Maraton er for godt trente, ikke for "idioter" ". Det var jo et fruktbart utsagn, og jeg finner ikke noe belegg for det i resultatlistene til Oslo Maraton i hvert fall...

Men jeg lar meg ikke provosere og er åpenbart naivt lykkelig med min egen form som er relativt god, relativt dårlig. Den duger for mitt bruk og skal få meg gjennom Berlin på en god, og ikke idiotisk, måte. Joggende!

Nå gjenstår det faktisk bare tre korte økter. Men denne uken har vært uventet hard, fordi jeg måtte forskyve forrige helgs langtur til mandag og dermed fikk fire økter, og mer enn 40 km, på fem dager. Mandag ble jeg med Treningscamp-gjengen opp til Besserud, der de skulle løpe trappeintervaller. Jeg sto over det, for å unngå veldig støle lår nå rett før maraton, men fikk meg en fin tur med mange høydemetere i godt selskap. Dagen etter skulle jeg bare jogge rolig i 50 min på mølle. For én gangs skyld var nesten alle tredemøllene opptatt, det stinket svette og var varmere og fuktigere enn vanlig. Beina var blytunge etter Besserud-bakkene. Etter tre minutter tenkte jeg at dette var håpløst. Etter 25 min holdt jeg på å få et illebefinnende, og måtte få maskinen til å løpe nedover for å ikke hoppe av. Grusomt, grusomt! Jeg har bestemt meg for å ikke løpe på mølle en eneste gang til før maraton, for det kan jo ta selvtilliten fullstendig fra enhver stakkar... Torsdag hadde jeg en liten tempoøkt i Frognerparken, og i går løp jeg en time på Bygdøy i den kjølige morgensolen. Helt fantastisk, det er helt klart sånne turer jeg elsker mest av alt. La kroppen bestemme farten, la tankene gå, nyte naturen. Formen føltes god, men beina var litt tunge og det skal bli godt med en roligere siste uke. Dessuten er leggen litt mer støl enn jeg liker, så det lønner seg på flere måter med litt færre kilometer før den lange joggeturen i Berlins gater.

Ellers har jeg opplevd litt klokkestyr denne uka. Forrige lørdag gikk reimen istykker, og jeg forsøkte å reparere den på mandag. Det gikk forsåvidt greit, men holdt ikke helt, så jeg innså at jeg måtte få den reparert før maraton. Jeg ringte kundeservice hos Garmin og de lovte å få den klar i god tid. Strålende. Jeg skulket flere timer for å dra hjem og sende klokka. Så viser det seg at kvitteringen har ligget i lommeboka til en viss person i snart to år (!) og er fullstendig utslitt, uleselig, faktisk helt hvit! Det var den garantien... Foreløpig har jeg byttet ut reimen med den litt lengre reimen som fulgte med, og bruker svettebånd under for at den skal passe.

Compeed-plaster kan brukes til det meste...

Det regnet og regnet og regnet på mandag.
Men denne improviserte beskyttelsen fungerte bra...

Varmt gjensyn med Kongeskogen - eller gleden over å oppdage et blåmerke

2011-09-10T14:34:00.001+02:00

Jeg klagde litt over stive legger i forrige innlegg. Det er vel ikke så rart at jeg fort blir engstelig når det er et eller annet med leggen - det er vel egentlig en ganske sunn reaksjon. Jeg droppet intervalltreningen på onsdag og subbet heller rolig en time i Frognerparken. Fortsatt litt stiv på torsdag. Jeg vurderte å bytte ut den rolige halvtimes joggen med en ellipseøkt, men klarte å overbevise meg selv om at det ville være like greit å ta det helt med ro på tredemølla og så tøye veldig godt ut etterpå. Jeg hadde ikke vondt da jeg løp, men kjente fortsatt noe udefinerbart ubehag etterpå. Æsj. Om kvelden oppdaget jeg til min store skrekk en øm kul foran på skinnleggen. Det er ikke der jeg har hatt vondt før - mine problemer har vært på innsiden av leggen - men jeg jubler ikke akkurat av glede for nye skader heller. Ja ja, så tøyde jeg strikken litt langt denne gangen, da. Kanskje må jeg ta et lengre opphold etter maraton. Isj. Jeg ble mer og mer lei meg, til jeg gransket kulen litt nærmere i går kveld - og oppdaget et stort blåmerke! Smerten kom ikke fra noen beinhinnebetennelse, men fra et slag! Hurra!

Så rar kan man altså bli.

Frognerparken onsdag morgen

Torfinn og jeg meldte oss på Årungen rundt etter tips fra Janicke. Jeg grudde meg til 10,5 km (så kort, dvs. så høy puls det krever!), men tenkte at det kunne være en fin kvalitetsøkt nå på tampen av treningsprogrammet. Dessverre ble Torfinn forkjølet og kunne ikke delta. Han tilbød seg å kjøre meg, men det ville jo være dumt å la ham vente så lenge med sykdom i kroppen... Så da fikk det heller bli langintervaller i Kongeskogen. Jeg har faktisk ikke løpt i Kongeskogen siden før jul. Jeg vet ikke hvorfor - dårlige minner, kanskje, dårlige vibber, overtro... Men i dag var det helt fantastisk å være tilbake. Strålende sol (men deilig skygge i skogen), godt underlag, selskap av Michael Jackson - og en fin bekreftelse på at formen er god til meg å være. Ingen vondter noe sted. For et privilegium, å kunne løpe så mye som jeg gjør nå, uten problemer! Jeg løp fire tokilometersintervaller, fram og tilbake i skogen. Jeg fokuserte på teknikken, og beveget armene raskt for å øke stegfrekvensen (tips jeg fant i Runner's World). Det fungerte bra, og jeg tror jeg løp ganske skånsomt. Men vet dere hva jeg gjorde helt til slutt? Da kastet jeg skoene og løp 300 meter barbent på en gressplen. Det var, ikke uventet, en veldig deilig opplevelse. Etter Berlin skal jeg investere i et par FiveFingers - for gåturer og veldig korte løpeturer i begynnelsen. Jeg er nemlig inspirert av Barefoot Ted, en av figurene i Born to Run. Mer om det kommer - nå er det tid for formiddagsmat og mitt nye favorittpålegg, belgiske Speculoos. Det er faktisk en kjeks som man smører på brødskiva. Kanskje ikke det sunneste, men vel fortjent etter en god treningsøkt!

Superaugust!

2011-09-06T18:35:00.003+02:00

Status for august er gjort opp på jogg.se. 203,5 løpte km! Det var utrolig gøy å komme seg over 200 km-streken. Jeg håper det skjer snart igjen, for jeg har absolutt ikke hatt følelsen av å løpe for mye, det har bare vært positivt og godt for en ellers rastløs stakkar (dessuten er det herlig å kunne spise varm lunsj og restaurantmiddag hver dag i to uker i pommes-frites-land uten å gå opp et eneste gram!). Men jeg har ikke hatt tid til å tenke på det nært forestående maratonet på mange uker - jeg har fulgt treningsprogrammet på autopilot og har håpet at det ville holde. Men nå lyser det 18 dager på nedtelleren, og jeg har faktisk hatt min siste lang-langtur. Jeg er endelig hjemme igjen, og skal prøve å få tankene bort fra jobb og tilbake til løpingen (vi vet jo alle hva som er viktigst!). Været er på min side, jeg elsker dette høstregnet, så i kveld skal jeg bare kose meg på sofaen med laptopen og en stor kopp engelsk te, og lese så mye inspirerende maratonskriverier jeg kan finne.

Jeg håper at all mengdetreningen den siste tiden har satt meg i stand til å løpe maraton, selv om det har blitt lite intervalløkter. Det føles i hvert fall sånn, for på søndag hadde jeg nok en fantastisk langtur. Jeg jogget rolig ned til Torfinn, som ble med ca. 7 km (til Bygdøy Sjøbad) før han måtte forte seg tilbake. Siden han hadde dårlig tid ble de 7 km løpt raskere enn jeg pleier å gjøre på langtur - rundt 5.30-5.45-tempo. Ved 11 km var jeg alene igjen, senket tempoet og satte ut mot Fornebu. Planen var å løpe ca. 28 km, og det passet ganske bra med vending helt ytterst på Snarøya. Det var kjølig og begynte etter hvert å regne, men det var bare deilig. Etter flere langturer i Nordmarka var det helt skjønt å være tilbake på flat asfalt, og jeg fikk faktisk ikke vondt i beina som jeg har fått de siste gangene (det føles som om nedoverbakker på skogsvei gjør mer skade!). Ikke ble jeg så sliten heller. Såklart ble jeg stiv i beina etter hvert, men jeg følte aldri for å stoppe eller ta en pause. Snittempo var raskere enn planlagt maratontempo - 6.04. Hadde ikke familien ventet utålmodig hjemme skulle jeg gjerne tatt en runde til på Bygdøy for å komme opp i 35 km - men beina hadde sikkert godt av at jeg endte på 29 km og litt under 3 timer. Leggene er støle, så jeg tror jeg bør stå over Treningscamp i morgen også og heller ta en rolig runde (sukk).

Langturene den siste tiden har dermed vært som følger:

24 km - 21 km - 27 km - 31 km - (13 km) - 29 km

Ukene som kommer blir roligere, uten veldig lange turer. Jeg skal prøve å hvile meg så mye som mulig, og forsøke å unngå å bli forkjølet. Jeg har fulgt programmet temmelig slavisk, jeg har funnet ut at jeg trives godt med turer opp mot 30 km og at jeg har kapasitet til mer. Nå gjenstår planlegging og detaljer:

- Bestemme omtrentlig tempo
- Forbedre (og forlenge!) spillelisten
- Planlegge energiinntak underveis
- Prøve å huske på alt jeg må tenke på... gnagsårplaster, vaselin, klær...
- ?

Drink, geniet, maar behoud uw waardigheid!

2011-08-28T21:44:00.000+02:00

Nå har jeg vært syv dager i Leuven, Belgia. Jeg deltar på et doktorgradskurs i oversettelsesteori, og sammen med en gjeng andre er jeg innkvartert i et gammelt internat som ikke kan ha blitt pusset opp sidens krigens dager. Etter intens leting fant vi omsider en do med vask og med varmt vann et par etasjer ned, og så er vi sånn ca. femti stykker som deler sånn ca. fem dusjer. I morgen skal jeg legge fram prosjektet mitt og få det slaktet av Europas oversettelsesteori-elite. Det er hårde bud, og bedre ble det ikke av at løpingen også føltes tung denne uka.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det Janicke skriver om at løpslysten reduseres for hver løpsfrie dag. Løping må være avhengigheten med kortest abstinenser! Jeg var helt i hundre etter langturen forrige lørdag, men måtte jo hvile på søndag (dessuten var knærne en smule ømme). Mandag var reisedag, og tirsdag var første dag på kurs med fullt program. Onsdag var løpslysten virkelig minimal... Det hjalp ikke at vi bor midt i en liten by med brosteinsbelagte krink-og-krok-gater. Byparken er bitteliten. Det var vanskelig å finne rytmen, men jeg fikk tilslutt klokket inn 9 km, og fikk litt sightseeing attpåtil.

Torsdag sto en kort, rolig tur på programmet. Jeg løp i en annen retning, og plutselig sto jeg foran et litt ruskete middelalderslott. Jogging på måfå er ikke alltid så dumt! 6 km, men fortsatt uten den store lykkefølelsen. Jeg tror igrunnen at jeg er litt for opptatt med kurs, presentasjon og mer eller mindre frivillig sosialisering til at jeg greier å fokusere på joggingen, selv med maraton bare fire uker unna. Heldigvis startet jeg en uke for tidlig på programmet mitt, slik at denne uken har vært en "bonusuke" utenfor programmet (takk for tipset, Grete!). Håper en litt rolig periode ikke ødelegger oppkjøringen altfor mye (men jeg har nå klokket inn 37 km totalt, inkludert en intervalløkt, bare så det er sagt!).

Fint slott

Forhåpentligvis klarer jeg å rydde plass til tre joggeturer i dagene som kommer også, før jeg vender nesen hjemover fredag kveld. Det ville vært å tøye strikken litt vel langt å dra avgårde til Halvtraver'n neste morgen, så jeg har overført startnummeret mitt til Régis. Søndag blir det langtur i Nordmarka for min del! Og så håper jeg at jeg igjen klarer å fokusere på maratonen som nærmer seg veldig, veldig raskt...

De er glade i å pynte byene sine, disse belgierne. Dette skal visst symbolisere vitenskapelig suksess.
Vil jeg føle meg sånn etter presentasjonen i morgen, tro...?

Første stikk til Grete

2011-08-21T19:30:00.003+02:00

Ukas innlegg blir nok en gang en langtur-rapport. Perspektivene blir litt forskrudd når man løper i timesvis hver helg; plutselig er torsdagens 70-minutterstur over før man rakk å bli svett, og tirsdagens terskeløkt føles ulidelig rask. For tiden handler treningen om å slå distanserekorden hver helg, sakte subbende mellom grantrærne.

Så i stedenfor å delta på tikilometerløp i Moss fikk jeg med meg Torfinn og Régis på langtur i Nordmarka. Helgas Treningscamplangtur startet litt tidlig for oss, så vi kjørte heller til Hammern og satte avgårde mot Kikut. Rolig, rolig i oppoverbakkene mot Bjørnholt. Torfinn var hjelperytter og plukket bringebær til oss. Det var sol, men akkurat passe varmt. Ganske snart (etter ca. 14 km) var vi ved Kikutstua og koste oss med en sjokolade i solveggen.

Men så begynte Régis å bli sliten. Jeg var litt spent på hvordan langturen kom til å bli for ham - han følger nemlig et treningsprogram (Marius Bakkens) der alle langturene består av løping (veldig rolig - under 70 % av makspuls) kombinert med gange. Det er nok veldig skadeforebyggende, men Régis har jo tenkt å løpe under hele maratonet. Det går helt sikkert bra, men jeg tror det var greit for ham med en "vanlig" langtur nå, så han mer vet hva han går til.

Etter hvert begynte Torfinn også å sakke mistenkelig etter. Jeg trodde først han ville være solidarisk med Régis, siden jeg jo er så hensynsløs at jeg sikkert ville latt mine barns far krepere i skogen heller enn å senke tempo. Men nei, Torfinn skyldte på vonde knær og spinkelt treningsgrunnlag. Hmpf. Det er vel første gangen jeg har ligget i teten og sprunget fram og tilbake som en utålmodig hund.

Klokka gikk fort, og plutselig nærmet den seg tre. Det var veldig, veldig lenge siden frokost, og det ante meg at guttene begynte å bli sultne. Jeg løp tilbake og ba dem ta en gel hver. Den ene svarte surere enn den andre. "Nei, jeg er ikke sulten." "Nei, jeg har vondt i magen." Banan, da? Vann, i det minste? Jeg turte ikke spise noe selv, for de trengte det garantert mer - hadde de enda hatt næringsvett.

Han bak der begynner å se litt sliten ut, eller hva?

Da vi var på høyde med Ullevålseter var det fire kilometer igjen ned til Hammern. Guttene hadde tydeligvis lagt inn årene og gått over til sakte gange. Jeg ga dem drikkesekken min og satte avgårde mot bilen for i hvert fall få løpt litt ordentlig. Jeg hadde vondt i bein og føtter, men var overhodet ikke sliten. Da klokken pep ved 30 km-merket hoppet jeg av glede og hadde mest lyst til å klemme den nærmeste syklisten. 30 km, for en milepæl!

Etter litt tøying kom omsider løpefølget mitt, og etter at de hadde fått hentet seg inn litt, begynte vi å kjøre hjemover. Men veldig snart ble Régis uvel. Han mistet følelsen i armer og bein, det var ganske ekkelt. Torfinn kjørte oss fort hjem, og jeg fikk dyttet i ham gel, potetgull, saft, banan og farris mens han lå på gulvet og var helt elendig. Etter hvert kviknet han til, men det var en ganske tankevekkende opplevelse. Det er helt klart viktig å spise og drikke selv om man ikke føler for det der og da! Vi får lage en god plan for inntak av næring under maratonløpet.

Ukas langtur

2011-08-14T21:09:00.003+02:00

Jeg har ikke helt hatt inspirasjonen denne uka. Mandag og tirsdag hadde jeg treningsfri, og gledet meg til Treningscamp-intervaller onsdag kveld. Tidsnød denne uka gjorde at jeg planla å løpe ukas langtur - 26 km - torsdag morgen, så jeg tok det veldig pent og løp bare korte runder. Likevel fikk jeg vondt i venstre legg. Utrolig rart, den har jeg jo ikke kjent noe til på evigheter. Men det bekrefter hva jeg tror: intervaller er tøffere for leggene mine enn annen løping. Vanskelig med muse-kappgang-skritt i 4.30-tempo... Uansett, jeg fant ut at jeg burde utsette langturen og heller ta en rolig subbetur dagen etter. Men det var så tungt! Jeg startet med 10 runder på Bislett før jeg løp hjem (totalt 7,6 km/46 min), og de ti rundene var så tunge, blytunge. Bedre var det ikke å løpe 6,7 km på 45 min dagen etter på Sats - enda saktere, men like tungt. Hvordan i alle dager skal jeg kunne løpe maraton når jeg blir sliten av 6 km? Takler jeg ikke å trene 50 km i uka, er det det som gjør meg sliten? Jeg begynte å grue meg noe voldsomt til søndagens langtur. Egentlig skulle jeg løpt den på hytta, men pga. enda mer tidsnød ble vi i Oslo. Løpe til Sandvika en gang til? Neeei. Løpe 65 runder på Bislett? NEI. Det fristet ikke å løpe langt noe sted. Men jeg gir meg ikke så lett, når Berlin er så nært. Jeg tenker på løpsgleden som formidles i Born to run. Denne fantastiske boka som dere må lese alle sammen, både løpefrelste og ikke-løpefrelste. Den handler om mye rart, men i bunn og grunn er den røde tråden hvor glad man kan bli av å løpe og hvor fantastisk det er å gjøre bare det, uten å fokusere på alt mulig annet dilldall. Jeg tenkte også litt på hvor overstadig lykkelig Miranda ser ut til å bli av hver eneste langtur. Kan hun, så kan vel jeg.

Av en eller annen grunn litt mer panisk i blikket enn Miranda...

Dagens utflukt startet ved Hammern, og skulle først gå opp til Bjørnholt, og så hjem via Sognsvann. Høydeforskjellen var pinglete (mer ned enn opp), men nå har jeg plaget meg selv med så mange kuperte skogshalvmaraton at jeg fortjente en litt lettvint løsning. Jeg skulle løpe sakte, med lav puls.

Været var perfekt. Kjølig, jeg løp faktisk med både t-skjorte og langermet trøye. Litt yr innimellom. Vindstille.

Av en eller annen grunn stemte alt annet i dag også. Det var mye oppoverbakker i begynnelsen, men jeg klarte å holde pulsen lav og ble overhodet ikke sliten. Manhattan Skyline ga meg gåsehud. Sekken var overhodet ikke tung, selv om den var stappfull av vann. Vips var jeg oppe på Bjørnholt, og vips var jeg nede igjen. Hadde jeg våknet opp med en annens kropp i dag? Kunne jeg løpe oppoverbakker i sone 2?

Saken var at jeg hadde sko som fløy i dag. Jeg ville prøve ut Lunaracerne på en langtur, og det er bare en ting å si om dem, de er fantastisk gode og lette. Samtidig var jeg litt bekymret for om det var lurt å løpe så langt med dem. Jeg hadde nemlig ikke puttet oppi spesialsålene (fikk så gnagsår da jeg hadde dem i Sauconyene forrige helg), og ble veldig fort sliten på innsiden av høyre fot. Fotbuen der har jo blitt satt helt ut av spill siden jeg fikk de stabiliserende sålene. Men det gjorde aldri vondt, og nå i ettertid kjenner jeg ingenting. Litt usikker på hvor mye jeg skal bruke skoene på langtur framover, men de har plass til tærne mine, så de får nok i hvert fall være med til Berlin!

Etter 19 km, ved Sognsvann, tok jeg en kort spisepause. Jeg hadde med en New Energy. Jeg vet at det er godteri og ikke godkjent treningsernæring, men den er god, og jeg synes jammen jeg er masochist nok som det er om jeg ikke også skal tvinge i meg gele som minner om noe som ikke egner seg på trykk... Sjokoladen gikk ned på høykant, og så var det bare nedoverbakke hjem til Skøyen. 27,3 km / 2 t 54 min. Jeg begynte å få vondt i rygg, hofter, lår (les: overalt), men var ikke sliten, og følte at 15 km til absolutt ikke virket avskrekkende. Så fantastisk å få en sånn opptur, endelig! Jeg har slitt meg gjennom langturer i hele sommer uten å få noe særlig godfølelse, jeg har stagnert og lurt på når det skulle løsne. I dag skjedde det! Jeg tok et par trappetrinn i en sleng - og gleder meg allerede til neste langtur.

Kongsvinger (halv)maraton

2011-08-07T17:51:00.002+02:00

Jeg var ikke helt innstilt på å løpe konkurranse og presse meg veldig i går, så jeg visste hele tiden at det ikke kom til å bli full pinne og gogogo fra start. Dessuten hadde jeg lyst til å prøve å ikke slite meg ut lenge før mål - for én gangs skyld. Jeg skulle ta det som en rolig tur, nyte naturen osv. osv. Men som de fleste sikkert har merket, er ikke det så lett med nummerlapp på brystet. Jeg løp rolig og med litt lavere puls enn ved andre halvmaraton, og ble aldri forferdelig sliten, så sånn sett gikk det som jeg ønsket. Men det er vanskelig, jeg synes i hvert fall det, å være helt fornøyd med å subbe i bakevja når det tross alt er et ordentlig løp. Og da blir det verken fugl eller fisk - ikke god fart, og ikke en god opplevelse. Jeg er sikker på at jeg kunne ha løpt raskere enn 2.06 hvis jeg ikke hadde vært så feig i bakkene (jeg kan ikke fordra bakker!), og sliten ble jeg uansett. Men det ble en god treningstur, og jeg har bare positivt å si om arrangementet. Løypa var fin (om enn mer kupert og tungløpt enn jeg hadde håpet på). Bevertningen underveis var virkelig helt enestående. Omtrent annenhver kilometer (!) ble vi tilbudt vann, sportsdrikke, cola, rosiner, bananer og svamper. Det var utrolig deilig i varmen. (Hva skjedde med de 16 gradene som var meldt? Det var ikke like hett som forrige helg, men temmelig varmt likevel.) Kongsvinger er et stykke unna Oslo, men det var veldig hyggelig å kjøre sammen med Kristine (takk for skyss!) og de andre fra Treningscamp.

Klokka ville ikke laste ned økta til datamaskinen, så jeg har dessverre ikke noe data å legge ut... Men snittpulsen endte på 178. Jeg var ikke så sliten etterpå som jeg pleier, så det er i hvert fall noe positivt å ta med seg.

I dag løp jeg 30 minutter veldig sakte på Sats (4,3 km). Jeg har ikke vondt i leggen, men musklene foran på lårene har tydeligvis fått juling denne uka. Etter langturen forrige søndag hadde jeg vondt for å bøye knærne og sette meg ned, og det ga seg ikke helt før det ble like ille igjen i går. Jeg skjønner at jeg har mye stølhet å se fram til...

I ettermiddag har vi gått en liten tur i skogen ved Bogstadvannet. Det er vel ingen overraskelse at jeg koser meg i regnværet!

50 dager til Berlin maraton

2011-08-05T16:31:00.002+02:00

50 dager igjen. Jeg har en mistanke om at de kommer til å gå fort, fort...

Jeg har jo snakket om maraton lenge nå, og fulgt et treningsprogram siden mai, men det er først nå det har gått opp for meg at jeg faktisk skal gjøre dette. Jeg har hele tiden trodd at den latente beinhinnebetennelsen skulle slå til igjen, eller at et annet problem skulle oppstå. Som Christopher McDougall skriver:

Running seemed to be the fitness version of drunk driving: you could get away with it for a while, you might even have some fun, but catastrophe was waiting right around the corner.

Jeg håper selvsagt at jeg kan få litt moro før kroppen på en eller annen måte sier at nok er nok. Les: løpe 42 km i ett!

Som den kontrollfreaken jeg er, må jeg jo forberede dette godt. Jeg kan ikke bare ta det på sparket og løpe to treningsturer på forhånd, som andre i familien (som fullfører på under 3,5 timer, forøvrig...). Jeg har allerede funnet ut at jeg må fikse litt på treningsprogrammet. Ikke at jeg ikke stoler på Grete Waitz, men for min egen selvtillits skyld vil jeg gjerne ha litt lengre turer enn 2,5 timer i bagasjen når jeg reiser. Jeg har snakket litt med erfarne damer som Siri og Janicke, og funnet ut at jeg i hvert fall skal løpe en tur på 30-32 km og et par på 26-28.

Ellers er nå antrekket klart - det er jo minst like viktig som langturene! Det blir helsvart - Puma trøye og løpeskjørt. Begge deler besto testen da jeg løp 24 km sist søndag, men de får vel bli med på den lengste turen også, for å være helt sikker på at det ikke gnager noe sted.

Maratonantrekk - uten sekk og forhåpentligvis uten caps...

Skoene bekymrer meg mer. Adidasene (Supernova Glide) gjorde jo veldig vondt under Nordmarka halvmaraton. Det gjorde de også etter 20 km nå på søndag, så det er ikke bare bakkene som var problemet. Dermed er favorittskoene ute av bildet, og det står nå mellom de gamle Sauconyene og de nye Lunaracerne. Foreløpig heller jeg mot de siste... Har løpt noen turer med dem på over 10 km, og ikke fått noe vondt overhodet, tvert i mot er de veldig gode. Jeg skal teste dem ut på neste langtur.

I morgen blir det nytt halvmaraton: i Kongsvinger. Løypa skal visstnok være kupert og krevende, så jeg satser ikke på å komme meg under 2 timer denne gangen heller (for en overraskelse) - og da kan jeg like gjerne ta det med ro (sa hun, naiv som alltid). Skal prøve å få negativ splitt for en gangs skyld, jeg er så utrolig lei av å alltid ha det forferdelig siste halvdel av en halvmaraton.

Det har blitt to turer hittil denne uka: 10,7 km på Sats på tirsdag og 7,5 i Fredrikstadmarka i går. På tirsdag løp jeg tre tokilometers-intervaller i 5:00-tempo, og det var en fin økt. Spesielt var jeg fornøyd med at pulsen var lavere enn forventet; det kan tyde på at ting går framover!

Tilbake i Oslo

2011-07-31T20:32:00.000+02:00

Det er godt å være tilbake i Oslo. Godt å kunne følge norske nyheter, se blomsterhavet og Regjeringskvartalet med egne øyne, samtidig som det er helt grusomt og i det hele tatt ganske vanskelig å begripe hva som har skjedd.

Men som så mange andre synes jeg det er godt å trene når det blir litt for mange vonde inntrykk å fordøye på én gang. Og trening har det blitt mye av den siste uka, faktisk hele 55,7 løpte km. Jeg begynner å innse at Berlin maraton bare er åtte uker unna og at det er på tide å øke innsatsen. Kroppen tåler det fint så langt! Det er litt verre med selvtilliten. Jeg føler at kondisen begynner å komme tilbake, og har kost meg med flere turer i litt raskere tempo enn den tralten jeg drev med en stund. Men jeg begynner å ane hvor utrolig langt 42 km er... Jeg har jo aldri løpt noe i nærheten overhodet. Ifjor høst hadde jeg en tur på 26 km, og i dag skulle jeg prøve meg på 24. I går lovte yr.no meg overskyet og regn fra kl 11 til 14, og det passet jo perfekt for langturen min. Jeg fylte drikkesekken med nesten 2 liter vann og pakket ned en gel (har aldri prøvd det før). Satte avgårde mot Sandvika, som viste seg å være nøyaktig 12 km unna, så det passet jo perfekt. Startet rolig og bekymret meg ikke altfor mye over at regnet så ut til å være veldig forsinket. Den eneste bekymringen var drikkesekken, som gnagde fryktelig inn i høyre skulder (selvfølgelig hadde Noen vært og justert på snorene siden sist!). Men jeg slipper jo sekk i Berlin, så det problemet kan jeg i hvert fall bare smile av. Det var verre med varmen. Å, så tungt. Ikke et vindpust. Dessuten var løypa veldig mye mindre flat enn jeg trodde - den gikk faktisk bare oppover, i begge retninger? Merkelig. Jeg kom meg greit til Sandvika, der jeg stoppet et par minutter for å få i meg den utrolig ekle gelen. Og deretter var det egentlig bare tungt og slitsomt. Vannet tok slutt 5 km hjemmefra. Og de siste kilometerne tenkte jeg bare: Hvordan i alle dager skal jeg kunne klare 18 til? Forhåpentligvis blir det ikke så varmt i Berlin, og jeg har fortsatt noen uker på meg til å øke lengden på langturene. Men jeg skal innrømme at akkurat nå gruer jeg meg ikke så lite...

Da jeg kom hjem fra ferie lå en gave og ventet fra min snille storebror:

Den er fantastisk morsomt skrevet. Mer kommer når jeg er ferdig med å lese!

For detaljer om alle treningsøktene de siste ukene, se loggen min på jogg.se. Flere av dere som er der, forresten?

Topptur og motbakketrening

2011-07-20T19:34:00.000+02:00

Forrige uke satte jeg løperekord. 47 km! Veldig fornøyd med det, med tanke på at jeg må ut klokka syv for å holde ut varmen. Søndagens totimerstur var blytung. Beina var som tømmerstokker, og jeg hadde både traktorhjul og en hel traktor å dra på fra første stund. Etter en halvtime var jeg på gråten og ville bare gå hjem. Men jeg klarte å holde ut, og etter halvannen time (!) løsnet det utrolig nok. Det var heldigvis feriens eneste langtur, denne uken skal jeg løpe testløp, 10 km. Det kommer ikke til å gå veldig bra, aldri i verden om jeg klarer å gi alt her nede, men det får så være.

Leggene tålte fint all løpingen forrige uke, men jeg har følt meg støl og tung i flere dager. Dessuten kjenner jeg det fortsatt litt i kneet etter Nordmarka halvmaraton. Æsj, at det alltid skal være et eller annet!

Nå er Régis og jeg på en tredagers tur i fjellheimen nord for Nice (med barn og besteforeldre trygt plassert på stranda). Det betyr fotturer på dagtid, men også litt mer utskeielse ved matbordet på kveldstid. Vi bor i en liten landsby som heter Saint Martin de Vésubie og som er omringet av mange høye fjelltopper. I går regnet det og var iskaldt, så da ble det bare en liten tur iført svigermors regnponcho. I dag skinte solen igjen, så da var det tidlig ut og opp for å bestige en fjelltopp på 2496 meter: Cime de la Vallette. Fantastisk natur – spisse fjelltopper på alle kanter, og utsikt over Middelhavet og hvite strender langt sør. Turen tok ca. fire og en halv time og var en fin, rolig treningsøkt med mye bratte stigninger.

Regn i går...

...sol i dag!

Gårsdagens løpetur ble også en motbakkeøkt. Régis skal absolutt kombinere all trening med sightseeing, så da ble det å jogge/gå opp en nesten loddrett fjellvegg til en grotte (som vi aldri fant).

I morgen blir det bare en kort fottur før vi drar tilbake til Fréjus. Fredag løper jeg intervaller, og søndag skal jeg prøve meg på en litt rask tikilometer (starter i 5.15-tempo og ser hvordan det går).

Hurra for Edvald og Thor, forresten! Det er gøy å være norsk i Frankrike nå…

Sør-Frankrike og prosjekt "askese"

2011-07-14T15:25:00.004+02:00

Jeg skriver "askese" med anførselstegn, for alle vet jo at det er umulig å leve asketisk på ferie et sted med så mye godt. Men ifjor sommer tok jeg for meg av alle goder som om hver dag var min siste, og det har jeg ikke lyst til å gjøre igjen i år. God mat og drikke (av den usunne typen) er i grunnen motsatt av løping: Deilig på kort sikt og ubehagelig på lang sikt. Så i år følger jeg noen kjøreregler: 1) Ikke ost mer enn én gang om dagen 2) Måtelige mengder vin, helst bare én gang om dagen 3) Kun én porsjon av alt annet enn grønnsaker 4) Ikke spise dessert for å være høflig (jeg er ikke noe dessertmenneske). Det burde fortsatt være rom for endel utskeielser... Men jeg fikk omgangssyke etter to dager her nede, så foreløpig har kaloriregnskapet uventet nok gått i minus!

Jeg har foreløpig droppet ideen om å skrive meg inn på helsestudio, siden det tross alt blir mer tungvindt enn å bare knyte på seg joggeskoene hjemme i stua, og siden ferien tilfeldigvis faller sammen med en rolig periode i treningsprogrammet. Dessuten er det ikke fullt så varmt som i fjor, så jeg skal prøve å holde ut den stekende sola. Første tur gikk overraskende fint, 70 min rolig løping. Jeg tok en tur ned til stranda for å få litt lufting, og fikk god underholdning på kjøpet. Først løp jeg forbi en hel bataljon soldater i uniform. Et par hundre meter lenger bort møtte jeg kommunens livreddere/brannmenn som varmet opp i bar overkropp, og da jeg kom tilbake til soldatene var de i ferd med å kle av seg, slik at jeg måtte brøyte meg gjennom et hav av muskuløse, solbrune kropper. Det fikk meg nesten til å glemme den sterke sola et lite øyeblikk...

Turte dessverre ikke fotografere alle de muskuløse overkroppene...

Men stranden var fin, den også

Så en dag oppkast, en dag hvile, og klar for intervaller i morges. Klokka åtte var jeg ute av døra, og for en gangs skyld var det litt overskyet og frisk. Det var tungt å løpe fem femminuttsintervaller, spesielt de som gikk i motvind, men det gikk. Jeg er utrolig fornøyd med at jeg greier å trene ute her (tredemølle er jo tross alt veldig kjedelig), og jeg er enda mer fornøyd med å få opp tempo bittelitt. Men jeg tror ikke intervalltrening rett etter omgangssyke er å anbefale, jeg var fullstendig tom etterpå og orket knapt å jogge hjem...

I går var vi forresten en tur på Décathlon, Frankrikes svar på XXL, bare bedre og billigere. Der kjøpte jeg masse løpesokker, sportsbehåer osv., men det jeg er aller mest fornøyd med brukte jeg i dag: drikkesekk og caps. Drikkesekken rommer 2 l, har plass til andre ting men er likevel liten og nett, og kostet 19 euro (!). Capsen er lett og luftig, og selv om den er svart, var den ikke altfor varm. 5 euro (!).

Beklager lite kommentering fra min side for tiden - jeg har veldig begrenset internettilgang her (og det er like greit!). Men det kommer!

På pub med Harry Hole

2011-07-07T20:50:00.001+02:00

Jeg har vært på konferanse i Manchester noen dager. De fleste måltidene ble inntatt på pub, og jeg leste nesten ut Panserhjerte. Neppe anbefalt maratonmat, men jeg fikk i det minste i meg erter:

Det ble noen støle dager etter Nordmarka halvmaraton. Spesielt oppe på siden av lårene. Søndag fikk jeg vondt i leggen igjen, men tok det helt med ro. Jeg visste veldig godt at det kom til å dukke opp igjen etter den voldsomme nedoverbakken i for raskt tempo. Jeg kommer til å ta det pent framover nå, med rolig fart og kontrollert teknikk. Tirsdag var ubehaget helt borte, og har ikke kommet tilbake igjen. Det er i grunnen greit å bli kjent med grensene for hva beina tåler.

Jeg har faktisk vært mer bekymret for tærne. De ble fryktelig vonde underveis i halvmaratonet, ettersom føttene svulmet opp. Jeg er litt skuffet over det, jeg trodde at Glidene mine var store nok, og tenker at det er ganske sannsynlig at det samme skjer igjen i Berlin med den dobbelte distansen. I dag løp jeg derfor med fjorårets Sauconyer, som bare har blitt brukt på Sats det siste halvåret. De er nemlig litt store vanligvis, og løpsfølelsen er helt elendig. Skikkelige klamper om foten. Men i dag var de akkurat passe for de hovne føttene mine - og tunge sko er vel kanskje å foretrekke framfor vonde tær i 42 km? Hm.

Tilbake til Manchester. Tirsdag var dagen da jeg rakk å presse en joggetur inn i konferanseprogrammet. Men det var også dagen da jeg var sliten, kald, trodde jeg holdt på å bli syk, og ikke minst grudde meg noe helt forferdelig til innlegget jeg skulle holde dagen etter. Jeg hadde ikke lyst til å jogge (det er lenge siden sist!). Men jeg var nødt, for å få ukesprogrammet til å gå opp, så mantraet ble "Don't think, run" da jeg startet på måfå langs en traffikert vei midt i sentrum. Det ble mye eksos, men uansett, så deilig det var! Etter 40 min/6 km tok jeg en varm dusj, krøp under dyna med Harry og en sjokolade, og grudde meg mye mindre til foredraget. Som jeg pleier å si: Jogging kurerer alt!

Byttelåner garminklokke med Régis! Må si jeg liker 405 ganske godt, bruker den nemlig som vanlig klokke også.

Lørdag reiser vi til Sør-Frankrike. Jeg har tenkt mye på hvordan det skal gå med løpingen der, i fjor ble det jo en fiasko, selv klokken syv om morgenen var sola rett og slett for sterk til at jeg kunne trene. I år er det viktig for meg å følge maratonprogrammet ganske nøye, og i hvert fall ikke skulke unna langturene. Så akkurat nå er jeg kjempelettet, for vi har funnet et treningsstudio rett ved leiligheten der jeg kan løpe på tredemølle for en rimelig penge. Resten av familien drar i forveien til stranda, og jeg finner dem der og hopper ut i sjøen etter en økt i behagelig innetemperatur. Så da er det bare å glede seg til ferien. God sommer, alle sammen!

Nordmarka halvmaraton - gogogo!

2011-07-02T17:46:00.002+02:00

Treningscamp-gjengen ankom Damtjern i god tid før start. Det var forferdelig kaldt, helt utrolig kaldt til å være juli (!), og vi hutret mens vi diskuterte i det uendelige om det holdt med t-skjorte og shorts, om det var best å løpe med musikk, om lissene var knytt hardt nok, om det kom til å gå bra og så videre og så videre. Til slutt gikk heldigvis startskuddet. Jeg hadde studert løypeprofilen godt på forhånd, og var innstilt på en hard start, deretter en del nedoverbakker, og så en ganske jevn avslutning. Jeg skulle starte rolig. Husk forutsetningen min for å delta: Jeg ville på død og liv unngå å ende fullstendig sprengt, blå i ansiktet og med magetrøbbel, i en grøft langt inne i Krokskogen. Derfor var det lav puls som måtte til, i hvert fall i begynnelsen. Jeg så for meg 6.30-tempo i bakkene, raskere nedover, og håpet å komme i mål under 2.15.

Men så gikk det så uventet greit! Bakkene var jo skikkelig fislete sammenlignet med dem opp til Ullevålseter. Dessuten var det en nedoverbakke etter hver stigning. De fleste km gikk på under 6. Det var jo ikke meningen? Men puls og bein føltes bra, så det var fristende å smi mens jernet var varmt.

Ved vending ca halvveis begynte jeg plutselig å kjenne det. Beina ble tunge. Å nei, så hadde jeg gått i fella igjen! At jeg aldri lærer at det er forskjell på en ti-kilometer og en halvmaraton… Men jeg var flink mentalt i dag, jeg hadde på forhånd bestemt meg for å se på løpet som fire deler à 5 km, akkurat som i Fredrikstadløpet. Der gikk de to første rundene veldig greit, den tredje var et rent helvete, mens den fjerde gikk greit fordi jeg nærmet meg mål og fikk ny energi av det. I dag buttet det også hardt i mot fra ca. 12-13 km, da det plutselig ble veldig kupert igjen, mye brattere enn jeg var innstilt på. Beina ble pinnestive, og jeg måtte gå et par skritt her og der. Heldigvis hadde jeg en liten nødløsning for å få opp humøret: ipoden på armen. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å løpe uten musikk, men ville teste ut hvordan det var å løpe med høretelefonene rundt halsen (for jeg kommer neppe til å høre på musikk i 42 km i Berlin). Etter 13 km var det fantastisk godt å ta dem på seg, og det var selveste Carla Bruni som reddet meg med sin Chanson triste. Bakkene flatet ut, motvinden var frisk og deilig, melkesyra slapp taket og det var deilig å løpe igjen. Snittempoet var utrolig nok fortsatt under 6 min/km, og jeg tenkte at jeg fikk gjøre mitt beste og holde farten oppe helt inn til mål. Det var tungt, men ikke umulig. Jeg forsøkte å bruke ”triks” jeg har lest om for å fokusere på annet enn de tunge beina. ”Observer alt det vakre rundt deg som om du satt i stua og så på en film” var et tips jeg leste om i går, for eksempel. Tja, jo da. Det var jo pen natur langs løypa i dag, men det er kanskje grenser for hvor mye du kan få ut av å studere grantrær inngående? Bevares, de har forskjellige grønnsjatteringer og alt. Men jeg ble plutselig litt glad for at jeg skal løpe maraton i Berlin, med mye å se på, med folk langs løypa…

Jeg kom meg uansett gjennom kilometer etter kilometer. Den siste var lang, jeg var varm og tørst, og angret på at jeg ikke hadde tatt med badedrakt – kanskje jeg bare skulle dukke uti Damtjern med bunaden på? Noen hundre meter igjen, jeg prøver å spurte – nei, en bakke rett før mål! Hvor ubarmhjertig er ikke det?! Men over streken kom jeg, etter ca. 2.05.55.

Jeg er utrolig fornøyd. Jeg løp like raskt som på det paddeflate Fredrikstadløpet i fjor, og det betyr at formen endelig har kommet seg litt etter mange måneder med ingen eller lite løping. Jeg bryr meg virkelig ingen ting om at jeg fortsatt ikke er under 2-grensen, det eneste som betyr noe er at jeg kan løpe normalt og delta på halvmaraton igjen. Det var så gøy! Selve arrangementet gikk fint for seg, ikke noe å si på det, og pluss for t-skjorte og for at jeg attpåtil vant enda en t-skjorte som uttrekkspremie!

- Og det aller beste var vel å reise ut dit og delta sammen med seks andre koselige Treningscampere. Takk for skyss og hyggelig selskap, Gøril, Lise Marit og dere andre!

Det beste er jo bilturen hjem...

MØR!

2011-06-30T19:58:00.001+02:00

Mandag "lokket" Siri og Treningscamp med bakkeløping. Alt vi visste var at vi skulle starte ved Smestadkrysset, og at det skulle bli hardt. Greit nok, bakketrening er utrolig effektivt, og å lide litt har vi vel alle godt av, så jeg gledet meg (som vanlig, lærer aldri!).

Min nye drakt med Universitetet i Oslo-logo! Jeg kommer nok ikke til å

løpe noe konkurranse i den, så da får jeg heller vise den fram her ;)

Først jogget vi opp til Besserud, og bare det fikk hjertet til å slå raskt for min del. 191 i puls under oppvarmingen, hva skjer under intervallene da? Vel oppe på Besserud tryllet Siri fram en liten og søt, men særdeles bratt og lang, steintrapp. De raske skulle forsere den 6 ganger, mens resten fikk henge med som best de kunne. Jeg skjønte raskt at dette kom virkelig til å bli hardt. Så hardt at jeg nesten ikke brydde meg om de titalls brunsneglene som fredelig hadde lagt seg til å sove på trinnene, intentanende om at en gjeng gale villmenn skulle drive selvpining i stor skala akkurat der. Jeg skylder likevel på sneglene da det etter hvert gikk saktere oppover... Og saktere... Men som vanlig var det deilig da vi var ferdige (det ble 5 runder på de fleste av oss) og kunne løpe tilbake - bare nedover! Vel hjemme hadde jeg løpt nesten 14 km, og det i seg selv er en god tur for meg, men attpåtil med en høydestigning på 350 meter og en puls i sone 4 og 5 i lange perioder. Jeg var så sliten etterpå at jeg nesten ikke fikk sove. Krysser av for en effektiv økt, og melder meg på neste trappeintervall med en gang!

Problemet er bare at lår og legger er blitt helt avsindig tunge etterpå. I går byttet jeg ut løpetreningen med ellipsemaskin, siden det var Régis' tur til å dra på Treningscamp (slapp av Ingalill, han får ikke bli bedre enn meg, jeg lar ham bare tro det!) og mandagens tur uansett hadde blitt mye lenger enn den skulle i følge treningsprogrammet. Men det var så tungt, jeg fikk nesten ikke "pedalene" til å bevege seg... Hadde jeg ikke hatt en Poirot-episode å kose meg med hadde jeg antagelig bare gått og satt meg i badstua etter fem minutter. Bedre gikk det ikke da jeg skulle ta en kort løpetur i formiddag. 5 km i sneglefart føltes nesten helt uoverkommelig! Men det var vel godt å få luftet seg litt likevel. Nå skal jeg bare hvile, hvile, spise og kose meg før Nordmarka Halvmaraton. Jeg gruer meg, 21 km føles fryktelig langt akkurat nå, og jeg er engstelig for bakkene. Men strategien er å gå rolig ut og heller øke på mot slutten hvis det er noe igjen å ta av. Så lenge jeg slipper stekende sol skal jeg nok overleve.

Et lite hurrarop helt til slutt: Jeg kom meg over 100 løpte km i juni! Endelig!

En annerledes tur

2011-06-27T11:14:00.001+02:00

Jeg har aldri løpt på hytta før. Som så mange andre har jeg tenkt at på fjellet går man søndagstur, med kakao og kikkert i sekken, og ellers sitter man inne og spiser godteri. Det er bare det at når man følger et maratonprogram med fire ukentlige økter, da må man løpe der man befinner seg.

Først tenkte jeg selvfølgelig å løpe langs bilveien. Men da vi gikk en tur opp til nærmeste fjelltopp lørdag, slo det meg at her kan man jo også jogge! Det er ikke brattere og mer ulendt enn Skaubygdaløpet, jeg har terrengsko, og utsikten er jo helt uslåelig. Så store deler av gårsdagens langtur gikk over tregrensa. Jeg eier ikke retningssans - selv på en vidde med utsikt over halve Norge - så ryggsekken ble med (telefon, drikke, niste, ekstra tøy er livsnødvendig når jeg skal bevege meg alene utenfor asfalten).

Ikke helt som sykkelstien langs E18

Det ble en fantastisk tur. Jeg hadde to grunnprinsipper: 1) Gå i de verste oppoverbakkene og 2) Ikke se på snittiden (men for spesielt interesserte finnes den her). For en kort tur er det jo bare å kjøre på, men jeg holder beinhardt på å skille mellom rolig tur (sone 2-3) og hardere økter (4-5). En halvannen times langtur dagen før høypulstrening bør absolutt være i den første kategorien. Og det gjorde jo fjellturen ekstra fin. Pauser tok jeg også! Jeg var en smule bekymret for å rote meg langt ned i nabodalen på et punkt, på det samme stedet var jeg litt redd for en rar mann med mumrik-hatt, og senere måtte jeg ringe mamma for å finne tilbake til hytta (jeg visste jeg kom til å trenge telefon!), men ellers var turen helt fri for dramatikk.

Saft på lommelerka...

...og smågodt som niste! Mmmm!

Jeg skal ikke nekte for at det var godt med litt grusvei mot slutten...

Dette skal jeg helt klart gjøre igjen! Men neste gang håper jeg Torfinn kan være med for å beskytte meg mot rare menn med mumrik-hatt, og finne veien (og bære sekken, for den var litt irriterende).

Jeg har forresten fått grønt lys fra familien til å melde meg på Nordmarka halvmaraton førstkommende lørdag. Problemet er at jeg har blitt så pysete! Tanken på de slitsomme skogsturene den siste måneden (denne og denne), får meg til å skjelve av skrekk. Hva mener dere - skal jeg la det stå til igjen?

Løpsteknikk i parken

2011-06-23T20:29:00.001+02:00

Hanne Lyngstad var med på Treningscamp i går, og fortalte litt om grunnleggende prinsipper for løpsteknikk. Jeg fulgte selvfølgelig ekstra interessert med da hun kom til steget, og ble ikke overrasket da hun påpekte at man ofte får vondt i beinhinnene av å lande på hælen med foten for langt framme. Foten bør være så rett under hoften som mulig når den treffer bakken. Jeg er ganske sikker på at jeg selv landet med foten for langt framme før, og at det forklarer hvorfor ting går mye bedre nå som jeg har endret steget. Ellers fokuserte hun på armbruk (ekstra viktig i oppoverbakke), at skuldrene skal være senket for å kunne puste ordentlig, og at man bør prøve å ha blikket rett forover. For ikke å snakke om at man bør trene kjernemuskulaturen, da. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe styrketreningen etter intervallene, men kunne jo ikke det da...

I går løp jeg inn nye sko! Etter at jeg solgte begge Adizero-parene og Sauconyene er blitt Sats-sko, har jeg faktisk bare Glidene igjen. Jeg elsker dem, men det er jo godt med variasjon, og jeg hadde lyst til å se om sko med liten høydeforskjell mellom hæl og tå kunne få meg litt lengre frampå. Da ble det Nike Lunaracer, som jeg har hørt veldig mye pent om fra Torfinn.

Førsteinntrykket er veldig positivt. De er superlette, supermyke, og jeg får (forhåpentligvis) den stabiliteten jeg trenger ved hjelp av spesialsålen min. Deilig å springe med lettvektere på intervalltrening igjen!

Og det var deilig å springe intervaller igjen, utrolig nok. Jeg pleier å være veldig streng med meg selv når jeg løper rundt der, misfornøyd når jeg løper korte runder, misfornøyd når jeg hater, misfornøyd hvis pulsen er for lav, misfornøyd hvis pulsen er for høy... Men i går var jeg fornøyd med egen innsats. Jeg startet rolig med den minste runden - selvfølgelig bare fordi jeg var engstelig for leggen - men da både legg og hode var på min side, utvidet jeg med en lengde. Forrige gang lå leggsmertegrensen på ca. 5 min/km, denne gangen hadde jeg ingen smertegrense, og kom meg ned på 4:20-4:30 på de raskeste rundene. Det er godkjent! Kjernemuskulaturen derimot er helt fraværende, Lise Marit teller et halvt minutt for lenge på hver øvelse... Tsk tsk. Planken må jeg definitivt trene mye på fram mot maraton, så jeg ikke ender opp i 90 graders vinkel.

Førstkommende mandag arrangerer Treningscamp motbakketrening - bli med, bli med! Det er jo både supereffektiv og skånsom trening. (Selv om jeg har Oslos bratteste i friskt minne. Løpet var moro, men ikke stølheten etterpå!) Jeg er også litt fristet til å kaste meg på Nordmarka Halvmaraton, etter at Gøril meldte seg på. Vi får se om jeg får det til. Denne helgen reiser vi på hytta i Valdres, så da får det bli langtur i kupert terreng - igjen...

Fjorten flate

2011-06-19T21:08:00.002+02:00

Det er visst den store Gladhelgen! I går tikket det inn lykkelige meldinger på Facebook og blogger om kjente som hadde fått strålende tider, plasseringer og perser både på Skogsmaraton og iForm-løp. Gratulerer alle sammen, det er vel fortjent og veldig motiverende lesning!

Selv om jeg ikke var med på moroa selv, har jeg også hatt en god helg. Den startet med en "lett joggetur, 40 min, med noen raske drag på slutten". Det spesielle med denne økten var at jeg likesågodt tok den på asfalt! En hel joggetur! Så skrullete kan man altså bli, at en rolig tur langs Frognerkilen, bort til Aker brygge og tilbake, langs motorveien, på asfaltdekket sykkelsti, fortoner seg som det aller, aller beste man kan finne på å gjøre en lørdag morgen. Jeg jogget ordentlig sakte, beina var nemlig blytunge etter den forrige utflukten (takk og pris at jeg ikke løp den kuperte Blomstermila likevel!). Men jeg fikk til et par raske drag på slutten, og gliste de 41 min/ 6 km turen varte.

6 km asfalt i går, og i dag noe enda mer vågalt: To joggeturer på to dager! Ukas langtur sto på planen. Jeg hadde to kriterier for valg av sted: 1) Ikke asfalt, det ville vel blitt litt mye av det gode 2) For guds skyld ikke en eneste oppoverbakke, det ville jeg tatt min død av. Jeg endte opp med Sognsvann, for da kunne resten av familien gå tur samtidig (viktig å unngå sure miner & dårlig samvittighet hvis både Régis og jeg skal klare å trene oss opp til maraton uten at det hele ender i skilsmisse i steden).

Etter ca. ti meter fant jeg ut at jeg skal blåse i å holde meg til sone 1 (under 70 %) på langturer, det føles bare meningsløst, unødvendig slitsomt og kjedelig. Imidlertid skal jeg prøve å unngå å komme opp i sone 4 (over 86 %). Hovedpoenget er jo at langturen ikke skal føles slitsom, og at man ikke skal være helt utmattet etterpå. I dag holdt jeg meg under 80 %, og følte da at jeg måtte holde igjen hele veien. Jeg løp tre runder i veldig rolig tempo (rundt 6:45), før jeg slapp opp den fjerde og lot beina gå litt raskere. Det var så deilig, jeg var ikke sliten et eneste øyeblikk, bare koste meg og nøt naturen, musikken og synet av masse medjoggere. Etter 1t 33 min og 14 km var det på tide å runde av. Det eneste ubehaget jeg hadde, var to såre knær. 20 km på en helg, 6 km asfalt, og leggen maler som en kattepus! Hurra!

(Neida, neida, jeg tar ikke av. Neste uke blir det bare tre økter, og null asfalt. Lover!)

Så glad ble jeg da...

... at jeg gikk hjem og lagde pizza med chèvre- og blåost!

Løping i kupert terreng: At jeg aldri lærer!

2011-06-17T15:37:00.001+02:00

De siste tre dagene har jeg vært på Soria Moria. Høyt over Oslo, med en fantastisk utsikt over endeløse skoger. Når man er på et seminar for å skrive artikkel har man selvsagt god tid til å gjøre andre ting, og min store plan var å løpe en tur i skogen. Ved lunsjbordet ble det snakket om å jogge ned til Ullevålseter og opp igjen, og en stipendiatkollega ville være med. Det ante meg at det ikke var en veldig god idé, da han virket rimelig veltrent, men greit, det var uansett for sent å feige ut. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å løpe i mitt tempo, og så fikk han heller dra fra meg hvis det ble for sakte.

Soria Moria. (Fra frigg.uio.no)

Problemet er jo at jeg ikke er så god til å finne ut hva "mitt tempo" bør være - fordi jeg aldri lærer at kupert terreng er så uendelig mye mer slitsomt å løpe i. Og hadde jeg visst hvor kupert det er mellom Frognerseteren og Ullevålseter, hadde jeg antagelig ikke tatt den turen med følge i det hele tatt. Jeg startet optimistisk i nedoverbakkene, men fikk fryktelig høy puls med en gang det gikk litt oppover. Spesielt i en H@*V&$%S seig bakke et lite stykke før Ullevålseter følte jeg at jeg var på grensen til å kaste opp, besvime og hallusinere på en gang. Vel framme forsynte jeg meg godt fra springen bak låven, og insisterte på en liten pause før vi løp tilbake (jeg tror egentlig kollegaen min også satte pris på det, selv om han virket mer uberørt av alle bakkene enn meg). Jeg grudde meg forferdelig til returen. Hvordan skulle det gå, når jeg nesten tok min død av å løpe "ned" til Ullvålseter? Det gikk jo selvfølgelig ikke bra. Da jeg bikket 190 i puls etter noen bratte bakker innså jeg at jeg måtte gå resten av bakkene, ellers kom jeg til å få et illebefinnende midt i skogen. Uff, det var fælt, så fælt. Jeg er virkelig i dårlig form for tiden. Jeg skjønner nå at kondisen var en helt annen da jeg i høst løp tur-retur Skøyen-Ullevålseter i høyere tempo med 165 i snittpuls. Men formen skal tilbake dit! Gårsdagens økt var et godt skritt i riktig retning. Den endte heldigvis ikke med fullstendig kollaps, selv om jeg nektet å løpe en meter til da vi var vel oppe på Frognerseteren og bare hadde enda flere oppoverbakker igjen å se fram til. Heldigvis var kollegaen min også litt redusert under middagen...

Det ser jo så lett ut...? (Fra allposters.com)

Det blir dårlig med konkurranser framover. Jeg er påmeldt Blomstermila i Drøbak i morgen, men det passer ikke med familiens planer å reise så langt - og tre dager på hotell gir meg ikke noe trumfkort i forhandlingene. Kanskje får jeg til St.Hansgaloppen neste fredag i steden. Gleder meg til referat fra de som skal løpe Skogsmaraton i morgen - gærninger!

Forberedelser til Berlin Maraton - uke 2

2011-06-13T20:41:00.000+02:00

Da er jeg i gang! Jeg har ikke egentlig trodd på det selv (æresord!), men leggen har føltes så bra den siste måneden at jeg gjør et seriøst forsøk på å delta i Berlin 25. september. Det er jo ikke verre enn at jeg gir opp underveis i treningsprogrammet hvis det viser seg å gå skeis. Men nå er det i hvert fall 15 uker igjen til den store dagen, hvis jeg har telt riktig (stemmer det, Janicke?), og jeg har bestemt meg for å følge Grete Waitz' program for dem som sikter seg inn mellom 4 og 4 1/2 time. Som jeg tidligere har sagt velger jeg programmet hennes fordi det inneholder så lite intervaller, og fordi man selv står helt fritt til å velge fart og intensitet. Det passer meg bra, siden jeg er fullstendig i leggens vold og ikke kan løpe fortere enn den finner for godt. Men så langt ser det lovende ut! Alt er faktisk så positivt for tiden at det er rent kjedelig å blogge om det. Fredagens tur i regnvær var jo nydelig, men at dagens tur i strålende solskinn skulle bli like nydelig, det hadde jeg virkelig ikke drømt om.

Jeg har tyvstartet litt på treningsprogrammet og er nå i uke 2 i stedenfor uke 1, for å ha en uke å gå på hvis jeg blir syk eller det skjer noe spesielt. På planen i dag sto 60 min løping, og jeg bestemte meg for å ligge godt under 165 i puls (80 %). Det er uvant å løpe såpass rolig, jeg tar meg hele tiden i å øke farten og komme høyere i puls, men jeg tror det er viktig at jeg er litt streng med å variere intensiteten på øktene. (Søndagens langtur skal f.eks. gå enda litt roligere enn dette - det blir nok en utfordring, men jeg får finne meg en paddeflat løype.) Jeg løp i Frognerparken i dag også. Sola varmet faktisk bare deilig, og det var mye skygge overalt. Jeg skulle gjerne løpt lenger, men det var dette med måtehold, da...

Den store fordelen med å løpe roligere enn jeg har pleid er at jeg ikke er så sliten etterpå! Jeg får den gode følelsen, jeg blir avslappet i hode og kropp, men slipper å være totalt utmattet. Det er en fordel når neste post på programmet er skogstur med familien.

Sol og smil?!?

Jeg er glad for å starte på treningsprogrammet, og jeg er spent på hvordan kroppen kommer til å reagere på den økte treningsmengden. Jeg er også spent på om det blir vanskelig å få gjennomført treningene. Det er mye som skjer framover - allerede denne uken skal jeg reise bort flere dager med jobben, i juli skal jeg på konferanse i Manchester, deretter blir det ferie i Frankrike hvor det er vanskelig å få løpt pga. varmen, og så skal jeg reise bort i to uker i jobbsammenheng i august. Men jeg får ha med meg treningsprogram og joggesko i alle kofferter.

Våt lykke

2011-06-10T17:14:00.000+02:00

Jeg ble syk igjen etter lørdagens mislykkede skogstur. Feberen kom tilbake i løpet av søndagen, og jeg fikk fryktelig vondt i halsen. Såpass ille at jeg ikke orket tanken på å trene (heldigvis), og jeg lot faktisk kroppen få to hele dager i frisk tilstand før jeg ikke klarte å vente lenger i morges. Det regnet, men pytt. Jeg tok på meg caps, surret ipoden inn i en brødpose og satte avgårde fra Solli plass ti over åtte. For en gangs skyld var kroppen full av energi, og det føltes helt vidunderlig å løpe på asfalt igjen. Etter all løpingen i terreng har jeg helt glemt hvor fantastisk mye lettere det går på asfalt - jeg følte at jeg fløy oppover Frognerveien, og bestemte meg for å ikke holde igjen så veldig på tempoet for en gangs skyld.

Deretter løp jeg en og trekvart runde i Frognerparken, mens himmelen åpnet seg og jeg ble kliss våt. For en kontrast til lørdagens tur i stekende sol - for en deilig kontrast! Forfriskende, men ikke kaldt. Etter en runde hørte jeg et tordenskrall og lurte på om jeg burde skynde meg hjemover, men skitt au, jeg skrudde opp lyden på ipoden og tenkte at hvis jeg først skulle bli tatt av lynet, så kunne det likegodt skje mens jeg var euforisk lykkelig på en joggetur i regnværet (og med Life on Mars på øret frykter man jo ingen ting).

Siden jeg har trent så lite intensivt i det siste forsøkte jeg å sette opp farten i (de få) oppoverbakkene på turen, og det fungerte greit. Jeg måtte legge garminklokka i lomma da regnværet utartet, så jeg måtte bare løpe på følelsen. Det var godt å løpe, godt å løpe med litt høy puls, og godt å løpe uten vondt noe sted! Subbestilen var nok ikke helt perfekt, jeg lot meg rive med innimellom og hoppet opp og ned, men pytt, jeg dunker i hvert fall mindre enn før totalt sett.

Hjemmemekka regnbeskyttelse til ipod

Kliss klass er bare forbokstaven...

Jeg avsluttet med en liten spurt ned Bygdøy Allé, og var spent på om klokka hadde overlevd vannet. Den tikket og gikk som vanlig - men viste at jeg hadde løpt i 7-tempo! Hva i hampen...? Jeg har kanskje løpt lite i det siste, men så dårlig er jeg ikke på å beregne farten. Tempografen viser at klokka må ha koblet ut flere ganger underveis (kanskje fordi den lå stappet ned i baklomma). Jeg plottet inn løypa på mapmyrun.com isteden, og stoler mer på resultatet der: 8,67 km på 50 min (5:45 min/km). Endelig en tur under 6 min/km i snittid! Hurra! Det gjelder å ikke bli for ivrig nå - men jeg håper å kunne løpe en slik tur per uke, i tillegg til en eller to rolige turer og (hvis leggen tillater det) en intervalløkt. Går det ikke, så går det ikke - men dagens tur lever jeg i hvert fall lenge på!

<a href="http://www.mapmyrun.com/routes/view/37041232">A run mapped on 06/10/2011</a> <a href="http://www.mapmyrun.com/routes/?location=Oslo, Norway">Find more Runs in Oslo, Norway</a>

Kollaps eller Turen som ikke gikk etter Planen

2011-06-04T17:45:00.003+02:00

Jeg hadde gledet meg sånn til løpeturen i formiddag. Så mye at jeg var kjedelig gjest som drakk minimalt med vin da vi var på besøk hos venner i går kveld, og lot jentene bli igjen der slik at Régis kunne være med å løpe. Jeg sov dårlig i natt - på grunn av spenningen såklart, en langtur i Nordmarka med hyggelig selskap og pent vær er jo bursdag og julaften på én gang – men alt føltes greit likevel da vi satte avgårde fra Sognsvann (se bilde og referat på treningscamp.blogspot.com!). Jeg hadde selvfølgelig glemt garmin-klokka mi, men så slapp jeg i hvert fall puls-problematikken (jfr. gårsdagens innlegg). Det fins en praktisk løsning på alle vanskeligheter!

Det gikk helt greit den første halvtimen. Skravlet med Christopher mens kilometerne gikk unna. Men så kom vi til en lang, veldig lang, bakke, og solen stekte noe inn i hampen kraftig. Jeg kjente at pulsen var farlig høy, men pytt, om et kvarter skulle vi jo snu, og jeg liker ikke å være den som senker tempoet. Derfor ga jeg det jeg hadde, og pulsen var sikkert oppe i 200. Jeg begynte å kjenne et voldsomt behov for å snu, men ikke bare snu, jeg ville stoppe, gå, alt annet enn å løpe videre. Vi (Christopher, Lars, Régis og jeg) snudde ved 6,5 km og ca. 42 løpte minutter, og da kjente jeg at kroppen var helt ute av lage. Det gjensto et par korte bakker i retning Ullevålseter for å ta lysløypa ned mot Sognsvann, men beina streiket helt – pinnestive – og jeg var nødt til å gå. Etter hvert ba jeg guttene løpe videre i raskere tempo og ikke vente på meg, og deretter kollapset jeg helt. Jeg mente selvfølgelig ikke at Régis også skulle løpe avgårde, men han lot seg ikke be to ganger og forsvant inn på en skogssti mens jeg ble stående gråtkvalt i grøfta og hyperventilere. Og jo mer sint jeg ble for at han stakk, jo mer hyperventilerte jeg selvsagt. (Sa du Tonya Harding, Ingalill? Gjett om det skal bli Tonya Harding!) Noen minutter og tårer senere prøvde jeg å jogge videre – nedover – men kroppen var fortsatt i generalstreik. Så jeg tuslet nedover, syntes synd på meg selv, forbannet verden og følte at et maraton aldri har vært mer uoverkommelig…

Han her ventet på toppen av bakken

Jeg håper kroppen reagerte så rart fordi jeg har vært skikkelig syk denne uka, og at jeg ikke bare er i like dårlig form som jeg var da jeg begynte å løpe for to år siden. Jeg tar i hvert fall et hint, og dropper den planlagte joggeturen i morgen. Sukk. Når leggen endelig er bra igjen, kommer det noe annet og setter stopper for treningen… Men det er i hvert fall godt at jeg for en gangs skyld har mer fornuft enn kondis (selv om det ikke sier så mye).

Post-Skaubygda

2011-06-03T10:56:00.000+02:00

Det stemte nok at jeg brygget på noe da jeg kreket meg gjennom Skaubygdaløpet. Jeg gikk fullstendig ned for telling etterpå, og mandagen lå jeg og ristet av feber. (På tross av løpet selvfølgelig, og absolutt ikke på grunn av!) Først onsdag følte jeg meg noenlunde bedre, men jeg var såpass medtatt at jeg faktisk ventet helt til i går med å ta en liten løpetur - og den ble både kort og særdeles rolig (5,75 km/45 min), for kroppen føltes fortsatt ikke helt som vanlig. Men det var godt å bevege seg litt likevel, og hvem sier vel nei til å jogge på tredemølle foran alltid like spennende programmer på Travel Channel?

Det mest underholdene var sidemannen - Régis følger nemlig Bakkens treningsprogram til punkt og prikke, og i går sto 25 (!) 1-minuttsintervaller på planen. Hvis han fortsetter like pliktoppfyllende kommer han til å slå meg i Berlin, det er helt sikkert!

Apropos treningsprogrammer, så er jeg ganske forvirret over motstridene informasjon. Jeg har jo skjønt at det er viktig å variere intensiteten mellom lange og korte turer, og har planer om å bli flink til å respektere det, uten å bli noen puls-freak. Men hva skal man tro når Grete Waitz skriver i Løp din egen maraton: "Mellom sytti og åtti prosent ligger den aerobe sonen. Brorparten av treningen før maratonløpet vil ligge i denne sonen", mens Marius Bakken i treningsprogrammet sitt skriver om samme pulssone: "This is what I call quality junk miles. It does you not much good, so stay out of this zone as much as you can". Nå ligger selvsagt min tillit hos Grete Waitz, og jeg har uansett ikke sjans til å komme meg noe særlig under 70 % hvis jeg skal jogge, men... Hvem har rett her?

I morgen er det langtur med Treningscamp! Hovedturen går i Skogsmaraton-løypa, men jeg snur etter 45 min, så jeg får løpt halvannen time. Jeg gleder meg som en liten unge! Og har lovet meg selv å ikke bry meg om pulsen i morgen - det skal bare være en kosetur :-)

Skaubygdaløpet 2011

2011-05-29T17:17:00.007+02:00

Endelig Skaubygdaløpet-helg! Torfinn har fortalt så mye pent om løpet og naturen det går i, så jeg har gledet meg veldig til å delta. Planen var jo opprinnelig 21,1 km, men 7 km-runden virket etter hvert som et fornuftigere – og mer levelig – alternativ.

Men så begynte jeg selvfølgelig å føle meg elendig i går. Vondt i halsen, kald og varm. Ut på kvelden tikket det inn en melding fra Hilde som hadde fått vondt i halsen og ikke kunne stille. Fornuftig, selvfølgelig. Men så hadde jeg en liten djevel på den ene skulderen som hvisket at trening ofte tar knekk på gryende forkjølelser; og i løpssammenheng har jeg vel en tendens til å høre på den djevelen… Når det attpåtil ble pent vær, var det liksom ikke så mye å tenke på, og hele familien kjørte av gårde til Nesodden i formiddag.

Så vidt jeg forsto var det uvanlig mange deltakere også på Skaubygdaløpet i år – de fleste på halvmaraton, som vanlig. Anna, Marit og Torfinn satte av gårde kl. 12. 12.10 løp Caroline (som ferskt medlem hos Vidar) barneløpet, og 12.30 var det start for Hanne, Inga og meg.

Inga, Hanne og meg

Jeg hadde uansett ikke tenkt å løpe så fort, og når jeg nå i tillegg var blitt syk, skulle jeg i hvert fall ta det med ro. Men jeg undervurderer alltid hvor mye saktere det går i terreng – og hvilket terreng! Etter en km begynte folk å gå oppover, og jeg lot meg ikke be to ganger. Problemet var bare at bakkene ingen ende tok, det gikk bare oppover, oppover, oppover. Pulsen var skyhøy og humøret i bånn. Dette kom jo til å ta over en time! Da jeg kom til drikkestasjonen litt før 4 km var jeg fullstendig resignert og gadd ikke se mer på klokka. Men da hadde vi heldigvis nådd toppen, og resten var omtrent bare nedoverløping. Riktignok ganske krevende, med mye røtter og steiner, men jeg kunne i hvert fall løpe ordentlig igjen. Og etter hvert plukket jeg den ene skolegutten etter den andre! Billige poeng, jeg vet, men man får ta med seg det man kan… Det var dessuten utrolig vakkert nedover der – på ett punkt åpnet landskapet seg, med fantastisk utsikt over en knallblå Oslofjord. Hadde jeg hatt noe pust igjen å miste, ville jeg garantert gjort det der. Men ved 6 km forsto jeg at jeg hadde sjans til å komme meg inn under 50 min, og da var det jo bare å peise på. Tiden min endte på ca. 48.30.

Subbingen får vike i oppløpet

Hanne får drahjelp av Ingrid de siste meterne

Jeg har fått en voldsom respekt for orienteringsløpere etter dette – og for de tøffingene som løp den lengste distansen. Tro om jeg tør neste år…? Jeg har i hvert fall bare pent å si om organiseringen, merkingen av løypa og humøret til løypevaktene. Jeg forstår godt hvorfor Torfinn alltid har vært så begeistret (selv om prestasjonen hans overgår min forståelsesevne).

Til og med krefter til en liten spurt!

Oppdatert: Bilder lånt fra Skaubygdaløpets nettside

Nå er det tid for te, dyne og fornuft.

123 dager

2011-05-26T09:49:00.001+02:00

Forrige fredag kjøpte jeg en presang til Régis. Jeg kjøpte verken roser, en elektronisk duppeditt eller noe annet romantisk. Jeg kjøpte Marius Bakkens maraton-treningsprogram! Nå er det under 18 skarve uker igjen til Berlin Maraton. Det er kanskje litt idiotisk å betale for et treningsprogram når det fins så mange gratis tilgjengelige, men dette programmet er veldig detaljert og omfattende, med mye tilleggsinformasjon, og dessuten er det veldig praktisk og tilgjengelig i elektronisk form. Programmet ser ut til å bestå av mye intervalltrening kombinert med lange, veldig rolige turer. Foreløpig er det jeg som har sett mest på treningsprogrammet (for en overraskelse - det var jo åpenbart at jeg egentlig kjøpte det til meg selv), og har allerede lært mer om viktigheten av bedre variasjon i intensitet (og funnet ut at jeg antagelig kan ta langturene i sofaen, så lav puls som man skal ha!). Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan løpe i Berlin selv, men uansett kommer jeg ikke til å starte opp på dette programmet, det har for mange raske intervalløkter. For meg er det mer aktuelt å prøve å følge Grete Waitz' nyeste treningsprogram, og se om jeg tåler mengden. Der opereres det nemlig ikke med fart eller antall km, kun lengde på øktene. Det passer meg bra. Jeg har uansett tenkt å løpe - hvis det går bra, altså - i 6.20-6.30-tempo, og da er det vel grenser for hvor mye trening jeg trenger på 4-tallet?

Meg om 123 dager? (Lånt fra 10dailythings.com)

Mandag ble det 45 min på ellipsemaskin, 168 i snittpuls. I går var jeg på Treningscamp igjen, og løp de korte intervallene. Det gikk helt fint, bare da jeg løp en runde under 5 min/km begynte jeg å kjenne at det strammet litt. Ellers gikk intervallene stort sett i 5-5.20-tempo, og det gjorde ikke vondt. Rolig jogg fram og tilbake, så det tilsammen ble 8 km. Snittpuls 169, høyeste puls 190.

Styrketreningsdelen er ikke verdt å nevne...

Subb, subb, subb!

2011-05-21T22:08:00.003+02:00

Hanne, Torfinn og jeg er i Fredrikstad denne helgen. Planen var å "jobbe", men hittil har vi ikke gjort så mye annet enn å spise, skravle, og - selvfølgelig - jogge. Fredrikstadmarka er flott å løpe i, og vi fikk oss en tur på 11,5 km uten så mye som en meter på asfalt.

Planen var å gjennomføre en Subbetur. Subbesjefen selv var jo med, og demonstrerte sin påstått økonomiske og skånsomme, men noe særegne, løpestil før start:

En stilstudie: Legg merke til den fine kniksen i kneet,

og klaringen på én mm mellom sko og underlag

Deretter gikk det praktisk talt over stokk og stein, forbi Bjørndalsdammene og opp skogen langs Borredalsdammen. Vi holdt selvfølgelig subbetempo, men i terrenget ble pulsen ganske høy likevel. Det er helt greit, så lite intensiv trening jeg har hatt de siste ukene. Det var lett å la seg rive med og galoppere ut av subbetralten, men heldigvis var Torfinn streng læremester og korrigerte meg ved hvert spretne steg. Vi var begge enige om at jeg fikk teken til slutt! Og aller best, jeg løp 11,5 km uten å få vondt. Jeg begynner sakte, men sikkert å få troen tilbake på at dette kan løse seg. Nå gjelder det bare å ha is i magen og ikke øke mengde og tempo for fort. Jeg står nok over Ryeløpet (sukk! Jeg vurderte lenge å gå for "lanterne rouge"-plasseringen, men er dessverre for selvhøytidelig) og lar Régis forsvare familiens ære i steden, men til gjengjeld skal jeg forsøke meg på den lille runden på Treningscamp onsdag. Neste søndag løper jeg 7 km terreng på Skaubygdaløpet!

I kveld sitter jeg og nyter effektene av årets lengste tur - bare gode ubehag; sliten i ryggen, litt støl overalt, en liten strekk i låret, og en vidunderlig god følelse i hele meg. Jeg sniktitter på resultater fra Göteborgsvarvet og gleder meg til rapportene kommer.

En vei ut av uføret?

2011-05-19T08:53:00.002+02:00

Forrige uke: au au au og buhuuu. Skikkelig sint, lei og klar for å kvitte meg med alt som heter joggesko. Helt til Ingalill får meg til å innse det åpenbare: Det er bare intervallene. Timeout, litt trøstespising, og klar for en ny start igjen. Kan det funke å bare løpe sakte? Og skal jeg prøve ut Torfinns løpestil (dvs. kjappe museskritt, subbing, "du løper som en jente" - kall det hva du vil, men uansett en løpestil som innebærer mye mindre voldsomme støt)? Jeg inntar tredemøllen på Sats mandag kveld og tenker at det får bli den ultimate testen. Får jeg vondt nå, ja da får det bli løpepause igjen, kanskje med håndspåleggelse, akupunktur, diett... Jeg setter tempo på 6:40 og skal prøve meg på ti km. Leggen er litt stiv etter de "raske" stafettetappene, men jeg blir mer plaget av vondt i høyre kne, vondt i venstre kne, vondt i høyre lår. Fantastisk godt med andre smerter å fokusere på (så skrudd kan man altså bli...)! Jeg har tatt en pause fra Aha og nyter nå Pink Floyd. Det skal godt gjøres å holde 6:40-fart til Comfortably Numb... Men jeg subber med museskritt, det er såvidt jeg ikke snubler i båndet og farer inn i veggen bak meg. 10 km, 1 t 7 min. Så rolig har jeg aldri løpt før (flatt) - og det er veldig tankevekkende. Snittpulsen var på 158, noe som tilsvarer 77 % av makspuls. Jeg løp 1000 km i fjor, men aldri under 80 %? Det sier meg at noe kan og bør endres... Og det var også en god følelse å ha løpt 10 km uten å være fullstendig segneferdig etterpå. Det aller beste var selvfølgelig at jeg ikke kjente noen ting, over hodet ingen ting!

I går var det tid for Treningscamp i høljregn. Siden jeg nå bare skal løpe saaakte i en periode framover utgikk intervallene, men jeg jogget rolig og så de andre sprekingene kjempe seg gjennom runde etter runde. Torfinn kvalitetssikret subbingen. Jeg stoppet etter 6 km, 6:25-tempo, overhodet ikke noe vondt... Er det håp likevel? Jeg tar ingenting for gitt, men setter pris på hver kilometer! (Om det går sakte er totalt uinteressant, intervaller kan jeg ta på ellipsemaskin eller på spinningtime.)

Vi var utrolig mange, været tatt i betraktning, og selv Siri dukket opp, med Treningscamps yngste medlem! Hælledussen :-)

Jeg har forresten bestemt meg for å kvitte meg med Adidas Adizero Tempo-lettvekterne mine. De ble altfor små ettersom føttene mine svulmet opp av løpingen i høst. Jeg har bare brukt dem noen få ganger, de har gått maks 35 km, så de er ikke slitt og ser helt fine ut. Jeg selger dem for en veldig billig penge - er du interessert, ta kontakt på lopeguri@gmail.com. Str. 38 (US 6 1/2, UK 5). Adizero Tempo er forøvrig Siris store kjærlighet!

Nedtur og oppoverbakke

2011-05-14T21:27:00.002+02:00

Da jeg skrev forrige innlegg, etter intervalltreningen, var jeg fullstendig opprørt. Jeg hadde fått akkurat like vondt i leggen som jeg hadde i høst... Det kom da jeg løp etter bussen (med joggesko) tidligere på kvelden, og ble forsterket av intervallene. Min første reaksjon var å fornekte det hele, late som om alt var greit, ikke blogge om det, og kjøre på med langturer og halvmaraton på Skaubygda som planlagt. Bare blåse i smertene og ta heis i stedenfor trapper på jobb.

Neste morgen visste jeg at jeg jo ikke kunne gjøre den feilen én gang til. Og dermed ble jeg fryktelig, utrøstelig lei meg. Jeg satt på kontoret med tårer i øynene og lurte på jeg nå skulle finne på. Løpingen har et sosialt aspekt jeg stortrives med, og jeg trenger å motiveres av alle konkurransene... Snufs, snufs. Jeg får bare legge opp og begynne å strikke igjen, eller noe sånt. Jeg velger å trøste meg selv med skammelige mengder reker, potetgull, vin og sjokolade. Det hjelper litt... Jeg kan jo fortsatt få endorfiner på Sats, og så får jeg få utløp for løpetrangen gjennom min intetanende datter på seks som skal på begynne på friidrett. Det løser seg nok... Og i går fant jeg både ut at 1) jeg kan møte opp på Treningscamp for det sosiale men bare jogge rolig (så slipper jeg hatingen attpåtil) og 2) Skaubygdaløpet har også kortere distanser! Kommer jeg på en tredje fordel blir jo dette reneste kinderegget... Fortsettelse følger.

Uansett, vondt eller ikke, løpes skulle det i ettermiddag. Jeg hadde den ære å løpe første etappe for dette laget:

Treningscamp. Foto: Silja S. Amundsen (Kondis)

og siste etappe for dette, som jeg selv har tatt initiativ til å dra igang:

Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Foto: Alf. T. Øksdal (UiO)

Nå har jeg totalt løpt tre etapper på Holmenkollstafetten, og hver gang har jeg gått rett i baret. Jeg lar meg rive med av tempoet og blir stinn av syre etter 100 meter. Spesielt den første etappen var ille, opp bak St.Hanshaugen... Jeg hadde bare lyst til å stoppe, gå, trekke meg. Heldigvis spilte noen beboere "Eye of the Tiger" på full guffe, og det fikk meg opp den siste kneika. Nedover gikk det greiere, der løp jeg faktisk forbi noen! Jeg ser at tiden min ble 4.59, det er ikke akkurat noe å rope hurra for, men det var vel ikke realistisk at jeg skulle løpe de 1100 meterne noe raskere heller, med den oppladningen jeg har hatt. Jeg slet forferdelig med kvalme og blodsmak etter avlevert stafettpinne, så jeg gjorde nok mitt beste i hvert fall :) Og laget gikk det uansett bra med, 219.-plass av 1088, med tiden 1:11:06!

Etterpå angret jeg selvfølgelig bittert på at jeg hadde tatt på meg to etapper. Det var bare å skifte t-skjorte og komme seg avgårde til sisteetappen inne på Bislett. Jeg var iskald og sliten, og nok en gang startet jeg altfor fort - jeg trodde det bare var å cruise inn til mål, og fikk helt sjokk da jeg så at vi måtte løpe hele runden rundt først. Jeg hadde ikke nubbesjans til å ta igjen en gammel dame foran meg, jeg var stiv som en stokk. Men i mål kom jeg, og vi ble nr. 282 av 473 lag, med tiden 1:24:19. Veldig bra innsats, og neste år tar vi rotta på Institutt for lingvistiske og nordiske studier!

Jeg skulle egentlig feire med begge lagene i kveld, men siden jeg er alene med fireåringen ble det vanskelig å få til. Hun har blitt dratt rundt i hele dag, opp for å hente stafettpinnene halvannen time før start, ned til barnevakt Hanne, opp igjen for å se mamma løpe, ned igjen... Vi er begge utslitt, og jeg gleder meg til å ligge med beina høyt og sniffe tigerbalsam, og til å lese rapporter fra dere andre som har løpt stafett i dag!

Grete Waitz og intervaller

2011-05-11T22:17:00.001+02:00

Jeg møtte Lise Marit og Thomas fra Treningscamp i ettermiddag, for å være med på minnearrangementet for Grete Waitz på Bislett stadion. Det var veldig fint - gode taler, flott musikk og rørende bilder på storskjerm. Og ikke minst var det veldig motiverende, om jeg ikke hadde følt meg klar til første Treningscamp på et halvt år før gjorde jeg det i hvert fall nå!

Det var kjempehyggelig å være tilbake. Mange kjente fjes og god stemning. Det var tungt å løpe raskere enn jeg pleier, men jeg tok en liten snarvei her og der og kom meg da gjennom intervallene. På en av de siste rundene kom Torfinn med en hyggelig kommentar om at jeg var tilbake i form. Det var jo sikkert bare 1) ironi eller 2) et omsorgsfullt, pedagogisk forsøk på å gi meg litt tiltrengt selvtillit, men jeg sugde det til meg uansett! Etter de åtte intervallene løp vi stafett, og det var morsomt å få opp tempo litt.

På lørdag (Holmenkollstafettdagen) løper jeg førsteetappen for Treningscamplaget og sisteetappen for jobblaget. Jeg kan ikke si jeg gleder meg til selve løpingen, men jeg gleder meg til å være med!

(Ingen garmin-detaljer i dag - det er tøft nok å skulle løpe intervaller for første gang på evigheter, om jeg ikke skal disse meg selv etterpå i tillegg! En ting av gangen...)

"Langtur"-lykke

2011-05-08T17:48:00.006+02:00

Jeg var såklart fornuftig og sto over Sentrumsløpet i går. Men jeg ville ikke gå glipp av hele moroa, og stilte meg opp som heiagjeng på hjørnet Hafrsfjordgata/Bygdøy Allé. Det var veldig praktisk i forhold til de yngste medlemmene av heiagjengen som hadde god plass til å boltre seg på der, men det var mer upraktisk i forhold til at løperne kom ganske raskt nedover bakken før den krappe svingen. Mange kjente gikk meg dessverre helt hus forbi, men jeg fikk i hvert fall heiet på Morten, Adelheid, Torfinn, Christopher, Lise Marit, Régis, Hanne... Dere andre: Beklager så mye - men dere løp for fort!

Jeg måtte jo ha på den nye, fine Treningscamp-drakten!

Mye spennende å følge med på mens vi venter

Det er vanskelig å heie og fotografere samtidig - men her er Lise Marit i fint driv

Det var morsomt å se den særdeles langstrakte flokken av løpere, og det var i grunnen godt å stå i solen og ikke lide eller hate eller noe av det man rekker å gjøre i løpet av en tikilometer. Men da Torfinn, Hanne og Régis fortalt om løpet etterpå ble jeg grønn av misunnelse - alt jeg hadde å fortelle var hvordan politiet måtte kjefte og smelle på bilister som nektet å godta veisperringene. Jeg misunte dem opplevelsen, og jeg misunte dem den fysiske utmattelsen etterpå. Heldigvis hadde jeg en gulrot som ventet; i dag skulle jeg løpe min lengste tur siden Langturgalskapen 28. november i fjor - hele 10 km! Jeg skriver "langtur" i gåseøyne, 10 km er jo ikke noen langtur å skryte av, men jeg gledet (og gruet) meg likevel. Hvordan ville leggen takle en såpass lang tur?

Turen gikk fra Sognsvann til Ullevålseter og ned igjen på den andre siden. Ett av mine nye forsetter er å varierere mer mellom rolige langturer og raske økter. Derfor bestemte jeg meg for å ikke løpe fortere enn 6.30-tempo, uansett. Det ble selvfølgelig ikke så vanskelig oppover. Jeg hadde glemt hvor mange bakker det er opp til Ullevålseter, og hvor forferdelig høy puls jeg får av dem. I tillegg ble det sent i natt, og solen stekte, så det var liksom ikke dagen for noen kraftanstrengelse... Det var slitsomt nok i sakte tempo. Men jeg kom meg oppover, og det uten å kjenne noen ting som helst i leggen! Nedover var det bare koselig og lett, og jammen i meg uteble ikke problemene her også. Hva skjer? Får jeg endelig belønning for å ha vært fornuftig? Jeg kan godt leve med å stå over asfaltløp så lenge jeg kan løpe på skogsveier og -stier; det var fantastisk vakkert der oppe i dag. Régis syklet i skogen ved siden av veien og kom og klappet meg på skulderen innimellom. 10,5 km i 6.27-tempo endte det med, og jeg kjenner fortsatt ingen ting...

Jeg lurer litt på hvordan jeg best mulig kan forberede meg til Skaubygdaløpet om tre uker. Det er et halvmaraton som går på skogsstier, det er derfor jeg ikke har strøket det fra løpslisten. Men hvordan skal jeg få nok mengde for å orke en så lang tur? 13 km neste søndag og 16 søndagen deretter, er det forsvarlig? Eller bør jeg bare fortsette med relativt korte turer og så bare la det stå til? Forslag?

Bakpå?

2011-05-05T21:27:00.001+02:00

I går formiddag hadde jeg løpedate med Siri på Gym Club. Det er sånt man kan gjøre når man er gravid og har gått ut i permisjon, eller når man er evig (liksom-) student! Siri filmet meg mens jeg løp i forskjellige hastigheter, for å se hvordan jeg lander på foten. Siden det ikke fungerer med innleggssåle mot leggproblemene, er det kanskje verdt å se på selve steget.

Konklusjonen er at jeg lander veldig bakpå hælen - helt normalt - og at det kanskje kan være en idé å prøve å legge gradvis om til å lande mer på midt- eller forfot. Jeg har også fått noen gode råd fra Morten angående dette. Jeg kommer nok ikke til å løpe maraton i Fivefingers, men det finnes jo mindre ekstreme alternativer.

I dag løp jeg en liten tur med kollegaer; det nærmer seg Holmenkollstafetten og de begynner å bli veldig motiverte. Jeg var i tvil om jeg skulle være med, men fant ut at jeg ville prøve. Vi løp ned fra Blindern til Voldsløkka og løp tre runder der, med små pauser mellom. Antar at det ble ca. 5 km totalt, i veldig rolig tempo. Jeg kjente det litt i leggen underveis, men for én gangs skyld klarte jeg å tøye godt ut der jeg har vondt etterpå, og det føltes som om trykket eller stivheten forsvant umiddelbart. I kveld har jeg kjent lite til leggen, og regner med at en stor klatt tigerbalsam får bort siste rest av ubehag.

Jeg kommer ikke til å løpe Sentrumsløpet på lørdag, men gleder meg veldig til å stå i Bygdøy Allé og heie på alle kjente! Det blir en eneste stor fest, med fint vær og fullt av folk. Nyt det!

Råskinnet 2011

2011-04-30T17:56:00.003+02:00

Jeg gruet meg skikkelig før start i dag. Hva i alle dager gikk jeg til? Hvor slitsomt kom det til å bli, og ikke minst, hvor ubehagelig! Jeg har jo hele tiden tenkt å ta det humoristisk, men det virket litt skummelt likevel. Så stresset var jeg, at jeg ikke klarte å bestemme meg for hvor påkledd jeg skulle være på overkroppen. Heldigvis satset jeg på t-skjorte – og det var et godt valg i det fine været.

Treningscamp er blitt sponset med drakter fra Adidas!
F.v. Andreas, Anna, Marianne, Hilde og meg. Foran: Caroline og Ingrid

Før start traff jeg Andreas, Anna, Marianne og Hilde fra Treningscamp. De tre første stilte seg ganske langt fram i startfeltet, mens Hilde og jeg var litt mindre ambisiøse og satset på å ta det som en hyggelig treningstur – og helst komme i mål på under halvannen time. Jeg regnet med at det ville bli lett som en plett, vi skulle tross alt bare løpe 8 km!

Det startet greit, og den første vassingen i Sognsvann føltes bare morsomt surrealistisk. Hva får oss til å gjøre slike tåpelige ting? Det var god stemning og folk var hyggelige og hjelpsomme – passet på at du ikke fikk grener slengt i ansiktet osv. (men jeg hørte at det gikk litt tøffere for seg lengre fram i feltet). Jeg la meg bak Hilde – alias “Stifinner’n” – som hadde et utrolig overblikk over terrenget og benyttet enhver anledning til å ta en snarvei og suse forbi folk (bortsett fra den gangen det gikk fryktelig galt og hun plumpet ut i myra til livet). Jeg så ikke opp en eneste gang, og hadde antagelig løpt til Kikut hvis noen foran meg dro i den retningen.

Det var ikke plagsomt mye køløping – uansett er det vanskelig å løpe veldig raskt i et sånt terreng. Jeg var redd for å skli på en rot, redd for å få noe i øyet. Det føltes litt som en intervalløkt, egentlig; noen partier fikk pulsen veldig høyt opp automatisk (som da vi løp oppover en særdeles bratt bakke, det må vel ha vært unnarennet alle snakket om på forhånd), mens det i andre perioder var utfordrende nok å følge med på hvor man satte foten. Etter den bratte bakken traff vi Anna som hadde tråkket over (håper det blir bedre veldig raskt!), og mange andre led nok den samme skjebnen.

Hele tiden tenkte jeg faktisk at dette er gøy, dette må jeg gjøre hvert år, helt til jeg plumpa ut i en dam og fikk isvann til livet – og fullstendig stive bein etterpå. Enda stivere ble de da vi måtte ut i Sognsvann for andre gang. Her dunket jeg kneet mot en stor stein under vann og klarte nesten ikke å gå en liten stund. Hvordan i alle dager skulle jeg klare å kreke meg fram til mål? Heldigvis hjalp det å høre speakeren, og snart så vi 7 km-skiltet. Takk og lov, en km med stive bein og vondt kne får vel gå. Og det gikk – så vidt! Vi klarte akkurat å komme under 1,5 time (tenk at man kan bruke så lang tid på 8 km!), og lykken ble komplett da vi fikk t-skjorte og saft. Alle som hjalp til å arrangere, før, underveis og etterpå, var veldig hyggelige og blide. Råskinnet får toppkarakter av meg!

9,33 km står det her, men...

Savner du gnåling om leggen? Ikke kjent noe ennå, bank i bordet! Myr og gjørme er nok tingen.

Jubileum!

2011-04-26T20:25:00.002+02:00

I dag, mens jeg sto på ellipsemaskinen, fikk jeg det plutselig for meg at det måtte være ca to år siden min første joggetur i nyere tid. Da jeg kom hjem sjekket jeg gamle e-poster og fant ut at det faktisk er nøyaktig to år siden i dag! Søndag 26. april 2009 kreket jeg meg rundt et stykke på Bygdøy, og hadde det helt forj**lig i det som føltes som en evighet. Det var en fransk venninne, Adeline, som fikk lokket meg med, og jeg ser av e-postene mine at jeg ikke var realitetsorientert i det hele tatt på forhånd. Jeg hadde jogget én gang de siste ti årene, og ikke trent noe annet overhodet, likevel mente jeg at "det går nok bra", "jeg har løpt endel tidligere" osv. Da vi startet spurte Adeline om vi kanskje skulle holde oss i Frognerparken, men jeg bruste med fjæra og ville absolutt til Bygdøy. 7 km kupert terreng, ha ha, hva er vel det? Jeg måtte selvfølgelig gå allerede i den første bakken, opp fra Bygdøy Sjøbad holdt jeg på å svime av, og ved Paradisbukta måtte vi vende hjem. Jeg har aldri følt meg så dum noen gang... Men heldigvis hadde jeg ikke vett til å stoppe der, og det ble noen flere turer med Adeline i løpet av sommeren 2009. I september løp jeg 10 km på Oslo Maraton, brukte godt over en time og var så sliten at jeg nesten ikke greide å gå resten av dagen... Deretter begynte jeg å løpe intervaller med Treningscamp, blogge, og resten vet dere.

Den første joggeturen får meg til å tenke på en artikkel av Amby Burfoot i den svenske utgaven av Runner's World som jeg koste meg med i påsken. Han er en tilhenger av løpe-gå-metoden, der man f.eks. løper i ni minutter og går i ett. Jeg tror jeg hadde fått en litt mer behagelig start på joggingen hvis jeg hadde fulgt et slikt opplegg, og tror at mange kan ha glede av det. Pappa, som nettopp har blitt pensjonist og nå har god tid til å bevege seg, leste artikkelen med stor interesse, og jeg håper han prøver seg!

Jeg løp bare 3 km (18 min) på tredemølle i dag, og sto så 45 min på ellipsemaskin. Kjente ikke noe til leggen, heldigvis, men 3 km er jo heller ikke rare distansen. Det blir spennende å se hvordan det føles på lørdag, etter Råskinnet.

Jeg regner med at det ikke bare er jeg som har spist mye godteri i påsken! I dag startet vi med et nytt regime her i huset - i hvert fall i dag - som består av mer sunn mat og mindre godteri (og ikke noe potetgull overhodet!). Dagens sunne middag ble faktisk kjempegod: torskefiletbiter dampet på oppskåret og frest paprika og purre, med kikerter og fullkornspasta.

Gjenoppstandelse

2011-04-23T13:55:00.000+02:00

Da snakker jeg ikke om morgendagens religiøse markering - men om den gamle kjenningen i høyreleggen. 8 ukers løpefri og 8 ukers gradvis opptrapping til 2 ukentlige økter og 8 km som lengste distanse har tydeligvis ikke holdt. Torsdag kveld fikk jeg vondt i leggen igjen, etter å ha løpt to runder (à 3 km) rundt Mosvannet i Stavanger.

Fine løpsmuligheter i Stavanger - her Mosvannet (ca 3 km)

Jeg har brukt litt tid på å fordøye det. Det er selvfølgelig ikke en menneskerett å få løpe mye, men jeg blir litt oppgitt likevel - jeg har gledet meg sånn til å starte oppkjøringen mot maraton i september, men nå tviler jeg på om det går. Kanskje jeg må være fornøyd med å få løpe en gang eller to i uka.

Jeg tenker fortsatt å løpe Råskinnet neste lørdag, men Sentrumsløpet er jeg fryktelig usikker på. 10 km på asfalt høres ut som en dårlig idé...

God påske, håper dere koser dere i finværet!

Terminlista 2011

2011-04-15T20:30:00.002+02:00

I går var jeg hjemme med en syk fireåring som viste seg å ikke være syk likevel. Det har sine fordeler, spesielt når det er behagelig temperatur og deilig å sitte ute i mild vårsol. På vei ut i hagen fant jeg Kondis' terminliste i postkassa. Perfekt timing! Jeg satt i en hel time og krysset av alle løpene jeg skal/vil delta på i år - den lista ble laaaaang, og gjengis her:

Lørdag 30. april: Råskinnet (påmeldt!)
Lørdag 7. mai: Sentrumsløpet (påmeldt!)
Lørdag 14. mai: Holmenkollstafetten (påmeldt for Treningscamp og ILOS/UIO!)
Tirsdag 24. mai: Ryeløpet (påmeldt!) 5 km i Kongeskogen/Paradisbukta på Bygdøy. Veldig hyggelig, lite løp i vakker natur. Rimelig (100 kr for Kondis-medlemmer).
Søndag 29. mai: Skaubygdaløpet (påmeldt!) 21,1 km i skogen på Nesodden. Terrengløp, kupert. Rimelig (200 kr).
Tirsdag 7. juni: Rett til værs (kanskje) 4 km motbakkeløp. Rimelig (40 kr).
Lørdag 18. juni: Blomstermila (påmeldt!) 10 km i Drøbak.
Fredag 24. juni: St.Hansgaloppen (kanskje) 14,5 km - om kvelden. Rimelig (125 kr for Kondis-medlemmer)
Tirsdag 2. august: Sellanrå opp (kanskje) 3 km motbakkeløp. Rimelig (40 kr).
Lørdag 3. september: Halvtraver'n (sikkert, men ikke påmeldt ennå) 15 km terrengløp, kupert.
Tirsdag 6. september: Sørkedalsløpet (kanskje) 11 km terrengløp. Rimelig (200 kr).
Søndag 25. september: Berlin Maraton (påmeldt!)
Lørdag 1. oktober: Oslos Bratteste (sikkert, men ikke påmeldt ennå) Wyllerløypa opp, én uke etter maraton, det blir bra!
Søndag 9. oktober: Fredrikstadmarka rundt (sikkert, men ikke påmeldt ennå) 20 km terrengløp. Rimelig (150 kr).
Lørdag 15. oktober: Furumomila (kanskje) 10 km. Rimelig (200 kr).

Andre forslag?

De færreste av disse løpene går på asfalt, og det er nøye gjennomtenkt. Jeg ble veldig glad da jeg leste Marius Bakkens uttalelse i Aftenposten i dag om at man kun trenger tre turer på asfalt den siste måneden før et maratonløp. Jeg kommer helt klart til å unngå asfalt så mye som mulig framover.

I går løp jeg min lengste tur så langt - 8 km på tredemølle, 50 min 30 sek. Jeg løp rolig og forsøkte å holde meg rundt 160 i puls (78 %). Jeg tror det er viktig at jeg holder pulsen lav på endel av øktene, nettopp for å tvinge tempoet ned og spare beina litt. Dessuten føltes det godt! Men jeg observerte noe underlig: Hver gang jeg lot meg rive med litt, glemte at det er kjedelig på mølle og koste meg med musikken, begynte jeg å bevege meg veldig opp og ned. Og samtidig hoppet pulsen opp med 5-10 slag. Kanskje det er litt å tjene på å løpe framover i stedenfor?

I morgen skal jeg være med på lørdagstur med Treningscamp - endelig! Jeg snur nok ganske raskt, men det skal bli hyggelig å være med litt uansett.

En vakker dag havner jeg her

8 ting du ikke visste

2011-04-13T15:12:00.000+02:00

Jeg har blitt utfordret av Silja og Lille søster til å fortelle 8 ting om meg selv. Fins det overhodet noe i mitt liv som jeg ikke allerede har brettet ut for offentligheten? Flere har valgt å holde seg til treningsaspektet, men det er rett og slett umulig for min del - på det punktet vet dere vel absolutt alt. Omtrent.

1) Jeg har en fortid som freaker. Svarte klær, palestinaskjerf, røkelse og yin&yang, det var meg. Høytsvevende samtaler om Kafka med dype blikk ned i rødvinsflasken. All fysisk utfoldelse ble selvfølgelig ansett som under min verdighet, så her la jeg nok grunnlaget for en noe trang komfortsone den dag i dag.

2) Grunnen til at jeg valgte å menge meg med Natur&Ungdom-freakene framfor håndballjentene, var selvfølgelig bare mitt manglende idrettstalent. "Astrid må jobbe mer med ballen" sto det i alle karakterbøkene mine, og det gidder man jo selvfølgelig ikke da. Men i en kort periode spilte jeg faktisk midstopper på Trosviks fotballag for jenter 14 år. Og i min første kamp scoret jeg lagets første mål noensinne, slik at vi faktisk bare tapte 11-1. Jeg ble båret på gullstol og behandlet som en helt i resten av min korte fotballkarriere. Jeg har ikke truffet ballen verken før eller siden.

3) Fram til jeg flyttet til Frankrike som 17-åring spiste jeg kun én ting: kneippbrød med lettmargarin. Det kan kanskje forklare litt av hvert...

4) Jeg er en ihugga tilhenger av Sagaen om Isfolket. Mellom høstferien og vinterferien i 7. klasse leste jeg alle de 47 bøkene. Det stemte dårlig overens med den kvasiintellektuelle båsen jeg hadde plassert meg selv i, men jeg har hele tiden forsvart seriens kvaliteter. Spennende bøker har også en verdi, om de er aldri så mye masseprodusert! Jeg lovte meg selv at jeg skulle kjøpe hele serien da jeg ble voksen, og det har jeg nå gjort :-)

5) Jeg elsker David Bowie og var på konserten i Frognerbadet da han fikk en kjærlighet på pinne i øyet. Det var ikke meg!

6) Jeg har i flere år slitt med alvorlig flyskrekk, noe som kunne satt en stopper for løp i både Tromsø og Berlin. Tur etter tur satt jeg helt paralysert og stirret i gulvet, helt sikker på at jeg skulle dø. Nå har det fullstendig sluppet taket, og jeg plages ikke av annet enn at man ikke lenger får mat inkludert i billettprisen. Fantastisk deilig!

7) Jeg er en avvent dataspill-junkie. Den tiden jeg nå bruker på å trene og blogge (minst), brukte jeg før på å spille The Sims. Jeg skal aldri, aldri mer bli bitt av den basillen, selv om jeg innimellom er i faresonen når jeg spiller Tetris på bussen.

8) Jeg er kjent som en stille og forsiktig person, men blant gamle venner er jeg "ho med kjøttøksa". Familien kjenner seg vel i grunnen også bedre igjen i den siste beskrivelsen.

Utfordringen innebærer i tillegg å overbringe stafettpinnen til andre bloggere. De fleste har vel blitt utfordret allerede - men jeg vil uansett gjerne benytte anledningen til å takke alle de inspirerende bloggene jeg følger daglig! Så med min manglende koordinasjonsevne spiller jeg ballen videre til de av dere i blogglista mi som føler seg kallet.

Fredrikstadløpet 2011

2011-04-10T19:15:00.004+02:00

Løpssesongen 2011 er i gang! I dag merket jeg hvor mye jeg har savnet disse løpskonkurransene, og jeg gleder meg til fortsettelsen...

Sommerfugler i magen!

Oppladningen til løpet var så som så. Det siste døgnet besto av vinduspussing, montering av persienner, prøving av vårsko hos XXL sammen med tusen andre som også hadde fått den briljante ideen, rydding og atter rydding før det var å kaste på seg danseskoa og dra på fest. Jeg kjørte vannvogna mesteparten av kvelden og vi dro hjem uhøflig tidlig, men jeg var likevel skikkelig trøtt og sliten i morges. Å løpe føltes veldig lite naturlig, og spesielt 5 km. I tillegg var jeg redd for å få vondt av å løpe raskt (alt er relativt) på asfalt. Men før start traff jeg både Janicke og Anna, og Marianne, Vemund, Torfinn og Hanne fra Treningscamp (Anna skimtet jeg såvidt underveis), og gleden av å være med på et løp igjen tok over for nervøsiteten.

Start - Vemund i lyseblå t-skjorte

Hanne og jeg startet mer eller mindre sammen. Hun sa på forhånd at hun skulle ta det med ro, men jeg måtte ta i for å holde følge fra start (og for å holde målsetningen på ca 5 min/km). Det var tungt, jeg ble så anpusten. En femkilometer er kort, men mer enn lang nok til at man rekker å tenke masse negative tanker. Jeg trener og trener, hvorfor blir jeg ikke i bedre form? Hva er hemmeligheten til alle disse folkene med halvmaratonnummer på brystet som fyker forbi meg uten den minste anstrengelse, mens jeg sliter meg halvt i hjel? Argh, den hersens sola! Og hvorfor tok jeg på meg langermet trøye? Etter vending ved min gamle ungdomsskole, med minner fra fæle gymtimer strømmende på, hva er det jeg driver med, hvem tror jeg at jeg er, hadde jeg bare lyst til å gå. Men så, og det er jo femkilometerns velsignelse, var det bare tusen meter igjen. Beina var lette og fine, og jeg bestemte meg for å puste og pese så langt det holdt. Så høyt pustet og peste jeg at andre løpere snudde seg og heiet på meg (temmelig flaut å tenke på det i ettertid). Så innspurten i Gågata sto i hvert fall til godkjent. Jeg løp inn til 25.20 (har ikke sjekket offisiell tid som nok er endel dårligere siden jeg sto helt bakerst i startfeltet).

Det er på tide å starte intervalltreningen for fullt - og jeg gleder meg enda mer til jeg kan løpe halvmaraton! Leggen gjorde overhodet ikke vondt, og det er dagens beste nyhet.

Fredrikstadløpet over for denne gang!

12-ukerspremie

2011-04-04T19:40:00.002+02:00

Jeg blir aldri for gammel til å glede meg over premie! Da jeg meldte meg inn på Sats i januar startet samtidig en kampanje der man skulle få en overraskelse ved å trene to ganger per uke i tolv uker. Jeg har ikke hatt store problemer med å få mine nødvendige stempler, og denne helgen fikk jeg premien min:

Håndkle og svettearmbånd med nøkkellomme - veldig praktisk! Jeg er strålende fornøyd og gleder meg til neste kampanje :-)

Forrige uke ble litt i overkant intens på treningsfronten. Intervaller tirsdag, Bodypump og joggetur torsdag, spinning lørdag, Pulse og Core søndag... Jeg merker at når jeg trener så mye som fem ganger i uken blir jeg matt og tom for energi. Sikkert et godt tegn på at jeg bør holde meg til 3-4 økter. Samtidig må jeg gradvis venne kroppen til å trene mye fram til Berlin maraton. Jeg tenker å følge 3+2-programmet til First (som beskrevet i "Run less run faster"-boka - med 3 løpeøkter og 2 alternative økter per uke). Hemmeligheten er vel mye rolig trening, der har jeg antagelig et lite forbedringspotensiale... Og så bør jeg kanskje kompensere med litt ekstra mat, så jeg slipper å gå helt ned i kjelleren med et konstant sug etter noe søtt. Litt vanskelig å finne den riktige balansegangen der! Spiser dere ekstra i perioder med mye trening, mer enn et glass melk eller en banan etter endt økt?

Angst

2011-04-01T17:09:00.001+02:00

Det startet natten etter intervallene. I en halvdøs så jeg nakne føtter slå hardt mot svart asfalt, fort, fort. Skadelig, skadelig. Intervaller i 15 km/t, hva er det jeg driver med? Sovner igjen, våkner om litt. Jeg har litt vondt i høyre legg, har jeg ikke? Bare litt? Jeg klemmer og klemmer langs innsiden av beinet. Sovner igjen. Våkner om litt. Og jeg har tatt initiativ til felles løpetrening på jobben - i overimorgen? Jeg som nettopp har løpt intervaller, og løp på asfalt for to dager siden? Herregud, er det mulig.

Jeg har sjelden fylleangst lenger, men nå har jeg opplevd noe nytt - intervallangst? Løpt-for-fort-og-for-hyppig-for-tidlig-angst? Ikke vet jeg, men hele onsdag og torsdag følte jeg på imaginære smerter i høyre legg. Og så skal det også sies at det var særdeles dumt av meg å legge de siste løpeøktene så tett - jeg hadde beregnet så fint at det ble to økter per uke, men kroppen vet selvfølgelig ikke forskjell på uke 12 og 13, og i realiteten ble det fire økter på åtte dager. Fullstendig idiotisk, og jeg har gått rundt og slått meg selv i hodet med et balltre i tre dager nå. Gårsdagens økt var nemlig helt umulig å komme seg bort fra - jeg har utbasunert på instituttet at det er fellestrening hver torsdag, og da kan jeg ikke bare melde avbud første gang. To kollegaer har vært på Løplabbet og investert i nye joggesko for anledningen, takket være mitt initiativ... Det er det jo nesten verdt å risikere beinhinna for. Heldigvis tok vi det veldig rolig, så jeg tror og håper at det har gått bra, tross alt. Selv om jeg fortsatt kjenner noe, bittelitt, hvis jeg klemmer ordentlig hardt, lukker øynene og konsentrerer meg alt jeg kan.

Ingen løping før neste torsdag. Her rykkes det tilbake til start!

Tror det får bli potetgull og portvin i kveld, for å dempe angsten...

Intervaller!

2011-03-29T21:34:00.002+02:00

Jeg har faktisk ikke trent intervaller, verken med joggesko eller spinningsykkel, på over fire måneder. Men i dag følte jeg meg endelig klar for å løpe litt raskt igjen. Det skjedde på Gym Club, der Siri, som har så alt for lite å henge fingrene i for tiden, er instruktør for intervalltrening på tredemølle.

Så blid ser man ut når man skal på intervalltrening:

Og jeg så faktisk like blid ut etterpå. På tredemølle er kontrollfreaken i sitt ess! Har man først stilt inn farten, er det bare å henge på, eventuelt falle av - og det vil man jo ikke. Så det ble den mest intense intervalløkta noensinne for min del, det er jeg ganske sikker på. Slik forløp den:

15 min oppvarming: +/- 10 km/t
1 min: 15,5 km/t
1 min: 15,5 km/t
3 min: 14 km/t
5 min: 12,3 km/t
5 min: 12,3 km/t
3 min: 13,3 km/t
1 min: 15 km/t.
1 min: 15,5 km/t

Underveis mistet jeg all lyst jeg måtte ha til å perse på 5 km'ern i Fredrikstad. Jeg kom opp i 188-190 i puls på alle dragene, og det var veldig lite deilig. Men det er deilig nå... Fikk kreket meg hjem til et glass melk og to himmelske brødskiver med gulost og agurk!

Øh... Er det VÅR, Ingalill?

2011-03-27T16:55:00.002+02:00

Moshonista ga meg en mild irettesettelse da jeg kom med en rapport fra skikurset forrige uke - nå er det vår, bort med ski og staver, ut på fortauene! Jeg er såklart lydig og gjorde nettopp det. Da jeg pakket sekken i går skinte sola, og jeg lot derfor ullundertøy, vanter, vindtett jakke osv. bli hjemme. Det stemmer, det er jo vår!

Hmpf. Ikke i dag. Det positive er at jeg slapp å bli sur i sterk sol. Litt vind kan jeg også leve med, selv om jeg faktisk mener at været minnet mer om en kald dag i skisporet på hytta enn en vårdag i Fredrikstad. Torfinn, Hanne, Régis og jeg startet sammen, og jeg gledet meg som en unge til å holde følge med dem i 20 minutter før jeg måtte snu. Første tur ute, første tur på asfalt, siden før jul!

Det er kaaaaaldt, Ingalill! (Her går det i gjenbruk; Régis løper 14 km
i min gamle regnjakke fra 1992. Er det rart han gliser?)

Det gikk helt fint. Vi løp 3 km langs Veum-veien i medvind i 6:30-tempo, deretter snudde jeg og løp 3 km i motvind i 5:30-tempo. 6 km/36 min. Det er to positive ting å notere, hvis vi skal være i Polyanna-hjørnet: 1) Kondisen er ikke blitt dårligere og 2) beina er definitivt blitt mye sterkere. I den siste bakken fløy beina opp av seg selv, mens lungene hang fem meter bak og holdt igjen kroppen med nylontråd. Hva er det egentlig med den kondisen min? Straff for tidligere synder? Nåja, jeg skulle jo prøve å være litt Polyanna, og da velger jeg å fokusere på de supermuskuløse spinning-lårene jeg har fått i vinter... Dessuten glemmer jeg jo helt at jeg faktisk ikke hadde minste antydning til vondt! Det er jo verdt et helt euforisk blogginnlegg i seg selv.

Torfinn og Hanne: fullstendig utslått etter løpetur i motvind

<a href="http://www.mapmyrun.com/routes/view/30418946">A run mapped on 03/27/2011</a> <a href="http://www.mapmyrun.com/routes/?location=Fredrikstad, Norway">Find more Runs in Fredrikstad, Norway</a>

Jeg har nevnt mapmyrun.com tidligere; et helt gratis alternativ til dyre gps-klokker. Man har ikke like stålkontroll underveis, men det fungerer helt greit ved behov.

Skøyteskikurs

2011-03-25T14:29:00.003+01:00

Ingen skal få si at jeg ikke engasjerer meg ordentlig når jeg begynner på noe nytt. I årenes løp har jeg vært innom klassisk ballett, jazz-ballett, selskapsdans, fotball, kung fu, etc. etc. - og selv om ingenting har endt med suksess, har jeg alltid (bortsett fra selskapsdansen som ga meg komplekser langt opp i voksen alder) gått løs på oppgavene med grenseløs iver. I hvert fall noen uker, til jeg har innsett at heller ikke dette var ment for meg... Denne uken var det tid for å prøve seg på et skøyteskikurs. Strengt tatt burde jeg vel blitt med på seksåringens skiskole i steden, men pytt, nå er jeg i hvert fall innmeldt i universitetets skigruppe. Og fikk øvd meg på balanse og tyngdeoverføring i halvannen time på onsdag. Det tok selvfølgelig ikke lang tid før jeg begynte å banne og sverte, men heldigvis hadde jeg ikke noen kjæreste med meg denne gangen - og så sutrete er jeg ikke at jeg begynner å sippe foran fremmede. Etter en stund merket jeg attpåtil litt bedring - om ikke stilen var elegant så fikk jeg i hvert fall overført litt tyngde fra den ene skien til den andre. Mandag er det kurs igjen - og så er det vel nesten tid for å ta fram rulleskiene! Det føltes i hvert fall ganske absurd å skulle gå på ski på onsdag, sola stekte og snøen var ikke akkurat hvit:

Legg forresten merke til den supre ski-bære-stroppen fra Blodbanken! Jeg anbefaler alle å stikke innom der for å gi blod. Ikke bare gjør du en god gjerning og får ubegrensede mengder eplemost og mariekjeks, du kan også gå hjem med denne superpraktiske stroppen (styr bare unna perioden rett før et viktig løp)!

Ellers ble det en dårlig start på treningsuka. Jeg var i elendig form mandag og tirsdag, slapp og sliten. I går var jeg på CorePulse, og det tok fullstendig knekken på meg. Håper jeg orker en rolig joggetur på bare fortau til helgen...

Dagen da jeg ble fem år igjen

2011-03-20T20:15:00.002+01:00

Etter den traumatiske skituren for et par uker siden, da jeg gikk 30 km over evne, var det tid for et nytt forsøk i dag; min andre "ordentlige" tur i nyere tidsalder. En romantisk en sådan, var planen - siden vi hadde barnevakt skulle Régis og jeg for en gangs skyld gå sammen. En rolig søndagstur fra Sørkedalen til Kikutstua. Været var strålende.

Men idyllen ble selvfølgelig kortvarig. Det gikk ca. 3 minutter før jeg begynte å sutre. Bakkene var for bratte, skiene for glatte. Det var Régis sin skyld at sola var så varm, det var Régis sin skyld at vi ikke hadde med sekk jeg kunne legge lua i, det var Régis sin skyld at jeg er så svak i armene. Vi brukte sikkert en halvtime på de to kilometerne opp til Finnerud, og jeg var allerede lei. Det ble litt bedre da vi tok på rød swix, men da var det selvfølgelig Régis sin skyld at jeg fikk dårligere glid nedover.

Og sånn fortsatte det til Kikut. I mangel på sutrende unger måtte jeg visst ta den rollen selv. På Kikut var det selvfølgelig så lang kø at jeg ikke fikk de etterlengtede vaflene likevel... Men etter litt sipping klarte jeg heldigvis å skjerpe meg. Det er sant at jeg mangler både teknikk, styrke og trening, men når jeg først er ute i løypa en vakker søndag er det jo bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi valgte en annen løype tilbake til Sørkedalen skole, og denne var mye bedre. Endelig følte jeg at det gikk litt framover, og da et lite skylag dekket sola dukket smilet opp. Régis smilte enda bredere; nå er det jo åpenbart hvem som er familiens raskeste skigåer. Resten av dagen har jeg måttet minne ham på hvem som løper fortest!

De bare fortauene...

2011-03-17T15:22:00.005+01:00

...kommer akkurat tidsnok til mitt asfalt-comeback! Hurra! Jeg har nettopp jogget 30 min / 5 km på tredemølle, og jeg tror vi kan slå fast en gang for alle at leggproblemene er forsvunnet. Borte, borte vekk, og måtte dere aldri komme tilbake! Jeg er så glad for at jeg tok til fornuften og brukte vinteren til alternativ trening. Og nå, nå passer det perfekt at snø og is er på vikende front. Det er vel fortsatt lenge til det blir bart i skogen, men noen korte asfaltturer tror jeg beina tåler.

Jeg er litt usikker på progresjonen framover, men skal prøve å øke med 1 km per uke. Ved minste tegn til vondt minsker jeg mengden igjen.

Jeg er overraskende fornøyd med de nye innleggssålene mine. De er myke og kjennes ikke ut som spesialsåler i det hele tatt, annet enn at den høyre foten tråkker helt annerledes nå. Jeg merket ikke noe til overproneringen min før, men nå kjenner jeg plutselig at begge føttene lander likt, og slik pleide det ikke å være. Det kjennes riktig, i hvert fall i hodet mitt :-)

Så med all denne optimismen er jeg faktisk klar til å melde meg på årets første løp. Det blir - selvfølgelig - i Fredrikstad 10. april, men jeg løper ikke halvmaratondistansen denne gangen. 5 km er vel en passende start! Håper flere blir med på å innlede løpssesongen i Fredrikstad - det er ikke langt fra Oslo, og løypa er flat og fin.

Jeg kommer nok til å legge meg helt i front her for å få en god 5 K-tid...

Møllekos og sesongens siste parksprint

2011-03-13T15:29:00.002+01:00

I morges hadde jeg ikke trent på ti dager. Det må vel være halvannet år siden sist jeg hadde en så lang pause - men kombinasjonen av årets mest intense uke på jobb + den fullstendige kollapsen etter forrige ukes tremil på ski ga meg lyst til å ta fullstendig fri. Jeg har trent dobbelt så mye som jeg pleier i januar og februar, og det kjente jeg godt etter hvert. En periode trente jeg ti ganger på elleve dager.... Og siden jeg ikke er så god til å trene rolig, ble jeg rett og slett ganske sliten. Men i dag føltes det utrolig godt å trene igjen. 25 min jogging på mølle sto på planen. Nå begynner det å ligne på noe! Jeg har aldri kost meg sånn på mølle før. Yndlingsmusikk i øret, ski på tv, såpass høyt tempo at jeg endelig ble litt svett igjen -. Jeg har en bitteliten følelse av at komfortsonen min er blitt utvidet etter all spinningen. Jeg har ikke løpt med pulsbelte og kan ikke dokumentere det, men kroppen føltes så uvant lett i dag, selv på mølle. Det ble 4,3 km, jeg turde ikke løpe raskere. Jeg skal prøve meg på 30 min neste gang, og deretter er det muligens på tide å prøve med to korte økter per uke. Legens regel var enkel: gjør det vondt, rykk tilbake en uke. Jeg kjenner fortsatt ingen ting, så det lover i hvert fall godt.

I dag var det årets siste parksprint. Selv om været var grått og vått kom det mange. Det har vært hyggelig å få være med å arrangere disse løpene i vinter; jeg har følt meg litt "med" selv om jeg ikke har hatt joggesko på beina.

Som et slakt på sofaen

2011-03-03T20:39:00.001+01:00

Skitur med Universitetet i Oslo i dag. Vi ble fraktet med fire busser til Stryken i morges, deretter måtte vi selv ta oss til Sognsvann via Kikutstua (30 km). Før start fikk jeg hilst på både Anne-Brit og Adelheid - veldig hyggelig!

Jeg hadde på forhånd avtalt å gå sammen med to kollegaer. Vi skulle gå kjemperolig, så jeg var ikke så veldig bekymret selv om jeg ikke har gått en skikkelig skitur på årevis.

Fra Stryken var det fem kilometer rett oppover. Litt tungt, men været var fantastisk, folk blide, vi fikk twist og kaffe på toppen... Det lovte godt. Men da terrenget ble flatere, kjente jeg at skiene mine hadde forferdelig dårlig glid, og jeg måtte bruke masse krefter på hver meter. Er ikke meningen med ski at man skal skli bortover, liksom? I hvert fall i nedoverbakkene? I tillegg hadde tydeligvis følget mitt en litt annen oppfatning enn meg av hva kjemperolig innebærer. Her var det full fart og spenst i hvert fraspark - ikke noe søndagssubbing som jeg er vant med. Ikke engang da jeg gikk 3 km-renn med Fredrikstad Skiklubb i '94 gikk jeg så fort (selv om ikke det sier stort). Pulsen var høy, men det gikk greit å komme seg til Kikutstua, og der tok vi en lang og god pause med cola, kakao og matpakke. Været var fortsatt fantastisk! Det viste seg at jeg hadde litt gammelt klister under skiene og fikk hjelp fra en ny, brasiliansk dog erkenorsk, venn til å fjerne dette.

Men de siste 17 km til Sognsvann via Ullevålseter ble tunge. Terrenget var kupert; kollegaene mine dro fra meg i alle nedoverbakkene og jeg måtte kjempe for å ta dem igjen - fram til neste bakke. Skiene var fortsatt elendige. Tåka kom (såklart; vi gikk jo i retning Oslo og Holmenkollen), armer og rygg verket, jeg gikk sikkert fem ganger på snørra i oppoverbakkene fordi jeg var så sliten... Æsj. Men vi kom nå fram til slutt, og jeg har sjelden vært så lettet som da jeg sank ned på en benk ved t-banen på Sognsvann. Ikke overraskende hadde jeg hatt over 80 % av makspuls hele veien mens jeg gikk. Her mangler både muskler og teknikk! Jeg er jammen glad det er maraton jeg skal gjennomføre i år, og ikke Birkebeineren... Men det var en veldig hyggelig opplevelse likevel, flott natur og god stemning. Jeg har ligget som et slakt på sofaen i fem timer nå og begynner endelig å komme til meg selv. Lurer på hvor støl det er mulig å bli etter noe slikt - det finner jeg vel ut innen et par dager!

Mini-Sats

2011-02-28T21:17:00.004+01:00

En helt vanlig samtale på bussen med fireåringen:

Ingrid: Mamma, kan vi dra på Sats?
Meg: Nei, nå har vi vært der fire dager på rad, så i dag tar vi en pause.
Ingrid: Jo, jeg vil!
Meg: Men vennen min, mamma blir sliten av å trene så mye!
Ingrid: Mammmaaaaaaa.....?!
Meg: Ja.. (sukk)... bare en kort tur da.... (smil)

Mini-Sats er uten tvil den beste oppfinnelsen for treningsglade foreldre med lekeglade barn. Den eneste grunnen til at jeg har trent rekordmye i januar og februar (i tillegg til at jeg liker det, så klart), er at Sats legger forholdene så godt til rette for oss med unger. Jentene mine stortrives med ballbasseng, sklie, klatrevegg og ikke minst veldig energiske lekeonkler og -tanter. De har det gøy, jeg får trent, og maten står ferdig på bordet når vi kommer hjem. Anbefales på det varmeste for alle travle familier!

I morges prøvde jeg BodyPump, som erstatter Power-timen jeg har gått på siden jul. Her var det tydeligvis lettere vekter som gjelder... Mange flere repetisjoner og fokus på utholdenhet. Jeg ble så sliten! Lårmuskler og ryggmuskler og alle de kjedelige kroppsdelene blir sterkere. Men når, når skal jeg kunne klare å løfte en stang over hodet flere ganger med annet enn gule lodd på (og knapt det)? (Ngh!)

Torsdag venter årets første utfordring... Jeg skal delta på Universitetets skidag, og gå fra Stryken til Sognsvann. 30 km (kremt). Jeg som aldri har gått mer enn 20 km i ett på ski, og det var under Lillehammer-OL. Siden da har jeg vel gått maks 3 km på en dag, med småbarn på slep. Dette kan jo ikke bli noen suksess - men mine hyggelige pragmatikerkollegaer Ingrid og Kirsti har lovet meg saaakte tempo og mange kvikklunsjpauser, så til Sognsvann kommer jeg vel på en eller annen måte. Det er meldt strålende sol, vi skal høre på kvinnestafetten mens vi går, og jeg satser på at frasparket sitter fra glansdagene i Fredrikstad skiklubb (knis).

VM-feber!

2011-02-25T16:30:00.000+01:00

Endelig, VM i Oslo! Det er vel ikke noen stor overraskelse at jeg lar meg rive med av det. Gårsdagens planlagte trening måtte utgå til fordel for sprintfinalene, og etterpå gjaldt det å få med mann og barn til Universitetsplassen for å hylle Marit Bjørgen. Kjempegøy! Akkurat nå sitter jeg og gremmer meg over at vi i 2011 vurderer om kvinnene skal få hoppe på ski i OL i 2014... Det er rett og slett en skam.

Fnugg er på plass i stua

De siste ukene har jeg trent voldsomt mye til meg å være - både fem og seks ganger i uka. Men denne uka sa kroppen stopp. Etter tre harde økter på rad med spinning på søndag, styrke (power) på mandag og spinning på tirsdag følte jeg meg sliten og tom, og tok med glede en fridag på onsdag. Det var nok ikke så dumt at jeg skulket gårsdagens trening heller. Men i dag måtte jeg til pers igjen: ukas 20 minutter sammenhengende jogging sto på planen. Og nå var A-ha på plass i øret, mens jeg så på et innslag om jentehopping på skjermen foran meg. Man kan jo løpe maraton på tredemølle under slike forhold! De 20 minuttene gikk i hvert fall greit... Deretter ble det 20 minutter på ellipsemaskin, før jeg skyndte meg hjem til hopprennet.

I morgen skal den eldste datteren min lære meg å stå på slalåm (!), på søndag blir det vel en skitur, og resten av helgen skal jeg ligge pal på sofaen og se på VM. Man kan definitivt ha det verre!

Juhuuuuuuuuuuuu!

2011-02-19T13:13:00.000+01:00

Endelig! Grønt lys fra Nimi-lege til å begynne å jogge igjen, etter nesten åtte ukers pause. Men en veldig rolig opptrapping er påkrevd. I går fikk jeg lov til å veksle mellom jogg og gange i totalt 20 minutter - og så kan jeg glede meg en hel uke til å jogge 20 minutter i strekk... (Forhåpentligvis er jeg kommet opp i 5 km før Ryeløpet i slutten av mai!) Legen anbefalte meg å løpe på mølle fram til snøen forsvinner og jeg kan løpe i skogen; da var det ikke lenger så vanskelig å skulle gi seg etter 20 minutter, for å balansere på rullebåndet i et varmt treningsstudio er ikke like fristende som å flyte avgårde ute. I tillegg var iPoden med A-ha utladet, så jeg måtte klare meg med en gammel Friends-episode. Jeg gikk 1 minutt, jogget 3, i tre kilometer og 20.45 minutter. Jeg skal vel ikke akkurat påstå at det var en vidunderlig opplevelse... Men jeg fikk ikke vondt, og det er utrolig godt å vite at jeg (inntil det motsatte bevises) er helt bra igjen! Det var uvant å løpe med de spesialtilpassede sålene, men høyrebenet hadde ikke lenger noen sjans i havet til å pronere, og det er jo poenget. De var ikke stive eller vonde.
Ellers siden sist: Pulse på tirsdag (jeg holdt ut hele timen denne gangen, men er fortsatt ikke overbevist... Faller ut når det blir for teknisk vanskelig og får aldri opp pulsen ordentlig), spinning på onsdag, Core Pulse på torsdag (dette får jeg imidlertid mer og mer sansen for! Kjempevariert og morsomt). Hviledag i dag!

ENDELIG joggeendorfiner i kroppen!

Mens vi venter...

2011-02-14T19:18:00.001+01:00

Jeg teller ned dager til første løpetur etter åtte ukers askese. Bare fire dager igjen. Fire!

Siden jeg neppe kan løpe særlig mye i begynnelsen, er det vel ikke akkurat behov for noe særlig karbolagring fram til fredag. Men de siste ukene har jeg fått dilla på å bake brød, og oppskriften er så enkel, genial og god at jeg er nødt til å spre det glade budskap!

Oppskriften har jeg fra denne bloggen. Sjekk ut youtubevideoen, så ser du hvor raskt og enkelt det er. Prinsippet er at man bare blander mel, gjær, salt og vann i bollen - man trenger verken å elte eller kna - og lar deigen stå til heving i 12-20 timer. Deretter strekker du litt i deigen - fortsatt ingen elting eller knaing - og steker brødet i en forhåndsvarmet jerngryte. Det krever bare noen få minutter reelt arbeid, brødet blir helt nydelig (à la Åpent Bakeri) og bakingen er fullstendig fri for søl på benken og mel på nesa! Jeg har faktisk bakt et brød hver kveld, og satt ny deig etterpå. Det har ikke kostet meg mer enn å lage enn kopp te.

Du kan antagelig bake brødet ganske grovt (det står om det på bloggen jeg lenket til), men jeg har foreløpig holdt meg til 3/4 hvetemel. Når man trener 4 ganger i uka er vel det lov ;-)

Trening siden forrige innlegg: romaskin og ellipse tirsdag, spinning onsdag, spinning lørdag, to timers gåtur i går, styrketrening (Sats Power) i dag. Jeg er fortsatt den svakeste i klassen, men i dag tok jeg jammen på et ekstra lodd under flere av øvelsene. Jeg har følelsen av at styrketrening er ganske takknemlig trening, i hvert fall på mitt nivå... Og ingenting er vel bedre enn raske resultater!

Den som fisen først oppda'r...

2011-02-08T11:46:00.004+01:00

Jeg har fått nytt selskap i sengen! Jeg har snart bursdag, og hva annet kunne stå på ønskelisten enn et par sko? Problemet er bare at jeg overhodet ikke trenger flere løpesko, uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det. Men da passer det jo fint at jeg har utvidet reportoaret i det siste, og føler et desperat behov for spinningsko! Så desperat at jeg var nødt til å få presangen på forskudd... (Noen fordeler skal man jo også ha som voksen - selv om jeg kommer til å angre som en hund på selve dagen!)

For første gang i mitt liv gikk jeg inn i sykkelavdelingen på XXL. Følte meg rimelig fortapt, og det ble ikke bedre da den eneste selgeren ikke hadde tid til å hjelpe meg og foreslo at jeg selv skulle finne meg et par - "jo høyere pris jo stivere såle, det er ikke noe mer du trenger å vite enn det", mm, takk, problemet var bare at jeg ikke en gang klarte å åpne skoene. Jeg skulle akkurat til å gå i harnisk da en hyggelig og hjelpsom fyr kom ut fra bakrommet. Han moret seg litt vel på min bekostning da jeg ikke klarte å åpne låsen og kom med noen billige vitser om jenter og sykkelsko, men jeg var så avhengig av hans hjelp at det fikk passere... Han skrudde også på "cleats" for meg, noe jeg har skjønt ikke er en selvfølge, så alt i alt er jeg veldig godt fornøyd med servicen.

Men de tekniske problemene stoppet selvsagt ikke der. Etter at jeg i løpet av ukesvis med fikling omsider har lært meg å stille inn spinningsykkelen (tror jeg), viste det seg jo å være plent umulig å feste føttene på pedalene - til stor underholdning for alle proffene på raden bak. Heldigvis kom en snill ridder meg til unnsetning, og skoene satt som støpt når de først var på plass. Veldig mye bedre å tråkke med disse, selv om vanlige joggesko festet i stropp jo også fungerer helt greit.

Det sto 75 min på programmet i går. Salen var ganske full, og luften blir jo alltid raskt tett, fuktig og svettestinkende. Men i går...! Med jevne mellomrom luktet det helt forferdelig magesjuke på toppen av alt annet. En eller annen kvittet seg visst med tarmgass på hver stående, og hvilken tarmgass! Jeg hadde bare lyst til å storme ut i frisk luft, men det kunne jeg jo ikke gjøre, da ville vel alle tro at det var jeg som var fisens rette far. Det ble en laaang spinningtime, og etterpå følte jeg meg mer forurenset enn sunn og veltrent. Ja ja, det er vel prisen å betale for å trene inne...

En muskel!

2011-02-06T20:59:00.003+01:00

Jeg har alltid vært den svakeste jeg vet om. Det hjalp ikke å slåss med Torfinn hver dag i 15 år - han ble tydeligvis sterk, jeg ble bare sint. Ikke hjalp det å skulke alle gymtimene på ungdomsskolen til fordel for Pink Floyd og kaffe heller. Så nå sitter jeg her og er så muskelløs at jeg knapt klarer å løfte en vektstang, uten lodd, over hodet. Men en måneds hardtrening på helsestudio har tydeligvis gitt resultater! For i dag, da jeg sto og tråkket litt uinspirert under en spinningtime, oppdaget jeg jammen en liten muskel i høyre lår. Den var mikroskopisk, det skal sies, og forsvant hver gang jeg satt meg ned på sykkelsetet, men likefullt var det en muskel! De siste sangene opp mot og over melkesyreterskel gikk plutselig lett som en lek. Kanskje jeg kan få lurt fram en på venstre lår også? Jeg er i så fall sikker på at de begge vil hjelpe til med å dra meg Berlin rundt i september. Foreløpig delmål er å kunne legge like mye vekt på stanga som pensjonisten, den nest svakeste på styrketimen...

Denne uken har jeg faktisk trent fem ganger! Power (styrke), spinning, Core pulse (hopping og balansering på vippe-brett, morsommere denne gangen), elipse og spinning. De 80 min på elipsemaskin holdt jeg meg forresten på 150 i puls (ca 70 % av makspuls og det laveste på en treningsøkt noensinne). Det kunne blitt ulidelig kjedelig, men heldigvis hadde jeg Vidunderbarn av Roy Jacobsen (som jeg vant hos Moshonista) på øret. Det var første trening med lydbok. En suksess! I hvert fall for lav puls, tror jeg hadde gått glipp av den snertne tonen i en mye høyere pulssone...

Dette blir kanskje litt i overkant for Berlin?

Å ikke komme sist

2011-02-02T20:01:00.005+01:00

Jeg har oppdaget en ny, smart må-ha-greie! Den er selvfølgelig ikke ny, men den er temmelig smart, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg aldri ser folk bruke slike. Den er ikke dyr engang! Jeg snakker om det gode, gamle svettearmbåndet:

Svettearmbånd og drikkeflaske må selvfølgelig stå til hverandre

På Nimi kjøpte jeg en utrolig smart versjon med nøkkellomme, men hvitfargen ble veldig fort grå av svette blandet med maskara... Så nå går jeg for en mørkere variant. Utrolig smart å kunne kvitte seg med den irriterende svetten i panna som renner ned i øynene og svir som bare rakkern.

Jeg skulle egentlig på "Nike Training for Runners" på Sats i dag, men etter å ha lest Mirres beskrivelse av timen fant jeg ut at jeg ikke tok sjansen på å måtte hoppe, sprette og småløpe. Derfor ble det heller spinning i dag. Jeg har funnet en spinningtime jeg liker spesielt godt, klokken ti. Da er det deilig stille på Sats Sjølyst; i garderoben skravler endel blide "seniorer", men ellers er det rolig og ganske folketomt. Instruktøren er flink til å motivere uten å sage av meg hodet med ljåen under første sang. Hun er også flink til å forklare hvordan timen skal foregå - når vi skal gi alt, når pausen kommer, at "ett minutt" betyr "ett minutt til neste sang" og ikke "ett minutt til pause" osv. Selv om det sikkert er effektivt å henge over styret med tunga ut av munnen etter fem minutter, liker jeg å ha litt kontroll over det som skjer, og heller utfordre meg selv med høyere belastning når vi nærmer oss pause og det er lagt opp til at vi skal få melkesyre i beina. Det klarte jeg fint i dag!

Jeg var over 18o et par ganger (185 på det meste), men kjente at etter 175 begynte det å svi skikkelig i beina. Det stemmer godt med det jeg har lært av Silja og Siri i dag (se kommentarer til forrige innlegg) om at man ofte ikke kommer så høyt i puls ved f.eks. spinning som f.eks. løping. Og det kan nok stemme, for jeg blir ikke så på felgen før ved 185-190 når jeg løper, og knapt nok da. Jeg stønnet og bannet og svor - nå skjønner jeg hvorfor de har så høy musikk, og dempet belysning! Det er selvfølgelig for å skjule hvor ulekre vi blir når melkesyra kommer. Men det jeg liker aller, aller best med spinningtimen, det er at vi kan skjule hvor sakte vi sykler. Ikke at jeg er flau over mine svake lår, men det fins ikke noe mer demotiverende enn å komme sist til mål, sist til toppen. På spinning blir alle ferdig på likt, og det er bare du (og knapt det) som vet hvilken motstand du hadde. Det gjør at man lettere kan tørre å gi jernet på et tidligere tidspunkt, for hvis stivheten tar deg helt, er det bare å lette litt på motstanden. Det gjør man jo ikke, når alt kommer til alt! Men det er godt å ha muligheten. Det gir i hvert fall meg følelsen av å ha et lite psykisk overtak!

Intensitetsstyring

2011-01-31T11:31:00.017+01:00

Endelig ble det en skitur på meg også! Jeg kan vel ikke akkurat loggføre den som en treningsøkt da det var seksåringen som bestemte tempo, men om et par år kjører hun nok fra sin gamle mor, og onkel Torfinn bør komme seg ut av vinterdvalen og tilbake på intervalltrening hvis han skal holde følge!

Skitur i Valdres søndag

Jeg har brukt mye tid og energi på å lese om løping og trening generelt. Dette med pulssoner fremstår likevel fortsatt som en stor tåkesky. For det første: Hvordan fastsetter man makspulsen, og hvor mye kan man stole på at den stemmer? For det andre: Sett at man nå finner riktig makspuls, hvilke prinsipper skal man følge? Det virker nemlig som om alle gir forskjellige råd om hvor på intensitetsskalaen man bør befinne seg og hvor ofte.

Jeg tok et lite informasjonshefte kalt "Intensitetsstyring" på Sats i dag. Dette heftet baserer seg på den gamle formelen 220-alder for å anslå makspuls. I så fall skal makspulsen min være 190. Videre foreslår heftet at jeg, hvis jeg går inn i kategorien "trent", bør ligge på 70-80 % av makspuls når jeg trener. For meg blir det i så fall mellom 133 og 152... Jeg kan avsløre så mye som at jeg aldri noensinne har hatt så lav puls på trening, bare når jeg går ligger jeg i det sjiktet der. Og enda morsommere blir det hvis jeg skulle fulgt rådene for kategorien "nybegynnere", dvs. der jeg var for halvannet år siden. Da skulle jeg ha hatt mellom 95 og 133 slag i minuttet! Det hadde jeg vel - de kveldene jeg lå på sofaen og reiste meg jevnlig for å ta en håndfull potetgull eller en slurk portvin. Jammen godt jeg ikke brukte pulsklokke i den perioden, for da ville jeg vel ha trodd at jeg var døden nær!

Det er selvfølgelig formelen som gir et helt feil resultat her (jeg kjenner i grunnen ganske få som får riktig makspuls ved å basere seg på den). På det høyeste har jeg målt både 205 og 206 i puls, jeg ligger ikke sjelden på over 190, og 180-190 er helt vanlig for en rask joggetur/intervalltrening/spinningtime. Laveste snittpuls på langtur har vel vært litt over 160. Jeg antar at makspulsen min ligger litt høyere enn det jeg har målt, men la oss nå si at den er på 206. Siri har gitt meg et forslag til soner:

Sone 1 Aktiv hvile/rest. 60%-75% 124-155
Sone 2 Rolig langkjøring 75%-80% 155-165
Sone 3 Hurtig langkjøring 85%-90% 175-185
Sone 4 Intervalltrening 90%-95% 185-196
Sone 5 Tempotrening 95%-100% 196-206

Det jeg med en gang leser ut av dette skjemaet, er at jeg omtrent alltid befinner meg i sone 3 og 4 (85-95 %). Kanskje er prosentandelen noe lavere, hvis makspulsen er litt høyere enn antatt. Men det er uansett et faktum at jeg nesten aldri trener i sone 2, for ikke å snakke om sone 1. Dere som kan mer om dette: Bør jeg tvinge meg selv til mer rolig trening, eller er det greit å ligge i sone 3 og 4 når jeg bare trener 3-4 ganger i uka? Og hvilke pulsprinsipper følger dere, hvis dere følger noen?

Selv om det ikke blir noe jogging på meg for tiden, har jeg opprettet en side på jogg.se, etter tips fra andre bloggere. Det er veldig enkelt å få en oversikt over treningen med en slik elektronisk dagbok. Den viser at jeg har trent 15 1/2 time i januar! Det tilsvarer for meg ca 155 km jogging, så jeg kan altså slå fast at 2011 har fått en aktiv start (til sammenligning løp jeg 62,5 km i januar ifjor...).

Helsestudio uke 3 - (u)balanse

2011-01-23T14:58:00.002+01:00

Nå har jeg vært så positiv i de siste innleggene mine, at det er på tide med et litt mer moderat innlegg. Jeg klarer fint å holde ut de fire ukene som gjenstår før jeg kan ta meg en tur til Bislett, men jeg skal innrømme at jeg gleder meg mer og mer.

Ukas trening:

Tirsdag: Spinning. Siden jeg hadde gitt blod på mandag, forsøkte jeg å ta det litt pent. Det er lettere sagt enn gjort på spinning... Men jeg bikket i hvert fall ikke over 185, så jeg klarte å holde mannen med ljåen unna. Ikke falt jeg ned fra sykkelen heller, så da er det vel greit. Gj.snitt: 164 / maks: 184.

Torsdag: Core Pulse. Jeg hadde egentlig gledet meg til en ny boksetime, men etter flere dager med mental juling på jobb orket jeg ikke den fysiske varianten. Trening av kjernemuskulatur og balanse med høy puls virket mer overkommelig. Det så ganske morsomt ut med disse rare brettene man står og vaier på; jeg følte meg litt tilbake i barnehagen igjen. Men da vi startet oppvarmingen med knebøy slik at jeg fikk en vond strekk i låret som plaget meg resten av timen, ble jeg litt gretten. Må man varme opp før timen, nå? Dessuten må man ha ganske god teknikk for å klare å hoppe og sprette nok på brettet til å få opp pulsen ordentlig. Ikke kan jeg gjøre det heller, pga. leggen. Så jeg ble veldig fort lei og syntes det hele var en stor gjeeesp. Balansering på ett ben oppå et vaklevorent brett gjør sikkert underverker med figuren, men det er overhodet ikke noen motivasjonsfaktor for meg. Nåja. Greit nok, men jeg angret på at jeg ikke hadde kvinnet meg opp til boksetimen i steden. Snitt: 157 / maks: 188.

Lørdag: Spinning igjen. Fantastisk instruktør denne gangen! Jeg har aldri hørt så mye stønning i en spinningtime noen gang... Dessverre hadde jeg glemt å lade klokka - pulsen kom garantert godt over 190. Jeg begynner også å bli mer fortrolig med både sykkel, justering av motstand og hva som egentlig foregår. Supergøy! Og en fantastisk start på lørdagen, som jeg tilbrakte på sofaen med å se på langrenn (gratulerer, Marit!), utfor, langrenn (gratulerer, Eldar!), skiskyting, skihopp. Kan det bli bedre...

Søndag: I dag hadde jeg meldt meg på ny gruppetime igjen: Pulse. Etter få minutter husket jeg hvorfor jeg i alle år har hatt en aversjon mot helsestudio-trening... Dette er definitivt ikke noe for meg. Jeg synes det er så kjedelig, jeg gidder ikke å konsentrere meg om trinnene, da får jeg det ikke til, blir stående stille, æsj! Jeg begynte å tenke på den store tv-skjermen foran elipsemaskinen, og at kvinnenenes skiskyting begynte ca. nå... Så etter ti minutter tok jeg flaska mi og gikk. Det ble rolig tråkking i steden, mens jeg så Tora Berger fosse inn til en ny seier. Helt riktig avgjørelse! Neste gang sikter jeg meg inn på skihoppingen :-)

Et kjapt terningkast over gruppetreningen på Sats så langt (kun basert på min egen smak&behag, ingen objektive faktorer med i beregningen):

Spinning: 6
Boksing: 6

Power Step: 5
Sats Power: 5

Core Pulse: 4

Pulse: 2

Helsestudio uke 2 - BOX

2011-01-16T20:41:00.004+01:00

En ny verden har åpnet seg for meg. Jeg har oppdaget at man kan oppnå den etterlengtede endorfinrusen i et fuktig rom sammen med med tyve svette mennesker, og at det fins mange forskjellige måter å oppnå de verste stølheter på. Ukas treningsøkter:

(- Tirsdag morgen: 45 min rask gange (til Nimi), 5 km, snittpuls på 135.)

- Tirsdag ettermiddag: Spinning på Sats, 53 min, snittpuls på 165 (høyeste 193).

- Torsdag ettermiddag: Box på Sats, 55 min, snittpuls ukjent (høy!)

(- Fredag kveld: 45 min rask gange (til Sagene), 5 km, snittpuls ukjent.)

Spinning har jeg likt fra begynnelsen; det er helt umulig å ikke gi alt, få blodsmak i munnen og føle seg fullstendig kjørt etterpå. Ukas overraskelse var derimot torsdagens boksetime. Det var så vidt jeg turte å møte, helt til siste stund vurderte jeg å avlyse. Men trene måtte jeg, og jeg var også litt nysgjerrig på hva dette kunne være for noe. Jeg regnet med at vi bare skulle danse rundt i aerobic-stil med litt skyggeboksing innimellom. Så feil kan man ta. Jeg ble satt i gruppe med en annen jente (med svære muskler!), og i femti minutter bokset vi med hverandre. Det vil si, hun bokset på meg, mens jeg beveget mine fislearmer så det i hvert fall så ut som om jeg forsøkte å slå putene hun holdt. Det var helt ekstremt slitsomt - slå med hver arm, dukke ned, slå med hver arm, dukke ned, så fort man kunne. Jeg fikk kramper i lår og legger, kramper i armer, vondt i håndledd, spark i nesa... Men noe så gøy! Økta ble avsluttet med en kombinasjon av styrkeøvelser som selv min gamle gymlærer på videregående, kalt Mengele, ville vært stolt over. Jeg har sjelden opplevd en endorfinrus som etter denne boksetimen - ikke bare må pulsen min ha vært skyhøy, men jeg var også så gåen i armene at jeg ikke orket annet enn å la dem henge og slenge. Og jeg skal ikke engang nevne hvor støl jeg har vært i både armer og lår fram til i dag.

Jeg hadde egentlig tenkt å gå på Sats Power i morgen (trening med vekter), men så har jeg blitt satt opp til time på Blodbanken, og da er det neppe så lurt å trene. Tirsdag blir det spinning i steden, og så prøver jeg boksingen igjen på torsdag. Jeg risikerer neppe å bli sterk i armene, men jeg tenker at det er et godt alternativ til intervalltreningen...

Mørketidsløpet

2011-01-09T15:00:00.007+01:00

Vel framme i Tromsø fant jeg en beskjed på telefonsvareren min, en lege fra Nimi som ber meg ringe ham tilbake så fort som mulig, gjerne på mobiltelefonen hans. Jeg aner ugler i mosen, siden avtalen var at jeg selv skulle ringe for å få resultatet fra MR. Det viser seg at jeg ikke har beinhinnebetennelse likevel, men en stressreaksjon i selve beinet som kan utvikle seg til et stressbrudd. Det er veldig viktig at jeg unngår alt som gjør vondt, og jeg kan ikke løpe på minst 6 uker. Enda godt at jeg hadde bestemt meg for å ikke løpe Mørketidsløpet, og enda godt at jeg fant ut dette. Det er såklart lettere å la være å løpe når jeg vet at jeg risikerer å få et brudd i beinet... Heldigvis mente legen at maraton i høst fortsatt er realistisk, så lenge bristen får gro nå.

Mørketidsløpet, Tromsø 8. januar kl. 15. Gågaten i sentrum er pyntet med fakler. Det er helt mørkt, men bare 1 kuldegrad og lite vind. Det er is og snø på alle veier, men Régis insisterer på å løpe uten de nyinnkjøpte broddene. 580 løpere stiller til start, enten på halvmaraton eller 10 km, hvorav mer enn 200 kommer fra de 31 andre nasjonene som er representert.

Régis' strategi er enkel: Starte rolig, se hvordan det går og eventuelt øke farten mot slutten. Jeg synes ikke spesielt synd på meg selv der jeg står i boblejakke og ser dem løpe avgårde, men det er litt rart å være utenfor det som skjer. Jeg går langs løypa, som blir koseligere og koseligere etter hvert som vi kommer oss bort fra sentrum. Det er snø og fakler overalt, og rammen rundt er fantastisk vakker med høye fjell under en spinkel måne.

Det blir litt trangt å spasere på sykkelstien med løpere fra begge kanter, så jeg vender snart tilbake til mål. Vinneren av halvmaratonet kommer inn på 1:16. Det blir kaldt å stå og vente, og jeg synes mer og mer synd på meg selv der løperne spurter lykkelige inn til medalje og varm saft. Jeg skal jo ikke stå her og se på, jeg vil være med! Etter hvert kommer heldigvis en veldig fornøyd Régis i mål, jeg er glad og stolt på hans vegne, og vi kan varme oss ved bålet i lavvoen.

Jeg anbefaler Mørketidsløpet i Tromsø på det varmeste. Det er både et løp og en by etter mitt hjerte! Det var også god bredde blant deltakerne, mange løp mila på halvannen time og halvmaraton på tre. Selv jeg var litt skeptisk til den kalde vinden og det isbelagte underlaget, men da startskuddet gikk syntes vi temperaturen var mer behagelig enn under Gøteborgsvarvet! Vi kommer garantert tilbake hit, både for Mørketidsløp og Midnattsolsmaraton.

Ikke spesielt synd på meg!

2011-01-07T11:47:00.003+01:00

HELSESTUDIO: UKE 1

I skrivende stund befinner jeg meg på et fly på vei til Tromsø. Fornuftig som jeg er (ingen spydige kommentarer, takk!) står jeg over Mørketidsløpet i morgen, men Régis skal forsvare familiens ære. Jeg er stolt! De fleste nordmenn jeg kjenner kan ikke tenke seg å løpe 21 km i ti kuldegrader og dyp snø, men det skal altså denne mannen som er oppvokst på varmere breddegrader. Jeg tenkte å gå raskt i brøytekanten langs løypa, én time i hver retning, så blir det litt trening på meg også!

Men dette innlegget skal handle om min debut i saltrening. Jeg har omtrent aldri tatt i en vektstang, og eier ikke koordinasjonsevne. Det kan jo ikke bli noen umiddelbar suksess! Men moro har det faktisk vært. Ukas økter:

Mandag: Sats Power, 55 min styrketrening i sal. Jeg følte meg som verdens største kløne i begynnelsen, måtte få hjelp til å finne fram vekter og syntes stanga i seg selv var for tung. Musklene dirret og skalv mer og mer utover i timen. Men dette er øvelser jeg trenger! Knebøy, utfall, styrking av lår, legger og armer. Jeg aner ikke hva de forskjellige musklene heter og følte meg totalt analfabet der jeg sto og hermet etter instruktøren uten å forstå et kvekk – men jeg hang med, og følte meg fantastisk deilig sliten etterpå. Tirsdag kom den sure svie: Jeg ble så støl at jeg knapt klarte å gå, jeg greide ikke å hoste, jeg var ikke i stand til å løfte noe. Først i dag, fredag, føler jeg meg noenlunde restituert… Dette skal jeg gjøre igjen, og fortsette selv når jeg kan løpe! Bra trening: JA. Morsomt: JA.

Tirsdag: Jeg gikk til Nimi på Ullevål stadion for å få tilpasset såler. Det tok meg en hel time i løs snø, og jeg ble ordentlig svett og god. Teller i hvert fall som en halv treningsøkt.

Trolsk stemning i parken tirsdag morgen

Onsdag: Siri og jeg startet opp et nytt treningstilbud på Treningscampen: Rask gange for de som ikke kan løpe. Vi gikk rundt og rundt Parksprintløypa mens resten sprang. Veldig hyggelig å få litt sosialt påfyll igjen, og i nysnø kom jammen pulsen høyt opp : 174 på det meste! Teller også som en halv treningsøkt.

Torsdag: Tilbake på Sats, denne gangen på Power Step. Jeg fikk tilløp til panikkangst da jeg innså at treningen innebar en viss grad av koordinasjon! Latterlig lite vil nok de fleste si, men jeg var nødt til å gjøre alle trinn uten tilhørende armbevegelser for i det hele tatt å henge med. Men da jeg kom over min barnslige redsel for å dumme meg ut, viste det seg å være både morsom og effektiv trening. På det høyeste hadde jeg 192 i puls! Det er mer enn jeg pleier å ha på intervalltrening. Mellom dansene trente vi styrke med vekter, men ikke så intenst denne gangen. Bra trening: JA. Morsomt: JA.

Jeg er med andre ord veldig fornøyd med uka så langt, selv om jeg ikke har løpt en eneste meter. Kanskje mer aktivitet i en lavere pulssone enn vanlig vil gjøre meg godt? I morgen skal jeg ta en tur i hotellets trimrom og se om jeg finner en romaskin eller noe annet ”gøy”. Deretter skal jeg heie og fotografere under Mørketidsløpet!

Godt nytt år!

2011-01-02T14:03:00.005+01:00

Champagnen har sprutet og jeg har ristet av meg alle negative tanker rundt skadeavbrekket. Jeg er heldig som har mulighet til å bli fulgt opp av spesialister på Nimi, og jeg er heldig som faktisk har lyst til å trene! Og ikke minst er jeg heldig som kan ta meg råd til å starte på Sats igjen. Nyttårsaften ble innledet der med en 55 minutters spinningtime, og det gjorde meg tvers igjennom lykkelig.

Torsdag gikk jeg innom både Elixia og Sats, som ligger rett overfor hverandre på Sjølyst, tre minutters gange hjemmefra. For halvannet år siden sjekket vi begge senterne, og valgte da Sats pga. pris, bedre lekerom for barna og ikke minst en mye mindre innpåsliten markedsføring. Jeg ville gi Elixia en ny sjanse denne gangen, for lokalene deres er mye finere og de reklamerer med billig trening i januar og februar. Men jeg ble igjen mektig irritert etter å ha snakket med resepsjonisten deres. Det er ikke mulig å få oppgitt noen månedspris, selv når man tar seg bryet med å møte opp personlig! Jeg måtte pent komme tilbake 2. januar og snakke med en av deres selgere, så skulle de nok "ordne en fin pris til meg". Ærlig talt, det gidder jeg ikke. På nettsiden deres står månedsprisen oppgitt til 699. Dyrt, dyrere enn Sats' 600 kr. Lokalene deres er kanskje triste, men der får man i hvert fall den informasjonen man ber om! Vi var dessuten veldig fornøyde da vi trente der i fjor. Fredag gikk jeg altså for å melde meg inn, og da var de så snille å opplyse om at jeg får januar og februar for 200 kr hvis jeg melder meg inn i dag i steden. Derfor ble det prøvetime på fredag, og senere i dag skal jeg tegne medlemsskap for hele 2011. Selv når beinhinnebetennelsen blir bedre skal jeg trene der for å få mer variasjon enn jeg har hatt hittil. Jeg planlegger å gå på timer som spinning, sats power, cross training, pulse og box, i tillegg til å bruke romaskin og ellipseapparat.

Når det gjelder løpingen, skal jeg starte med veldig korte turer på Bislett (mykt underlag) om et par uker, og så øke lengden sakte men sikkert. Forhåpentligvis kan jeg delta på disse løpene i 2011:

Fredrikstadløpet (21 km) i april (noe usikkert)

Sentrumsløpet (10 km), Holmenkollstafetten og Ryeløpet (5 km) i mai

Blomstermila i juni

Halvtravern (15 km) og Berlin maraton i september

Oslos Bratteste, Fredrikstadmarka rundt (20 km), Hytteplanmila og Lørenskog halvmaraton senere på høsten

Hva tider angår, håper jeg å komme under 49,21 på ti-km og under 2 t på halvmaraton. Når det gjelder maraton aner jeg ikke hva som er realistisk. 4.30 eller 4.45, kanskje?

Målene mine er ikke spesielt hårete, men det aller viktigste for meg er å holde beinhinnebetennelsen i sjakk, ikke pådra meg andre skader, kunne løpe tre økter i uka og ellers bli litt sterkere ved å trene variert. Jeg gleder meg til å bli mer aktiv i 2011, og ønsker dere alle et godt nytt treningsår!

(Slapp av Siri, jeg har spart masse eder & galle til spaserturene våre :P )

NIMI

2010-12-29T12:43:00.007+01:00

I dag var jeg et sted jeg virkelig aldri hadde trodd jeg skulle sette mine ben; Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI). Jeg og en haug superspreke treningsfantomer, liksom! Jeg hadde nemlig time hos lege Thomas Torgalsen. Han kunne med en gang konstatere at jeg har en klassisk beinhinnebetennelse i høyreleggen (som jeg trodde). Han studerte føttene mine som visstnok så nøytrale ut (det kan stemme), men da jeg måtte stå på ett bein og bøye kneet hadde det en tendens til å vri seg innover, noe som kan forårsake slike problemer. (Denne øvelsen var forresten ganske pinlig - jeg eier verken balanse eller styrke! Legen rådet meg til å trene mer på dette for økt stabilitet.) Jeg fikk en henvisning til MR, for at man skal kunne fastslå alvorlighetsgraden av skaden. For er det "bare" beinhinnebetennelse (og ikke en mer alvorlig slitasje eller tretthetsbrudd) kan man visstnok kjøre på til en viss grad så lenge man tåler smerten (og den bare kommer ved større anstrengelser). Uansett foreskrev legen "smertefri trening" inntil videre. Jeg påpekte at det ofte ikke gjør vondt når jeg løper, men rett etterpå. Teller det som smertefri trening, mon tro? (Evig optimist!) Nei og niks, selvfølgelig. Jeg var så dum å si at jeg skal løpe halvmaraton i Tromsø neste helg, noe som da i så fall må skje mot legens anbefaling. Jeg får gå litt i tenkeboksen. Det ene løpet har neppe så mye å si, skadet er jeg uansett... Samtidig har jeg løpt minimalt i hele desember (36 km totalt!), og det føles litt idiotisk å slå opp alt for fullt med 21 km asfalt. Uansett er jeg motivert for å trene på andre måter. Elixia har en ny kampanje gående nå, med tilbud om å trene i januar og februar uten å måtte binde seg for noe mer. Det er jo genialt, for Elixia Sjølyst ligger 50 meter hjemmefra. Jeg har riktignok litt dårlig erfaring med deres temmelig agressive rekrutteringsmetoder, men jeg får bite det i meg og tenke at jeg trenger de to månedene på helsestudio.

I tillegg skal jeg til ortopediingeniør Goplen for å sjekke skotøy, teste løpesett og evt. få tilpasset såle.

Siden sist har det bare blitt to turer på 6,5 km - ingen ting å skrive hjem om. Og mindre skal det bli... Snufs. Noen som kan muntre meg opp med å fortelle om morsomme gruppetimer (annet enn spinning) for kondisjon og styrke, som ikke er harde for leggene og (viktigst) ikke krever stor koordineringsevne?

Bedre enn medisin

2010-12-16T19:56:00.005+01:00

Det var nok ikke fullt så mye snø på Bygdøy i dag, selv om pulsen kunne tilsi det...

Ingen leggsmerter etter søndagens 5,5 km på Bygdøy. Er det kanskje der løsningen ligger likevel? Korte turer, ingen asfalt? Silja ville blitt stolt over å se meg i dag; jeg var nok en gang fornuftig og jogget 6 km, igjen på Bygdøy. Det satt fortsatt litt langt inne å komme seg ut - jeg jobbet hjemme og hadde gledet meg til å jogge i dagslys, men så var det overskyet... og det blåste... og snødde... Men jobbrelatert stress har de siste ukene fått skuldrene og armene til å stivne, det skjer alltid hvis jeg får litt for mye å tenke på samtidig med at jeg sitter bøyd over maskinen. Hele overkroppen min føltes som en eneste vond knute i morges, så til slutt fikk jeg overbevist meg selv om at det nok ville være lurt å bevege seg litt. Og det var det selvsagt. 37 min etterpå var jeg et nytt menneske, absolutt alle spenninger var ute av kroppen og hodepinen lå igjen ved Bygdøy sjøbad. Noe ikke fullt så hyggelig er å konstatere at formen er elendig, virkelig elendig! Med en snittfart på over 6 min/km hadde jeg en puls på 176... Nå pleier jeg å ha høy puls, men i et så rolig tempo, så kort, burde den ha ligget ti slag lavere. Jeg skylder gjerne på snøen, men det er vel mer sannsynlig at mange uker uten kvalitetstrening har fått formen i bånn. Jaja. Det har sine fordeler med dårlig kondis, f.eks. at selv en liten tur på 6 km er så effektiv at man blir sittende med et salig smil om munnen resten av dagen!

Selvfølgelig ble leggen vond etter 3 km, og har verket siden. Jeg har likevel bestemt meg for å fortsette med kortere turer, og unngå asfalt. Det er jo tross alt ikke noe problem når jeg har både Bygdøy og Frognerparken rett rundt hjørnet. Intervaller har jeg bestemt meg for å stå over inntil videre - jeg er lei meg for å gå glipp av Treningscampen for tiden, men det er godt å se at de tøffeste holder stand også nå i kalde, masete desember! Jeg kommer sterkere tilbake!

Ingen trening før mandag (fortsetter det slik er jeg snart tilbake på mai 2009-nivået, da jeg knapt kunne bevege meg etter 5 km = 1 times jogg... Men sjelden har jeg kjent på godfølelsen som da!)

Å gjøre ting halvveis

2010-12-12T18:30:00.007+01:00

Jeg hadde nesten ikke trodd at jeg kom til å skrive dette noen gang, men den siste uka har jeg faktisk slitt litt med motivasjonen. Jeg er ganske enten-eller, og hvis jeg ikke kan jogge så mye og ofte som jeg vil - ja, da kan det i grunnen være det samme.

Jeg har bestemt at fram til halvmaraton i Tromsø 8. januar skal jeg kjøre for halv maskin, dvs. 1-2 rolige og relativt korte joggeturer per uke. Fastlegen har endelig funnet ut hva Nimi er og lovte å sende dem en henvisning; forhåpentligvis får jeg en time der ikke så veldig lenge etter Tromsøturen. Og så får jeg heller ta en skikkelig pause i januar og februar (men ikke mars også, for guds skyld!). Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å holde formen vedlike med spinning og langrenn (svømming og egentrening i studio er utprøvd og forkastet), det er altfor tidkrevende. Heldigvis fortalte Sharon Broadwell, under foredraget om maratonforberedelser på Bislett forrige helg, at vintermånedene ikke er viktige for maratonløp på høsten. Ingen fare om trening t.o.m. februar går i dass! Det er mer enn nok tid fra mars og utover. Puh! Et større problem er at det ser ut til at mitt foreløpige karrieremessige høydepunkt, et seminar i Oxford der jeg skal legge fram arbeidet mitt, må legges til 24. eller 26. september! Berlin maraton går av stabelen 25.... Er det mulig! Jeg har to viktige ting på tapetet i 2011 - det er 365 dager å ta av - og så må de falle omtrent akkurat samtidig. Jeg krysser fortsatt fingre for at Oxfordseminaret avsluttes 23. september i det minste...

Men det er lenge til, og et maratonløp føles også veldig, veldig fjernt. Jeg er i dårlig form for tiden, og på morgenens Bygdøyrunde var jeg anpusten og sliten i de 5 1/2 km turen varte. Det deilige var å kjenne at selv en så kort tur ga meg godfølelsen etterpå! Så jeg var veldig glad for at jeg overvant lysten til å forbli i lenestolen med Aftenposten og kaffe. Det er veldig lenge siden jeg har slitt med motivasjonen, og jeg håper det blir lenge til neste gang. For også halvveis trening er bedre enn ingen trening!

Etter en rask dusj var det avgårde på Parksprint. Siri og jeg begynner å få teken på organiseringen nå, godt assistert av Kristine, Torfinn, Randi Helen, Silja... Det er som vanlig litt hektisk rett før start, og pulsen er temmelig høy når førstemann løper over mål - fungerer tidtakingen? Heldigvis gikk det bra i dag også!

TC på Bislett

2010-12-06T21:18:00.005+01:00

I dag var det endelig tid for litt jogging igjen. Siden forrige tirsdag har jeg bare trent én gang; 40 min. tøysetrening på Blindern Athletica. Jeg er fortsatt langt unna de tre ukentlige løpeøktene jeg skrøt på meg i forrige innlegg... Men i dag var det satt opp inneøkt på Bislett, og den har jeg spart meg til.

Ikke fullt så tomt på Bislett i kveld...

Jeg bestemte meg for å løpe til Bislett, og så heller ta bussen hjem etterpå. Det var ikke spesielt kaldt å løpe ute, imidlertid hadde jeg vært litt naiv som trodde jeg kom til å gidde å løpe i snøfonnene for å få mykt underlag. Snøen var godt skrapt vekk, så den harde asfalten gjorde ganske vondt. Inne på Bislett føltes det derimot som å løpe på en sommereng. Jeg har lest at det røde underlaget egentlig er ganske hardt (hardere enn grus, f.eks., er det mulig?), men det føltes ikke slik i det hele tatt. Jeg tok det helt med ro og jogget rundene på ca. 3:30. Mens de andre treningscamperne løp 5 km testløp... Selv om det var litt kjedelig å bli forbiløpt både to og tre ganger, var det også godt å subbe rundt med lav puls. Jeg ville ikke likt å løpe i 24 timer der inne, men det er virkelig noe spesielt med den lange, svakt kurvede korridoren. Jeg blir alltid like forbauset når jeg er tilbake ved start - hvor var svingen?! Man kommer inn i en egen rytme, jeg tror faktisk jeg fint skulle klart 20 km + med god musikk på øret. Etter hvert som jeg ble varm forsvant smertene i leggen, og jeg dristet meg til en kontrollert spurt på slutten. Det ble totalt 8 runder. Med 3,5 km hver vei (definitivt naivt å tro at jeg skulle ta bussen hjem) endte jeg opp med ca. 11,3 km alt i alt. Compeed-plastre reddet de astronomiske vannblemmene.

Det får bli litt intervallspinning denne uka; egentrening i studio får jeg bare ikke til. Forhåpentligvis blir det snart tid til litt langrenn.

Tilbake i vater

2010-11-30T19:49:00.005+01:00

Det er ingen tvil om at jeg trenger joggingen for å beholde likevekten. Joggingen er ventilen som slipper ut stress fra jobb, alt jeg ikke rekker å gjøre, intense øyeblikk med trollete småunger på bussen, husarbeid som jeg hater mer enn noe annet... Joggingen fjerner alt det der, og lar meg sitte igjen med en sliten, rolig kropp som ikke lar seg hisse opp over absolutt alt. En kropp som bare vil ligge på sofaen og lese bok og drikke te. Jeg burde jo kunne få samme effekt av annen type trening - spinning, roing, svømming - men effekten er aldri like påtagelig. Antagelig fordi jeg ikke får like høy puls, eller fordi jeg ikke gidder å holde på lenge nok. Uansett, jeg har kjent de siste ukenes jogge-askese på kropp og humør. Jeg har etter hvert blitt sur, grinete og anspent. Men nå kjenner jeg at redningen er nær... De ti siste dagers 45 km har ikke fått leggproblemene til å blusse opp igjen, og jeg begynner å bli svakt optimistisk i forhold til å kunne gjenoppta tre ukentlige økter. Om det kommer av nye sko, tigerbalsam mens jeg løper, besvergelser på kirkegården ved midnatt, leggvarmere, tøying eller aftenbønn vet jeg ikke - men her tas i hvert fall alle midler i bruk før jeg eventuelt må søke mer profesjonell hjelp. Dagens stalltips: Sole fotsenger. Ingalill lover gull & grønne skoger, i hvert fall har de gjort godt for hennes legger, og jeg fyker avgårde til Løplabbet og bidrar nok en gang til deres overskudd (spørs om det blir penger igjen til barnas julegaver hvis det fortsetter slik). Men disse sålene er i hvert fall temmelig mye rimeligere enn spesiallagde, så jeg gjør et forsøk. Ingalill gjentar til stadighet at sålene er forferdelig harde og vonde i begynnelsen, jeg forstår ikke hva hun mener og er strålende fornøyd med mitt nye kjøp. I 4 km... Da får jeg de verste vannblemmene jeg noensinne har hatt, midt under hver fotbue. De er begge over 5 cm lange! Ok, sålene er harde. Men løpesteget kjennes veldig stabilt og stødig, og dempingen begynner jo virkelig å ligne på noe nå. Så jeg krysser fingrene og håper at Sole kan redde både familieidyll og juleforberedelser. Det blir ikke noe pepperkakebaking med meg hvis jeg er sur...

Dagens løpetur var, på tross av gnagsårene, fantastisk. Jeg løp sammen med Ingrid, kollega og venninne, i Frognerparken. Det var kaldt, men heldigvis vindstille. Det ble to rolige runder, totalt kom jeg opp i 9,5 km. Snittpuls på 161, det må være tidenes laveste!

Mange av dere fikk sikkert nyhetsbrev fra Oslo Maraton-arrangøren i går, der de bl.a. informerer om et foredrag på Bislett førstkommende søndag fra 12 til 13. Tema er "hvordan trene til et maraton - skadeforebygging". Det kommer jo veldig beleilig for meg, så jeg meldte meg på sporenstreks til run@skvidar.no. Vil noen flere være med?

Galskapslangtur

2010-11-28T13:54:00.005+01:00

I dag var dagen for treningscamp-langturen som skulle gi mulighet for å være med i 40 km +, eller evt. hoppe av underveis. Start var i Frognerparken, deretter skulle vi løpe til Lysaker, Røa, Sognsvann, Grefsen, Økern... Jeg håpet i utgangspunktet å være med 30 km, selv om det ikke ville være så lurt med tanke på at jeg for tiden er "kvitt" beinhinnebetennelsen og ikke bør løpe så langt på asfalt uten en gradvis tilvenning. Men så ble Régis syk, og da var det litt begrenset hvor lenge jeg kunne la ham være alene med to kranglete småjenter. Så før start så jeg for meg Sognsvann eller Grefsen som absolutt siste stopp.

Vi var åtte stk. som møtte opp i morges: Siri, Kristine, Torfinn, Vemund, Andreas, Marianne, Marit (veldig hyggelig å treffe deg, håper du blir med en annen gang også!) og jeg. Det blåste fryktelig, og det var kaldt. Vi hadde vinden i ryggen ned mot Skøyen, men det var også det eneste stykket vi hadde medvind. Fra Lysaker startet bakkene mot Røa, med iskald motvind... Uff, så surt, og uff, så tungt. Enda verre ble det fra Røa og oppover mot Holmenkollen. Det gikk i snegletempo, og det føltes som om vi ikke kom oss av flekken. Likevel var pulsen min høy. Da var det godt å ha med blide folk på tur, spesielt Marit smilte og lo hele veien! Etter Røa forsvant dessverre Andreas og Marianne - de lå foran oss hele veien, og plustelig var de vekk (det viste seg senere at de hadde løpt mot Tåsen). Etter løypas høyeste punkt fikk vi litt nedoverbakke ved Slemdal, men ved Ris kirke tok vi av til venstre og løp oppover mot Sognsvann. Fortsatt iskald motvind, å, det var kaldt! Jeg hadde en isklump til venstrehånd og fikk heldigvis låne Kristines gigantiske slalåmvott - takk, takk, jeg lover å aldri le av vottene dine mer! Den siste strekningen langs jordene før Sognsvann la jeg meg bak Vemund, det var veldig smart og jeg fikk omsider litt ly for vinden. Men ved Sognsvann sa jeg likevel takk for meg og stormet inn i den varme t-banen, der jeg ble sittende å hakke tenner. Turen hjem var igrunnen enda kaldere enn joggeturen! Andreas gikk på t-banen ved Tåsen, og han hadde istapper hengende ned fra lua... Men etter en varm dusj føler jeg meg nå varm og god og deilig avslappet. Å, så godt med en ordentlig langtur igjen! Det ble ikke 30 km, men det ble 20.00, og i tillegg til å være et pent tall er det også en respektabel distanse i dette været. Takk for hyggelig selskap i dag, alle sammen!

Marit, Kristine, Vemund og Torfinn fortsatte videre fra Sognsvann

Å, så deilig å være tilbake fra langtur i kulda!