Løpe til jobb

Én uke igjen til sesongstart. Hurra! Jeg er selvsagt ikke i toppform, men sånn er det bare, og gjelder sikkert for flere enn meg. Jeg har økt mengden gradvis den siste måneden, og har klokket inn 80 km sålangt i mars. Denne uka har jeg faktisk fått til fire økter, selv om jeg var bortreist i tre dager pga. en konferanse i Sevilla. Mandag fikk jeg til to i en smekk, da jeg løp både til og fra jobb. Ca. 6,7 km/43 min hver vei,  og både penger, minutter og ikke minst stort ubehag spart ved å slippe den uutholdelig fulle t-banen. Hele ansiktet mitt var et stort glis der jeg løp forbi hordene av mennesker på t-banene nedover langs Sørkedalsveien. Det var knall sol, utsikten fra Hovseter var fantastisk, og jeg fikk unna noen telefonsamtaler underveis. Når begge ungene er trygt plassert på skolen her til høsten kommer jeg antagelig til å løpe til og fra jobb flere dager i uka, og sykle på hviledagene. Jeg må bare få teknisk avdeling til å vaske dusjen i kjelleren...



Nå har jeg akkurat kommet tilbake fra langtur med Siri og Hege fra Treningscamp. Vi løp bort til Bekkestua og så ned til Lysaker, før det bar oppover Vækerøveien igjen. Ganske oppløftende i grunnen; forrige gang jeg løp der med Siri for seks uker siden klarte jeg såvidt å kreke meg oppover, mens det i dag gikk helt greit. Med så mange høydemetre jeg har forsert i det siste, bør det flate Fredrikstadløpet føles lettere. Ikke at jeg tror jeg kommer til å løpe raskt, eller komme meg under 2 timer eller noe sånt, men jeg skal i hvert fall fullføre med stil. Hva annet betyr vel noe?

Det eneste som bekymrer meg nå, er egentlig at jeg blir for ivrig og tirrer beinhinna igjen. Det er så fristende, så utrolig fristende med den bare asfalten! Foreløpig har det gått bra, de eneste antydninger til vondter jeg har hatt har vært i den venstre ankelen - ikke noe alvorlig, tror jeg, og alt som ikke sitter på innsiden av leggen bekymrer meg lite. Tenk om jeg kunne løpe 40-50 km i uka i 2012 - tenk om, tenk om...

Jeg sa jo det var vår!

Vår!

Neida, greit, jeg vet det ikke er fullstendig vår enda, i hvert fall ikke for de mest kravstore av dere. Gradestokken viste såvidt null da jeg dro ut iført joggesko tidligere i kveld, og utenfor hagen er det fortsatt speilblank holke. Men fortauene er stort sett bare og ettermiddagene er lysere. Det er nesten så jeg sier til meg selv at det kan ha sine fordeler med sol, varme og sene kvelder (men bare nesten, altså). Uansett, i hodet mitt er det nå vår, og i dag tok jeg grep og meldte meg på både Fredrikstadløpet og Skaubygdaløpet - de to "obligatoriske" løpene før sommeren. i tillegg har jeg også lyst til å få med meg Ryeløpet (jeg savner Bygdøy og Kongeskogen!) - og så er jeg jo forlengst påmeldt Sentrumsløpet og Nordmarka Skogsmaraton. Det holder kanskje, eller har jeg glemt noe?
Jeg må dessuten begynne å se litt på treningsprogram for maratonet. Hvis jeg har beregnet riktig, er det nå 14 uker igjen. Ifjor fulgte jeg Grete Waitz' treningsprogram som gikk over 15 uker, tror jeg - denne gangen hadde jeg tenkt å følge det som står i boken Best i løping. Akkurat nå frister det imidlertid å ta Gretes en gang til - jeg likte så godt at det var så lite styrende, og så lite basert på intervalltrening. Dessuten ble jeg jo, til meg å være, i veldig god form av det. Hm! (- og snakk om å gjøre ting mer kompliserte enn de trenger å være...)

Det er flere grunner til at jeg kjenner våren komme; i dag fikk jeg et løpeskjørt i posten, som jeg hadde bestilt fra lopeskjort.no. Dere som følger bloggen til ToneKlone kjenner sikkert denne nettbutikken fra før. Jeg bestilte skjørtet søndag kveld, betalte i går morges og plukket pakken ut av postkassen i ettermiddag... Det kaller jeg raskt levert! Skjørtet er knallrosa og veldig lekkert, dessuten liker jeg de praktiske lommene som jeg alltid har savnet på det gamle løpeskjørtet mitt. Nå trenger vi bare en liten temperaturstigning til, og så kan skjørtet innvies.

Dere som savner sutringen min fra gamle skadeperioder og oppussingsmareritt får stoppe å lese her; treningen den siste uka har nemlig gått strålende! Jeg klarte å karre meg supertidlig ut av senga for en løpetur lørdag morgen (avgang 08.00 kaller jeg supertidlig!), og søndag morgen ble det langtur med Siri. Jeg hadde sett for meg ca. 12 km, men jamen ble turen på hele 15 km. I kveld skulle jeg egentlig ha løpt med tirsdagsgruppen, men pga. en veldig hektisk uke måtte jeg ofre treningen for en bedre familiemiddag. Da framskyndte jeg heller økta litt, og fikk meg en fin tur før maten. Det var så godt å løpe, åååå så bra det kan være når du har god musikk på øret og bare kan følge ditt eget tempo. Jeg løp faktisk oppover Vækerøveien i 5:45-tempo! Klapp på skulderen og en enorm posjon raclette ventet.

Akkurat slik raclette skal serveres - poteter, smeltet ost, skinke, cornichons.
Verdens beste løpebelønning!

Kvalitet OG kvantitet!

Endelig en normal treningsuke, hurra! Jeg har løpt hele 4 ganger de siste 9 dagene, noe som ikke har skjedd på veldig lenge... Kanskje ikke helt tilfeldig at det falt sammen med den plutselige temperaturøkningen. Det jeg er aller mest fornøyd med, er at jeg klarte å komme meg på Treningscamp forrige uke. Intervalltrening er noe jeg knapt har bedrevet siden jeg fikk leggproblemene for over et år siden - er det rart jeg er i dårlig form? I alle fall, forrige onsdag tok jeg meg sammen og dro ned til Frognerparken. Det føles litt tyngre å dra dit nå som det ikke lenger er 10 korte minutter hjemmefra... Avstanden har økt til 5 km, noe som egentlig er helt greit, spesielt fordi det bare er nedoverbakke - men forrige uke hadde jeg nok med å bare komme meg ut halv åtte om kvelden, på is og sørpe, så det ble t-bane begge veier.

Den vanlige intervallrunden var full av snø, så det ble bakkeintervaller isteden. En laaaang, slak bakke med en litt brattere avslutning skulle forseres TI ganger. Noe så forferdelig, jeg hatet langt inn i granskauen forferdelig masse allerede etter én intervall. Bare rygger foran, alle springer avgårde som gaseller mens jeg dunker bakerst som en hjertesyk elefant. Men hva annet kan man gjøre enn å holde ut? Når jeg først har valgt bort sofakos er det jo meningsløst å ikke fullføre. Så det ble faktisk ti intervaller, ti intervaller med høyere puls enn vanlig: jeg kom opp rundt 92-93% av makspuls hver gang, uansett hvor sakte jeg løp. Veldig mye mer effektivt enn de vanlige rundene, der jeg ofte blir litt lat og ikke gir alt - her har man liksom ikke noe valg.

Ja, jeg har begynt å logge treningen min på endomondo.com!

Søndag ble det en nydelig tur på nesten bare fortau i solskinnet, og i går ble det en runde opp og ned, opp og ned mellom Ullerntoppen og Bogstad. Jeg føler at løpelysten har kommet tilbake, så ivrig er jeg at jeg nesten vurderer å løpe halvmaratondistansen under Fredrikstadløpet. Tenkte i såfall å løpe 12, 14 og 16 km de kommende helgene. Er det galskap, med så lite mengde i beina? Gjør alt for å unngå den forhatte 5-kilometeren...

Frekkaser

Det er vel ingen overraskelse at det har blitt lite trening den siste uka heller, men i kveld kjente jeg rastløsheten herje i kroppen, så på tross av at jeg akkurat hadde spist store mengder pasta med boeuf bourgignon, og drukket et aldri så lite glass rødvin, klarte jeg å tvinge meg selv ut (har hørt folk klage over pannekaker som dårlig oppladning før løping, men jeg tror dette er hakket verre). Pust og pes opp til Ankerveien og forbi Voksen skole, der gikk klokkebatteriet, som vanlig, men greit, da trenger jeg ikke å prøve å jogge raskere enn supersakte engang. Etter hvert føles det greit, og jeg kjenner meg glad der jeg står og venter på grønt lys i Røakrysset. Nedoverbakke hjem til dusjen! Idet jeg krysser veien kommer en mann i motsatt retning, og når vi møtes sier han: "Åh, du ser utrolig sliten ut!" Så begynner han å skoggerle, og legger til: "Unnskyld at jeg sier det, altså".

Velbekomme. Her er det bare å more seg på min bekostning! Som om det ikke var nok at jeg snart havner grinende på Sinnasnekker'n, har bursdag i morgen og nærmer meg åtti med stormskritt, og ikke aner hva jeg skriver avhandling om - heretter er det fritt fram for å peke og le når jeg klarer å tvinge meg ut på en liten joggetur i kuldegrader. I mørket. Idiot, altså. Burde stått langs løypa under Fredrikstadmarka rundt, det trengs sikkert noen der som kan komme med hyggelige kommentarer av typen "du så utrolig teit ut når du tryna" og "er du sikker på at du orker å løpe 15 km til i oppoverbakke?" Grrr.

Men noe oppløftende er det da i hvert fall å skrive hjem om. På løpeturene i vinter har jeg testet ut et sett superundertøy som jeg fikk etter jul, PureLime, og det er faktisk det mest behagelige superundertøyet jeg noen gang har hatt. Det har gått ofte i vasken, for jeg har nemlig også brukt det til hverdags - som vanlig genser (fint, ikke altfor sporty snitt) og strømpebukse. Jeg har tenkt å kjøpe meg ett sett til - av mine egne penger, bare så det er sagt. Miserabel, sliten, utrent - fint undertøy hjelper alltid bittelitt på humøret!

Forrige ukes tur med min nye tirsdagsløpegruppe:

Og dett var faktisk dett. Det var meningen å løpe langtur i helgen, men jeg ble så groggy etter å ha gitt blod på fredag at jeg sto over. Og så ble det en ny uke. Klarer jeg å komme meg på Treningscamp denne gangen?

Opptegnelser fra kjellerdypet

Langt, langt nede i mørket hørte jeg Ingalill rope på lørdag. Nei, jeg er ikke avvent fra treningsnarkomanien! Det er bare det at fiskebensmønstret glassfiberstrie ikke helsparkler seg selv... Den er faktisk så gjenstridig at den breier seg etter tre lag sparkel og to malingstrøk. Men det får holde, prioriteringene bør være klare; grei stue og litt treningstid er bedre enn perfekt stue og ingen treningstid. Vi får heller satse på dempet belsyning.

Forrige uke startet ganske heftig. Etter langturen på søndag var jeg med på langrennstrening ved Fossum tirsdag kveld. Jeg blir alltid overrasket over hvor fort folk går (springer!) på ski, og brukte masse krefter på å henge med både oppover og nedover (faktisk mest nedover!) Her går man rundt og tror at man er en ekte nordmann, tidligere medlem i Fredrikstad skiklubb og greier, og så ender det med total ydmykelse hver eneste gang jeg prøver (dvs. den ene gangen i fjor, og den ene gangen i år). Men med to runder rundt lysløypa og så litt rolig gange med fokus på teknikk (den sitter nemlig ikke!) ble det en veldig bra treningsøkt. At jeg var ekstremt støl i låra resten av uka er en annen sak.



Alt blir litt tåkete når man kjemper for livet i lysløypa på Fossum





Neste morgen, ca. ti timer etter skiøkta, var det så tid for å løpe til jobben. Jeg kjente med en gang at det kom til å bli utrolig tungt, beina var fullstendig kjørt etter å ha slitt seg opp og ned og rundt med dumme ski. Men det var veldig deilig å starte dagen med litt fysisk slit; hadde jeg sluppet å bruke halvannen time på å finne en dusj (filosofene er tydeligvis ikke de mest sportslige på Blindern) ville alt vært perfekt.

Så kom det et laaangt avbrekk - støl, sliten, hektisk helg, strekk i lysken, forkjølelsestendenser - før jeg fikk mannet meg opp til en tur på torsdag. En bitteliten tur sammen med en som om mulig er enda dårligere trent enn meg - godfølelsen det gir skal man ikke kimse av! I går rakk jeg 8,5 km i dagslys, og jeg føler egentlig at formen ikke er fullt så elendig som det lave kilometerantallet burde tilsi (turde ikke ha på pulsbeltet, siden det sikkert bare er noe jeg innbiller meg). Men at det begynner å haste med tanke på Fredrikstadløpet, det er det vel ingen tvil om. Akkurat nå prøver jeg bare å få trent så mye som glassfiberstria tillater - og så får det gå som det går 25. mars.

Søndagslangtur



I naturlig positur foran vårt nye gjerde


Jeg tar ikke sjansen på å utsette dette blogginnlegget lenger, for å ikke risikere å få en stekespade i knollen. I morges fikk jeg den gode ideen å spørre om Treningscamp-Siri ville være med på en søndagstur, og det ville hun. Vi bor jo litt lenger fra hverandre nå, men ikke verre enn at vi kan møtes etter et par kilometer - i dag ved krysset Vækerøveien/Ring 3. Fantastisk deilig å starte i nedoverbakke! Jeg klarte ganske godt å skyve unna tankene på oppoverbakkene som ventet i slutten av økta... Vi suste avgårde langs E18 mot Fornebu; i hvert fall følte jeg at vi suste, for det er ikke ofte jeg løper raskere enn 6:30-tempo for tiden. Det var ganske godt å konstatere at jeg er i helt vanlig, dårlig form - situasjonen er altså ikke dramatisk, selv om jeg kvapp litt til da jeg leste på Martins blogg at Fredrikstadløpet nærmer seg... Hvor mye kan gjøres på 10 uker? Jeg hadde egentlig bestemt meg for å, en gang for alle, bryte den dumme totimersgrensen under det løpet. Anser det nå som ganske sannsynlig at jeg kommer til å gå på nok en smell. Æsj! Men uansett, i dag fløt det bra. Helt til vi tok av fra E18 og startet på oppoverbakken i Vækerøveien. Beina ble tunge som bly og det føltes tungt, tungt. Jeg klarte sånn noenlunde å holde maska til vi skilte lag - og så tenkte jeg, nå stopper jeg og går. Det ville vært et forferdelig nederlag, jeg har omtrent ikke gått siden første joggetur i 2009, men dette var bare altfor tungt. Det eneste som holdt meg "joggende" - i virkeligheten beveget jeg meg knapt - var tanken på det hersens Skogsmaratonet jeg har meldt meg på i juni. Det består jo utelukkende av sånne stigninger, omtrent. Enden på visa er at jeg ikke gikk, men da jeg nådde toppen var jeg så lettet at jeg nesten gråt (ikke at det skal så mye til for at jeg gjør det). Vel hjemme viste klokka "treningseffekt 5" (oops - "jobber for hardt") etter nærmere 13 km med 178 i snittpuls, og jeg segnet om på sofaen. Endorfinrus, hurra! Støle bein og rygg, hurra!

Min nye løpevenn her på Røa, Tone (dvs., når hun blir ferdig med den dumme skigåingen), tipset om denne artikkelen her om dagen. Hovedpunktet her er at en amerikansk lege har funnet ut at "mye løping for menn og kvinner over 40 år fort kan medføre et rynkete og benete ansikt – et såkalt 'runner's face'". Ok, det høres litt avskrekkende ut ved første lesning, men i virkeligheten er det en fantastisk nyhet. Som Tone la til, vi er jo bare pent nødt til å kompensere for kaloriene ved å spise ekstra potetgull, sjokolade og brie. Jeg startet i går, med uanstendige mengder racletteost. Dere som har løpt i helgen: hold runner's face på avstand i kveld!

Reinspikka data

Jeg har løpt! Hele to ganger siden sist! Hurra, hurra og kryss i taket. Jeg sitter og nyter endorfinrusen foran peisen. Hvis det drøyer lenger enn søndag før neste løpsoppdatering, må en av dere komme og slå meg hardt i hodet med en stump gjenstand - alvorlig talt. Jeg skal slutte å klage og syte, nå er gamleleiligheten tømt, tapeten er borte og rom nymalt, så nå er det egentlig bare å finne tilbake til den gamle rytmen. Det er bare at det ikke er så enkelt... Jeg som pleide å elske å jogge, får plutselig frysninger på ryggen bare av tanken. Kle på seg og gå ut, nå? Kuldegrader og snø, hallo! Neitakk, men potetgull og portvin, jatakk. Så da var det bare å gå tilbake til det grunnleggende og tenke at det er flere grunner til å løpe enn at det er gøy. Kroppen min trenger det, og ikke minst humøret. Dessuten vil Ingalill veldig gjerne ha løpedata i stedenfor interiørbloggtull, så i dag var det bare å hoppe i det. Og det var faktisk bokstavelig talt det som skjedde, da jeg fikk Take On Me på øret ut av døra. Jeg kan gjerne løpe uten musikk, men fy søren, for en piff man får av den rette spillelisten! Jeg fløy ikke akkurat oppover mot Røa og Bogstadvannet, men det gikk greit, og farten var stigende. Utladet klokke ødela statistikken litt (ulempe med fancy klokke med trådløs dataoverføring og god batterikapasitet - man glemmer å lade!), men det ble ca. 6 km i litt over 6-tempo. Aah, så fantastisk. Lørdag: langtur!