Ryeløpet 2013

Jeg må skrive dette blogginnlegget nå, med løpet friskt i minne. Hvis jeg venter en dag eller to, kommer det til å høres slik ut:

"Det var en flott dag i Kongeskogen. Blide arrangører, koselig å stå i dokø, masse løpevenner, litt slitsomt å løpe men jeg gjorde så godt jeg kunne og mer kan man ikke kreve. Jeg er tilbake neste år! Love løping, love Ryeløpet!"

Nei, æsj. Jeg hadde følgende chat-utveksling med min bror i morges:

	Astrid Nome
	Hvorfor er du ikke med på ryeløpet, igjen?
	Torfinn
	Hater det løpet.
	Alt for slitsomt.
	Astrid Nome
	He-he! Feiging!
	Torfinn
	Jepp!

Joooda, jeg visste at 5 km er tungt, og jeg hadde et visst minne om at Kongeskogen er bittelitt kupert. Men ikke så ille, vel? Jeg skulle i hvert fall løpe i 4.50-tempo, og hadde jeg kommet under 24 minutter ville det vært enda bedre. Hallo! Jeg spiste center-sjokolade og en rett-i-koppen-kopp havregrøt til middag på jobb, og tenkte at det var perfekt. Fint vær, hyggelige kollegaer, naboer og løpevenner før start. Fortsatt er alt fryd og gammen. Jeg ble bittebittebittelitt negativ da jeg måtte stå lenge i dokø og nesten ikke rakk å varme opp - dessuten lå startnummerene i en skikkelig anarkistisk rotehaug - men hallo, Ryeløpet koster 150 kr. Man kunne tisset i skogen og man kunne hentet startnummeret på Løplabbet. Fortsatt fryd og gammen, sol og vakker Paradisbukt.

Men så går startskuddet. Og jeg har stilt meg aaaalt for langt bak. Sist jeg løp, i 2010, var det bare noen senete sprekinger og meg som løp. Nå var det stappfullt, og jeg burde ha skjønt at det ville bli kaos i den første oppoverbakken. Jeg regnet med at det bare var bruttotid på dette løpet; og av en eller annen grunn klarte jeg å starte min egen klokke etter startskuddet - men før jeg passerte startstreken. Deretter gikk det i sneglefart oppover, og det tok i hvert fall en kilometer før jeg kunne løpe fritt. Da skjønte jeg at det ville bli vanskelig å ta igjen det tapte, så de derre sub-24-tankene var bare å glemme. Kanskje jeg heller burde fokusere på å... komme i mål? Det var så tungt! Det føltes som om jeg løp i 3.50-tempo, mens klokka viste 5.30. Dusteklokke. Dustesol, dustevarme, dusterøtter, dustebakker. Det eneste positive var vel egentlig at jeg for en gangs skyld klarte å presse meg. Jeg følte at jeg gjorde grimaser hele veien, og ved bakken i Huk-svingen holdt jeg på å kaste opp. Seriøst. Hva gjør man da? Tørker seg rundt munnen og løper videre? Eller kaster startnummeret og henter seg en banan? Jeg funderte på det noen sekunder til den verste kvalmen hadde gitt seg.

Vent, én positiv ting til. Jeg klarte faktisk å plukke folk i oppoverbakkene! Jeg er helt overbevist om at det kommer av alle bakkene jeg har slitt meg oppover sammen med Ingrid som aldri sakker farten uansett.

Min egen klokke viste 25.06. Den startet jeg minst ti sekunder før jeg passerte start, så en slags moralsk pers ble det i hvert fall (og sub-25). Den offisielle tiden vet jeg ikke enda, men den er sikkert på over 26 min. Hvis jeg skreller av minst 20 sekunder for køløping, blir det ikke så ille likevel. Hvis man da ikke ser på snittiden på garminfila, som bare viser 4,75 km og dermed 5.17 min/km. For en nedtur.

Og. Herregud. Så vondt!

Bilde lånt fra min egen blogg for tre år siden. 

Jeg begynner å skjønne at det bare kommer til å gå nedover.

Langtur og nytt stæsj

Det mest spennende først: nytt stæsj. Da lopeskjort.no spurte om jeg ville bli Løpeskjørt-ambassadør og teste ut produkter hadde jeg ikke veldig store samvittighetskvaler med å takke ja. Som de fleste nok har fått med seg har jeg allerede kjøpt et utall skjørt og andre plagg i denne nettbutikken, og kan i utgangspunktet anbefale den på det varmeste. Men det betyr jo ikke at ikke produktene som importeres bør testes - og derfor fikk jeg dette beltet overlevert for noen uker siden:

Drikkebeltet iFitness Hydra har to flasker à 240 ml, er laget i neopren og har både lomme til telefon osv. pluss løkker til to gels. Fra før har jeg brukt et enkelt Perfekta-belte; dette føltes umiddelbart litt tyngre, så jeg var usikker på om det kom til å sitte så godt som det loves i nettbutikken. Og den første gangen jeg prøvde det, skled det litt oppover magen. Men i går, før den ultimate testen - 16 km i forfeeeerdelig varme - strammet jeg det ekstra godt inn for å få det til å holde seg nede på hoftene.

Det var Ingrid og jeg som skulle løpe langtur. Ingrid skulle prøve sitt splitter nye drikkebelte - det holdt i nøyaktig femten meter før hun måtte snu og bytte det ut med mitt gamle Perfekta-belte, fordi flaskene hang løst og klasket (hallo?!). Jeg var spent på om mitt kom til å sitte bedre - og det gjorde det faktisk. Jeg hadde iPhonen i baklomma, så det kjentes litt tungt i begynnelsen, men det rikket seg ikke fra hofta, og flaskene var rimelig greie å få ut og ned igjen underveis. Etter hvert merket jeg ikke beltet i det hele tatt. Hvis jeg tenkte å løpe Badwater Ultramarathon ville jeg antagelig valgt et belte med flere flasker, men for vanlige langturer i vanlige temperaturer holder dette fint. Spesielt synes jeg det er praktisk med lomma (som også har gummiert ekstralomme til bankkort osv.) og ekstra plass til gels. Selv om jeg alltid har vært fornøyd med det gamle beltet mitt kommer jeg nok til å velge dette framover - først og fremst fordi det sitter mer behagelig på, men også på grunn av muligheten til ekstra oppbevaring.

Selv med vannflasker var det tungt å løpe i varmen i går, og jeg slet med høy puls i oppoverbakkene. Men det gikk, og jeg er alltid like lykkelig når jeg står ved Østernvann og vet at det bare er nedover - bortsett fra at denne gangen løp vi oppover igjen når vi var nede ved Fossum, til muren på den andre siden av vannet. Vi endte på 16,2 km, som er lengderekord siden jeg ble fornuftig etter påske. Jeg har sakte men sikkert økt lengden hver uke. Jeg kjente riktignok noen småvondter her og der mens jeg løp, men de er borte i dag, så det kan ikke ha vært noe alvorlig. Snittempo ble på 5.57, som er saktere enn vanlig med Ingrid, men så var det jo varmt. Det er uansett ikke noe anbefalt langturtempo for meg, pulsen blir for høy til det - men hvor farlig kan det være, når man løper tre ganger i uka?

Nå grugleder jeg meg til tirsdagens Ryeløp. Jeg skal perse, jeg må perse. Det bør gå. Men au! Det er kupert! Håper en todagers løpepause gjør meg klar for et skikkelig gjensyn med Kongeskogen.

Holmenkollstafetten osv.

Jeg er så utrolig dårlig til å løpe Holmenkollstafetten. Det er sikkert mange som synes jeg er dårlig til å løpe 5, 10, 21 og 42 km også - men Holmenkollstafetten, der føler jeg meg virkelig som en fisk på land. Får blodsmak i munnen, hoster og harker resten av dagen, og havner likevel under gjennomsnittet på etappen min. Får flashback til idrettsdag og 400-meteren på ungdomsskolen - men da var jeg desidert dårligst i klassen, så litt bedre har det vel tross alt blitt. (Dessuten drakk jeg vin og danset i bryllup til halv tre natten før - skriver av et minutt for det, jeg! Da ser det straks bedre ut.) Jeg løp 11. etappe denne gangen - gjennom Frognerparken - som vel er den minst forferdelige etappen jeg har løpt hittil.

Neste år er jeg antageligvis arbeidsledig akademiker, så da slipper jeg i det minste den torturen der!

Men ellers går det bra med løpingen. Jeg har mistet litt grepet om ukestotaler og statistikk, men tror jeg ligger på 30-40 km i uken, hvorav de fleste blir løpt med høy puls (kortintervaller med Tone, løping i arbeidstiden med Adelheid, kveldsturer med Ingrid...) For ikke å snakke om SRM. Onsdag i forrige uke løp jeg to runder på 32.33, som for meg er kjempefort. Det var ikke behagelig, så jeg gruer meg allerede til 5 km på Ryeløpet, der jeg bare er nødt til å perse hvis jeg skal kunne se meg selv i øynene etterpå.

Jeg var syk i begynnelsen av uka, men det gikk heldigvis over på noen dager. Kan ikke bli syk nå som trening er så moro igjen!

Mer blod! Andre får heroiske skrubbsår etter fall under Råskinnet eller Holmenkollstafetten - jeg faller stående og får så dypt sår at det ikke slutter å blø på flere timer. Kan man bli mindre grasiøs?

I kveld løp Ingrid og jeg en runde på ca. 13 km i 5.45-tempo. Hurra, så fort! sa jeg. Hæ, så sakte? svarte hun. Jeg ligger i hvert fall på sofaen i endorfinrus og gleder meg til neste joggetur.

Sentrumsløpet 2013

Jeg var i elendig form før Sentrumsløpet. Sov dårlig, følte meg utslitt og hanglete, og var ikke minst ganske nervøs. Brukte som vanlig mye krefter på å velge antrekk. Løpeskjørt eller knelang tights? Det ble tights, noe som var helt feil. Jeg velger alltid feil når jeg tar den varmeste varianten.

Før start traff jeg Løpeskjørt-Tone og fikk overlevert noen magneter for å feste startnummeret. Jeg har lurt på hvordan noen små magneter kan være sterke nok til å holde startnummeret helt på plass, men det var de virkelig! Jeg knotet litt med å sette de på i begynnelsen, men så fikk jeg teken - og startnummeret satt på plass, uten at jeg slapp å stikke hull på t-skjorta. Fine var de også! Mine er rosa, men de finnes i mange forskjellige varianter.

Null hull

Med Tone før start

Deretter traff jeg Tone, og en kollega som skulle delta på et løp for første gang. Vi gikk og stilte oss i pulje fire (sub-50). Jeg hadde jo egentlig ingen ambisjoner om å løpe så fort, sub-55 var mer realistisk, men det var helt riktig startpulje likevel - jeg løp faktisk forbi folk hele veien.

Allerede før slottet begynte jeg å hate, og tenkte at jeg kom til å bryte snart, veldig snart. Tenkte på DNF-innlegget jeg skulle skrive. Men rett etter slottsparken så jeg Ingalill, lett gjenkjennelig med fancy caps, og skravlet med henne og etter hvert Tone opp mot Frognerparken. Og så var vi oppe, gitt, de kilometerne jeg hadde grudd meg sånn til var forsert, lett som en lek. Tusen takk, Ingalill, den praten der var både hyggelig og viktig! Tempoet var høyere enn planlagt og jeg følte meg i kjempeform. 3 km passert, 4 km. Beina var superlette og fosset framover. Jeg har aldri hatt det sånn på en tikilometer før, kommer sikkert ikke til å få det igjen heller, men nå bare nøt jeg følelsen. Jeg burde kanskje vært litt mer offensiv og satt opp farten i steden, men jeg trengte så veldig en positiv 10 km-opplevelse. Beina fløt videre, de ble aldri tunge, bortsett fra den siste kilometeren. Jeg ble utrolig motivert av å løpe forbi så mange, spesielt så mange tilsynelatende spreke, unge menn. Et lite stykke før mål så jeg på klokka og tenkte at jeg kaaaaanskje kunne lure meg inn på 51-tallet. Det gikk ikke, men jeg fikk i hvert fall opp farten og pulsen. 52.06 endte jeg på, en tid jeg er strålende fornøyd med. Det er Sentrumsløp-pers for meg, og jeg kjenner at treningen den siste måneden har gitt resultater. Nå satser jeg på sub-50 på Fornebuløpet! Og selvsagt sub-25 på Ryeløpet.

Etter løpet ble det hvitvin med en venninne som debuterte i løpskonkurranse og gjorde det med å  gruse meg. Og kvelden ble avsluttet med en superhyggelig bankett hos løpeglade naboer.

På lettere ben

De dårlige nyhetene først: Det blir ikke noe Edinburgh Marathon på meg. Jeg føler meg så fornuftig at det tyter ut av øra. Den minste antydning til vondt i leggen, og jeg kastet håndklær og alt som var. Det er trist, men samtidig en stor lettelse. Det var på ingen måte optimalt å skulle løpe maraton med et så lite treningsgrunnlag, og det er slitsomt å hele tiden utfordre skjebnen. Så sånn ble det. Jeg reiser fortsatt, og blir naboens støtteapparat isteden.

Heldigvis er det nok av gode nyheter. For det første: Det holdt med fire dagers løpefri for å bli kvitt leggmurringen. For det andre: Jeg har endelig begynt å trene skikkelig på ellipsemaskinen. Etter at jeg nå har lagt opp som maratonløper (mmm) må jeg jo få meg et nytt prosjekt, og hva da med... Oslos Bratteste? Så blir jeg nødt til å trene litt styrke samtidig? Jeg har i hvert fall startet å trene ellipseintervaller for full guffe, og håper motivasjonen holder litt lenger enn en uke. Når snøen forsvinner blir det ukentlige intervaller i Wyllerløypa! (Sa hun.)

Og jeg har debutert på SRMs énrunde. Jeg har aldri løpt annet enn tre runder, og når jeg har kommet i mål har det vært rimelig folketomt. Når man løper én runde må man faktisk stå i kø for å få lest av tiden! Jeg skjønner at jeg må jobbe med tempoet for å komme meg lengre fram i den køen... Jeg brukte litt over 17 minutter, i noe sånt som 5.15-fart. Det gikk helt fint, men jeg kjenner at jeg gruer meg til Sentrumsløpet. Planen er å løpe under 55 minutter, men jeg tror det ikke før jeg ser det. Det vil si, jeg var pessimistisk fram til fredag. Da løp jeg en fin fredagsmorgentur fra Blindern med Adelheid. For første gang siden Fredrikstad maraton i oktober følte jeg meg lett til bens! Det store traktorhjulet slapp plutselig taket og jeg føk bortover. Om det bare kunne føles sånn på lørdag også!

Onsdag denne uken har jeg min debut som medarrangør på SRM. Håper å se mange kjente!

Lette ben, blodig fot. Sånn går det når man ikke klipper neglene!

Marathon de Paris - fra sidelinjen

Jeg har sagt mye pent til fordel for mindre løp de siste årene - Skaubygdaløpet, Fredrikstadmarka rundt, Fredrikstad maraton, Nordmarka skogsmaraton, for å nevne noen - men jeg må nok konkludere med et ja takk, begge deler. Etter å ha vært tilskuer til Paris maraton i helgen har jeg fått blod på tann og ønsker meg et skikkelig gateløp med musikk og stor stemning!

Paris-attitude

Hvorfor ikke gjøre et maraton enda tyngre ved å bære rundt et ti kilos Eiffeltårn

Været var upåklagelig og omgivelsene uslåelige - jentene og jeg stilte oss ved Seinen, rett nedenfor Louvre, ved siden av et storband som skapte liv og røre i timesvis. Vi sto faktisk og så på i to hele timer uten å kjede oss i det hele tatt. Og det selv om vi bare kjente to påmeldte - Treningscamp-Line og Régis. Utrolig nok fikk vi heiet på begge to, selv om det til tider var ganske fullt i løypa.

Régis fikk det tungt på slutten, men var strålende fornøyd

Det aller beste med å stå på sidelinjen er at man kan tilbringe de siste 16 kilometerne slik:

Men nok om ferie og rosévin. Det eneste jeg hadde lyst til etter å ha sett Paris maraton var å løpe, løpe, løpe! I går kveld sto en trappeøkt med Tone & Co. på planen. Trappeøkt høres ut som styrketrening i mine ører, dvs. kjedelig! Alt som ikke kan måles i kilometer er jo bortkastet (nettopp, nå er jeg der igjen). Så Ingrid og jeg skulle ta en liten tur før trappeintervallene. Det ble en lang og slitsom tur fordi vi fikk dårlig tid og jeg klarte å rote oss bort, så da vi kom til trappene var jeg fullstendig knekt og klarte bare fire halvhjertede turer opp og ned. Men totalt sett ble jo økta grei.

Ny løpejakke har det også blitt, og nye joggesko... Og jeg er påmeldt Sentrumsløpet og Oslo halv. Jeg er faktisk litt glad for at det er vår!

Alt med måte

Jeg fikk en e-post etter at jeg la ut forrige blogginnlegg. Vi kan la avsenderen være anonym, siden vedkommende ikke hadde mot nok til å komme med synspunktene sine i en kommentar.

Herregud, Astrid.

"Hittil har jeg altså løpt over 40 km denne uka, og det er bare langfredag!"

Har du ikke lært *noe*?!

Skjerpings! Ro ned. Legg deg på sofaen resten av uka. Du får ikke lov!

Her skal man ikke få lov til å være positiv, nei!  Og jeg er vel ikke født i går? Eller? Jeg skjønner jo at grunnlaget før en maratonoppkjøring kunne vært bedre - men samtidig er jeg innstilt på at med én gang jeg kjenner det minste murr i leggen, bytter jeg over til halvmaratondistansen. Inntil det skjer, får jeg bare forberede meg til maraton som best jeg kan. Og det innebærer en del kilometer i uka. I hvert fall når noen andre stakk av med alle løpegenene i familien!

Så i dag var det klart for langtur igjen, på et-par-og tyve kilometer. For én gangs skyld helt alene, bare meg og ipoden min. Det var helt fantastisk å løpe nedover mot Lysaker i strålende solskinn og alltid like oppmuntrende A-ha på øret. Jeg tenkte på det overstrømmende, superpositive blogginnlegget jeg skulle skrive etterpå. Den følelsen varte i sånn ca. 6 km. Da jeg måtte oppover noen helt ubetydelige oppoverbakker mot Frognerparken steg pulsen selv om jeg holdt uvanlig lav fart. Bedre ble det ikke da jeg skulle videre oppover, forbi Radiumhospitalet og opp Vækerøveien. For en dårlig dag! For en utrolig dårlig form!

Jeg hadde ikke med drikke, men hadde satt en vannflaske i hagen. Det ble en velkommen pause, inkludert en pep-talk fra naboen som var på vei til jobb. Åtte kilometer igjen, det er jo bare den lille runden om Fossum som vi pleier å løpe... Isipisi! Ja særlig, beina skrek og jeg følte meg som en blåsebelg. Prøvde å mane fram bildet av en blid Pål-Helge som syklet ved siden av meg de siste grusomme kilometerne av Fredrikstad maraton - det hjalp litt. Det var jo tross alt ikke så ille, jeg er bare litt uvant med å presse meg. Framme ved Fossum, snur og har en deilig nedoverbakke som får humøret bittelitt opp igjen. Det ble bare 21 km, men jeg er fornøyd med det i dag.

Det blir dessverre ikke noe Fredrikstadløp på meg i år. Régis skal delta på Marathon de Paris søndag, så da blir det Frankriketur i steden. Joa, Paris er vel ok det, og jeg gleder meg til å sitte på fortauskafé og kose meg mens andre pines i helvetes forgård. Men hva er vel Paris mot Fredrikstadløpet? Sol, vår, treningscampere som har tatt turen fra Oslo, heiing på og fra kjente underveis. Nyt det, dere heldiggriser som skal dit!