Tilbake i Oslo

Det er godt å være tilbake i Oslo. Godt å kunne følge norske nyheter, se blomsterhavet og Regjeringskvartalet med egne øyne, samtidig som det er helt grusomt og i det hele tatt ganske vanskelig å begripe hva som har skjedd.

Men som så mange andre synes jeg det er godt å trene når det blir litt for mange vonde inntrykk å fordøye på én gang. Og trening har det blitt mye av den siste uka, faktisk hele 55,7 løpte km. Jeg begynner å innse at Berlin maraton bare er åtte uker unna og at det er på tide å øke innsatsen. Kroppen tåler det fint så langt! Det er litt verre med selvtilliten. Jeg føler at kondisen begynner å komme tilbake, og har kost meg med flere turer i litt raskere tempo enn den tralten jeg drev med en stund. Men jeg begynner å ane hvor utrolig langt 42 km er... Jeg har jo aldri løpt noe i nærheten overhodet. Ifjor høst hadde jeg en tur på 26 km, og i dag skulle jeg prøve meg på 24. I går lovte yr.no meg overskyet og regn fra kl 11 til 14, og det passet jo perfekt for langturen min. Jeg fylte drikkesekken med nesten 2 liter vann og pakket ned en gel (har aldri prøvd det før). Satte avgårde mot Sandvika, som viste seg å være nøyaktig 12 km unna, så det passet jo perfekt. Startet rolig og bekymret meg ikke altfor mye over at regnet så ut til å være veldig forsinket. Den eneste bekymringen var drikkesekken, som gnagde fryktelig inn i høyre skulder (selvfølgelig hadde Noen vært og justert på snorene siden sist!). Men jeg slipper jo sekk i Berlin, så det problemet kan jeg i hvert fall bare smile av. Det var verre med varmen. Å, så tungt. Ikke et vindpust. Dessuten var løypa veldig mye mindre flat enn jeg trodde - den gikk faktisk bare oppover, i begge retninger? Merkelig. Jeg kom meg greit til Sandvika, der jeg stoppet et par minutter for å få i meg den utrolig ekle gelen. Og deretter var det egentlig bare tungt og slitsomt. Vannet tok slutt 5 km hjemmefra. Og de siste kilometerne tenkte jeg bare: Hvordan i alle dager skal jeg kunne klare 18 til? Forhåpentligvis blir det ikke så varmt i Berlin, og jeg har fortsatt noen uker på meg til å øke lengden på langturene. Men jeg skal innrømme at akkurat nå gruer jeg meg ikke så lite...

Da jeg kom hjem fra ferie lå en gave og ventet fra min snille storebror:

Den er fantastisk morsomt skrevet. Mer kommer når jeg er ferdig med å lese!

For detaljer om alle treningsøktene de siste ukene, se loggen min på jogg.se. Flere av dere som er der, forresten?

Topptur og motbakketrening

Forrige uke satte jeg løperekord. 47 km! Veldig fornøyd med det, med tanke på at jeg må ut klokka syv for å holde ut varmen. Søndagens totimerstur var blytung. Beina var som tømmerstokker, og jeg hadde både traktorhjul og en hel traktor å dra på fra første stund. Etter en halvtime var jeg på gråten og ville bare gå hjem. Men jeg klarte å holde ut, og etter halvannen time (!) løsnet det utrolig nok. Det var heldigvis feriens eneste langtur, denne uken skal jeg løpe testløp, 10 km. Det kommer ikke til å gå veldig bra, aldri i verden om jeg klarer å gi alt her nede, men det får så være.

Leggene tålte fint all løpingen forrige uke, men jeg har følt meg støl og tung i flere dager. Dessuten kjenner jeg det fortsatt litt i kneet etter Nordmarka halvmaraton. Æsj, at det alltid skal være et eller annet!

Nå er Régis og jeg på en tredagers tur i fjellheimen nord for Nice (med barn og besteforeldre trygt plassert på stranda). Det betyr fotturer på dagtid, men også litt mer utskeielse ved matbordet på kveldstid. Vi bor i en liten landsby som heter Saint Martin de Vésubie og som er omringet av mange høye fjelltopper. I går regnet det og var iskaldt, så da ble det bare en liten tur iført svigermors regnponcho. I dag skinte solen igjen, så da var det tidlig ut og opp for å bestige en fjelltopp på 2496 meter: Cime de la Vallette. Fantastisk natur – spisse fjelltopper på alle kanter, og utsikt over Middelhavet og hvite strender langt sør. Turen tok ca. fire og en halv time og var en fin, rolig treningsøkt med mye bratte stigninger.



Regn i går...



...sol i dag!

 

Gårsdagens løpetur ble også en motbakkeøkt. Régis skal absolutt kombinere all trening med sightseeing, så da ble det å jogge/gå opp en nesten loddrett fjellvegg til en grotte (som vi aldri fant).

I morgen blir det bare en kort fottur før vi drar tilbake til Fréjus. Fredag løper jeg intervaller, og søndag skal jeg prøve meg på en litt rask tikilometer (starter i 5.15-tempo og ser hvordan det går).

Hurra for Edvald og Thor, forresten! Det er gøy å være norsk i Frankrike nå…

Sør-Frankrike og prosjekt "askese"

Jeg skriver "askese" med anførselstegn, for alle vet jo at det er umulig å leve asketisk på ferie et sted med så mye godt. Men ifjor sommer tok jeg for meg av alle goder som om hver dag var min siste, og det har jeg ikke lyst til å gjøre igjen i år. God mat og drikke (av den usunne typen) er i grunnen motsatt av løping: Deilig på kort sikt og ubehagelig på lang sikt. Så i år følger jeg noen kjøreregler: 1) Ikke ost mer enn én gang om dagen 2) Måtelige mengder vin, helst bare én gang om dagen 3) Kun én porsjon av alt annet enn grønnsaker 4) Ikke spise dessert for å være høflig (jeg er ikke noe dessertmenneske). Det burde fortsatt være rom for endel utskeielser... Men jeg fikk omgangssyke etter to dager her nede, så foreløpig har kaloriregnskapet uventet nok gått i minus!

Jeg har foreløpig droppet ideen om å skrive meg inn på helsestudio, siden det tross alt blir mer tungvindt enn å bare knyte på seg joggeskoene hjemme i stua, og siden ferien tilfeldigvis faller sammen med en rolig periode i treningsprogrammet. Dessuten er det ikke fullt så varmt som i fjor, så jeg skal prøve å holde ut den stekende sola. Første tur gikk overraskende fint, 70 min rolig løping. Jeg tok en tur ned til stranda for å få litt lufting, og fikk god underholdning på kjøpet. Først løp jeg forbi en hel bataljon soldater i uniform. Et par hundre meter lenger bort møtte jeg kommunens livreddere/brannmenn som varmet opp i bar overkropp, og da jeg kom tilbake til soldatene var de i ferd med å kle av seg, slik at jeg måtte brøyte meg gjennom et hav av muskuløse, solbrune kropper. Det fikk meg nesten til å glemme den sterke sola et lite øyeblikk...

Turte dessverre ikke fotografere alle de muskuløse overkroppene...

Men stranden var fin, den også

Så en dag oppkast, en dag hvile, og klar for intervaller i morges. Klokka åtte var jeg ute av døra, og for en gangs skyld var det litt overskyet og frisk. Det var tungt å løpe fem femminuttsintervaller, spesielt de som gikk i motvind, men det gikk. Jeg er utrolig fornøyd med at jeg greier å trene ute her (tredemølle er jo tross alt veldig kjedelig), og jeg er enda mer fornøyd med å få opp tempo bittelitt. Men jeg tror ikke intervalltrening rett etter omgangssyke er å anbefale, jeg var fullstendig tom etterpå og orket knapt å jogge hjem...

I går var vi forresten en tur på Décathlon, Frankrikes svar på XXL, bare bedre og billigere. Der kjøpte jeg masse løpesokker, sportsbehåer osv., men det jeg er aller mest fornøyd med brukte jeg i dag: drikkesekk og caps. Drikkesekken rommer 2 l, har plass til andre ting men er likevel liten og nett, og kostet 19 euro (!). Capsen er lett og luftig, og selv om den er svart, var den ikke altfor varm. 5 euro (!).

Beklager lite kommentering fra min side for tiden -  jeg har veldig begrenset internettilgang her (og det er like greit!). Men det kommer!

På pub med Harry Hole

Jeg har vært på konferanse i Manchester noen dager. De fleste måltidene ble inntatt på pub, og jeg leste nesten ut Panserhjerte. Neppe anbefalt maratonmat, men jeg fikk i det minste i meg erter:

Det ble noen støle dager etter Nordmarka halvmaraton. Spesielt oppe på siden av lårene. Søndag fikk jeg vondt i leggen igjen, men tok det helt med ro. Jeg visste veldig godt at det kom til å dukke opp igjen etter den voldsomme nedoverbakken i for raskt tempo. Jeg kommer til å ta det pent framover nå, med rolig fart og kontrollert teknikk. Tirsdag var ubehaget helt borte, og har ikke kommet tilbake igjen. Det er i grunnen greit å bli kjent med grensene for hva beina tåler.

Jeg har faktisk vært mer bekymret for tærne. De ble fryktelig vonde underveis i halvmaratonet, ettersom føttene svulmet opp. Jeg er litt skuffet over det, jeg trodde at Glidene mine var store nok, og tenker at det er ganske sannsynlig at det samme skjer igjen i Berlin med den dobbelte distansen. I dag løp jeg derfor med fjorårets Sauconyer, som bare har blitt brukt på Sats det siste halvåret. De er nemlig litt store vanligvis, og løpsfølelsen er helt elendig. Skikkelige klamper om foten. Men i dag var de akkurat passe for de hovne føttene mine - og tunge sko er vel kanskje å foretrekke framfor vonde tær i 42 km? Hm.

Tilbake til Manchester. Tirsdag var dagen da jeg rakk å presse en joggetur inn i konferanseprogrammet. Men det var også dagen da jeg var sliten, kald, trodde jeg holdt på å bli syk, og ikke minst grudde meg noe helt forferdelig til innlegget jeg skulle holde dagen etter. Jeg hadde ikke lyst til å jogge (det er lenge siden sist!). Men jeg var nødt, for å få ukesprogrammet til å gå opp, så mantraet ble "Don't think, run" da jeg startet på måfå langs en traffikert vei midt i sentrum. Det ble mye eksos, men uansett, så deilig det var! Etter 40 min/6 km tok jeg en varm dusj, krøp under dyna med Harry og en sjokolade, og grudde meg mye mindre til foredraget. Som jeg pleier å si: Jogging kurerer alt!

Byttelåner garminklokke med Régis! Må si jeg liker 405 ganske godt, bruker den nemlig som vanlig klokke også.

Lørdag reiser vi til Sør-Frankrike. Jeg har tenkt mye på hvordan det skal gå med løpingen der, i fjor ble det jo en fiasko, selv klokken syv om morgenen var sola rett og slett for sterk til at jeg kunne trene. I år er det viktig for meg å følge maratonprogrammet ganske nøye, og i hvert fall ikke skulke unna langturene. Så akkurat nå er jeg kjempelettet, for vi har funnet et treningsstudio rett ved leiligheten der jeg kan løpe på tredemølle for en rimelig penge. Resten av familien drar i forveien til stranda, og jeg finner dem der og hopper ut i sjøen etter en økt i behagelig innetemperatur. Så da er det bare å glede seg til ferien. God sommer, alle sammen!

Nordmarka halvmaraton - gogogo!

Treningscamp-gjengen ankom Damtjern i god tid før start. Det var forferdelig kaldt, helt utrolig kaldt til å være juli (!), og vi hutret mens vi diskuterte i det uendelige om det holdt med t-skjorte og shorts, om det var best å løpe med musikk, om lissene var knytt hardt nok, om det kom til å gå bra og så videre og så videre. Til slutt gikk heldigvis startskuddet. Jeg hadde studert løypeprofilen godt på forhånd, og var innstilt på en hard start, deretter en del nedoverbakker, og så en ganske jevn avslutning. Jeg skulle starte rolig. Husk forutsetningen min for å delta: Jeg ville på død og liv unngå å ende fullstendig sprengt, blå i ansiktet og med magetrøbbel, i en grøft langt inne i Krokskogen. Derfor var det lav puls som måtte til, i hvert fall i begynnelsen. Jeg så for meg 6.30-tempo i bakkene, raskere nedover, og håpet å komme i mål under 2.15.

Men så gikk det så uventet greit! Bakkene var jo skikkelig fislete sammenlignet med dem opp til Ullevålseter. Dessuten var det en nedoverbakke etter hver stigning. De fleste km gikk på under 6. Det var jo ikke meningen? Men puls og bein føltes bra, så det var fristende å smi mens jernet var varmt.

Ved vending ca halvveis begynte jeg plutselig å kjenne det. Beina ble tunge. Å nei, så hadde jeg gått i fella igjen! At jeg aldri lærer at det er forskjell på en ti-kilometer og en halvmaraton… Men jeg var flink mentalt i dag, jeg hadde på forhånd bestemt meg for å se på løpet som fire deler à 5 km, akkurat som i Fredrikstadløpet. Der gikk de to første rundene veldig greit, den tredje var et rent helvete, mens den fjerde gikk greit fordi jeg nærmet meg mål og fikk ny energi av det. I dag buttet det også hardt i mot fra ca. 12-13 km, da det plutselig ble veldig kupert igjen, mye brattere enn jeg var innstilt på. Beina ble pinnestive, og jeg måtte gå et par skritt her og der. Heldigvis hadde jeg en liten nødløsning for å få opp humøret: ipoden på armen. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å løpe uten musikk, men ville teste ut hvordan det var å løpe med høretelefonene rundt halsen (for jeg kommer neppe til å høre på musikk i 42 km i Berlin). Etter 13 km var det fantastisk godt å ta dem på seg, og det var selveste Carla Bruni som reddet meg med sin Chanson triste. Bakkene flatet ut, motvinden var frisk og deilig, melkesyra slapp taket og det var deilig å løpe igjen. Snittempoet var utrolig nok fortsatt under 6 min/km, og jeg tenkte at jeg fikk gjøre mitt beste og holde farten oppe helt inn til mål. Det var tungt, men ikke umulig. Jeg forsøkte å bruke ”triks” jeg har lest om for å fokusere på annet enn de tunge beina. ”Observer alt det vakre rundt deg som om du satt i stua og så på en film” var et tips jeg leste om i går, for eksempel. Tja, jo da. Det var jo pen natur langs løypa i dag, men det er kanskje grenser for hvor mye du kan få ut av å studere grantrær inngående? Bevares, de har forskjellige grønnsjatteringer og alt. Men jeg ble plutselig litt glad for at jeg skal løpe maraton i Berlin, med mye å se på, med folk langs løypa…

 Jeg kom meg uansett gjennom kilometer etter kilometer. Den siste var lang, jeg var varm og tørst, og angret på at jeg ikke hadde tatt med badedrakt – kanskje jeg bare skulle dukke uti Damtjern med bunaden på? Noen hundre meter igjen, jeg prøver å spurte – nei, en bakke rett før mål! Hvor ubarmhjertig er ikke det?! Men over streken kom jeg, etter ca. 2.05.55.

Jeg er utrolig fornøyd. Jeg løp like raskt som på det paddeflate Fredrikstadløpet i fjor, og det betyr at formen endelig har kommet seg litt etter mange måneder med ingen eller lite løping. Jeg bryr meg virkelig ingen ting om at jeg fortsatt ikke er under 2-grensen, det eneste som betyr noe er at jeg kan løpe normalt og delta på halvmaraton igjen. Det var så gøy! Selve arrangementet gikk fint for seg, ikke noe å si på det, og pluss for t-skjorte og for at jeg attpåtil vant enda en t-skjorte som uttrekkspremie!

- Og det aller beste var vel å reise ut dit og delta sammen med seks andre koselige Treningscampere. Takk for skyss og hyggelig selskap, Gøril, Lise Marit og dere andre!



Det beste er jo bilturen hjem...