Generalprøve

Siste treningsøkt før søndagen er gjennomført. Den ble ikke spesielt vellykket. Begge leggene var veldig vonde, og jeg kjenner at intervalltrening er det verste jeg kan gjøre mot dem. Etter fire enkle og en dobbel runde, pluss to litt raske oppvarmingsrunder, fikk jeg nok av smertene og dro hjem. Fram til søndag skal jeg bare gå i joggesko, ligge på sofaen med is på bena, ikke spurte etter bussen... (I tillegg var formen elendig i dag, har sjelden følt meg tyngre i kroppen eller mer negativ i hodet - herlig generalprøve!)

Men tidligere i dag begynte jeg å glede meg til søndagen, til den spesielle stemningen, til sitringen før start, til den fantastiske følelsen etterpå -. Hvis jeg ikke får altfor vondt tror jeg det blir en fin opplevelse selv om jeg ikke skulle klare å løpe noe særlig raskere enn i Fredrikstad. De siste dagene skal jeg bruke til å glede meg, forberede spillelister og ikke minst pønske ut logistikken i forhold til barnevakt osv.

Aftenutgaven av Aftenposten hadde et oppslag om Treningscamp i går. Jeg har ikke sett papirutgaven med bilde osv., men artikkelen ligger også på nett. Her gjengis intervjuet med meg: "Nome synes det kan være både tungt og slitsomt å løpe lange etapper, mot slutten av løpene synes hun det kan gjøre direkte vondt. - Men det er veldig inspirerende å løpe. Og det er viktig å sette seg mål. " Ha ha, hvor mange gullkorn kan man få inn på tre setninger? Jeg får jammen sagt det! Ellers var det en morsom artikkel, og Treningscamp har igjen fått velfortjent reklame.

I fin stil ytterst til høyre... Foto: Aftenposten

Høstens høydepunkt?

Om en uke er jeg akkurat i gang med det som har vært høstens høydepunkt, i hvert fall løpsmessig - Oslo (halv)maraton. Det ser ut til at leggene nå er såpass gode at jeg kan regne med at det går helt fint, selv med det tilbakefallet jeg hadde tidligere i uka.

Jeg må fortsatt stå ved at målet er å komme meg under to timer. Det synes jeg absolutt jeg burde klare, tatt i betraktning alle de timene jeg har jogget det siste året. Likevel føler jeg at målet virker vanskeligere å oppnå enn jeg hadde trodd. Jeg har ikke blitt nevneverdig raskere eller sterkere det siste halve året i hvert fall. Under to timer tilsvarer en snittid på 5:40, noe jeg faktisk synes er ganske raskt på en så lang strekning! Gøteborgsvarvet ligger smertefullt i minnet selv om jeg forsøker å slette det fra hukommelsen. Én ting er at jeg fikk magetrøbbel og måtte gå den siste tredjedelen - det skal jeg gardere meg mot ved å unngå kaffe på forhånd, ikke helle i meg store mengder sportsdrikk, og ikke minst ved ta en imodium-tablett. Noe annet er at jeg ble fryktelig sliten av å presse ned mot 5:45 den første mila, og at jeg uansett ville gått på en smell etter hvert. Nå var det riktignok veldig varmt, og jeg takler sol dårlig. Så det er kanskje håp om at jeg vil tåle farten bedre på en kjølig dag i en flatere Oslo-løype. Men å starte i 5:30-tempo som Siri har foreslått, for å ha noe å gå på, det er jeg litt skeptisk til. Redd pulsen da vil skyte til vers med en gang og gjøre meg stiv altfor tidlig. Hvorfor er det så vanskelig å løpe raskt? Eller er jeg bare feig som ikke orker tanken på å få det vondt underveis?

Så veldig farlig er det uansett ikke. Jeg ble intervjuet av en journalist fra Aftenposten før onsdagens Treningscamp, og han var tydeligvis veldig lysten på at jeg skulle snakke om hvor viktig konkurranseaspektet var for meg, at jeg på død og liv ville slå treningskamerater, egen pers osv. Jeg tror han ble ganske skuffet da jeg påsto at det betydde forholdsvis lite for meg. Jeg gleder meg til å delta neste søndag, og jeg befinner meg faktisk fortsatt på det stadiet der det føles som en seier å kunne løpe så langt. Klart jeg håper på en viss framgang etter endel trening - men treningen er nå fortsatt det viktigste. Så det så.

Fredag fikk jeg meg en fin morgentur på Bygdøy. Jeg skulle presentere prosjektet mitt for kollegaer senere på dagen, og orket ikke tanken på å grue meg i flere timer. Dessuten var det evigheter siden jeg hadde løpt på egenhånd, bare meg og spillelisten min! Beina var tunge, uvant med tre turer på fire dager etter mange uker med lite jogging. Men det var så deilig! Og leggene trives tydeligvis veldig godt i Saucony-skoene. Jeg har kjent lite til det etterpå, og i dag løp jeg 12 km med Torfinn og Hanne, ca. halvparten på asfalt. Det gikk helt fint. Takk og pris! Nå skal jeg ta det med ro den kommende uka - bare én økt, raske intervaller på Treningscamp.

Morgenstemning på Bygdøy

Fredagsøkten (sorry Ingalill, glemte å stille inn på km-laps)

Søndagsøkten (idem)

Ett skritt fram og ett tilbake

Det har blitt mye bloggsyting i det siste. Her kommer mer.

Tirsdag begynte jeg plutselig å kjenne det i venstre legg igjen. Ikke veldig vondt, men nok til at det var litt ubehagelig å løpe Bygdøy rundt. Jeg kjente det godt på intervallene i går også, og i dag er det tilbake til joggesko på jobb... Det gjør vondt hver gang jeg setter foten i bakken, og spesielt når jeg går i trapper. Akkurat nå har jeg mest lyst til å gråte. Det er ikke så farlig om halvmaratonet neste uke ikke blir optimalt på grunn av dette, jeg er bare så lei meg for at jeg ikke kan ta på joggeskoene og stikke ut en tur når jeg føler for det. Spinning og svømming er også gøy, men begge deler innebærer mye mer planlegging og ekstra tidsbruk. Jogging er perfekt, jeg elsker det, og nå kan jeg åpenbart ikke gjøre det så mye lenger. Men jeg er jo "heldigvis" ikke alene om å streve med lignende plager... Vi får danne et gråtekor.

I tillegg er jeg blitt forkjølet. Ligger våken om natten fordi det er så vondt å svelge, og føler meg generelt elendig. Likevel kom jeg meg på intervalltreningen i går, og den var av de bedre jeg har vært på! Jeg var nemlig så smart at jeg tok noen snarveier her og der, og stilte ingen krav til meg selv på forhånd. Det gjør alt så mye lettere! Det at runden ble 20-40 meter kortere gjorde at jeg holdt raskere tempo enn vanlig (4:30-4:40 mot vanlige 4:45 - 4:55). Uten at jeg følte meg så kjørt som vanlig. Tror jeg må bli flinkere til å ta snarveier når det går tungt, for å få opp motivasjonen!

Veldig hyggelig å ha med to gode, gamle Fredrikstad-venninner - Hilde og Marthe (sistnevnte kom éns ærend fra Ås!) Det er morsomt at skravling rundt Canepaen er byttet ut med pulsklokkesnakk :-)

Fikk forresten fin løpejakke i posten denne uken - innmeldingsgave fra iForm. Veldig lett og luftig jakke fra Craft, tror jeg kommer til å bli fornøyd med den! Det har kommet et kaldere drag i luften og jeg innser at det røyner på for kort shorts nå...

Jentetur

Nå har vi gått inn i den nest siste treningsuka før Oslo (halv)maraton, og jeg har skjønt såpass som at det er tid for å hvile og hente energi. På løpeprogrammet til Anders Szalkai gjenstår det faktisk bare tre løpeøkter! Jeg skjønner tanken bak, men siden det har blitt såpass lite løping på meg den siste måneden tror jeg nok at det blir et par ekstraturer - bare sånn for kosens skyld...

Siri og Astrid på kosetur

Siri foreslo Treningscamp-joggetur på Bygdøy, og jeg meldte meg selvfølgelig på. Vel hjemme fra jobb i dag angret jeg en smule - kroppen var tung, hodet var tungt, skuldrene verket... Jeg har tre frister på jobb denne uken, og jo mer jeg må knastre intenst på tastaturet, jo vondere blir skuldre og armer. Det var jo i grunnen derfor jeg begynte å trene for vel et år siden; jeg har ikke vært plaget på veldig lenge, men to artikler og én presentasjon på samme uke er tydeligvis i overkant av hva nervene mine tåler! Så selv om jeg egentlig bare ville gå ned for telling og krype under dyna, visste jeg at den beste medisinen mot smerter og stress ville være å komme seg ut på en Bygdøyrunde. Den ble ikke så lang, og heller ikke så rask - men det var nok til å få den deilige godfølelsen! En varm dusj hjalp også mot de verkende skuldrene, og snart skal jeg tenne i peisen og drikke te, mens jeg lytter til regnet som trommer mot vinduene og tenker på Janicke som løper 20 km akkurat nå :P

Verdens beste lørdag

Jeg kan ikke tenke meg en bedre lørdag enn dette. Etter en særdeles hektisk uke med tusen ting å huske på og få tid til - når man strengt talt ikke har tid til overs - har vi absolutt ingen planer for resten av lørdagen, annet enn å pusle litt hjemme og kose oss inne i gråværet sammen med ungene. Og ekstra bra er lørdagen blitt etter at jeg har løpt en tur på 14 km sammen med ti andre! Treningscamp-Kristine fungerte som organisator og bussjåfør (tusen takk!) - hele 6 stykker var vi i bilen hennes: Kristine, meg, Siri, Pål, Christopher og Lise Marit. Ved Fossum klubbhus møtte vi også Birgit, Ingebjørg, Ingunn, Christine, Maria og Oddvar. En kjempegjeng på tur!

Noen hadde ikke fått nok av ulendt terreng etter Nordmarkstravern, så de valgte å løpe oppover på en skogssti. Vi andre løp grusveien oppover mot Brunkollen. Det var en tur på ca. 7 km med 263 høydemeter. Ganske mye, men jeg var innstilt på at det skulle være mye brattere, så det føltes helt greit. Dannet en rolig midt-tropp sammen med Christopher; veldig hyggelig og akkurat passe tempo. Nedover gikk det veldig greit og tempoet ble skrudd opp en del. Vel tilbake ved Fossum klubbhus etter 13,9 km skulle jeg nesten ønske at turen var litt lenger! Leggene var ikke vonde overhodet, jeg kjenner nå at jeg har fått belønning for tålmodigheten de siste ukene. Jeg har nemlig ikke løpt i det hele tatt siden forrige lørdag (det ble svømming mandag og spinning-intervaller onsdag i steden).

Jeg føler meg kjempepriveligert som har så mange hyggelige mennesker å løpe sammen med! Det er en veldig god stemning blant Treningscampmedlemmene, og jeg setter utrolig stor pris på å ha blitt kjent med dem alle. Det lover godt for treningsmotivasjonen framover!

Frossenfisk

Ny time hos massør/kiropraktor i går kveld (Cooper-testen måtte dessverre vike). Jeg har kjent fint lite i leggene etter lørdagens ut-på-tur-aldri-sur-løp, så jeg var veldig klar for en oppmuntrende tilbakemelding. Det fikk jeg! Venstre legg er friskmeldt, mens det bare var bittelitt hevelse og smerter igjen i høyrebenet. Jippi! Da har jeg omsider lært at jeg må gjøre som mora mi (Siri i denne kontekst) sier: erstatte løping med spinning osv. med én gang sånt skjer.

Men hevelsene forsvant også veldig fort da jeg begynte å dekke dem med frysevarer - i stedenfor å investere i noe mer profesjonelt - det har blitt mange fiskemiddager på oss i det siste! Ikke dumt å være stipendiat når man har belastningsskader, da kan man nemlig ha teori i fanget og fisk på benet:

Tigerbalsam-marinert laks - yammi!

Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg skal tørre å trene intervall i morgen - lurer på om det kanskje er litt tøffere for bena enn en lett joggetur.

I går fikk jeg også tid til to tredjedels triatlon-trening; sykle til Domus Athletica og svømme med hodet under vannet. Tørrtreningen har fungert bra:

Styrketreningen på Treningscamp har jammen gitt resultater!

Dessverre var det altfor mange mennesker i bassenget, så etter 1000 m ga jeg opp og trente litt styrke i steden. Sykkeltreningen var mer effektiv - mitt gamle vrak fra 1970 skrangler og skjener og rister, og å sykle fra Skøyen til Forskningsparken var omtrent like slitsomt som å løpe Halvtravern (bittelitt overdrevet). Blir nok ikke noe triatlon med det første, nei.

Hadde kommet meg raskere til Blindern med denne

Halvtravern

Uka begynte som kjent så dårlig den kunne begynne, med konstatering av betennelse i begge legger. Men massøren hadde mirakelhender og ti dagers løpehvile gjorde tydeligvis susen; torsdag og fredag følte jeg meg så bra at jeg turde ta sjansen på å stille i Halvtraveren likevel. Hevelsene var gått ned og smertene så godt som forsvunnet.

Sammen med Janicke og Mona før start. Foto: Janicke Ekelberg

Ved Sognsvann traff jeg Janicke og Mona fra SkiLøperne. Veldig hyggelig! Vi ble busset til Skar og hadde en liten time i solen sammen med bl.a. Kristine, Lise Marit, Åshild og Randi Helen fra Treningscamp. Veldig hyggelig med så mange kjente! Jeg var ikke særlig nervøs før start - men burde kanskje vært det. Hadde jeg studert løypeprofilen godt nok? Fytterakkern. Det gikk opp, opp, opp. Og ikke bare gikk det oppover, men utenom stier og veier. Jeg skjønte etter et par kilometer at jeg aldri har løpt ordentlig terrengløp før, og at jeg bare kunne glemme å løpe i det tempoet jeg hadde forestilt meg. Fin natur og morsomt med en annerledes opplevelse - men fryktelig slitsomt, og litt irriterende å aldri komme inn i en god rytme. Flyten blir helt borte når man hele tiden må hoppe over bekker, synker ned i gjørme og må krabbe loddrett oppover (føltes det som). Men jeg presset meg ikke mer enn at jeg var fryktelig blid, noe som ga meg den tvilsomme æren å være med i kondisreportasjen:

Foto: Silja. S. Amundsen

Noen kilometer fra mål ble jeg tatt igjen av en sliten Torfinn som løp den fulle strekningen. Han hadde kramper i begge legger og vondt i kneet - og 15 kilometer mer enn meg bak seg og en snittid som var 1,5 min bedre per km enn meg - likevel syntes lillesøster det var fryktelig deilig å dra fra ham på slutten :-)

Takk til Maria, Silja, Adelheid og Kristine for tiltrengt heiing på slutten - og gratulerer til Lise Marit for en imponerende innspurt... Jammen gruset du meg! Gratulerer også til Siri som karret seg gjennom 30 km kupert skog.

Leggene har virket helt fine resten av dagen. Jeg er kjempelettet og håper det verste er over! Men det blir nok litt spinning på meg framover også, til jeg er helt sikker på at jeg igjen kan finne flyten på asfalten.

Særdeles lav hastighet - men pulsen var høy nok!