lørdag 2. juli 2011

Nordmarka halvmaraton - gogogo!

Treningscamp-gjengen ankom Damtjern i god tid før start. Det var forferdelig kaldt, helt utrolig kaldt til å være juli (!), og vi hutret mens vi diskuterte i det uendelige om det holdt med t-skjorte og shorts, om det var best å løpe med musikk, om lissene var knytt hardt nok, om det kom til å gå bra og så videre og så videre. Til slutt gikk heldigvis startskuddet. Jeg hadde studert løypeprofilen godt på forhånd, og var innstilt på en hard start, deretter en del nedoverbakker, og så en ganske jevn avslutning. Jeg skulle starte rolig. Husk forutsetningen min for å delta: Jeg ville på død og liv unngå å ende fullstendig sprengt, blå i ansiktet og med magetrøbbel, i en grøft langt inne i Krokskogen. Derfor var det lav puls som måtte til, i hvert fall i begynnelsen. Jeg så for meg 6.30-tempo i bakkene, raskere nedover, og håpet å komme i mål under 2.15.

Men så gikk det så uventet greit! Bakkene var jo skikkelig fislete sammenlignet med dem opp til Ullevålseter. Dessuten var det en nedoverbakke etter hver stigning. De fleste km gikk på under 6. Det var jo ikke meningen? Men puls og bein føltes bra, så det var fristende å smi mens jernet var varmt.

Ved vending ca halvveis begynte jeg plutselig å kjenne det. Beina ble tunge. Å nei, så hadde jeg gått i fella igjen! At jeg aldri lærer at det er forskjell på en ti-kilometer og en halvmaraton… Men jeg var flink mentalt i dag, jeg hadde på forhånd bestemt meg for å se på løpet som fire deler à 5 km, akkurat som i Fredrikstadløpet. Der gikk de to første rundene veldig greit, den tredje var et rent helvete, mens den fjerde gikk greit fordi jeg nærmet meg mål og fikk ny energi av det. I dag buttet det også hardt i mot fra ca. 12-13 km, da det plutselig ble veldig kupert igjen, mye brattere enn jeg var innstilt på. Beina ble pinnestive, og jeg måtte gå et par skritt her og der. Heldigvis hadde jeg en liten nødløsning for å få opp humøret: ipoden på armen. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å løpe uten musikk, men ville teste ut hvordan det var å løpe med høretelefonene rundt halsen (for jeg kommer neppe til å høre på musikk i 42 km i Berlin). Etter 13 km var det fantastisk godt å ta dem på seg, og det var selveste Carla Bruni som reddet meg med sin Chanson triste. Bakkene flatet ut, motvinden var frisk og deilig, melkesyra slapp taket og det var deilig å løpe igjen. Snittempoet var utrolig nok fortsatt under 6 min/km, og jeg tenkte at jeg fikk gjøre mitt beste og holde farten oppe helt inn til mål. Det var tungt, men ikke umulig. Jeg forsøkte å bruke ”triks” jeg har lest om for å fokusere på annet enn de tunge beina. ”Observer alt det vakre rundt deg som om du satt i stua og så på en film” var et tips jeg leste om i går, for eksempel. Tja, jo da. Det var jo pen natur langs løypa i dag, men det er kanskje grenser for hvor mye du kan få ut av å studere grantrær inngående? Bevares, de har forskjellige grønnsjatteringer og alt. Men jeg ble plutselig litt glad for at jeg skal løpe maraton i Berlin, med mye å se på, med folk langs løypa…

 Jeg kom meg uansett gjennom kilometer etter kilometer. Den siste var lang, jeg var varm og tørst, og angret på at jeg ikke hadde tatt med badedrakt – kanskje jeg bare skulle dukke uti Damtjern med bunaden på? Noen hundre meter igjen, jeg prøver å spurte – nei, en bakke rett før mål! Hvor ubarmhjertig er ikke det?! Men over streken kom jeg, etter ca. 2.05.55.

Jeg er utrolig fornøyd. Jeg løp like raskt som på det paddeflate Fredrikstadløpet i fjor, og det betyr at formen endelig har kommet seg litt etter mange måneder med ingen eller lite løping. Jeg bryr meg virkelig ingen ting om at jeg fortsatt ikke er under 2-grensen, det eneste som betyr noe er at jeg kan løpe normalt og delta på halvmaraton igjen. Det var så gøy! Selve arrangementet gikk fint for seg, ikke noe å si på det, og pluss for t-skjorte og for at jeg attpåtil vant enda en t-skjorte som uttrekkspremie!



- Og det aller beste var vel å reise ut dit og delta sammen med seks andre koselige Treningscampere. Takk for skyss og hyggelig selskap, Gøril, Lise Marit og dere andre!


Det beste er jo bilturen hjem...



19 kommentarer:

  1. Så utrolig gøy Astrid!! Gratulerer masse med god løpsopplevelse og kjempefin tid. Jeg er ikke i tvil om at du går under to timer i en raskere løype:-)

    SvarSlett
  2. Bra gjennomført, og god tid, særlig terrenget tatt i betraktning!

    SvarSlett
  3. Gratulerer med gjennomført løp! Må være en herlig følelse å ha gjennomført det så bra!

    SvarSlett
  4. Gratulerer Astrid! Kjempegøy å lese!

    SvarSlett
  5. Wow, det hørtes ut som en helt utrolig herlig løpsopplevelse! Så bra at bein og kropp var i god flyt! Neste år SKAL jeg være med.

    Men hvordan var været?

    SvarSlett
  6. Og jeg misunner deg to kule t-skjorter... *sukk*

    SvarSlett
  7. BRA!! Så gøy; grattis!! ;-) ai ai, dette lover veldig bra Astrid!

    SvarSlett
  8. Hurra, hurra for Astrid! Jeg regner med at du suser opp bakkene til Ullevålseter til høsten. Nyt endorfinlykken etter godt fullført løp!

    SvarSlett
  9. Ikke lenge siden du skrev at du kanskje måtte gi opp hele løpingen, så dette er jo helt fantastisk!! Moro lesing. Virker som du har funnet en treningsform og mengde beina dine går med på, bra :o)

    SvarSlett
  10. Hvor i alle dager kommer denne geriljaformen fra. Nesten rekordtempo, i terreng? Subbing er så sannelig en stjerneoppskrift, så fra nå av skal jeg lese innleggene dine med detalj-skje, og selvfølgelig løpe mer i bakker.
    (... carla bruni, on the other hand???)

    Gratulerer!
    - og siden leggene ikke er nevnt med et ord
    går jeg ut ifra at de kjente ingen verdens ting.
    Pure joy og grattis igjen.

    SvarSlett
  11. Tusen takk for alle hyggelige hilsner!

    Marit: Jeg glemte å kommentere været - det var perfekt! Akkurat passe kjølig og overskyet. (Men nå drar jeg snart på ferie i utlandet, så da ønsker jeg dere alle riktig godt og varmt vær framover!)

    Ingalill: Jeg kjenner og kjenner, men har bare vondt i et kne! Og dét kan man jo leve med. (Carla Bruni, jeg vet, men akkurat den sangen...!)

    SvarSlett
  12. Grattis Astrid! Dette begynner å se veldig bra ut med tanke på høstens høydepunkt. Om ganske nøyaktig 12 uker+8 timer passerer vi under startseilet i Berlin, klare for 42 FLATE kilometer! A piece of cake etter opp og ned i Nordmarka. Ok, a Big, long, cake... Og ikke vær bekymret, det er nok å se på i Berlin. Selv om mitt hovedinntrykk fra 2009 var mengder på mengder på mengder av folk. Folk like slitne som meg... Og live music på ca hver km, så Sarkozys bedre halvdel blir kanskje ikke nødvendig. Men uansett: chanson triste? Som moral booster??? Underlig, men funker det så funker det! Nyt søndagen nå, det er vel fortjent!:-)

    SvarSlett
  13. Gratulerer med kjempebra løp. Kjenner det kribler i løpsføttene når jeg leser alle rapportene fra løpet. Skulle gjerne vært med, men i år passet det ikke i forhold til ferien.

    SvarSlett
  14. Ja, jeg tenkte i går at selv om jeg var sliten etter 21 km, så burde det være mulig å løpe det dobbelte flatt og med lavere puls - og med endel mer trening og langturer i beina.
    - Vanligvis pleier jeg å høre på mer energisk musikk, ja, men det ble litt voldsomt å gå fra fuglekvitter til dunk-dunk-dunk, så da var melankolsk, melodiøs gitar helt riktig :)

    Nå drar jeg avgårde til Manchester - håper jeg finner en passende joggepark der!

    SvarSlett
  15. Peer: Du får skrive det ned i kalenderen for 2012 :-)

    SvarSlett
  16. Det er rart når men underveis gjentatte ganger tenker at "dette orker jeg bare ikke å fullføre", men straks man er over målstreken, planlegger man neste løp. Grattis med veldig bra gjennomført!

    SvarSlett
  17. Yihaaa. Atter et positivt innlegg - blir veldig glad! Gratulerer med veldig godt gjennomført løp! Tenkte på det under min treningsøkt i går, at det måtte være optimale forhold for deg i marka. (c:

    Terreng og flat asfalt er to vidt forskjellige ting - sett fra mitt ståsted i favør av det flate, harde. Skal se vi begge stiller til start og fullfører i Berlin i år. Nydelig!!

    SvarSlett
  18. Grattis med gjennomført. Skikkelig bra! Det er jo langt og masse bakker. Hurra for å faktisk kunne løpe halvmaraton etter bentrøbbel. Nå er det ikke lenge til hel :-D

    SvarSlett
  19. Takk for flere hyggelige kommentarer :-)

    Janicke - bank i bordet!

    SvarSlett

 
Blogglisten