Drink, geniet, maar behoud uw waardigheid!

Nå har jeg vært syv dager i Leuven, Belgia. Jeg deltar på et doktorgradskurs i oversettelsesteori, og sammen med en gjeng andre er jeg innkvartert i et gammelt internat som ikke kan ha blitt pusset opp sidens krigens dager. Etter intens leting fant vi omsider en do med vask og med varmt vann et par etasjer ned, og så er vi sånn ca. femti stykker som deler sånn ca. fem dusjer. I morgen skal jeg legge fram prosjektet mitt og få det slaktet av Europas oversettelsesteori-elite. Det er hårde bud, og bedre ble det ikke av at løpingen også føltes tung denne uka.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det Janicke skriver om at løpslysten reduseres for hver løpsfrie dag. Løping må være avhengigheten med kortest abstinenser! Jeg var helt i hundre etter langturen forrige lørdag, men måtte jo hvile på søndag (dessuten var knærne en smule ømme). Mandag var reisedag, og tirsdag var første dag på kurs med fullt program. Onsdag var løpslysten virkelig minimal... Det hjalp ikke at vi bor midt i en liten by med brosteinsbelagte krink-og-krok-gater. Byparken er bitteliten. Det var vanskelig å finne rytmen, men jeg fikk tilslutt klokket inn 9 km, og fikk litt sightseeing attpåtil.

Torsdag sto en kort, rolig tur på programmet. Jeg løp i en annen retning, og plutselig sto jeg foran et litt ruskete middelalderslott. Jogging på måfå er ikke alltid så dumt! 6 km, men fortsatt uten den store lykkefølelsen. Jeg tror igrunnen at jeg er litt for opptatt med kurs, presentasjon og mer eller mindre frivillig sosialisering til at jeg greier å fokusere på joggingen, selv med maraton bare fire uker unna. Heldigvis startet jeg en uke for tidlig på programmet mitt, slik at denne uken har vært en "bonusuke" utenfor programmet (takk for tipset, Grete!). Håper en litt rolig periode ikke ødelegger oppkjøringen altfor mye (men jeg har nå klokket inn 37 km totalt, inkludert en intervalløkt, bare så det er sagt!).

Fint slott

Forhåpentligvis klarer jeg å rydde plass til tre joggeturer i dagene som kommer også, før jeg vender nesen hjemover fredag kveld. Det ville vært å tøye strikken litt vel langt å dra avgårde til Halvtraver'n neste morgen, så jeg har overført startnummeret mitt til Régis. Søndag blir det langtur i Nordmarka for min del! Og så håper jeg at jeg igjen klarer å fokusere på maratonen som nærmer seg veldig, veldig raskt...

De er glade i å pynte byene sine, disse belgierne. Dette skal visst symbolisere vitenskapelig suksess.
Vil jeg føle meg sånn etter presentasjonen i morgen, tro...?

Første stikk til Grete

Ukas innlegg blir nok en gang en langtur-rapport. Perspektivene blir litt forskrudd når man løper i timesvis hver helg; plutselig er torsdagens 70-minutterstur over før man rakk å bli svett, og tirsdagens terskeløkt føles ulidelig rask. For tiden handler treningen om å slå distanserekorden hver helg, sakte subbende mellom grantrærne.

Så i stedenfor å delta på tikilometerløp i Moss fikk jeg med meg Torfinn og Régis på langtur i Nordmarka. Helgas Treningscamplangtur startet litt tidlig for oss, så vi kjørte heller til Hammern og satte avgårde mot Kikut. Rolig, rolig i oppoverbakkene mot Bjørnholt. Torfinn var hjelperytter og plukket bringebær til oss. Det var sol, men akkurat passe varmt. Ganske snart (etter ca. 14 km) var vi ved Kikutstua og koste oss med en sjokolade i solveggen. 

Men så begynte Régis å bli sliten. Jeg var litt spent på hvordan langturen kom til å bli for ham - han følger nemlig et treningsprogram (Marius Bakkens) der alle langturene består av løping (veldig rolig - under 70 % av makspuls) kombinert med gange. Det er nok veldig skadeforebyggende, men Régis har jo tenkt å løpe under hele maratonet. Det går helt sikkert bra, men jeg tror det var greit for ham med en "vanlig" langtur nå, så han mer vet hva han går til. 

Etter hvert begynte Torfinn også å sakke mistenkelig etter. Jeg trodde først han ville være solidarisk med Régis, siden jeg jo er så hensynsløs at jeg sikkert ville latt mine barns far krepere i skogen heller enn å senke tempo. Men nei, Torfinn skyldte på vonde knær og spinkelt treningsgrunnlag. Hmpf. Det er vel første gangen jeg har ligget i teten og sprunget fram og tilbake som en utålmodig hund. 

Klokka gikk fort, og plutselig nærmet den seg tre. Det var veldig, veldig lenge siden frokost, og det ante meg at guttene begynte å bli sultne. Jeg løp tilbake og ba dem ta en gel hver. Den ene svarte surere enn den andre. "Nei, jeg er ikke sulten." "Nei, jeg har vondt i magen." Banan, da? Vann, i det minste? Jeg turte ikke spise noe selv, for de trengte det garantert mer - hadde de enda hatt næringsvett.

Han bak der begynner å se litt sliten ut, eller hva?

Da vi var på høyde med Ullevålseter var det fire kilometer igjen ned til Hammern. Guttene hadde tydeligvis lagt inn årene og gått over til sakte gange. Jeg ga dem drikkesekken min og satte avgårde mot bilen for i hvert fall få løpt litt ordentlig. Jeg hadde vondt i bein og føtter, men var overhodet ikke sliten. Da klokken pep ved 30 km-merket hoppet jeg av glede og hadde mest lyst til å klemme den nærmeste syklisten. 30 km, for en milepæl!

Etter litt tøying kom omsider løpefølget mitt, og etter at de hadde fått hentet seg inn litt, begynte vi å kjøre hjemover. Men veldig snart ble Régis uvel. Han mistet følelsen i armer og bein, det var ganske ekkelt. Torfinn kjørte oss fort hjem, og jeg fikk dyttet i ham gel, potetgull, saft, banan og farris mens han lå på gulvet og var helt elendig. Etter hvert kviknet han til, men det var en ganske tankevekkende opplevelse. Det er helt klart viktig å spise og drikke selv om man ikke føler for det der og da! Vi får lage en god plan for inntak av næring under maratonløpet.

Ukas langtur

Jeg har ikke helt hatt inspirasjonen denne uka. Mandag og tirsdag hadde jeg treningsfri, og gledet meg til Treningscamp-intervaller onsdag kveld. Tidsnød denne uka gjorde at jeg planla å løpe ukas langtur - 26 km - torsdag morgen, så jeg tok det veldig pent og løp bare korte runder. Likevel fikk jeg vondt i venstre legg. Utrolig rart, den har jeg jo ikke kjent noe til på evigheter. Men det bekrefter hva jeg tror: intervaller er tøffere for leggene mine enn annen løping. Vanskelig med muse-kappgang-skritt i 4.30-tempo... Uansett, jeg fant ut at jeg burde utsette langturen og heller ta en rolig subbetur dagen etter. Men det var så tungt! Jeg startet med 10 runder på Bislett før jeg løp hjem (totalt 7,6 km/46 min), og de ti rundene var så tunge, blytunge. Bedre var det ikke å løpe 6,7 km på 45 min dagen etter på Sats - enda saktere, men like tungt. Hvordan i alle dager skal jeg kunne løpe maraton når jeg blir sliten av 6 km? Takler jeg ikke å trene 50 km i uka, er det det som gjør meg sliten? Jeg begynte å grue meg noe voldsomt til søndagens langtur. Egentlig skulle jeg løpt den på hytta, men pga. enda mer tidsnød ble vi i Oslo. Løpe til Sandvika en gang til? Neeei. Løpe 65 runder på Bislett? NEI. Det fristet ikke å løpe langt noe sted. Men jeg gir meg ikke så lett, når Berlin er så nært. Jeg tenker på løpsgleden som formidles i Born to run. Denne fantastiske boka som dere må lese alle sammen, både løpefrelste og ikke-løpefrelste. Den handler om mye rart, men i bunn og grunn er den røde tråden hvor glad man kan bli av å løpe og hvor fantastisk det er å gjøre bare det, uten å fokusere på alt mulig annet dilldall. Jeg tenkte også litt på hvor overstadig lykkelig Miranda ser ut til å bli av hver eneste langtur. Kan hun, så kan vel jeg.

Av en eller annen grunn litt mer panisk i blikket enn Miranda...

Dagens utflukt startet ved Hammern, og skulle først gå opp til Bjørnholt, og så hjem via Sognsvann. Høydeforskjellen var pinglete (mer ned enn opp), men nå har jeg plaget meg selv med så mange kuperte skogshalvmaraton at jeg fortjente en litt lettvint løsning. Jeg skulle løpe sakte, med lav puls.

Været var perfekt. Kjølig, jeg løp faktisk med både t-skjorte og langermet trøye. Litt yr innimellom. Vindstille.

Av en eller annen grunn stemte alt annet i dag også. Det var mye oppoverbakker i begynnelsen, men jeg klarte å holde pulsen lav og ble overhodet ikke sliten. Manhattan Skyline ga meg gåsehud. Sekken var overhodet ikke tung, selv om den var stappfull av vann. Vips var jeg oppe på Bjørnholt, og vips var jeg nede igjen. Hadde jeg våknet opp med en annens kropp i dag? Kunne jeg løpe oppoverbakker i sone 2?

Saken var at jeg hadde sko som fløy i dag. Jeg ville prøve ut Lunaracerne på en langtur, og det er bare en ting å si om dem, de er fantastisk gode og lette. Samtidig var jeg litt bekymret for om det var lurt å løpe så langt med dem. Jeg hadde nemlig ikke puttet oppi spesialsålene (fikk så gnagsår da jeg hadde dem i Sauconyene forrige helg), og ble veldig fort sliten på innsiden av høyre fot. Fotbuen der har jo blitt satt helt ut av spill siden jeg fikk de stabiliserende sålene. Men det gjorde aldri vondt, og nå i ettertid kjenner jeg ingenting. Litt usikker på hvor mye jeg skal bruke skoene på langtur framover, men de har plass til tærne mine, så de får nok i hvert fall være med til Berlin!

Etter 19 km, ved Sognsvann, tok jeg en kort spisepause. Jeg hadde med en New Energy. Jeg vet at det er godteri og ikke godkjent treningsernæring, men den er god, og jeg synes jammen jeg er masochist nok som det er om jeg ikke også skal tvinge i meg gele som minner om noe som ikke egner seg på trykk... Sjokoladen gikk ned på høykant, og så var det bare nedoverbakke hjem til Skøyen. 27,3 km / 2 t 54 min. Jeg begynte å få vondt i rygg, hofter, lår (les: overalt), men var ikke sliten, og følte at 15 km til absolutt ikke virket avskrekkende. Så fantastisk å få en sånn opptur, endelig! Jeg har slitt meg gjennom langturer i hele sommer uten å få noe særlig godfølelse, jeg har stagnert og lurt på når det skulle løsne. I dag skjedde det! Jeg tok et par trappetrinn i en sleng - og gleder meg allerede til neste langtur.

Kongsvinger (halv)maraton

Jeg var ikke helt innstilt på å løpe konkurranse og presse meg veldig i går, så jeg visste hele tiden at det ikke kom til å bli full pinne og gogogo fra start. Dessuten hadde jeg lyst til å prøve å ikke slite meg ut lenge før mål - for én gangs skyld. Jeg skulle ta det som en rolig tur, nyte naturen osv. osv. Men som de fleste sikkert har merket, er ikke det så lett med nummerlapp på brystet. Jeg løp rolig og med litt lavere puls enn ved andre halvmaraton, og ble aldri forferdelig sliten, så sånn sett gikk det som jeg ønsket. Men det er vanskelig, jeg synes i hvert fall det, å være helt fornøyd med å subbe i bakevja når det tross alt er et ordentlig løp. Og da blir det verken fugl eller fisk - ikke god fart, og ikke en god opplevelse. Jeg er sikker på at jeg kunne ha løpt raskere enn 2.06 hvis jeg ikke hadde vært så feig i bakkene (jeg kan ikke fordra bakker!), og sliten ble jeg uansett. Men det ble en god treningstur, og jeg har bare positivt å si om arrangementet. Løypa var fin (om enn mer kupert og tungløpt enn jeg hadde håpet på). Bevertningen underveis var virkelig helt enestående. Omtrent annenhver kilometer (!) ble vi tilbudt vann, sportsdrikke, cola, rosiner, bananer og svamper. Det var utrolig deilig i varmen. (Hva skjedde med de 16 gradene som var meldt? Det var ikke like hett som forrige helg, men temmelig varmt likevel.) Kongsvinger er et stykke unna Oslo, men det var veldig hyggelig å kjøre sammen med Kristine (takk for skyss!) og de andre fra Treningscamp.

Klokka ville ikke laste ned økta til datamaskinen, så jeg har dessverre ikke noe data å legge ut... Men snittpulsen endte på 178. Jeg var ikke så sliten etterpå som jeg pleier, så det er i hvert fall noe positivt å ta med seg.

I dag løp jeg 30 minutter veldig sakte på Sats (4,3 km). Jeg har ikke vondt i leggen, men musklene foran på lårene har tydeligvis fått juling denne uka. Etter langturen forrige søndag hadde jeg vondt for å bøye knærne og sette meg ned, og det ga seg ikke helt før det ble like ille igjen i går. Jeg skjønner at jeg har mye stølhet å se fram til...

I ettermiddag har vi gått en liten tur i skogen ved Bogstadvannet. Det er vel ingen overraskelse at jeg koser meg i regnværet!

50 dager til Berlin maraton

50 dager igjen. Jeg har en mistanke om at de kommer til å gå fort, fort...

Jeg har jo snakket om maraton lenge nå, og fulgt et treningsprogram siden mai, men det er først nå det har gått opp for meg at jeg faktisk skal gjøre dette. Jeg har hele tiden trodd at den latente beinhinnebetennelsen skulle slå til igjen, eller at et annet problem skulle oppstå. Som Christopher McDougall skriver:

Running seemed to be the fitness version of drunk driving: you could get away with it for a while, you might even have some fun, but catastrophe was waiting right around the corner.

Jeg håper selvsagt at jeg kan få litt moro før kroppen på en eller annen måte sier at nok er nok. Les: løpe 42 km i ett!

Som den kontrollfreaken jeg er, må jeg jo forberede dette godt. Jeg kan ikke bare ta det på sparket og løpe to treningsturer på forhånd, som andre i familien (som fullfører på under 3,5 timer, forøvrig...). Jeg har allerede funnet ut at jeg må fikse litt på treningsprogrammet. Ikke at jeg ikke stoler på Grete Waitz, men for min egen selvtillits skyld vil jeg gjerne ha litt lengre turer enn 2,5 timer i bagasjen når jeg reiser. Jeg har snakket litt med erfarne damer som Siri og Janicke, og funnet ut at jeg i hvert fall skal løpe en tur på 30-32 km og et par på 26-28.

Ellers er nå antrekket klart - det er jo minst like viktig som langturene! Det blir helsvart - Puma trøye og løpeskjørt. Begge deler besto testen da jeg løp 24 km sist søndag, men de får vel bli med på den lengste turen også, for å være helt sikker på at det ikke gnager noe sted.



Maratonantrekk - uten sekk og forhåpentligvis uten caps...

Skoene bekymrer meg mer. Adidasene (Supernova Glide) gjorde jo veldig vondt under Nordmarka halvmaraton. Det gjorde de også etter 20 km nå på søndag, så det er ikke bare bakkene som var problemet. Dermed er favorittskoene ute av bildet, og det står nå mellom de gamle Sauconyene og de nye Lunaracerne. Foreløpig heller jeg mot de siste... Har løpt noen turer med dem på over 10 km, og ikke fått noe vondt overhodet, tvert i mot er de veldig gode. Jeg skal teste dem ut på neste langtur.

I morgen blir det nytt halvmaraton: i Kongsvinger. Løypa skal visstnok være kupert og krevende, så jeg satser ikke på å komme meg under 2 timer denne gangen heller (for en overraskelse) - og da kan jeg like gjerne ta det med ro (sa hun, naiv som alltid). Skal prøve å få negativ splitt for en gangs skyld, jeg er så utrolig lei av å alltid ha det forferdelig siste halvdel av en halvmaraton.

Det har blitt to turer hittil denne uka: 10,7 km på Sats på tirsdag og 7,5 i Fredrikstadmarka i går. På tirsdag løp jeg tre tokilometers-intervaller i 5:00-tempo, og det var en fin økt. Spesielt var jeg fornøyd med at pulsen var lavere enn forventet; det kan tyde på at ting går framover!