Langt og tungt

Oooh, mai er utfordrende. 17. mai, familieselskap, vennemiddager, vårfester, ferdigstilling-av-badet-stress (men hurra, vi har dusj!) får ta skylden for at det har blitt lite blogging i det siste. Jeg har heldigvis løpt stort sett etter planen, selv om det har holdt hardt.

Forrige fredag var det tid for en av de lengste turene før maraton. Denne gangen skulle jeg over 30 km, helst 32. Tenkte å løpe deler av Skogsmaratonløypa; et stykke mot Kikutstua og tilbake. Anna ville gjerne være med, og fikk også vervet en lettbent dame til. Jeg visste jo at de var veldig mye raskere enn meg, men jeg skulle få være fartssjef, og det er definitivt hyggelig med selskap på en så lang tur! Det var fuktig og regntungt, men vi slapp heldigvis unna nedbøren.

Ikke så uventet startet vi i et friskt tempo. Anna var veldig tydelig på at vi kunne løpe roligere, så det var bare min egen skyld at vi kom oss opp til Bjørnholt i ca. 6-tempo. Jeg skjønte jo at det ikke kunne holde i lengden, men følte at det gikk så greit, pytt pytt, det ordner seg vel. Men så kom ikke nedoverbakkene så fort som ventet etter Bjørnholt, og jeg begynte å kjenne den høye pulsen på kroppen. Vel nede etter den bratte nedoverbakken gikk det litt bedre, men jeg skjønte likevel at jeg var nødt til å få meg en liten pause. Vi hadde tenkt å løpe helt til Kikutstua, men jeg tenkte at jeg skulle la følget mitt løpe dit raskt og så komme meg i møte på tilbakeveien, så jeg fikk noen roligere kilometer. De to andre hadde imidlertid lyst til å løpe hele Skogsmaraton-rundløypa, men det turte jeg rett og slett ikke være med på - jeg hadde ikke spesielt lyst til å få et illebefinnende alene langt ute i ødemarken en regntung fredag formiddag. Ganske lettet lot jeg de lettbente fly avgårde, mens jeg snudde nesen mot Sognsvann etter ca. 16 km. Gikk selvsagt noen skritt med en gang de var ute av syne! Og gikk oppover den bratte bakken (jeg må jo sjekke jobbmailen!), og så i den litt slakere deretter (jeg må jo ringe Torfinn og fortelle at jeg er på langtur!) og så videre (Hanne må få en mms!). Jeg gikk og gikk oppover, men pulsen var like høy. Og den andre halvparten av langturen ble bare en evig lidelse. Jeg hadde så mye melkesyre, så høy puls, at jeg aldri kom inn i noen god rytme igjen. Jeg var helt nødt til å ta småpauser rett som det var, beina ville ikke løpe. Og når man føler at det bare er oppoverbakker fra Ullevålseter til Sognsvann - ja, da er det tungt! Heldigvis klarte jeg å få fram et lite "yey" ved 28 km, som er årsbeste, og et nytt lite "yey" ved 30. Slutten var grusom, spesielt da jeg tvang meg selv til å jogge fra t-banen ved Sognsvann til Kringsjå for å nærme meg 32 km - men orket bare ikke å fortsette til Holstein, det fins da grenser. Oppsummert: Fryktelig tung tur, men en særdeles god lærepenge. Når pulsen først blir for høy, da er det vanskelig å holde styr på beina. På maratondagen skal jeg løpe veldig kontrollert, og ikke være redd for å gå i oppoverbakkene fra start av - jeg må for enhver pris unngå melkesyra jeg kjente på denne gangen.



Etter denne langturen har det egentlig bare vært et herk å jogge. Det har sikkert litt sammenheng med at forrige uke var fryktelig stressende, at jeg ga blod, og at jeg har mistet ipoden. I tillegg til at jeg nok var sliten etter langturen. Håper jeg slipper flere slike uker, for jeg hater å hate å jogge!

Halvmaraton på Skaubygda i går var en av sesongens mål, men så ble vi invitert i et hyggelig selskap med nye naboer, og jeg fant ut at jeg ikke skulle være løpenerd for én gangs skyld. Jeg fikk endret til den korte distansen (7 km) og løp bare for halv maskin. Hanne hadde også sovet lite, så vi tok det veldig pent og hadde vel bare en femåring bak oss i mål... (8 minutter senere enn ifjor, da jeg hadde feber!) Likevel presterte jeg å vinne klassen min (i tillegg til å komme sist). Haha, jeg liker små løp. Det var flott vær, like hyggelige funksjonærer som sist og den samme fantastiske naturen. Jeg elsker Skaubygdaløpet, og neste år MÅ det bli halvmaraton på meg!

I dag har jeg prøvd ut mine nye elsklinger - Mizuno Wave Inspire 8. Mye bedre løpsfølelse enn Kayano, litt mindre stabilitet og demping, men forhåpentligvis nok. Med musikk på øret (den gamle ipoden får steppe inn) fant jeg endelig godfølelsen igjen!