På autopilot

3 uker siden forrige joggetur og treningslysten er temmelig fraværende. Rart det der; den første uka går man fullstendig i frø fordi man ikke får de vanlige 3-4 øktene. Veldig snart er trening enn sånn fjern greie man må ha gjort i galskapens rus, og det eneste fornuftige er å holde seg inne under teppet. Eller rydde, vi har faktisk fått orden på boden og skittentøyskurven etter måneders forsømmelse. Plutselig er jeg mammaen som lager vafler til ungene i nabolaget og tenner stearinlys og til og med vurderer å vaske kjøkkenvifta. Helt greit det! Men når jeg kan lufte joggeskoene igjen om tre uker vet jeg at alt kommer til å endre seg, og godt er det.

Denne gangen har jeg gått to ganger til en manuellterapeut på Nimi. Det er en soleklar beinhinnebetennelse; ikke så uventet, men greit å få det fastslått. Han mener det kan komme av at jeg har vært slurvete med å bruke innleggssålene jeg fikk laget forrige gang jeg gikk til Nimi for beinhinnebetennelse. En skikkelig teit grunn, men nå vet jeg i hvert fall at den feilen lett kan unngås framover. Sålene skal brukes hele tiden, også når jeg går. Dessuten må jeg styrke muskler i lår og hofter for å bedre stabiliteten. Også helt greit å forholde seg til. Jeg har pint meg selv ved å "klemme bort" betennelsen hver dag, og jeg har lært noen gode tapemetoder for å holde musklene på plass. I det hele tatt veldig konstruktivt! Og så har jeg selvfølgelig i bakhodet at man ikke må løpe maraton flere ganger i året - å forbedre halvmaratonpersen kan også være en god utfordring framover.

Treningsmessig (og dermed også bloggmessig) er jeg altså på autopilot for tiden - jeg bruker ellipsemaskinen et par ganger i uka, jeg har lånt spinningsykkel og romaskin hos Tone, og jeg har trent styrke med Siri & Co. Og så gir jeg på litt ekstra opp Sørkedalsveien på sykkel hjem fra jobb.

Første joggetur blir fredag 14. desember, og jeg gleder meg vilt!

Positivitet til det kvalmende

Skjerpings. Jeg har vært gjennom dette før, flere ganger faktisk, og det har gått (mer eller mindre) bra hver gang. Bud nummer én er å få trent på en eller annen måte, sånn at jeg slipper å måtte dunke hodet i veggen og pådra meg flere skader enn jeg allerede har.

Så dette er det nye meg:

Eller nesten, da. Dette er det nye meg. Dagen etter at jeg innså omfanget av drittbetennelsen pisket jeg hele familien inn i lørdagsstresset på xxl og kom tilbake med et knirkende vidunder:

Jeg slipper å bruke masse tid på å dra til og fra treningssenter, jeg kan trene mens ungene er hjemme og jeg kan se dvd mens jeg trener. Ellipse er ikke gøy, men det er i hvert fall bedre enn ingen ting.

Ellers har jeg startet på et nytt prosjekt, som lar meg se døden i hvitøyet på en ganske pirrende måte: Prosjekt sykle-til-jobben-om-vinteren. Jeg trodde det skulle bli den letteste sak i verden, men jammen ble jeg litt pysete da den første snøen og isen kom for et par uker siden. Dessuten er jeg så lite teknisk at bare det å skifte dekk ble litt uoverkommelig. Men å skulle presse seg inn i fulle t-banevogner er enda mer uoverkommelig, så i går satte jeg meg faktisk på sykkelen igjen. Uten piggdekk. Og så kom snøen. Så nå har sykkelen fått nye dekk (jeg kan dessverre ikke skryte av å ha gjort det selv, tsk tsk), og jeg gleder meg som et barn til å prøve dem når jeg skal til Blindern på fredag!

Walk-in-closet slash sykkelverksted

Da jeg syklet til jobben i minusgrader i går morges kjente jeg at vanlige hansker ikke er tingen i nedoverbakke. Siden jeg fortjener masse nytt siden det er så synd på meg, ble disse kule hummerhanskene også innkjøpt i går:

Så gjenstår å se om jeg overlever galskapen! (Hvis ikke: jeg vil være organdonor.)

Svake mennesker

Man kan ha viljestyrke til å fullføre en grusom maraton - men til å ta to ukers løpefri etterpå? Ikke mulig! Antagelig ble all selvdisiplin brukt opp på lørdag for hele 2012 - minst.

Jeg har planlagt å ha to ukers løpepause etter Fredrikstad maraton lenge, lenge. Det gikk helt greit de første dagene, da jeg omtrent bare beveget meg ved hjelp av (min totalt manglende) armstyrke. Men så kom jeg litt til meg selv igjen, og kjente hvordan jeg sank ned i det mørke avholdshullet. Og abstinensene dukket opp. Jeg har vært irritabel, godtesjuk, grenseløst fortvilet over at jeg spiser mer og forbrenner mindre, rastløs, apatisk, ja, alt som hører med når man ikke trener. Jeg har medlemskort på Studentidretten, så det er ikke det minste synd på meg - men kan jeg ikke løpe, nei da kan det være det samme. Bare la meg ligge på sofaen i joggebukse, og gå på jobben med fett hår.

Fem dager holdt det, og så måtte jeg bare ut en liten tur. Hvorfor fikk jeg egentlig den ideen om to løpefrie uker? Er det ikke noen som sier at man kan løpe av seg beinhinnebetennelse? At tro flytter fjell, i det minste?

Bla bla bla.

Jeg tok på den fine KT-tapen som jeg har kjøpt på lopeskjort.no. Jeg vet mange er fornøyd med den, så det var verdt et forsøk.

Og så tok jeg på de nye Nike Lunarglidene mine! Første mengdetreningssko fra Nike jeg prøver - blir spennende å se hvordan de fungerer.

 Mye rosa! Sånn kan det gå - da døtrene mine ble født nektet jeg å kle dem i rosa, både av prinsipp og fordi jeg syntes det var en grusom farge. Og se på meg nå. Jeg fikk forresten kompliment fra en eldre herremann i Røakrysset, som syntes jeg var "meget stilig!"

Selve joggeturen var ikke noe særlig å skrive hjem om. Jeg har vel aldri følt meg så smadret i hele kroppen noen gang. Vonde føtter, vondt kne, vondt lår, vond legg, vond ankel. Men 5,5 km i subbefart (6.45) gjør vel neppe så mye skade - og nå ligger jeg med is på beinet i sofaen. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe leggproblemet an denne gangen - det lureste er selvfølgelig å bare ta en måned eller to uten løping. Men klarer jeg? Skal jeg heller prøve behandling, styrketrening, subbeløping, ingen langturer, og se om det kan fungere? Tips til flinke behandlere i Oslo mottas med takk!