Svake mennesker

Man kan ha viljestyrke til å fullføre en grusom maraton - men til å ta to ukers løpefri etterpå? Ikke mulig! Antagelig ble all selvdisiplin brukt opp på lørdag for hele 2012 - minst.

Jeg har planlagt å ha to ukers løpepause etter Fredrikstad maraton lenge, lenge. Det gikk helt greit de første dagene, da jeg omtrent bare beveget meg ved hjelp av (min totalt manglende) armstyrke. Men så kom jeg litt til meg selv igjen, og kjente hvordan jeg sank ned i det mørke avholdshullet. Og abstinensene dukket opp. Jeg har vært irritabel, godtesjuk, grenseløst fortvilet over at jeg spiser mer og forbrenner mindre, rastløs, apatisk, ja, alt som hører med når man ikke trener. Jeg har medlemskort på Studentidretten, så det er ikke det minste synd på meg - men kan jeg ikke løpe, nei da kan det være det samme. Bare la meg ligge på sofaen i joggebukse, og gå på jobben med fett hår.

Fem dager holdt det, og så måtte jeg bare ut en liten tur. Hvorfor fikk jeg egentlig den ideen om to løpefrie uker? Er det ikke noen som sier at man kan løpe av seg beinhinnebetennelse? At tro flytter fjell, i det minste?

Bla bla bla.

Jeg tok på den fine KT-tapen som jeg har kjøpt på lopeskjort.no. Jeg vet mange er fornøyd med den, så det var verdt et forsøk.

Og så tok jeg på de nye Nike Lunarglidene mine! Første mengdetreningssko fra Nike jeg prøver - blir spennende å se hvordan de fungerer.

 Mye rosa! Sånn kan det gå - da døtrene mine ble født nektet jeg å kle dem i rosa, både av prinsipp og fordi jeg syntes det var en grusom farge. Og se på meg nå. Jeg fikk forresten kompliment fra en eldre herremann i Røakrysset, som syntes jeg var "meget stilig!"

Selve joggeturen var ikke noe særlig å skrive hjem om. Jeg har vel aldri følt meg så smadret i hele kroppen noen gang. Vonde føtter, vondt kne, vondt lår, vond legg, vond ankel. Men 5,5 km i subbefart (6.45) gjør vel neppe så mye skade - og nå ligger jeg med is på beinet i sofaen. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe leggproblemet an denne gangen - det lureste er selvfølgelig å bare ta en måned eller to uten løping. Men klarer jeg? Skal jeg heller prøve behandling, styrketrening, subbeløping, ingen langturer, og se om det kan fungere? Tips til flinke behandlere i Oslo mottas med takk!

Fredrikstad Maraton 2012

Kosetur i Fredrikstadmarka. Værmeldingene tydet på nydelig høstvær, sol og noen få plussgrader. Jeg skulle løpe etter godfølelsen og skli inn under 4.15 lett som en plett. Eller helst slå Régis' Amsterdam-tid på 4.12. Helt til naboen sa i går: "Hva? Løper ikke du under 4 timer, da?" Noe som fikk meg til å få lyst til å prøve. På en god dag, kanskje det kunne gå an? Det er lov å prøve seg, er det ikke? Engelen på venstre skulder prøvde å snakke meg til fornuft, men fornuft er som kjent ikke det jeg lytter mest til.

Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.

Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.

Dette ser jo ut til å ha vært en fest! Bilde: Kondis.no

Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.

Føler meg hundre ganger kleinere enn jeg ser ut - siste passering.

Plutselig dukket Pål-Helge opp igjen, på sykkel. Og fulgte meg i mange kilometer mens han gjorde sitt beste for å holde humøret mitt oppe. Jeg var nok ikke den mest sprudlende utgaven av meg selv, men det hjalp utrolig godt å fokusere på noe annet enn smerte, smerte, smerte. Tusen millioner takk! Pål-Helge syntes jeg burde gjøre et realt forsøk på å øke farten de siste seks kilometerne for å slå Régis' tid, men for meg var det bare snakk om å overleve. Hvert skritt var en kamp, og det fantes ikke noe kjeller under kjelleren, selv om jeg hadde begynt å grave ganske godt i gulvet allerede.

Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!

Flott krus fikk vi, og kaker og kaffe. Og så ertesuppe, da, men det var det siste jeg hadde lyst på. Det var kjempestemning i FiF-huset, litt som å være på fest, nesten, og folk hilste og gratulerte. Jeg har skrytt av mange løpsarrangementer, men dette tok kaka, bokstavelig talt! Akkurat nå frister det ikke så veldig med en gjentakelse, men hvem vet, det er jo lov å prøve seg på en "koselig, rolig langtur" neste år også?

Dette var da bare ille kost! Har noen sagt noe annet?

5 dager...

5 dager til maraton. Er jeg klar?

Ja, klar nok i hvert fall. Det er ikke dagen jeg skal gjøre et kanonløp, det er dagen jeg skal løpe et maraton "for moro skyld", i gamle trakter, fnise litt av ertesuppa og spise masse godteri etterpå. Jeg har bare hatt én tremilstur som forberedelse, men jeg har løpt mange kilometer de siste månedene. Så veldig galt kan det vel ikke gå? Régis løp inn på 4.12 under Amsterdam maraton i går; han fulgte planen om å holde seg rett under 6 min/km til punkt og prikke. 2.06 på 21 km og 4.12 på 42, det kaller jeg jevn løping! Så spørs det om jeg klarer å gjennomføre den samme planen i den mer kuperte Fredrikstad-løypa. Jeg er bare nødt til å slå ham, er jeg ikke?

Langtidsvarselet viser strålende sol og 5 grader. Det hadde vært noe! Jeg skal lage meg ny spilleliste for første gang på 3 år. Jeg skal prøve å få noen til å komme og heie på meg hver gang jeg passer mål. Jeg tror det blir en kjempefin dag. Etter maratonet har jeg pålagt meg selv et par uker løpefri, for jeg begynner å kjenne litt murring i høyre legg igjen - langturen ned fra Frognerseteren, før terrengløpet i Fredrikstadmarka, har ikke vært det beste for en ustabil fot og ankel. Men etter løpepausen, da skal jeg begynne å sanke kilometre igjen... Mange, mange rolige kilometre uten tanke på fart! Som i går, da jeg løp 9 km med Tone. Ikke én eneste gang sjekket jeg klokken underveis. Deilig! Mange sånne langturer gjennom vinteren, med skavling eller musikk i stedenfor høy puls.

Tremilstur til Frognerseteren med Ingrid

Fredagstempo med Siri

Men først skal 42 kilometer løpes. Jeg sitter med beina høyt de neste dagene!

Fredrikstadmarka rundt 2012

Jeg har hatt to totalt forskjellige opplevelser av Fredrikstadmarka rundt. I 2010 syntes jeg løypa og arrangementet var helt fantastisk (det var sol). I 2011 syntes jeg løypa og arrangmentet var helt forferdelig (det var iskaldt, regnet, jeg tryna og løp meg bort pga. dårlig merking). Hvordan skulle det bli i 2012? Jeg hadde stor tro på nydelig høstvær og solid pers.

Nydelig høstvær, ja særlig. Da jeg hentet startnummeret kl 10, var det to grader og sur vind ved FiF-huset. Så fristende har det vel aldri noensinne vært å la være å stille til start. Men siden jeg skal løpe maraton om to uker ville jeg uansett vært nødt til å løpe en langtur i dag, så... På med terrengskoene og avgårde sammen med en enda mindre motivert storebror.

Det virket som det var færre folk enn før ved start - ikke så rart, men synd for arrangøren som får så kjedelig ruskevær to år på rad. Jeg visste at jeg kom til å bli varm ganske raskt, men jeg var bekymret for at det skulle bli glatt på stein og fjell.

Starten gikk tregt som vanlig, men etter noen hundre meter hadde det løst seg opp. Jeg begynte å ta igjen folk. Jeg gikk etter påkledningen - allværsjakkene, overtrekksbuksene og toppluene, de skulle jeg søren meg forbi. Jeg har aldri skrudd på konkurranseinstinktet under løp før, men nå som jeg har kommet i litt bedre form kjenner jeg at det er morsomt å prøve å knive litt. Det er tilfredsstillende å løpe forbi tilsynelatende spreke, unge menn, men det er enda gøyere å løpe forbi jenter i min egen aldersklasse.

De første kilometerne gikk strålende. Pulsen var ikke for høy, farten bra, og jeg så for meg hvordan jeg skulle storme inn under 1.50. Den følelsen varte sånn cirka til 9 kilometersmerket. Da husket jeg plutselig hvorfor jeg hater terrengløp, noe inderlig, inderlig. Attpåtil begynte det å regne, og det ble om mulig enda våtere, glattere og kaldere. Jeg er så pysete, redd for å falle, dårlig teknisk, og senket tempo helt latterlig mye i dette vanskelige partiet, som også er ganske kupert. Plutselig begynte folk å løpe forbi meg, jeg som hadde plukket rygger jevnt og trutt hele veien. Attpåtil hadde jeg et utrolig smertefullt gnagsår, fordi høyre sko var for løst knyttet. Prøv å knyte lisse så fort du kan når hendene er våte og kalde - ikke lett. Enda flere forbi meg. Æsj! Jeg hater gjørmehull og glatt fjell og livsfarlige røtter!

Eeeeendelig kom vi til Skihytta og 14 km. Da var mitt eneste håp å såvidt perse, dvs. komme meg under 2 timer. Det burde gå, men jeg rakk jo ikke engang å se på klokka, så konsentrert måtte man være på dette føret. Men fra Skihytta og inn er det bare deilig, deilig grusvei som starter med en lang slak nedoverbakke. Og der begynte jeg å suse forbi alle de som hadde tatt meg i skogen. Jeg gruset dem alle som én, og enda flere til. Fordelen med det rolige tempoet i skogen var jo at jeg fortsatt hadde pust og krefter i beina, og nå kjente jeg at tempotreningen med Siri kom til nytte. Alle de siste seks kilometerne gikk under 5.30, og to under 5. Jeg løp ikke feil (denne gangen hadde de forresten merket bedre), og da det var to kilometer igjen skjønte jeg at jeg kunne komme inn under 1.55. Jeg endte på 1.53.23, ble nummer to av atten i min klasse og syvende kvinne totalt. Det er jeg kjempestolt over!

Selv om været var surt og vått og terrenget tungt og vanskelig, syntes jeg det var et utrolig hyggelig løpsarrangement. Alt gikk på skinner, merkingen var bra, nok saft og vann ved drikkestasjonene, jeg fikk mer heiing av entusiastiske tilskuere enn under Oslo Maraton, og Fredrikstadfolk er bare utrolig blide og koselige. Det er "Kom igjen, guttær!" hele veien, og alle disse blide "guttane" på 50+ som utgjør den harde deltakerkjernen, sprer humør og latter også under løpet. Som da jeg løp forbi en fyr i begynnelsen av løpet. "Du sprutær på mæ, jo!" "Unnskyld!" " Næ jæ bara køddær!" (Stort glis.)

Bilder lånt fra Fredrikstad Idrettsforening: 

http://idrett.speaker.no/organisation.asp?WCI=wiKlubbKassaNews&WCU=1292730&CatId=49032

Det bittelille gnagsåret mitt.

Tempolykke!

Jeg har vært litt rastløs de siste dagene. Sånn jeg nesten alltid var før jeg begynte å løpe. Urolig, irritabel, klarer ikke å rive meg løs fra (akk så kjedelig) nettsurfing, føler et konstant behov for å roe nerva ved å stappe i meg sjokolade og rødvin. Men nå ligger jeg salig på senga og er endelig kvitt ubehaget, takket være 25 minutters løping. For en gangs skyld ble Smestadtempoøkten lagt til en fredag, til kl 15, til Frognerparken, og attpåtil i strålende vakkert solskinn. Siri stilte opp som vanlig, men denne gangen kom også Torfinn og Hanne med min lille nevø i joggevogn, og Silja. Vi varmet opp litt før vi satte i gang med en hurtig fem-kilometer. Det var deilig å løpe en litt lengre runde enn Smestaddammen, men litt slitsomt at halvparten gikk nedover og den andre halvparten oppover (selv om Siri påsto løypa var paddeflat - det var den ikke). Hanne og Silja kjørte sitt eget løp mens Torfinn slet med joggevogna. For én gangs skyld prøvde jeg å ta igjen Siri den siste kilometeren, det greide jeg ikke, men jeg pustet henne nesten i nakken i hvert fall, og innsatsen var god (når man nesten kaster opp i siste sving får det holde).

24 minutter og 53 sekunder som gir den aller, aller beste lykkefølelse som fins!

Søndag hadde jeg også en fin treningstur - av en helt annen type. Jeg måtte løpe minst 24 km for å få noen langturer i beina. Tone ville gjerne være med på en litt kortere variant, så vi møttes ved Fossum og tok den vanlige runden oppover mot Hvitstenvann. Det var kjølig og vakkert høstvær da også, og beina var lette og fine. Søndag skal jeg løpe 30-32 km (det blir den første og siste ordentlige lange turen før Fredrikstad maraton om tre uker), håper det går greit...

Ellers har jeg allerede fått et mål for våren 2013: Edinburgh maraton! Det går i slutten av mai, så jeg frykter sterk sol og varme, men de skryter av å ha den raskeste løypa i Storbritannia. Dessuten er Edinburgh en utrolig fin by! Jeg skal reise sammen med nabo Ingrid, Tone og Thomas er også påmeldt - kanskje blir det enda flere kjente å spise fish'n'chips med etter løpet?

God løpehelg!

Nytt mål

Tusen takk for alle utrolig hyggelige kommentarer på forrige innlegg! Joggebloggsfæren må være den absolutt koseligste av alle bloggsfærer.

Jeg var ikke lenge i gledesrus før jeg begynte å se meg om etter et nytt mål. Egentlig hadde jeg tenkt å være med på Lørenskog halvmaraton, men det er jo nesten dømt til å bli en nedtur etter Oslo Maraton (og forrige gang ble en ganske dårlig opplevelse). Hvorfor ikke like gjerne slå til og løpe det jeg egentlig skulle løpt forrige lørdag - maraton? Jeg er i mitt livs form, jeg har trent mye i det siste og mangler egentlig bare noen lange turer. Det rekker jeg å få til før jeg deltar i (trommevirvel) FREDRIKSTAD MARATON!

Fredrikstad Maraton går av stabelen 27. oktober.
De lokker med ertesuppe (for den som måtte like det).

For en overgang fra Berlin... Hittil er det påmeldt 19 stk, hvorav 2 kvinner (den ene er meg). Halvparten av løypa går langs en vei det umulig kan være så mange tilskuere, og den andre halvdelen går i skogen. Man løper samme runde tre ganger. Akkurat det skremmer meg litt. At det er få deltakere og tilskuere plager meg lite (å slippe ekle utedoer og lange køer veier opp for det), men å løpe samme runde tre ganger virker litt skremmende. På den annen side, da er man aldri så langt borte i gokk som man for eksempel er ved 24 km i Skogsmaraton, dessuten kan jeg passere heiagjengen min (hvis de gidder å komme) hele tre ganger.

Hvorfor orker jeg å melde meg på maraton igjen? Fordi jeg har savnet langturene. Jeg er skadefri og tåler noen tretimersturer. Jeg regner ikke med å løpe så fryktelig fort, men jeg skal nok klare å perse (altså løpe under 4.29.59) selv om løypa har større høydeforskjeller enn Berlin. Jeg trenger noe å glede meg til! Jeg skal levere avhandlingen min om et halvt år og kommer snart til å gå inn i den fryktede innspurtsbobla, med andre ord blir det lite tid til trening i vinter, så dette får bli den siste innsatsen jeg unner meg selv på treningsfronten før Fredrikstadløpet 2013...

Jeg dro på konferanse i Warsawa på mandag, noe som passet bra i forhold til restitusjon av slitne bein (og vondt høyrekne. Når skal jeg lære at jeg ikke bør bruke Lunaracerne på lange turer?). Etter hele fire (!) hviledager sto langintervaller på programmet i går. Siri, Ingrid og jeg løp rundt og rundt Smestaddammen, 2x3 km. Jeg holdt nesten følge med dem den første intervallen, som for min del gikk i ca. 4.50-tempo. Optimistisk! Etter pausen var beina stokk stive, og middagen truet med å komme opp igjen. Så andre intervall ble en nedtur i 5.10-tempo, men det ble en bra økt likevel.

Nei, jeg skal ikke klatre oppover Wyllerløypa i morgen - jeg skal sitte på toppen og spise boller! Og heie litt på dere tøffinger etter hvert som dere kommer opp. Gleder meg!

Oslo Maraton 2012

Dere som har fulgt denne bloggen en stund, vet at jeg har hatt en bøyg: å komme meg under to timer på halvmaraton. Jeg har prøvd sikkert ti ganger, minst. Persen har krøpet nedover og nedover mot to-tallet, men aldri under. 5.40-tempo har gitt meg høy puls og melkesyre altfor tidlig. Skadeavbrekk har heller ikke gitt meg mulighet til å trene så mye som jeg har ønsket. Men denne høsten, som jeg har gjentatt i det uendelige, har jeg endelig forberedt meg ordentlig og kjent formkurven stige. Jeg har vært så sikker på at jeg skulle klare å komme under to timer at det egentlig var litt skummelt - det har jo tidligere vist seg å være umulig, gang på gang på gang.

Været var i hvert fall på min side. Det var utrolig ubehagelig å vente på start i det kalde, småvåte høstværet, men jeg visste at det kom til å bli bra å løpe i. Régis og jeg møtte Tone og Thomas i god tid, og vi stilte oss alle freidig ved 1.55-ballongen i pulje to. For én gangs skyld stilte jeg meg opp tidlig nok i feltet - det ble lite sikksakkløping, men jeg følte ikke at alle løp forbi oss heller. Vi hadde en felles plan om løpe i 5.30-tempo.

Starten gikk utrolig lett. Forrige gang jeg løp i Oslo Maraton syntes jeg at det var forferdelig bratt opp gjennom Frogner; denne gangen var det nesten paddeflatt. De fantastiske Lunaracerne fløy avgårde og jeg måtte holde igjen. Jeg visste at dette kom til å gå veien. Etter hvert hadde jeg én tanke i hodet, og det var at jeg ikke skulle gå over 5.30 per km én eneste gang hele løpet. Kroppen føltes hele tiden så lett og fin. Da vi kom til kaffe-bygget snakket jeg med en fartsholder med 1:55-ballong og fikk konstatert at han bare hadde startet 10 sekunder etter meg. 1.55 var altså innen rekkevidde. Hm! Ikke ta i for mye nå, Astrid, det straffer seg fort.

Dagens første litt tunge kilometer kom da vi løp opp ved Festningen, gjennom en drikkestasjon i en litt krøkkete sving og så begynte å åle oss bortover langs en trang vei bort mot Sjursøya. Jeg kom inn i både 1.55- og 1.45-gruppa samtidig, det var mølje og slitsomt å holde tempo oppe. Men da vi vendte tilbake mot sentrum ble jo alt så mye verre... For en motvind! Plutselig var mølja borte, jeg løp mutters alene og holdte på å blåse bort. 1.55-ballongen forsvant, bokstavelig talt. Mannen gled også lenger og lenger bort. Æsj, har jeg vært for optimistisk igjen, nå.

Fungerer brillefint med skjørt i kaldt, vått høstvær!

Men så forsvant vinden og humøret kom tilbake. Jeg hadde fortsatt ikke en eneste kilometer over 5.30, beina var fine, pulsen lav og vi var godt over halvveis. Hvor galt kunne det, gå, liksom? Plutselig tok Régis meg igjen også (den sniken hadde vel ligget i ryggen på meg i motvinden). Jeg var skikkelig pratesyk, mens han knapt svarte. Pratesyk langt ute i en halvmaraton, kanskje jeg til og med var litt defensiv? Trangt på Grønland også, ujevnt underlag, men jeg var fortsatt fornøyd med løypa. Høydeforskjellene er jo latterlige. Jeg har fem kilometer igjen, og tenker at jeg ikke kan løpe et halvmaraton uten å gå litt i kjelleren. Jeg tar innpå 1.55-fartsholderen. Vips, forbi! Det er gøy å løpe raskere, alt er uansett joggetempo og komfortsone etter KK-løpet på Bygdøy i stekende solskinn. Jeg langer ut og løper forbi de fleste. Hurra!  Når vi svinger inn i Kirkegata hører vi endelig litt heiing også, fram til nå har det vært fullstendig dødt. Enda bedre på Karl Johan. På Egertorget er Régis tilbake, og der løper han jammen forbi. Ved Nationaltheatret står hele familien og heier, og Adelheid. Bare en kilometer igjen - den ble skikkelig tung. Bakken opp ved Stortinget var den tyngste av alle, og 800 meter føltes som en hel maraton. Men å ha innspurten før mål i en nedoverbakke, det er jo bare genialt. Jeg skjønte at jeg hadde gruset 1.55-gruppa, og løp inn på 1.53.47. For en følelse! Nå er jo alt mulig.

Régis kom inn 15 sekunder før meg, og Tone rett etterpå. Utrolig gøy at vi klarte å komme oss under to timer, alle tre!

Gratulerer dere som har løpt i dag, og takk for heiing!