Løping i kupert terreng: At jeg aldri lærer!

De siste tre dagene har jeg vært på Soria Moria. Høyt over Oslo, med en fantastisk utsikt over endeløse skoger. Når man er på et seminar for å skrive artikkel har man selvsagt god tid til å gjøre andre ting, og min store plan var å løpe en tur i skogen. Ved lunsjbordet ble det snakket om å jogge ned til Ullevålseter og opp igjen, og en stipendiatkollega ville være med. Det ante meg at det ikke var en veldig god idé, da han virket rimelig veltrent, men greit, det var uansett for sent å feige ut. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å løpe i mitt tempo, og så fikk han heller dra fra meg hvis det ble for sakte.

Soria Moria. (Fra frigg.uio.no)

Problemet er jo at jeg ikke er så god til å finne ut hva "mitt tempo" bør være - fordi jeg aldri lærer at kupert terreng er så uendelig mye mer slitsomt å løpe i. Og hadde jeg visst hvor kupert det er mellom Frognerseteren og Ullevålseter, hadde jeg antagelig ikke tatt den turen med følge i det hele tatt. Jeg startet optimistisk i nedoverbakkene, men fikk fryktelig høy puls med en gang det gikk litt oppover. Spesielt i en H@*V&$%S seig bakke et lite stykke før Ullevålseter følte jeg at jeg var på grensen til å kaste opp, besvime og hallusinere på en gang. Vel framme forsynte jeg meg godt fra springen bak låven, og insisterte på en liten pause før vi løp tilbake (jeg tror egentlig kollegaen min også satte pris på det, selv om han virket mer uberørt av alle bakkene enn meg). Jeg grudde meg forferdelig til returen. Hvordan skulle det gå, når jeg nesten tok min død av å løpe "ned" til Ullvålseter? Det gikk jo selvfølgelig ikke bra. Da jeg bikket 190 i puls etter noen bratte bakker innså jeg at jeg måtte gå resten av bakkene, ellers kom jeg til å få et illebefinnende midt i skogen. Uff, det var fælt, så fælt. Jeg er virkelig i dårlig form for tiden. Jeg skjønner nå at kondisen var en helt annen da jeg i høst løp tur-retur Skøyen-Ullevålseter i høyere tempo med 165 i snittpuls. Men formen skal tilbake dit! Gårsdagens økt var et godt skritt i riktig retning. Den endte heldigvis ikke med fullstendig kollaps, selv om jeg nektet å løpe en meter til da vi var vel oppe på Frognerseteren og bare hadde enda flere oppoverbakker igjen å se fram til. Heldigvis var kollegaen min også litt redusert under middagen...

Det ser jo så lett ut...?  (Fra allposters.com)

Det blir dårlig med konkurranser framover. Jeg er påmeldt Blomstermila i Drøbak i morgen, men det passer ikke med familiens planer å reise så langt - og tre dager på hotell gir meg ikke noe trumfkort i forhandlingene. Kanskje får jeg til St.Hansgaloppen neste fredag i steden. Gleder meg til referat fra de som skal løpe Skogsmaraton i morgen - gærninger!