Kollaps eller Turen som ikke gikk etter Planen

Jeg hadde gledet meg sånn til løpeturen i formiddag. Så mye at jeg var kjedelig gjest som drakk minimalt med vin da vi var på besøk hos venner i går kveld, og lot jentene bli igjen der slik at Régis kunne være med å løpe. Jeg sov dårlig i natt - på grunn av spenningen såklart, en langtur i Nordmarka med hyggelig selskap og pent vær er jo bursdag og julaften på én gang – men alt føltes greit likevel da vi satte avgårde fra Sognsvann (se bilde og referat på treningscamp.blogspot.com!). Jeg hadde selvfølgelig glemt garmin-klokka mi, men så slapp jeg i hvert fall puls-problematikken (jfr. gårsdagens innlegg). Det fins en praktisk løsning på alle vanskeligheter!

Det gikk helt greit den første halvtimen. Skravlet med Christopher mens kilometerne gikk unna. Men så kom vi til en lang, veldig lang, bakke, og solen stekte noe inn i hampen kraftig. Jeg kjente at pulsen var farlig høy, men pytt, om et kvarter skulle vi jo snu, og jeg liker ikke å være den som senker tempoet. Derfor ga jeg det jeg hadde, og pulsen var sikkert oppe i 200. Jeg begynte å kjenne et voldsomt behov for å snu, men ikke bare snu, jeg ville stoppe, gå, alt annet enn å løpe videre. Vi (Christopher, Lars, Régis og jeg) snudde ved 6,5 km og ca. 42 løpte minutter, og da kjente jeg at kroppen var helt ute av lage. Det gjensto et par korte bakker i retning Ullevålseter for å ta lysløypa ned mot Sognsvann, men beina streiket helt – pinnestive – og jeg var nødt til å gå. Etter hvert ba jeg guttene løpe videre i raskere tempo og ikke vente på meg, og deretter kollapset jeg helt. Jeg mente selvfølgelig ikke at Régis også skulle løpe avgårde, men han lot seg ikke be to ganger og forsvant inn på en skogssti mens jeg ble stående gråtkvalt i grøfta og hyperventilere. Og jo mer sint jeg ble for at han stakk, jo mer hyperventilerte jeg selvsagt. (Sa du Tonya Harding, Ingalill? Gjett om det skal bli Tonya Harding!) Noen minutter og tårer senere prøvde jeg å jogge videre – nedover – men kroppen var fortsatt i generalstreik. Så jeg tuslet nedover, syntes synd på meg selv, forbannet verden og følte at et maraton aldri har vært mer uoverkommelig…

Han her ventet på toppen av bakken 

Jeg håper kroppen reagerte så rart fordi jeg har vært skikkelig syk denne uka, og at jeg ikke bare er i like dårlig form som jeg var da jeg begynte å løpe for to år siden. Jeg tar i hvert fall et hint, og dropper den planlagte joggeturen i morgen. Sukk. Når leggen endelig er bra igjen, kommer det noe annet og setter stopper for treningen… Men det er i hvert fall godt at jeg for en gangs skyld har mer fornuft enn kondis (selv om det ikke sier så mye).