mandag 26. september 2011

Berlin maraton 2011


Søndag morgen, halv åtte. Vi møtte Janicke og Mona fra SkiLøperne i foajeen for å gå sammen til hotellet. Det krydde av løpekledde, spente folk. Jeg var ikke forferdelig nervøs – bare litt. Hadde vært veldig spent i flere dager, så det skulle bli godt å komme i gang og få gjort det.

Dokøene var så lange som de pleier å være, så det var greit vi hadde beregnet god tid. Deretter måtte vi stille oss opp i de forhåndsinndelte bolkene. Da gikk det opp for meg at Régis og jeg var plassert i hver vår bolk, fordi han hadde oppgitt en veldig defensiv antatt tid. Men vi hadde jo blitt enige om å løpe sammen så lenge som mulig… Jeg nølte litt, men fant ut at jeg ikke hadde noe valg: Jeg måtte bli med bak i den siste bolken sammen med ham. (Hvis jeg noensinne skulle bli intervjuet på A-magasinets nest siste side, har jeg i hvert fall svaret klart på ”Hva er det rareste du har gjort for kjærligheten”-spørsmålet: Stilt meg lenger bak enn nødvendig på maraton!) Vi frøs, men fikk på oss oransje plastsekker. Det var i grunnen ganske underholdende å stå og observere alle de rare menneskene som stilte til start, flere hadde kledd seg ut – vi så både tigre, klovner, Ludvig den 14., brannmann som skulle løpe i full uniform med vanntank på ryggen (!) osv. Det var musikk og god stemning. Så gikk starten, og vi kom oss av gårde ca. 25 minutter etter at Haile, Paula og de andre hadde spurtet av gårde.

Strategien min var å løpe i 6:20-tempo – hele veien. 6:23 var nødvendig for å komme seg inn under 4,5 timer, som var tidsmålet (selv om det viktigste var å fullføre uten å ha det for ille under veis). Tidsplanen gikk skeis helt fra starten. Det var, ikke uventet, utrolig mye folk. Vi hadde tenkt å følge Marius Bakkens mantra ”Let the pace come to you!”, som jo høres veldig fint ut i teorien, men ikke er så lett å gjennomføre i praksis sammen med 40 000 andre… Jeg prøvde lenge å løpe forbi dem, men skjønte fort at jeg ville bruke altfor mye krefter på det. I tillegg var det veldig varmt allerede kl. 10, og jeg kjente at det påvirket kreftene. Jeg var veldig redd for å brenne av kruttet for tidlig. Selvtilliten min forsvant litt, og to halvmaraton i strekk virket voldsomt. Jeg fant ut at jeg bare fikk ta det rolig i begynnelsen, og se hvordan det gikk. Kanskje var det lurt at Régis bremset meg litt også.

Ved 12-13 km begynte jeg å få litt vondt i høyre kne. Det var tidlig! Heldigvis ble det aldri noe stort problem. Jeg følte at selvtilliten kom tilbake, jeg kom inn i en slags rytme tross alt, og gledet meg til å løpe litt raskere når jeg kom halvveis (den første halvmaratonen skulle bare være ”transportetappe”). Ved 19 km sa jeg farvel til Régis og løsnet på bremsene. Det var godt å bare kunne følge sin egen rytme etter dette. Da 21,1 km ble passert på 1 time og 19 min (som var saktere enn planlagt, men pytt), tenkte jeg at jeg fram til nå hadde varmet opp sammen med Régis – nå skulle jeg løpe en rolig halvmaraton. Og det er jo ingenting, det har jeg gjort mange ganger! Det fungerte faktisk fint å lure seg selv på den måten, for beina var ikke noe tunge. Jeg begynte gradvis å øke farten.

Stemningen var helt enestående, fra første stund. Jeg har aldri opplevd maken. Det var rørende hvor oppriktige folk var der de sto og heiet oss framover. Det var musikk på hvert gatehjørne, og alle løperne klappet og jublet og danset med. (Det var virkelig helt uaktuelt å ha musikk på øret!) Jeg fikk sikkert 50 tilrop av typen ”Lauf, Astrid, lauf!”, og var i perioder bare et stort glis som vinket og takket til høyre og venstre. Det føltes overhodet ikke dumt å ha navnet på t-skjorten, for folk syntes åpenbart det var kjempegøy å kunne heie litt personlig på den måten.

Jeg drakk på alle stasjonene, vann og energidrikk. Jeg spiste to halve bananer, og en energibar mellom 23 og 28 km, pluss noen ”gelegodterier”. Jeg hadde tenkt å spise en bar til senere, men da følte jeg meg mett og holdt meg til energidrikk. Det fungerte fint og var i grunnen nok.

Jeg passerte 31 km og syntes det var spennende å bevege seg inn i dette ukjente, svarte hullet det virker som om man må ha løpt maraton for å forstå hva inneholder. Skulle jeg ikke snart møte veggen? Skulle det ikke snart gjøre fryktelig vondt? Jeg kjente det nå i begge knær og venstre achilles-hæl, og var stiv i begge lårene, men det var egentlig ikke så mye å snakke om. Jeg kjørte på, og snitt-tiden gikk stadig nedover. Kunne jeg klare å komme meg inn under 4,5 timer likevel, da? Nja. Jeg orket ikke å slite meg ut på grunn av det, det fikk bare være.

Etter 35 km begynte det å bli lenger mellom km-merkene. Jeg løp så mye sikksakk at klokka mi til slutt viste åtte hundre meter mer enn den offisielle avstanden. Mange gikk nå, eller satt seg fortvilet ned langs veikanten med hodet i hendene. Litt rart, når jeg selv følte meg såpass pigg.

Jeg droppet de siste drikkestasjonene – da ville jeg bare i mål. Jeg hadde sjans til å nå tiden, og bestemte meg for å gi alt. Nå kunne det jo uansett ikke gå så galt! Det var helt fantastisk å komme på Unter den Linden og se Brandenburger Tor der framme. Stemningen var elektrisk. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare det, men jeg løp og løp så fort jeg kunne… Min egen klokke viste 4.30.01!

Hele veien hadde jeg følt meg fullstendig euforisk. Dopet av endorfiner og revet med av all entusiasmen langs løypa. Men idet jeg stoppet og begynte å gå, var det som om noen slukket lyset. Jeg fikk ekstremt vondt, jeg klarte knapt å gå, jeg sjanglet framover og følte et desperat behov for å drikke eller spise noe – men det føltes uoverkommelig å skulle gå såpass langt. I tillegg måtte jeg gå en lang omvei for å komme meg ut av parken, og det gikk så uendelig sakte. Jeg følte meg utrolig miserabel der jeg vinglet rundt, pakket inn i oransje plast og med en halvliter (alkoholfritt) øl i hånden. Alkoholfritt eller ikke, det gjorde susen, for omsider letnet humøret og jeg klarte å kreke meg fram til møtestedet. Der traff jeg på Mona, som var veldig fornøyd, og så kom Régis. Han hadde klart seg kjempefint, og var utrolig stolt over å ha greid det uten å støte på noen problemer underveis. Jeg er også veldig stolt over ham!

Den offisielle tiden min ble 4.29.57, og den er jeg såklart godt fornøyd med…


Det straffer seg selvfølgelig å være høy på pæra og skryte av at det ikke gjør vondt å løpe maraton – smertene kom til gangs etterpå. Jeg hadde (og har) forferdelig vondt i knærne, spesielt, i lårene, og i leddet mellom fot og legg. Vi spiste middag med Janicke og co. etterpå (veldig hyggelig!), og der lå toalettet to etasjer ned – for en tortur! Det var i det hele tatt ganske underholdende å se på alle maratonløperne som stavret seg rundt…

Konklusjon: Det gikk over all forventning. Det var nok fornuftig å starte så sakte som jeg gjorde, og i tillegg hadde jeg en god dag og følte meg bra. Dette skal jeg definitivt gjøre igjen! Men når, hvor? Jeg leter allerede etter et nytt Prosjekt.

Ellers var arrangementet helt fantastisk, og kan bare anbefales på det varmeste.

Takk for alle gode vibber, de var med på å dytte meg framover! Og takk for alle gode tips og råd, spesielt fra Siri, som alltid deler like villig av sin motivasjon og erfaring, men også fra alle dere andre bloggere og lesere. Og takk til Janicke og Mona for hyggelig selskap her i Berlin, før og etter løpet. Nå gleder jeg meg til å lese løpsrapporter fra Oslo!



Heldigvis litt krefter igjen til å feire!


18 kommentarer:

  1. Jeg hadde egentlig tenkt å vente både med lesing og kommentarer til jeg hadde skrevet egen OM rapport, men denne var så inspirerende at jeg må skrive noen ord læillll.
    Det var jo utrolig disiplinert løping (selv om jeg synes 1,19 på den første halve hørtes i overkant raskt ut -)). Fantastisk at dere begge fikk en god opplevelse, det hadde selvfølgelig vært ennå mer underholdende å lese om veggen, blodet og nødlinja (shh), men da hadde jeg ALDRI kommet til å prøve selv, men en slik rapport, blir man nesten fristet.

    Gratulerer begge to.!
    (hilsen hun som nylig har påbegynt sin barfortrening, første post, vaske kopper i VFF)

    SvarSlett
  2. Smatt på karamellen lenge og vel Astrid, det fortjener du!!

    Gleder meg utrolig stort med deg:-)

    SvarSlett
  3. WOw, jeg er SÅ imponert! Gratulerer, gratulerer, for en bragd! Og det høres fantastisk ut å løpe i en så elektrisk stemning! Håper smertene gir seg ganske raskt da - god bedring :)

    SvarSlett
  4. Veldig, veldig bra innsats, så jevnt og didiplinert. Og det aller viktigste, en god mestringsfølelse etter første marathon, og dermed allerede igang med å planlegge neste. Dette gir definitivt inspirasjon til å prøve distansen selv!
    PS. Det er nå smertestillende og kommer godt med. For ikke å snakke om det med å ligge på lauvbærene ;-)

    SvarSlett
  5. Gratulerer! Dette var rørende lesning. Gleder meg på deres vegne.

    SvarSlett
  6. Gratulerer til både deg og Regis med vel gjennomført! Jeg er så imponert i målrettheten din i forhold til dette prosjektet, og så herlig at du kom i mål etter planen. Fantastisk bra! Håper feiringen også ble vellykket, til tross for lang vei til do. Vi savnet deg i OM, du blir vel med neste år?

    SvarSlett
  7. Ingalill: Pfft, det er bare å løpe sakte nok, så går det som fot i hose. Neste år løper du maraton i Oslo med fivefingers på brosteinen! :)

    Siri: Takk, og takk for all oppmuntring på forhånd :)

    Marit: Det var virkelig helt utrolig å løpe i den stemningen! Det er fortsatt vondt å gå i trapper, men det begynner å hjelpe... :)

    Anna: Ja, jeg synes virkelig du skulle prøve! Kanskje det kan være målet i 2012? :) Ligge - ja, det er definitivt det beste akkurat nå... :)

    Lille søster: Takk :)

    Gøril: Takk! Ja, det var en stor lettelse at alt gikk bra! Virker som om leggen har tålt det også, herlig. Heretter blir det nok Oslo maraton, ja, må jo støtte opp om det. Og gå ut med TC-gjengen etterpå :)

    SvarSlett
  8. Veldig glad på dine vegner!!! Dette var stas å lese! Du har jobbet knallbra frem mot Berlin maraton og du har ikke hatt en uproblematisk vei frem.... Desto mer grunn til å være fornøyd og stolt! NYT følelsen av å ha gjennomført samt klart tidsmålet du satte deg :-) Silja

    SvarSlett
  9. Jeg er så imponert! Måten du har taklet motgangen på, fra da leggene for alvor begynte å plage deg, er beundringsverdig! Jeg er så glad for at både du og Régis fikk så positiv maraton-debut. Rammen rundt arrangmentet kunne jo ikke vært bedre. Håper vondter gir seg raskt! Gratulerer igjen!

    SvarSlett
  10. Takk begge to! :) Det er fantastisk å ha bein som tåler å trene seg opp til, og fullføre, maraton. Håper det holder seg sånn (bank i bordet)!

    SvarSlett
  11. Hei Astrid, og gratulerer med en skikkelig flott maraton-debut! Det er så gøy å lese at du fikk en god opplevelse, det åpner jo for gjentagelse et eller annet sted siden... At det smerter litt i muskler og ledd i etterkant, vel det er bare hederstegn for løpere det. Får vi spørsmål om hvorfor vi går litt rart dagen(e) etterpå kan vi gjerne flotte oss litt med grunnen, det er velfortjent.
    Som du skriver så ble det nok en smule for varmt for langløp på søndag, men du verden så godt det var å strekke seg ut i solen etter målgang. Det var nesten første smak av sommer i år, og det var jo egentlig på tide når vi skrev 25. september.

    Må forresten gi deg prisen for den kuleste kommentaren til maraton'en: at du "løsnet på bremsene" etter 19 km. 19!! Det var like før mine bremser ufrivillig ble satt PÅ det. Uten å bli løsnet før etter 43-44 km...stavrende rundt foran Riksdagen. Ok, de har vel egentlig vært delvis på i dag også...:-) Jeg har sett på garmin-linken din, og utviklingen i km-tid er jo veldig imponerende! Må ha vært ekstra gøy å kjenne en slik utvikling i første maraton.

    Håper du nyter av prestasjonen din nå, det ligger mye trening bak, så det er fortjent!

    SvarSlett
  12. Jeg har allerede meldt meg på maratondistansen under OM neste år, så det ga absolutt mersmak :) Når det gjelder bremsene tenker jeg at jeg nok hadde kunnet løpt litt raskere hvis jeg "løsnet" dem tidligere, men da hadde jeg vel også slitt mer underveis, og hadde ikke hatt det like gøy. Så det får bli en annen gang :)
    - Hvordan gikk det for deg, da?

    SvarSlett
  13. Wow, allerede påmeldt til OM! Det er imponerende, jeg har tillatt meg noen uker med laurbær-ligging før jeg tenker seriøst på neste maraton. Øl og chips på sofaen, med en god (evt. en skikkelig dårlig) film, det høres ut som en god plan for de neste dagene akkurat nå. Men ja: det blir nok en neste maraton, ja...:-) Må få oppleve godfølelsen en gang. Jeg oppnådde mitt realistiske mål, snek meg under 3:25, men hadde ikke sjanse på drømmemålet om under 3:20. Kilometertidene de siste 6-8km var opp mot 30 sekunder langsommere enn under de første 25km, så jeg slet mye mer enn jeg skulle ønske.

    Men en forbedring fra debut-maratonen på 27 minutter er uansett noe jeg er fornøyd med. Godt fornøyd. Har innsett at treningsgrunnlaget i år ikke var helt på topp, først og fremst gjennom for få langturer. Kroppen var nok ikke vant med/klar for å runde 30km. Tar den smule smerte og slit på søndag som en grei erfaring, og en påminnelse om å ikke ta for lett på treningen...

    Kan forresten informere om at min Garmin viste en distanse på 42,8km, og jeg tror ikke at jeg hadde så mye sikk-sakk løping. Vi må nok innse at det vil være et visst avvik mellom GPS og offisiell oppmåling. Dersom vi skal benytte GPS'en for å snike oss akkurat under et konkret mål virker det som om vi må legge inn noen buffere (1-2-3 sek pr km) for å være på den sikre siden.

    SvarSlett
  14. Gratulerer med en voldsom forbedring av persen, og en kjempebra tid! Du får skylde på varmen også, for min del hadde den i hvert fall litt å si.
    - Interessant at din klokke også viste 42,8. Neste gang skal jeg bare forholde meg til km-skiltene.

    Jeg har egentlig følt meg litt rastløs etter søndagen, litt sånn "ok, det var det, hva nå", så det var godt å få meldt seg på Oslo Maraton...

    SvarSlett
  15. vanvittig bra! Også med negativ splitt da! Det er ikke mange som løper negativ splitt på sin førstemaraton eller på maraton idet hele tatt =) Det har jeg tilgode ivertfall (altså raskere på andre del enn første)..

    Og allerede påmeldt 2012.. Du kan ikke blitt mye skremt da gitt.. Jeg skulle aldri løpe noe maraton igjen jeg etter min første. hehe!

    SvarSlett
  16. Nei, det er nok ikke mange som har negativ splitt første gang - men så er det nok ikke alle som tar det så med ro heller, da ;) Snakk om komfortsone!

    SvarSlett
  17. Gratulerer med gjenomført maraton-løp.

    Jannicke

    SvarSlett

 
Blogglisten