D-5

5 dager igjen til Nordmarka Skogsmaraton. Jeg veksler mellom spent sitring og en følelse av at dette ikke er stort større enn en langtur fra Sognsvann med Treningscamp. Da jeg skulle løpe i Berlin var det for det første min maratondebut, dessuten innebar det flyreise, fri fra jobb, pakking, ukjent by og ukjent løype osv. Jeg kjenner at det er helt greit å skulle løpe neste maraton på hjemmebane. Jeg har løpt store deler av løypa før, jeg kjenner startområdet, jeg slipper å konkurrere med tusenvis av andre om pastamåltid på restaurant dagen i forveien, jeg slipper å bli skyflet gjennom en særdeles kommersiell salgshall for å hente startnummer (jeg vet ikke engang hvor jeg skal hente startnummer denne gangen, så avslappet er jeg). Jeg skal bare legge fram klær fredag kveld, ta t-banen opp lørdag morgen, og så plukkes opp av familien etter en fem timers skogstur eller noe sånt. Ikkeno' pes! Når Jack Waitz anbefaler folk som løper maraton på fire timer å ta jevnlige gåpauser (sikkert flere som leste dette i Kondis?), kan vel jeg gå i de verste bakkene, for å unngå for høy puls for tidlig. Jeg slipper å løpe sikksakk som jeg måtte gjøre i Berlin, og jeg kan høre på musikk uten å risikere å bli nedløpt bakfra. I tillegg skal det regne, så da slipper jeg jammen stekende sol også.

Etter sutreinnlegget mitt forrige uke tok jeg meg sammen og dro ut på en siste ganske-lang langtur (egentlig kjempelang, men alt blir jo litt skrudd når man trener til maraton). Planen var minst 22 km i Bærumsmarka via Fossum. Jeg endte opp med å løpe akkurat den samme turen som jeg løp tidligere i våres sammen med Tone & Co., da store deler av skogsveien fortsatt var dekket med råtten snø. Denne gangen var underlaget lett og fint, selv om det ikke er til å stikke under stol (fornøyd, Hanne?) at det stort sett bare går oppover i ganske mange kilometer. Men jeg hadde bestemt meg for å finne godfølelsen, og da kommer den som regel. Tilbaketuren gikk kjempefint, men jeg kjente at selv de minste bakkene begynte å bli tunge etter 22 km. Så jeg tror på ingen måte det kommer til å bli lett på lørdag, jeg vet at den siste mila (minst) kommer til å bli fryktelig tung, men det er helt greit så lenge jeg lar tid være tid.

Langturen satt i beina resten av uka. Jeg dro på Treningscamp onsdag kveld, men bare det å løpe ned dit i rolig tempo var en prøvelse. "Intervallene" gikk i 5.30-tempo, og selv da måtte jeg bite tenna sammen... Beina var fortsatt tunge da jeg løp hjem fra Blindern lørdag ettermiddag, men av en eller annen merkelig grunn kviknet jeg til i bakken mellom Makrellbekken og Hovseter. Det var absurd, men utrolig deilig, og jeg tok det som et tegn på at beina vil løpe skogsmaraton! Den følelsen ble bekreftet av søndagens kort-langtur (13 km) med Tone. Totalt 57 km forrige uke, avslapning de nærmeste dagene, og jeg er klar nok. Gleder meg!