søndag 17. juni 2012

Nordmarka Skogsmaraton 2012

Jeg rakk aldri å ta inn over meg at jeg skulle løpe maraton i går. Jeg holdt faktisk på å glemme å kjøpe immodium før stengetid på fredag! Det ville jo vært krise.

Lørdag morgen brukte jeg mer krefter til å finne ut av påkledning enn til å grue meg. Bare regn, sol og sky, kaldt, hm? Langt vel, men hvor tykt? Jeg tok med flere alternativer til Sognsvann og endte opp med lange bukser, t-skjorte og langermet rundt livet. Godt valg.

Timen før start ble tilbragt i garderoben sammen med Anna og Siw-Mette. Fantastisk å kunne ligge utstrakt og skravle, spise matpakke i ro og fred, gå på innedo i ro og fred... Må si jeg foretrekker denne type arrangement så til de grader i forhold til store byløp med stress, mas og ekle utedoer.

Så var det klart for start. Solen varmet og det så absolutt ikke regntungt ut, så jeg kastet capsen i siste øyeblikk. Jeg startet helt bakerst og travet rolig avgårde.

Første del av løypa var utrolig overraskende. Jeg har løpt opp til Bjørnholt mange ganger. Jeg har klart å innbille meg selv at det bare er oppoverbakke dit, men det var jo absolutt ikke tilfelle. De få oppoverbakkene var jo unntaket, og når jeg i tillegg gikk i dem, var jo det problemet fullstendig eliminert. Jeg holdt meg bak drevne ultra-Ellen, og gikk når hun gikk. Alt føltes kjempebra, og etter Skjærsjøen måtte jeg hele tiden ta meg sammen for å ikke løpe fortere enn 6 min/km.

Litt før avstikkeren opp til Hakloa fikk jeg meg en løpekamerat - en veldig hyggelig, men særdeles pratsom svenske. Vi diskuterte jobb, trening og maraton i mange kilometer helt til jeg ble litt sliten i hodet og strategisk senket tempoet. Det fikk unna den kjedelige avstikkeren, da, noe som kom godt med.

Rundt halvveis kom et skybrudd. Regnet bøttet ned, det blåste og ble skikkelig kaldt. Heldigvis hjalp det å ta på genseren, og det varte ikke spesielt lenge. Været var egentlig perfekt for meg som skyr varme.

Ved Kikutstua, etter 24 km, begynte jeg for første gang å føle at 42 km virket bittelitt langt. 18 km igjen! Uff, det orket jeg ikke å forholde meg til. Derfor satte jeg meg som mål å løpe til 32, og så takle den siste mila etter det. Den strategien fungerte egentlig veldig bra. Jeg mistet aldri motet, selv om kilometerne føltes lengre etter hvert. På en matstasjon fikk vi loff med syltetøy og rosiner, og det ga meg et skikkelig energikick. Dessverre måtte vi inn på en forferdelig gjørmete og glatt skogssti etterpå, der det ikke var mulig å løpe raskt. Jeg hoppet fra stein til stein, og et sted må det ha gått litt galt, for da jeg kom ut på veien igjen hadde jeg ekstremt vondt i venstre kne. Det strålte oppover i låret, og jeg måtte halte-løpe. Æsj! Men mål nærmet seg, og da vi kom til Ullevålseter tenkte jeg at resten bare var sjarmøretappe. Til jeg så at vi skulle løpe ned vestsiden av Sognsvann... Ånei. Enda flere oppoverbakker, og så kjempebratte nedoverbakker. De siste var fullstendig tortur, jeg hadde vanvittig vondt i kneet og visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men det hjalp ikke å gå heller, så jeg fikk bare løpe for å komme i mål og bli ferdig med det. Heldigvis hjalp det litt da veien flatet seg ut de siste kilometerne, og jeg kunne løpe ganske normalt inn til mål. Jeg hadde krefter i beina og følte meg overraskende kvikk, hadde det ikke vært for kneet. Utrolig deilig å høre stemmen til Heming i speakerboksen nærme seg, og rett før mål ventet den lille heiagjengen min. Herlig, og så godt å komme i mål! Endte på 4.43, som jeg er kjempefornøyd med.


Treningscamp-Marianne og meg

Skogsmaraton var et fantastisk arrangement. Alt gikk på skinner så vidt jeg kunne se, servicen underveis var upåklagelig - vann, sportsdrikk, bananer, rosiner, mandler, loff (hurra for loffen!) og cola (også veldig velkommen!) var mer enn hjertet kunne begjære på skogsturen. Jeg hadde med to gels og en bar - spiste en gel og en halv bar, men kunne egentlig ha spart meg å drasse rundt på det, for det var nok på stasjonene. Jeg er med neste år også, uten tvil, og håper da at kvinneandelen er større enn i år. Én startnummerkø for kvinner og fem for menn, hva er det for noe? Kom igjen jenter, la oss vise at vi er minst like tøffe som gutta, og la oss gruse dem i bakkene i Nordmarka!


36 kommentarer:

  1. Gratulerer!!! Helt fantastisk. Må si at jeg tenkte på dere når jeg kjørte til Oslo for å løpe I Form løpet. Det måtte være en tortur å løpe nedover med vondt knee. Nedover er egentlig verst for knee. Fikk virkelig lyst å løpe med deg, men jeg er slik publikum juncki, må ha folk i løypa og er redd oppoverbakker. En gang til GRATIS!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! :) Vel, jeg skal innrømme at det var litt kjedelig etter hvert uten ett eneste menneske langs løypa... Men det var deilig å slippe å løpe sikksakk, da! Nedoverbakkene var definitivt verre enn oppoverbakkene... :)

      Slett
  2. Du er jo bare ufattelig sprek!
    Gratulerer!
    , og siden du ikke nevnte det regner jeg med at kneet bare var midlertidig og kurert.
    Må innrømme at jeg nå, etter å ha lest din og Annas rapport, er fullstendig hjernevasket. Det høres jo ut som dere småpratet dere gjennom hele løypa i lettjogg mens dere sjonglerte cola og syltetøy og stappet lommene fulle av loff.
    (Hadde dere også nevnt nøkkelost hadde jeg vært påmeldt allerede). Knær, tårer og kramper i bisetninger og resten LOFF.
    Kommer jeg igjennom min planlagte 10km tur idag, uten å gå - skal jeg ta det som et tegn fra oven og begynne maratontrening selv.
    (, kanskje, etter ferien)
    Grautlerer igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror det bare var sånn vanlig maraton-knevondt, har ikke noe mer vondt i venstre enn høyre kne nå i hvert fall. (Ganske mye funny walk i går kveld...) Beskrivelsen din er ganske korrekt ja, det var skravling og loff i lommene (bokstavelig talt).
      Du skal da løpe maraton i september, og da skal vi skravle underveis og dele medbrakt appelsin og kvikklunsj! Bare vent :)

      Slett
  3. Grattis med veldig bra gjennomført løp! Lurt å legge seg bak en skikkelig dreven løper, Jeg hadde også amnnet meg skikkelig opp for de fle oppoverbakkene, men de kom jo liksom aldri. Eller virket de bare litt mindre skumle fordi vi gikk?
    Kjipt med kneet, håper det roer seg med hvilen som følger. KT-tape kan anbefales :-)
    Og helt enig med det med jentene, resulatatlista for damer var sørgelig skue, så få damer ift. menn?!
    Vi får drive litt aktiv markedsføring til neste år. (selv om jeg nok velger Marka 24 da)

    God hvile!

    SvarSlett
    Svar
    1. Oj, Marka 24, nei det synes jeg virker hakket skumlere ;) Gratulerer og god hvile selv! Hvordan har formen vært i dag?

      Slett
  4. Gratulerer med kjempeløp! Og takk for en ikke-avskrekkende beskrivelse av løpet, dette må jeg forsøke neste år. Med litt (ok, mye...) flaks har kanskje noen av de verste stigningene/nedoverbakkene på magisk vis forsvunnet til da. Jeg får krysse fingrene... ;-)
    Du får være snill med knær mv. nå, kan jo med god samvittighet hvile litt på laurbærene etter dette. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Jeg tror hemmeligheten er å gjøre bakkene enda brattere enn de egentlig er i hodet sitt, så blir liksom alt "flatt"... Selv om jeg innrømmer at jeg lengtet til Berlin noen ganger underveis!

      Slett
  5. Gratulerer med vel gjennomført. Håper du er skikkelig fornøyd med deg selv og at kneet blir bra fort. Tror jeg må prøve meg neste år. For å øke kvinneandelen, ikke for å gruse noen menn.... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bra innstilling! Håper du blir med :)

      Slett
  6. Å, dette var skikkelig hyggelig lesning mens jeg spiste lunsjen min her. Du har overbevist meg! Jeg er med i 2013;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Supert! Du kommer ikke til å angre :D

      Slett
  7. Enig med Ingalill: du er jo bare ufattelig sprek!!! Beundrer prestasjonen og evnen til å holde riktig fokus underveis; når du ikke orker å forholde deg til at det er 18km igjen så snur du fokus til å fokusere på 32km og fortsetter, og når kneet er vondt så velger du å fortsette å løpe for det er ikke mindre vondt når du går.... knallbra jobba sier jeg bare da ;-) knallbra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Når man først er ved Kikutstua og har et par mil hjem uansett retning har man liksom ikke noe annet valg enn å forsøke å være positiv :) Kjenner det er god erfaring å ta med seg videre, kanskje jeg kan forsøke å bli litt flinkere psykisk på kortere distanser også!

      Slett
  8. Gratulerer Astrid!
    Jeg skal innrømme at løpeturen jeg hadde med Tonje og Synne for noen uker siden på veststiden av Sognsvann var det definitive nådesøtet for min evt deltakelse i nordmakrka skogsmaraton. Ned de bakkene der, siste 3 km, på maraton. Galskap!

    Håper knærne bedrer seg raskt, easy come - easy go!

    Er med på restitusjonsjogg - bare send et pip!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tortur! De reklamerer med "mykt underlag som gir sliter mindre på beina" eller noe sånt. Særlig! Gi meg asfalt, hard asfalt!

      Tror ikke det var noe alvorlig med kneet. Jeg er definitivt med på restitusjonsjogg! :)

      Slett
  9. Herlig lesning! Gratulerer med nok et flott løp!
    Håper kneet går seg til. Kneproblemer må du IKKE få. :o)

    SvarSlett
  10. For en solskinnsløpehistorie! Tviler ikke på at det var tungt underveis, selv om du jo er blitt en rutinert langdistanseløper nå. Seig og sta, i mål til en veldig respektabel tid! Håper ikke knærne har tatt noen skade. Neste år tror jeg at jeg også må bli med!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du må være med, Marit! Sikker på at du hadde stortrivdes :) Knærne er helt bra nå, bare låra som er bittelitt stive :)

      Slett
  11. Gratulerer så mye med vel gjennomført!

    Helt enig med deg i at det var tungt underveis. Strekningen mellom 22 og 32 var definitivt verst for meg. Etter det begynte man jo å forstå at dette faktisk kunne gå.

    De siste nedoverbakkene var tortur for mine knær og lår også. Hadde det ikke vært for jeg snart var i mål hadde jeg gått de i rolig tempo baklengs..

    Alt i alt var det en god opplevelse. Jeg gleder meg til neste år :)

    God bedring med knær og stive bein. Du er ikke alene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Treningsguri! :) Ja, enig, det er en hard periode, med maaange kilometer igjen... Så bra at du er fornøyd, og håper vi sees til neste år, da! :)

      Slett
    2. Vi sees til neste år! :)

      Jeg skal prøve å bli enda litt flinkere til dette med blogging. Det er jo så gøy å følge med andre, og kanskje få seg noen nye løpevenner :) Det sosiale før og etter løpene er jo minst halve moroa!

      Hilsen Thea

      Slett
    3. Ja, det er utrolig inspirerende! Glad du ga et livstegn, så jeg kom over bloggen din :)

      Slett
  12. Gratulere med vel gjennomført maraton. Morsomt å lese andre som løp i går. Og at det ikke bare var jeg som syntes det var langt og tungt. Du var nok litt flinkere enn meg i starten til å holde igjen!
    Lykke til med hviling:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marthe! Ja, jeg var vettskremt av tanken på alle oppoverbakkene... Skal prøve å være litt tøffere og starte raskere under Oslo Maraton, men ellers tror jeg det er veldig smart å satse på negativ splitt (det klarte jeg ikke på lørdag, altså). Hvil deg i form igjen du også! :)

      Slett
  13. Gratulerer! Veldig bra gjort å holde seg til planen, og fokuset på rett kurs når det var i ferd med å glippe. Supert gjennomført! Kanskje, kanskje dette løpet havner på lista mi neste år også - det er jo noe helt annet enn alle de andre. Gratulerer igjen og igjen! (c:

    SvarSlett
  14. Takk! Synes definitivt du bør prøve :)

    SvarSlett
  15. Helt enig i at det er behagelig uten alt maset og stresset før start, atpåtil med garderober og toalett!

    SvarSlett
  16. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  17. Og gratulerer med vel gjennomført! Selvsagt er vi damer like tøffe, så vi får oppfordre alle damer som leser dette: kom igjen og bli med neste år!

    SvarSlett
  18. Hurra for deg altså!! Bra jobba Astrid! Det du skriver om motivasjon og riktig fokus og sånt, er uhyre viktig når man løper, og ikke minst i et så langt løp! Tenke positivt er alfa og omega underveis, og så kommer det selvsagt godt med at formen er noen lunde også da ;-) Enig i at vi er for få damer - kom igjen bli med jenter! Det er ikke farlig :) PS får jeg lov å stjele det fine bildet..?

    SvarSlett
  19. Det er overhodet ikke farlig, nei! Værsågod, stjel i vei (du trenger da ikke spørre!), og gratulerer med et flott løp Marianne :)

    SvarSlett
  20. Høres ut som et supert arrangement. Veldig bra tid :-D Håper det var en tilfeldig forbipasserende knevondt og at det ikke gjentar seg. *krysser fingrene*

    SvarSlett
  21. Knevondten forsvant med en gang, heldigvis - typisk maratonvondt :)

    SvarSlett

 
Blogglisten