Opptegnelser fra kjellerdypet

Langt, langt nede i mørket hørte jeg Ingalill rope på lørdag. Nei, jeg er ikke avvent fra treningsnarkomanien! Det er bare det at fiskebensmønstret glassfiberstrie ikke helsparkler seg selv... Den er faktisk så gjenstridig at den breier seg etter tre lag sparkel og to malingstrøk. Men det får holde, prioriteringene bør være klare; grei stue og litt treningstid er bedre enn perfekt stue og ingen treningstid. Vi får heller satse på dempet belsyning.

Forrige uke startet ganske heftig. Etter langturen på søndag var jeg med på langrennstrening ved Fossum tirsdag kveld. Jeg blir alltid overrasket over hvor fort folk går (springer!) på ski, og brukte masse krefter på å henge med både oppover og nedover (faktisk mest nedover!) Her går man rundt og tror at man er en ekte nordmann, tidligere medlem i Fredrikstad skiklubb og greier, og så ender det med total ydmykelse hver eneste gang jeg prøver (dvs. den ene gangen i fjor, og den ene gangen i år). Men med to runder rundt lysløypa og så litt rolig gange med fokus på teknikk (den sitter nemlig ikke!) ble det en veldig bra treningsøkt. At jeg var ekstremt støl i låra resten av uka er en annen sak.



Alt blir litt tåkete når man kjemper for livet i lysløypa på Fossum





Neste morgen, ca. ti timer etter skiøkta, var det så tid for å løpe til jobben. Jeg kjente med en gang at det kom til å bli utrolig tungt, beina var fullstendig kjørt etter å ha slitt seg opp og ned og rundt med dumme ski. Men det var veldig deilig å starte dagen med litt fysisk slit; hadde jeg sluppet å bruke halvannen time på å finne en dusj (filosofene er tydeligvis ikke de mest sportslige på Blindern) ville alt vært perfekt.

Så kom det et laaangt avbrekk - støl, sliten, hektisk helg, strekk i lysken, forkjølelsestendenser - før jeg fikk mannet meg opp til en tur på torsdag. En bitteliten tur sammen med en som om mulig er enda dårligere trent enn meg - godfølelsen det gir skal man ikke kimse av! I går rakk jeg 8,5 km i dagslys, og jeg føler egentlig at formen ikke er fullt så elendig som det lave kilometerantallet burde tilsi (turde ikke ha på pulsbeltet, siden det sikkert bare er noe jeg innbiller meg). Men at det begynner å haste med tanke på Fredrikstadløpet, det er det vel ingen tvil om. Akkurat nå prøver jeg bare å få trent så mye som glassfiberstria tillater - og så får det gå som det går 25. mars.