Søndagslangtur



I naturlig positur foran vårt nye gjerde


Jeg tar ikke sjansen på å utsette dette blogginnlegget lenger, for å ikke risikere å få en stekespade i knollen. I morges fikk jeg den gode ideen å spørre om Treningscamp-Siri ville være med på en søndagstur, og det ville hun. Vi bor jo litt lenger fra hverandre nå, men ikke verre enn at vi kan møtes etter et par kilometer - i dag ved krysset Vækerøveien/Ring 3. Fantastisk deilig å starte i nedoverbakke! Jeg klarte ganske godt å skyve unna tankene på oppoverbakkene som ventet i slutten av økta... Vi suste avgårde langs E18 mot Fornebu; i hvert fall følte jeg at vi suste, for det er ikke ofte jeg løper raskere enn 6:30-tempo for tiden. Det var ganske godt å konstatere at jeg er i helt vanlig, dårlig form - situasjonen er altså ikke dramatisk, selv om jeg kvapp litt til da jeg leste på Martins blogg at Fredrikstadløpet nærmer seg... Hvor mye kan gjøres på 10 uker? Jeg hadde egentlig bestemt meg for å, en gang for alle, bryte den dumme totimersgrensen under det løpet. Anser det nå som ganske sannsynlig at jeg kommer til å gå på nok en smell. Æsj! Men uansett, i dag fløt det bra. Helt til vi tok av fra E18 og startet på oppoverbakken i Vækerøveien. Beina ble tunge som bly og det føltes tungt, tungt. Jeg klarte sånn noenlunde å holde maska til vi skilte lag - og så tenkte jeg, nå stopper jeg og går. Det ville vært et forferdelig nederlag, jeg har omtrent ikke gått siden første joggetur i 2009, men dette var bare altfor tungt. Det eneste som holdt meg "joggende" - i virkeligheten beveget jeg meg knapt - var tanken på det hersens Skogsmaratonet jeg har meldt meg på i juni. Det består jo utelukkende av sånne stigninger, omtrent. Enden på visa er at jeg ikke gikk, men da jeg nådde toppen var jeg så lettet at jeg nesten gråt (ikke at det skal så mye til for at jeg gjør det). Vel hjemme viste klokka "treningseffekt 5" (oops - "jobber for hardt") etter nærmere 13 km med 178 i snittpuls, og jeg segnet om på sofaen. Endorfinrus, hurra! Støle bein og rygg, hurra!

Min nye løpevenn her på Røa, Tone (dvs., når hun blir ferdig med den dumme skigåingen), tipset om denne artikkelen her om dagen. Hovedpunktet her er at en amerikansk lege har funnet ut at "mye løping for menn og kvinner over 40 år fort kan medføre et rynkete og benete ansikt – et såkalt 'runner's face'". Ok, det høres litt avskrekkende ut ved første lesning, men i virkeligheten er det en fantastisk nyhet. Som Tone la til, vi er jo bare pent nødt til å kompensere for kaloriene ved å spise ekstra potetgull, sjokolade og brie. Jeg startet i går, med uanstendige mengder racletteost. Dere som har løpt i helgen: hold runner's face på avstand i kveld!