Frykt

Dette blogginnlegget handler ikke om løping. Det handler om å overvinne frykt; nærmere bestemt en skrekk jeg har slitt med i årevis og nå er nødt til å stirre inn i hvitøyet. Det handler ikke om sneglefobien, og absolutt ikke om sub-2-forbannelsen. Det handler om en frykt som hemmer meg i hverdagen, som innskrenker friheten min, som gjorde at datteren min ikke fikk dratt i en bursdag forrige uke. Jeg er redd for å kjøre bil, men nå er det ingen vei tilbake lenger. Caroline skal begynne å spille cello i morgen, på et tidspunkt bare jeg kan levere henne, og uansett hvor mye jeg prøver lar det seg ikke gjøre å transportere en cello på sykkel.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg lærte å kjøre bil i Lyon, en av Frankrikes største byer. Jeg overlevde det. Jeg er ikke dummere enn folk flest, jeg ser meg om, bruker alle speilene og kjører ikke for fort. Likevel føles det helt rasjonelt å ikke ville sette seg bak rattet. Ulykker skjer, folk dør! Barn blir påkjørt!

Jeg kom over et fint blogginnlegg om bilskrekk i dag. Jeg kjente meg veldig igjen i det som står skrevet:

Jeg er kanskje ikke den beste sjåføren, det kan kanskje bulken i pappas bil bekrefte (nå er det snart et år siden jeg bulket den, da). Men tydeligvis er jeg heller ikke den verste sjåføren. Har hørt utallige historier med folk jeg kjenner som enten har kjørt ut, krasjet, kjørt på biler, og jeg vet ikke hva. Men det gjør jo ikke akkurat at jeg føler meg noe tryggere bak rattet, at det finnes flere dårlige sjåfører der ute. Det som er oppsiktsvekkende er at mens jeg er stiv av skrekk, så virker ingen av disse andre jeg kjenner som har opplevd å kjøre ut eller det som verre er, det spor redde for å kjøre bil! Det synes jeg er ganske urettferdig.

Akkurat sånn har jeg det også. Hvordan klarer så mange andre - dummere enn meg, med dårligere syn enn meg, folk som skriver sms'er mens de kjører, folk som drikker før de kjører - å sette seg bak rattet, mens jeg som den eneste skal spare omverdenen for den fare jeg måtte utgjøre?

I morgen må jeg ta nøklene og gå inn i garasjen uansett hvor vondt jeg har i magen. Jeg må bakkestarte mens jeg åpner garasjeporten, komme meg ut på Vækerøveien, vike for biler fra høyre når jeg svinger til venstre i et lyskryss, og så parkere foran en skole der det sikkert vrimler av barn jeg potensielt kan rygge inn i. Dette gjør andre hver dag, det er sikkert like naturlig for dem som det er for meg å pusse tenner, handle mat og skrive blogginnlegg. Rart, hva?

Heldigvis blir det en treningsøkt på meg i kveld, så jeg kan forsøke å glemme min eksistensielle krise bittelitt - rolige runder på Jarmyra med Tone & Co. Forhåpentligvis går det bedre enn på søndag, da jeg tok en runde på Fossum med nabo Ingrid. Først trynte jeg i en stein i "lysløypa" og kom hjem med et kjempevondt sår på kneet fullt av grus og stein som det var umulig å rense. Rett etterpå kjente jeg det begynte å skvulpe i magen, og flere kilometer hjemmefra sto jeg bøyd over en grøft og holdt på å kaste opp. Sånn går det når man spiser middag FØR trening! Jeg var kvalm resten av kvelden, og kommer aldri mer til å spise annet enn brødskiver på forhånd.

Så det var vel de siste dagene oppsummert - angst, blod og oppkast. Satser på at mestringsfølelse betegner resten av uka - hvis jeg overlever kjøreturen til Bestum, da.