Skiløpet 2012

Endelig en løpsrapport igjen!

Men det var på hengende håret at jeg stilte til start. Jeg er alene med ungene og uten bil denne helgen. Meldte dem offensivt på barneløpet og barnepass (for et fantastisk tilbud!) for mange uker siden, men da fredagen kom datt jeg ned på sofaen og følte at det var utenkelig, umulig, å skulle reise kollektivt med to masekråker til en annen by for å delta på et løp. Sånne kvelder da man er utslitt av trass, slåssing og grining og selv kunne trengt litt omsorg etter en berg-og-dalbane-uke på jobb. Men verdens snilleste løpevenninne Tone tilbød seg med en gang å finne en løsning så jeg kunne reise med bare ett barn (noe som er noe helt annet), og etter å ha lest diverse oppdateringer på facebook om forberedelser til Skiløpet og Nordmarkstravern, begynte det å rykke i løpsfoten likevel. Tone måtte dessverre stå over løpet pga. forkjølelse, men jeg plasserte eldstefrøkna hos henne og tok toget med Ingrid. Vi rakk ikke barneløpet, det får være måte på hva man skal få til, men vi klarte i hvert fall såvidt å hente startnummer og plassere henne på barnepassen før start (neste år bør jeg beregne bedre tid da det er et lite stykke å gå til Løplabbet).

Det var kjempestemning ved start, jeg fikk litt sånn Oslo Maraton-følelse med Eye of the Tiger, ballonger, svære bannere og masse folk. Snakket litt med Peer, Anna, Siri, Anna B., Marit og Tone. Veldig hyggelig! Jeg stilte meg ganske langt bak de andre, men burde nok vært mer offensiv for én gangs skyld - det gikk treigt i starten og jeg løp i det hele tatt forbi særdeles mange til å være meg (veldig bra for selvfølelsen, men litt dumt når det er endel køløping). Løypa var variert - jeg er ikke så veldig glad i å løpe over røtter og steiner og blir alltid litt grinete når farten går ned på grunn av det, men samtidig var det litt godt å bare ligge bak en rygg og ha litt lavere puls over en periode. Løypa var ikke så veldig kupert (etter Skogsmaraton føles vel alt flatt...), og det var mange rette strekninger der man kunne få litt flyt. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å ligge rundt 5.10 per km, og det gikk sånn nogenlunde, bortsett fra i det mest tekniske partiet. Mot slutten var det en slak oppoverbakke som var helt grusom - solen stekte, jeg var så utrolig tørr i halsen, og jeg kom litt ut av rytmen. Jeg ble reddet av en tenåring som på eget initiativ hadde satt opp en drikkestasjon merket "Gratis vann til løpere", jeg bælmet et glass og følte meg straks litt bedre. Og så kom egentlig mål veldig raskt på meg, jeg ble litt overrasket over hvor fort den siste kilometeren gikk. Hurra for skilt hver 100-meter før mål! Jeg hadde fortsatt litt å gi i den siste bakken - en jente rett bak meg fikk masse pepping av en fyr som sto langs løypa, jeg tenkte fader heller, skal hun løpe forbi meg bare fordi hun blir heiet på, ikke snakk om! Og da jeg kom inn til mål var jeg åpenbart veldig glad (bilde lånt fra Skiløpets Facebookside):

Det var utrolig morsomt å være med på et såpass lite løp som samtidig klarte å appelere til et bredt spekter av deltakere. Det er ikke hverdagskost at jeg har 26 damer bak meg i klassen! Jeg ble nr. 29 av 127 kvinner, og det er jeg veldig fornøyd med. Tiden skal jeg heller ikke gråte over, offisiell tid ble 51.26 (51.16 på egen klokke). Hytteplanmilapersen på 49.21 har så lenge stått for meg som en sånn uforklarlig, mirakuløs hendelse; nå er det deilig å sakte men sikkert spise seg nedover mot femtitallet uten høyere makters hjelp.

Bilde lånt fra kondis.no

Hva skal man ellers si om Skiløpet? Profft! Kjempefin t-skjorte. Godt merket, fin løype. Helt SUPERT med barnepass-tilbud. Rimelig! Hyggelig. Gratulerer, Janicke!

Så var det bare å spurte til toget og dra hjem til de utrolig snille barnevaktene, som også disket opp med pizza og eplekake. Sånne venner er gode å ha!