tirsdag 18. september 2012

Frykt

Dette blogginnlegget handler ikke om løping. Det handler om å overvinne frykt; nærmere bestemt en skrekk jeg har slitt med i årevis og nå er nødt til å stirre inn i hvitøyet. Det handler ikke om sneglefobien, og absolutt ikke om sub-2-forbannelsen. Det handler om en frykt som hemmer meg i hverdagen, som innskrenker friheten min, som gjorde at datteren min ikke fikk dratt i en bursdag forrige uke. Jeg er redd for å kjøre bil, men nå er det ingen vei tilbake lenger. Caroline skal begynne å spille cello i morgen, på et tidspunkt bare jeg kan levere henne, og uansett hvor mye jeg prøver lar det seg ikke gjøre å transportere en cello på sykkel.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg lærte å kjøre bil i Lyon, en av Frankrikes største byer. Jeg overlevde det. Jeg er ikke dummere enn folk flest, jeg ser meg om, bruker alle speilene og kjører ikke for fort. Likevel føles det helt rasjonelt å ikke ville sette seg bak rattet. Ulykker skjer, folk dør! Barn blir påkjørt!

Jeg kom over et fint blogginnlegg om bilskrekk i dag. Jeg kjente meg veldig igjen i det som står skrevet:

Jeg er kanskje ikke den beste sjåføren, det kan kanskje bulken i pappas bil bekrefte (nå er det snart et år siden jeg bulket den, da). Men tydeligvis er jeg heller ikke den verste sjåføren. Har hørt utallige historier med folk jeg kjenner som enten har kjørt ut, krasjet, kjørt på biler, og jeg vet ikke hva. Men det gjør jo ikke akkurat at jeg føler meg noe tryggere bak rattet, at det finnes flere dårlige sjåfører der ute. Det som er oppsiktsvekkende er at mens jeg er stiv av skrekk, så virker ingen av disse andre jeg kjenner som har opplevd å kjøre ut eller det som verre er, det spor redde for å kjøre bil! Det synes jeg er ganske urettferdig.

Akkurat sånn har jeg det også. Hvordan klarer så mange andre - dummere enn meg, med dårligere syn enn meg, folk som skriver sms'er mens de kjører, folk som drikker før de kjører - å sette seg bak rattet, mens jeg som den eneste skal spare omverdenen for den fare jeg måtte utgjøre?

I morgen må jeg ta nøklene og gå inn i garasjen uansett hvor vondt jeg har i magen. Jeg må bakkestarte mens jeg åpner garasjeporten, komme meg ut på Vækerøveien, vike for biler fra høyre når jeg svinger til venstre i et lyskryss, og så parkere foran en skole der det sikkert vrimler av barn jeg potensielt kan rygge inn i. Dette gjør andre hver dag, det er sikkert like naturlig for dem som det er for meg å pusse tenner, handle mat og skrive blogginnlegg. Rart, hva?

Heldigvis blir det en treningsøkt på meg i kveld, så jeg kan forsøke å glemme min eksistensielle krise bittelitt - rolige runder på Jarmyra med Tone & Co. Forhåpentligvis går det bedre enn på søndag, da jeg tok en runde på Fossum med nabo Ingrid. Først trynte jeg i en stein i "lysløypa" og kom hjem med et kjempevondt sår på kneet fullt av grus og stein som det var umulig å rense. Rett etterpå kjente jeg det begynte å skvulpe i magen, og flere kilometer hjemmefra sto jeg bøyd over en grøft og holdt på å kaste opp. Sånn går det når man spiser middag FØR trening! Jeg var kvalm resten av kvelden, og kommer aldri mer til å spise annet enn brødskiver på forhånd.





Så det var vel de siste dagene oppsummert - angst, blod og oppkast. Satser på at mestringsfølelse betegner resten av uka - hvis jeg overlever kjøreturen til Bestum, da.

22 kommentarer:

  1. Sprekt av deg å skrive om dette!! Ønsker deg masse lykke til. Når du sitter bak rattet kan du tenke på meg og min angst for å gå i vaskekjelleren på kvelden, at jeg ikke tørr se andre filmer enn komedier, ei heller sove alene.... se for deg meg i vill fart opp fra kjelleren med alskens innbilte monster i hælene og puls langt over max.... trøst deg selv med at du ikke er alene om å kjenne på frykten og ikke alene om å føle deg tullete fordi du føler frykt; frykten har vi biologisk iboende, det er bare slik at frykten kommer ulikt til uttrykk hos den enkelte ;-)

    Jeg heier på deg Astrid!!

    Flott innlegg! Her kan du lese et annet flott innlegg om tema frykt fra en biologisk synsvinkel: http://www.forskning.no/blog/larssdalen/332703

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Silja! Jeg skal tenke på deg i vaskekjelleren ;) Fint innlegg på forskning.no, ganske fascinerende hvor frykten kommer fra, ja. Det gjelder å bruke den konstruktivt og ikke la den ta overhånd :)

      Slett
  2. Heia deg.
    , men siden den beste trøst og oppmuntring er historier om andre i uheldig-ere situasjoner, kan jeg igjen dele det triste faktum, at jeg i meget framskreden alder ennå ikke har turt å ta førerkort. Jeg tenker også på alle disse hvermansene som bare setter seg inn i bilen og durer av sted - med ingen tanker for hva resten av trafikken kan finne på.

    I morgen kveld er du ferdig med det - og da blir det mye lettere neste uke. Psst, jeg har ikke løpt maraton heller - og kan ikke fransk.
    Sjansene for at jeg ALDRI kommer under 55 er store...

    Såret så forresten skrekkelig ut!
    Ble nesten svimmel av å se på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, da er vi i det minste to :) Jeg burde sikkert bare aldri tatt førekortet (det var en ekstremt lang, dyr og utmattende prosess), så hadde det ikke vært noe mer å tenke på, liksom. Ungene kan vel spille pikkolofløyte?

      Det gjør faktisk skikkelig vondt fortsatt. Skulle tatt seg ut, om det ikke ble sub-2 pga. et *skrubbsår*-.

      Slett
  3. Tenkt at du har gjort det før, du har kjørt bil!!!Tøft av deg å bare ta deg sammen å kjøre. og tenkt på alt du ikke frykter...Kan tenke meg at de fleste har frykt for å løpe maraton...

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, ja kanskje, men da risikerer man i hvert fall ikke å drepe noen ;)
      - Har øvd meg på kjøreruta noen dager nå, så det skal nok gå bra.

      Slett
  4. Jeg skjønner deg så godt, og har delvis samme bilskrekken. Vi krøp til korset og kjøpte vår første bil for noen måneder siden (etter mitt initiativ!), men etter at jeg klarte å låse inne både nøkler og minsta og bare med en utrolig flaks hadde telefon i hånda og kunne ringe etter hjelp, har jeg fått angst for kjøreansvar.
    Og ja, folk dør!

    Skrekk og gru for et kjøttsår! God bedring!

    SvarSlett
    Svar
    1. Iik! Det hørtes jo utrolig stressende ut, da. Tipper at det ikke kommer til å skje igjen ;)
      - Folk dør, så egentlig burde jeg være redd for å sitte på med andre også, men det er liksom ikke så farlig.. :)

      Slett
  5. Jeg heier på deg! De fleste av oss har vel en eller annen frykt. Selv slet jeg med høydeskrekk. Denne har jeg utfordret utallige ganger på topp- og bretur med DNT. Har da hatt flotte turledere som har hjulpet meg, og i dag har jeg blitt riktig så tøff - selv om jeg nok aldri blir en skikkelig barsking i høyder. Jeg kan krabbe på alle fire (og de andre ler av meg)på de verste stedene, men jeg kommer opp og fram! Og jeg har hoppet i fallskjerm! Så det gjelder å utfordre seg selv og pushe grenser så flytter den seg litt etter litt. Lykke til og stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så imponerende at du har klatret og ikke minst hoppet i fallskjerm med høydeskrekk! Det eneste riktige er nok å utfordre skrekken, ja, og lære seg selv at det går bra. Men det er skummelt. Takk for heiing :)

      Slett
  6. Jeg sover med lyset på når N ikke er hjemme!
    Vi har alle vårt, men du er jo veldig modig på mange områder. Bare tanken påå kjøre bil " på fransk..." gir meg skrekken.
    Eksponeringsterapi er visst effektivt mot angst. Tvi tvi. Og stell pent med såret.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var nok kanskje de franske gærningene som traumatiserte meg ;) Har også tro på at det eneste som hjelper er å kaste seg ut i det.

      Takk for oppmuntring, dere snille, jeg skal tenke på dere når jeg kjører avgårde i ettermiddag!

      Slett
  7. Jeg har førerkort, men ikke bil - og kjører veldig sjelden. LIkevel er selvtilliten på topp hver gang jeg sitter bak rattet. Uansett vær, føre og trafikk. Har til og med vært oppe i 185 km/t på autobahn i Tyskland i en 9-seters Mercedes og kjørt i ukjente storbyer. Null problem, bare gøy!
    Når man har det så lett med en ting, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan de på motsatt side har det...

    Samtidig har jeg mine frykter/fobier/angst for ting som sikkert er helt totalt uforståelig for andre, men som også hindrer meg i hverdagen. Rare greier!

    Lat som om du er meg i ettermiddag. Sebastien Loeb gå hjem og legg deg, her kommer dame som har enda bedre kontroll på bilen og omgivelsene! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh Adelheid, takk! Jeg skal være deg i ettermiddag. Bilkjøring, piece of cake! Bare gøy! Sebastien Loeb gå hjem og vogg :D

      Slett
  8. Lykke til med bilkjøringen. Er sikker på at du overvinner den fobi'en. Når du først har kommet igang med bilkjøring skal du se at det fort går lettere.

    Du kan jo ta deg et år i Finnmark. Med de enorme avstandene og mangelen på kollektivtilbud som er der oppe, er en bare helt nødt til å kjøre bil uansett om en vil eller ikke.

    SvarSlett
  9. Haha, et år i Finnmark, ja, kanskje det var en idé :)

    SvarSlett
  10. Hei hei.

    Håper kjøreturen din gikk bra? Kjenner igjen følelsen, jeg har spist opp negler og røkt som en svamp (nå har jeg sluttet med det siste da...) før og på kjøreturer, gjennom spesielt Oslo, selv om det var der jeg i sin tid tok lappen. Pr dags dato gir tanken på bykjøring og vinterkjøring meg den følelsen du beskriver.
    Men jeg tror at alle som ikke føler seg som verdensmestere bak rattet muligens er de beste sjåførene. Så masse lykke til!

    SvarSlett
  11. Hei Sidsel! Takk for hyggelig kommentar :)

    Vet du hva, det gikk kjempefint! Jeg øvde meg på strekningen flere ganger, og da det var til pers med cellokjøring i rushtiden gikk det faktisk helt fint :) Så nå gjelder det å fortsette å kjøre jevnlig tror jeg, så jeg gradvis kan venne meg til det og "ufarliggjøre" kjøringen litt for meg selv.

    Jeg er helt enig i at ferdighetene ikke nødvendigvis står i forhold til selvtilliten :)

    SvarSlett
  12. Visste vel det ville gå bra!
    Lykke til imorgen - bilkjøring og sub2t på samme uke er jo rene 17.mai helga.

    SvarSlett
  13. Takk, og lykke til du også! Gleder meg vilt til å lese rapporten din i etterkant. Og du sitter vel og pimper rødvin på en utekafé når vi halser forbi i tretiden, gjør du ikke?

    SvarSlett
  14. Jeg har akkurat samme skrekk for å kjøre bil. Jeg er stiv som en pinne når jeg kjører og er IKKE til å snakke med. Vi har ikke bil, så de få gangene jeg kjører er det med lånt bil; enda mer skummelt. Men det er bare å kaste seg ut i det, jeg må tvinge meg selv til å ta en tur innimellom for at fobien ikke skal ta overhånd igjen.

    Men, jeg løper heller et halvmaraton enn å kjøre bil til butikken.

    Grattis til en super tid på Oslo HM. Du er helt rå!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så deilig at det ikke bare er meg det gjelder... Helt enig, halvmaraton er piece of cake i forhold til f.eks. å svinge til venstre når du kommer fra en vei med vikeplikt... Haha, jeg kan kjøre lange omveier for å unngå sånt! :P

      Slett

 
Blogglisten