lørdag 22. juni 2013

St.Hansgaloppen 2013

St.Hansgaloppen har stått på planen flere ganger, men jeg har aldri fått det til, før nå. Ingrid og jeg trosset Tropestormen Geir og kjørte på oppdagelsesferd til Maridalen. 14,5 km rundt vannet. "Litt småkupert", hadde jeg hørt på forhånd. "Endel opp og ned, men ingen veldig lange bakker". Hørtes bra ut. Jeg var ikke klar for å presse meg, men tenkte da at jeg burde kunne holde samme fart som i Fredrikstad forrige helg (ca 5.20) - dette løpet var jo til og med kortere.

Veldig god stemning før start. Jeg har sagt det tusen ganger før, og jeg sier det igjen: Små løp er så utrolig mye bedre enn store. Jeg måtte på do for endte gang ti minutter før start - null kø. Varmt og godt lokale, garderober. Masse kjente, bl.a. Adelheid, Marit, Silja, Marianne og andre bloggere.

Det regnet bare lett da sheriffen skjøt startskuddet og vi løp avgårde. Beina føltes tunge fra start. Likevel gikk det raskt den første kilometeren, som stort sett var nedoverbakke. Etter et par kilometer kom noen oppoverbakker. Espen hadde på forhånd snakket om et stort, fint tre, som skulle stå på toppen av en fæl bakke. I hver bakke så jeg etter treet. Ikke her heller? Betyr det at det er enda en fæl bakke i løypa? For det ville ikke ende ta med opp og ned, opp og ned. Jeg kjente raskt melkesyra komme sigende. I tillegg var jeg uggen og småkvalm, det skvalpet i magen. Humøret var rett og slett på bånn hele veien. Utrolig hvor fort ting endrer seg - forrige lørdag sprang beina av seg selv, lette og fine; i går greide jeg så vidt å slepe meg selv som en potetsekk opp og ned bakkene. Det føltes så utrolig langt. Det hersens treet dukket aldri opp, og jeg begynte å få alvorlig vondt i magen. De få som hadde ligget bak meg, ble mer offensive. 4 kilometer igjen? Aldri i verden om jeg klarer å løpe 4 kilometer til. Magen ble verre og verre, og farten gikk jevnt nedover. Men omsider skjønte jeg at vi nærmet oss mål. Jeg løp inn på 1.23, og sjanglet bort til vaffelkøen. Mmm, det var godt. Jeg kommer tilbake neste år! Men da skal jeg starte en smule roligere...


Ingrid sprinter avgårde til pallplassering i klassen sin
(foto: Heming Leira/Kondis)

Blid?!?
(foto: Heming Leira/Kondis)

8 kommentarer:

  1. Det treet er jo helt på slutten jo..... og før det treet er det rimelig MANGE bakker ;-) huff og huff.... vel blåst Astrid og neste år skal også jeg starte roligere!!

    SvarSlett
    Svar
    1. La oss prøve å huske på det :D

      Slett
  2. Godt løpt, Astrid!! Synes du løp veldig fort, jeg...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :) Ikke noe galt med farten... Men hadde ikke forventet å løpe så mye saktere enn på Glommaløpet, og samtidig bli så mye mer sliten!

      Slett
  3. Jeg sier bare at du ser smashing ut i løpeskjørt. Så får alt det der andre bare være underordnet. Hilsen rosablogger- i -smyg- Anna

    SvarSlett
  4. Jeg sier som Anna
    , du ser smashing ut i caps og da spiller magetrøbbel ingen rolle og oppoverbakker ingen rolle.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åååh så søte dere er...*smask*

      Slett

 
Blogglisten