På autopilot

3 uker siden forrige joggetur og treningslysten er temmelig fraværende. Rart det der; den første uka går man fullstendig i frø fordi man ikke får de vanlige 3-4 øktene. Veldig snart er trening enn sånn fjern greie man må ha gjort i galskapens rus, og det eneste fornuftige er å holde seg inne under teppet. Eller rydde, vi har faktisk fått orden på boden og skittentøyskurven etter måneders forsømmelse. Plutselig er jeg mammaen som lager vafler til ungene i nabolaget og tenner stearinlys og til og med vurderer å vaske kjøkkenvifta. Helt greit det! Men når jeg kan lufte joggeskoene igjen om tre uker vet jeg at alt kommer til å endre seg, og godt er det.

Denne gangen har jeg gått to ganger til en manuellterapeut på Nimi. Det er en soleklar beinhinnebetennelse; ikke så uventet, men greit å få det fastslått. Han mener det kan komme av at jeg har vært slurvete med å bruke innleggssålene jeg fikk laget forrige gang jeg gikk til Nimi for beinhinnebetennelse. En skikkelig teit grunn, men nå vet jeg i hvert fall at den feilen lett kan unngås framover. Sålene skal brukes hele tiden, også når jeg går. Dessuten må jeg styrke muskler i lår og hofter for å bedre stabiliteten. Også helt greit å forholde seg til. Jeg har pint meg selv ved å "klemme bort" betennelsen hver dag, og jeg har lært noen gode tapemetoder for å holde musklene på plass. I det hele tatt veldig konstruktivt! Og så har jeg selvfølgelig i bakhodet at man ikke må løpe maraton flere ganger i året - å forbedre halvmaratonpersen kan også være en god utfordring framover.

Treningsmessig (og dermed også bloggmessig) er jeg altså på autopilot for tiden - jeg bruker ellipsemaskinen et par ganger i uka, jeg har lånt spinningsykkel og romaskin hos Tone, og jeg har trent styrke med Siri & Co. Og så gir jeg på litt ekstra opp Sørkedalsveien på sykkel hjem fra jobb.

Første joggetur blir fredag 14. desember, og jeg gleder meg vilt!

Positivitet til det kvalmende

Skjerpings. Jeg har vært gjennom dette før, flere ganger faktisk, og det har gått (mer eller mindre) bra hver gang. Bud nummer én er å få trent på en eller annen måte, sånn at jeg slipper å måtte dunke hodet i veggen og pådra meg flere skader enn jeg allerede har.

Så dette er det nye meg:

Eller nesten, da. Dette er det nye meg. Dagen etter at jeg innså omfanget av drittbetennelsen pisket jeg hele familien inn i lørdagsstresset på xxl og kom tilbake med et knirkende vidunder:

Jeg slipper å bruke masse tid på å dra til og fra treningssenter, jeg kan trene mens ungene er hjemme og jeg kan se dvd mens jeg trener. Ellipse er ikke gøy, men det er i hvert fall bedre enn ingen ting.

Ellers har jeg startet på et nytt prosjekt, som lar meg se døden i hvitøyet på en ganske pirrende måte: Prosjekt sykle-til-jobben-om-vinteren. Jeg trodde det skulle bli den letteste sak i verden, men jammen ble jeg litt pysete da den første snøen og isen kom for et par uker siden. Dessuten er jeg så lite teknisk at bare det å skifte dekk ble litt uoverkommelig. Men å skulle presse seg inn i fulle t-banevogner er enda mer uoverkommelig, så i går satte jeg meg faktisk på sykkelen igjen. Uten piggdekk. Og så kom snøen. Så nå har sykkelen fått nye dekk (jeg kan dessverre ikke skryte av å ha gjort det selv, tsk tsk), og jeg gleder meg som et barn til å prøve dem når jeg skal til Blindern på fredag!

Walk-in-closet slash sykkelverksted

Da jeg syklet til jobben i minusgrader i går morges kjente jeg at vanlige hansker ikke er tingen i nedoverbakke. Siden jeg fortjener masse nytt siden det er så synd på meg, ble disse kule hummerhanskene også innkjøpt i går:

Så gjenstår å se om jeg overlever galskapen! (Hvis ikke: jeg vil være organdonor.)

Svake mennesker

Man kan ha viljestyrke til å fullføre en grusom maraton - men til å ta to ukers løpefri etterpå? Ikke mulig! Antagelig ble all selvdisiplin brukt opp på lørdag for hele 2012 - minst.

Jeg har planlagt å ha to ukers løpepause etter Fredrikstad maraton lenge, lenge. Det gikk helt greit de første dagene, da jeg omtrent bare beveget meg ved hjelp av (min totalt manglende) armstyrke. Men så kom jeg litt til meg selv igjen, og kjente hvordan jeg sank ned i det mørke avholdshullet. Og abstinensene dukket opp. Jeg har vært irritabel, godtesjuk, grenseløst fortvilet over at jeg spiser mer og forbrenner mindre, rastløs, apatisk, ja, alt som hører med når man ikke trener. Jeg har medlemskort på Studentidretten, så det er ikke det minste synd på meg - men kan jeg ikke løpe, nei da kan det være det samme. Bare la meg ligge på sofaen i joggebukse, og gå på jobben med fett hår.

Fem dager holdt det, og så måtte jeg bare ut en liten tur. Hvorfor fikk jeg egentlig den ideen om to løpefrie uker? Er det ikke noen som sier at man kan løpe av seg beinhinnebetennelse? At tro flytter fjell, i det minste?

Bla bla bla.

Jeg tok på den fine KT-tapen som jeg har kjøpt på lopeskjort.no. Jeg vet mange er fornøyd med den, så det var verdt et forsøk.

Og så tok jeg på de nye Nike Lunarglidene mine! Første mengdetreningssko fra Nike jeg prøver - blir spennende å se hvordan de fungerer.

 Mye rosa! Sånn kan det gå - da døtrene mine ble født nektet jeg å kle dem i rosa, både av prinsipp og fordi jeg syntes det var en grusom farge. Og se på meg nå. Jeg fikk forresten kompliment fra en eldre herremann i Røakrysset, som syntes jeg var "meget stilig!"

Selve joggeturen var ikke noe særlig å skrive hjem om. Jeg har vel aldri følt meg så smadret i hele kroppen noen gang. Vonde føtter, vondt kne, vondt lår, vond legg, vond ankel. Men 5,5 km i subbefart (6.45) gjør vel neppe så mye skade - og nå ligger jeg med is på beinet i sofaen. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe leggproblemet an denne gangen - det lureste er selvfølgelig å bare ta en måned eller to uten løping. Men klarer jeg? Skal jeg heller prøve behandling, styrketrening, subbeløping, ingen langturer, og se om det kan fungere? Tips til flinke behandlere i Oslo mottas med takk!

Fredrikstad Maraton 2012

Kosetur i Fredrikstadmarka. Værmeldingene tydet på nydelig høstvær, sol og noen få plussgrader. Jeg skulle løpe etter godfølelsen og skli inn under 4.15 lett som en plett. Eller helst slå Régis' Amsterdam-tid på 4.12. Helt til naboen sa i går: "Hva? Løper ikke du under 4 timer, da?" Noe som fikk meg til å få lyst til å prøve. På en god dag, kanskje det kunne gå an? Det er lov å prøve seg, er det ikke? Engelen på venstre skulder prøvde å snakke meg til fornuft, men fornuft er som kjent ikke det jeg lytter mest til.

Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.

Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.

Dette ser jo ut til å ha vært en fest! Bilde: Kondis.no

Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.

Føler meg hundre ganger kleinere enn jeg ser ut - siste passering.

Plutselig dukket Pål-Helge opp igjen, på sykkel. Og fulgte meg i mange kilometer mens han gjorde sitt beste for å holde humøret mitt oppe. Jeg var nok ikke den mest sprudlende utgaven av meg selv, men det hjalp utrolig godt å fokusere på noe annet enn smerte, smerte, smerte. Tusen millioner takk! Pål-Helge syntes jeg burde gjøre et realt forsøk på å øke farten de siste seks kilometerne for å slå Régis' tid, men for meg var det bare snakk om å overleve. Hvert skritt var en kamp, og det fantes ikke noe kjeller under kjelleren, selv om jeg hadde begynt å grave ganske godt i gulvet allerede.

Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!

Flott krus fikk vi, og kaker og kaffe. Og så ertesuppe, da, men det var det siste jeg hadde lyst på. Det var kjempestemning i FiF-huset, litt som å være på fest, nesten, og folk hilste og gratulerte. Jeg har skrytt av mange løpsarrangementer, men dette tok kaka, bokstavelig talt! Akkurat nå frister det ikke så veldig med en gjentakelse, men hvem vet, det er jo lov å prøve seg på en "koselig, rolig langtur" neste år også?

Dette var da bare ille kost! Har noen sagt noe annet?

5 dager...

5 dager til maraton. Er jeg klar?

Ja, klar nok i hvert fall. Det er ikke dagen jeg skal gjøre et kanonløp, det er dagen jeg skal løpe et maraton "for moro skyld", i gamle trakter, fnise litt av ertesuppa og spise masse godteri etterpå. Jeg har bare hatt én tremilstur som forberedelse, men jeg har løpt mange kilometer de siste månedene. Så veldig galt kan det vel ikke gå? Régis løp inn på 4.12 under Amsterdam maraton i går; han fulgte planen om å holde seg rett under 6 min/km til punkt og prikke. 2.06 på 21 km og 4.12 på 42, det kaller jeg jevn løping! Så spørs det om jeg klarer å gjennomføre den samme planen i den mer kuperte Fredrikstad-løypa. Jeg er bare nødt til å slå ham, er jeg ikke?

Langtidsvarselet viser strålende sol og 5 grader. Det hadde vært noe! Jeg skal lage meg ny spilleliste for første gang på 3 år. Jeg skal prøve å få noen til å komme og heie på meg hver gang jeg passer mål. Jeg tror det blir en kjempefin dag. Etter maratonet har jeg pålagt meg selv et par uker løpefri, for jeg begynner å kjenne litt murring i høyre legg igjen - langturen ned fra Frognerseteren, før terrengløpet i Fredrikstadmarka, har ikke vært det beste for en ustabil fot og ankel. Men etter løpepausen, da skal jeg begynne å sanke kilometre igjen... Mange, mange rolige kilometre uten tanke på fart! Som i går, da jeg løp 9 km med Tone. Ikke én eneste gang sjekket jeg klokken underveis. Deilig! Mange sånne langturer gjennom vinteren, med skavling eller musikk i stedenfor høy puls.

Tremilstur til Frognerseteren med Ingrid

Fredagstempo med Siri

Men først skal 42 kilometer løpes. Jeg sitter med beina høyt de neste dagene!

Fredrikstadmarka rundt 2012

Jeg har hatt to totalt forskjellige opplevelser av Fredrikstadmarka rundt. I 2010 syntes jeg løypa og arrangementet var helt fantastisk (det var sol). I 2011 syntes jeg løypa og arrangmentet var helt forferdelig (det var iskaldt, regnet, jeg tryna og løp meg bort pga. dårlig merking). Hvordan skulle det bli i 2012? Jeg hadde stor tro på nydelig høstvær og solid pers.

Nydelig høstvær, ja særlig. Da jeg hentet startnummeret kl 10, var det to grader og sur vind ved FiF-huset. Så fristende har det vel aldri noensinne vært å la være å stille til start. Men siden jeg skal løpe maraton om to uker ville jeg uansett vært nødt til å løpe en langtur i dag, så... På med terrengskoene og avgårde sammen med en enda mindre motivert storebror.

Det virket som det var færre folk enn før ved start - ikke så rart, men synd for arrangøren som får så kjedelig ruskevær to år på rad. Jeg visste at jeg kom til å bli varm ganske raskt, men jeg var bekymret for at det skulle bli glatt på stein og fjell.

Starten gikk tregt som vanlig, men etter noen hundre meter hadde det løst seg opp. Jeg begynte å ta igjen folk. Jeg gikk etter påkledningen - allværsjakkene, overtrekksbuksene og toppluene, de skulle jeg søren meg forbi. Jeg har aldri skrudd på konkurranseinstinktet under løp før, men nå som jeg har kommet i litt bedre form kjenner jeg at det er morsomt å prøve å knive litt. Det er tilfredsstillende å løpe forbi tilsynelatende spreke, unge menn, men det er enda gøyere å løpe forbi jenter i min egen aldersklasse.

De første kilometerne gikk strålende. Pulsen var ikke for høy, farten bra, og jeg så for meg hvordan jeg skulle storme inn under 1.50. Den følelsen varte sånn cirka til 9 kilometersmerket. Da husket jeg plutselig hvorfor jeg hater terrengløp, noe inderlig, inderlig. Attpåtil begynte det å regne, og det ble om mulig enda våtere, glattere og kaldere. Jeg er så pysete, redd for å falle, dårlig teknisk, og senket tempo helt latterlig mye i dette vanskelige partiet, som også er ganske kupert. Plutselig begynte folk å løpe forbi meg, jeg som hadde plukket rygger jevnt og trutt hele veien. Attpåtil hadde jeg et utrolig smertefullt gnagsår, fordi høyre sko var for løst knyttet. Prøv å knyte lisse så fort du kan når hendene er våte og kalde - ikke lett. Enda flere forbi meg. Æsj! Jeg hater gjørmehull og glatt fjell og livsfarlige røtter!

Eeeeendelig kom vi til Skihytta og 14 km. Da var mitt eneste håp å såvidt perse, dvs. komme meg under 2 timer. Det burde gå, men jeg rakk jo ikke engang å se på klokka, så konsentrert måtte man være på dette føret. Men fra Skihytta og inn er det bare deilig, deilig grusvei som starter med en lang slak nedoverbakke. Og der begynte jeg å suse forbi alle de som hadde tatt meg i skogen. Jeg gruset dem alle som én, og enda flere til. Fordelen med det rolige tempoet i skogen var jo at jeg fortsatt hadde pust og krefter i beina, og nå kjente jeg at tempotreningen med Siri kom til nytte. Alle de siste seks kilometerne gikk under 5.30, og to under 5. Jeg løp ikke feil (denne gangen hadde de forresten merket bedre), og da det var to kilometer igjen skjønte jeg at jeg kunne komme inn under 1.55. Jeg endte på 1.53.23, ble nummer to av atten i min klasse og syvende kvinne totalt. Det er jeg kjempestolt over!

Selv om været var surt og vått og terrenget tungt og vanskelig, syntes jeg det var et utrolig hyggelig løpsarrangement. Alt gikk på skinner, merkingen var bra, nok saft og vann ved drikkestasjonene, jeg fikk mer heiing av entusiastiske tilskuere enn under Oslo Maraton, og Fredrikstadfolk er bare utrolig blide og koselige. Det er "Kom igjen, guttær!" hele veien, og alle disse blide "guttane" på 50+ som utgjør den harde deltakerkjernen, sprer humør og latter også under løpet. Som da jeg løp forbi en fyr i begynnelsen av løpet. "Du sprutær på mæ, jo!" "Unnskyld!" " Næ jæ bara køddær!" (Stort glis.)

Bilder lånt fra Fredrikstad Idrettsforening: 

http://idrett.speaker.no/organisation.asp?WCI=wiKlubbKassaNews&WCU=1292730&CatId=49032

Det bittelille gnagsåret mitt.

Tempolykke!

Jeg har vært litt rastløs de siste dagene. Sånn jeg nesten alltid var før jeg begynte å løpe. Urolig, irritabel, klarer ikke å rive meg løs fra (akk så kjedelig) nettsurfing, føler et konstant behov for å roe nerva ved å stappe i meg sjokolade og rødvin. Men nå ligger jeg salig på senga og er endelig kvitt ubehaget, takket være 25 minutters løping. For en gangs skyld ble Smestadtempoøkten lagt til en fredag, til kl 15, til Frognerparken, og attpåtil i strålende vakkert solskinn. Siri stilte opp som vanlig, men denne gangen kom også Torfinn og Hanne med min lille nevø i joggevogn, og Silja. Vi varmet opp litt før vi satte i gang med en hurtig fem-kilometer. Det var deilig å løpe en litt lengre runde enn Smestaddammen, men litt slitsomt at halvparten gikk nedover og den andre halvparten oppover (selv om Siri påsto løypa var paddeflat - det var den ikke). Hanne og Silja kjørte sitt eget løp mens Torfinn slet med joggevogna. For én gangs skyld prøvde jeg å ta igjen Siri den siste kilometeren, det greide jeg ikke, men jeg pustet henne nesten i nakken i hvert fall, og innsatsen var god (når man nesten kaster opp i siste sving får det holde).

24 minutter og 53 sekunder som gir den aller, aller beste lykkefølelse som fins!

Søndag hadde jeg også en fin treningstur - av en helt annen type. Jeg måtte løpe minst 24 km for å få noen langturer i beina. Tone ville gjerne være med på en litt kortere variant, så vi møttes ved Fossum og tok den vanlige runden oppover mot Hvitstenvann. Det var kjølig og vakkert høstvær da også, og beina var lette og fine. Søndag skal jeg løpe 30-32 km (det blir den første og siste ordentlige lange turen før Fredrikstad maraton om tre uker), håper det går greit...

Ellers har jeg allerede fått et mål for våren 2013: Edinburgh maraton! Det går i slutten av mai, så jeg frykter sterk sol og varme, men de skryter av å ha den raskeste løypa i Storbritannia. Dessuten er Edinburgh en utrolig fin by! Jeg skal reise sammen med nabo Ingrid, Tone og Thomas er også påmeldt - kanskje blir det enda flere kjente å spise fish'n'chips med etter løpet?

God løpehelg!