fredag 1. april 2011

Angst

Det startet natten etter intervallene. I en halvdøs så jeg nakne føtter slå hardt mot svart asfalt, fort, fort. Skadelig, skadelig. Intervaller i 15 km/t, hva er det jeg driver med? Sovner igjen, våkner om litt. Jeg har litt vondt i høyre legg, har jeg ikke? Bare litt? Jeg klemmer og klemmer langs innsiden av beinet. Sovner igjen. Våkner om litt. Og jeg har tatt initiativ til felles løpetrening på jobben - i overimorgen? Jeg som nettopp har løpt intervaller, og løp på asfalt for to dager siden? Herregud, er det mulig.



Jeg har sjelden fylleangst lenger, men nå har jeg opplevd noe nytt - intervallangst? Løpt-for-fort-og-for-hyppig-for-tidlig-angst? Ikke vet jeg, men hele onsdag og torsdag følte jeg på imaginære smerter i høyre legg. Og så skal det også sies at det var særdeles dumt av meg å legge de siste løpeøktene så tett - jeg hadde beregnet så fint at det ble to økter per uke, men kroppen vet selvfølgelig ikke forskjell på uke 12 og 13, og i realiteten ble det fire økter på åtte dager. Fullstendig idiotisk, og jeg har gått rundt og slått meg selv i hodet med et balltre i tre dager nå. Gårsdagens økt var nemlig helt umulig å komme seg bort fra - jeg har utbasunert på instituttet at det er fellestrening hver torsdag, og da kan jeg ikke bare melde avbud første gang. To kollegaer har vært på Løplabbet og investert i nye joggesko for anledningen, takket være mitt initiativ... Det er det jo nesten verdt å risikere beinhinna for.  Heldigvis tok vi det veldig rolig, så jeg tror og håper at det har gått bra, tross alt. Selv om jeg fortsatt kjenner noe, bittelitt, hvis jeg klemmer ordentlig hardt, lukker øynene og konsentrerer meg alt jeg kan.

Ingen løping før neste torsdag. Her rykkes det tilbake til start!

Tror det får bli potetgull og portvin i kveld, for å dempe angsten...

10 kommentarer:

  1. Denne angsten kjenner jeg veldig godt til; om det er normalt skal jeg ikke uttale meg om men vi er i alle fall to om å ha kjent på denne følelsen!! :-) Statisisk sett er to et alt for lite grunnlag til å si at det er signifikant men....vi er om ikke annet TO!

    Denne "angsten" [som ikke er mer hokkus pokkus enn at man har gått gjennom en traumatisk opplevelse med navn "skadeavbrekk" og man nødig vil havne der igjen med det første] har gjort at jeg ikke har trent organisert på 12-14år..... så: du har min aller største forståelse!!!! ;-) et tips: tren deg litt opp før du lager avtaler evt forberd de du lager avtaler med om at du kan komme til å avlyse om beina ikke tillater! :-)

    SvarSlett
  2. egentlig godt angsten kommer også...slik at du faktisk klarer å begrense det litt...kanskje:)

    Vær forsiktig du...de fleste skjønner deg om du velger å stå over..bedre å stå over en gang enn å være ute i 3 mnd:)

    potegull hørtes innmarig digg ut forresten...

    SvarSlett
  3. Huff, vær nå forsiktig. Det er lett å bli i overkant ivrig. Asfalt, tøffe intervaller og jobbløping er veldig bra - men forsøk å spre det litt utover. Vi må øke sannsynligheten for at i alle fall en av oss skal få karret oss gjennom Berlin. (c:

    SvarSlett
  4. Urk! Hopp et stort skritt tilbake nå, så er forhåpentligvis ingen skade skjedd!

    SvarSlett
  5. Ja, jeg tror det er en ganske konstruktiv angst, faktisk! Jeg innser at det var dumt å ta initiativ til fellestrening, da ga jeg fra meg kontrollen - men nå er det satt i gang, og de klarer seg fint uten meg hvis jeg må melde pass en annen gang.

    Potetgull er min store svakhet - og en av grunnene til at jeg begynte å trene i utgangspunktet :P

    Jeg begynner å bli smånervøs med tanke på Berlin, jeg burde jo snart være i stand til å løpe en viss mengde per uke - men det er bare å være forsiktig og håpe at det holder!

    Kanskje gjorde det godt å sette ord på angsten, men i dag kjenner jeg i hvert fall ingen ting (puh!) :-)

    SvarSlett
  6. tålmodighet er vanskelig, det er dessverre også nøkkelen, og det kan du klare!! :-) heier på deg jeg vet du, alltid ;-)))) you can do it!!

    SvarSlett
  7. Takk Silja, det hjelper! :-) Jeg har lært min lekse nå, og dessuten er jo spinning og styrketrening så gøy... Så dette skal jeg klare, ja!

    SvarSlett
  8. Når det krever mer viljestyrke å IKKE trene, enn å trene, da er man en ekte løper! :-) God søndag!

    SvarSlett
  9. Det kan du si, Anne Mette - og det er vel også noe å være glad for! God søndag til deg også :)

    SvarSlett
  10. Jeg er bombesikker på at du er kurert, men det er jo likevel ingen vits i å utfordre skjebnen.

    - ganske artig det Anne Mette skriver, tenk all den tiden som går med på å ikke skade seg :-)

    SvarSlett

 
Blogglisten