Fredrikstadløpet 2012

Jeg var trøtt og tung i kroppen da jeg våknet opp i morges - som jeg ofte er før et løp, sikkert fordi jeg fokuserer mer på formen. Timene før start gikk med til å hente startnummer, diskutere påkledning (lange eller korte ermer?), spise de sedvanlige brødskivene med brunost, diskutere påkledning litt til, se ungene løpe barneløp, prate med Treningscampere og andre kjente. Grue seg, glede seg.

Mors store håp

Han til høyre løp som vanlig inn til en supertid, fullstendig uten å ha trent



Jeg hadde en liten vill plan om å henge meg på TC-Peer som skulle under 2 timer, men ga ganske raskt slipp på ryggen hans. Den første runden følte jeg meg mør og skjelven i beina, og var redd for å gå på en smell underveis. Siri innprentet en gang i meg at den første halvdelen av et halvmaraton er transportetappe, og det forsøkte jeg å holde meg til. Farten lå likevel godt under 6 min/km - ca 5.45 i snitt. Det var jeg fornøyd med.

I løpet av annen runde kviknet beina litt til, men jeg syntes det var varmt. Jeg skal ikke sutre så mye over det, for jeg tok jo ikke løpet altfor alvorlig, og så det som en anledning til å få litt farge på armer og legger (synd jeg ikke satset på løpeskjørt!). Men det var i tillegg litt demotiverende å bli forbiløpt av teten allerede på begynnelsen av annen runde... For å toppe stemningen akkurat på det punktet, viste det seg at ipoden min valgte dagens løp for å kræsje. Jeg hadde spart den til en dårlig periode, og jeg bannet innvendig da musikken uteble idet jeg faktisk trengte litt oppmuntring. Ipoden ble avlevert til serviceteamet i Domkirkeparken for reperasjon, men de fikk jammen ikke fikset den. Det gikk heldigvis greit uten, jeg så på det som god trening, og egentlig er det greit å høre godt når du konstant blir forbiløpt av Speedy Gonzales både fra høyre og venstre.

Jeg hadde på forhånd forventet at den tredje runden skulle bli den tyngste - sånn var det for to år siden. Denne gangen var den tredje runden den aller beste, av en eller annen grunn. Jeg var utrolig forbauset over at snittiden var på 5.41 og lurte et øyeblikk på om jeg skulle sette opp farten litt for å komme meg inn under to timer - men nei, da kom jeg sikkert til å sprekke som en ballong på slutten, det var for optimistisk. Og hallo, under 2.05 holdt da i massevis. Det var veldig hyggelig å heie og bli heiet på, både av folk som løp forbi, folk langs løypa og folk jeg krysset. Takk for all oppmuntring, det betyr så mye!

Jeg skal ikke påstå at den siste runden ikke var tung - beina sprang ikke like lett av gårde og jeg måtte jobbe mer for å holde farten jevn. Men det gikk ikke alt for sakte, for min egen klokke viste 2.00.40 da jeg kom i mål! 2.00.57 ble offisiell (brutto-) tid, noe som er ny pers. Hadde jeg visst at jeg kom til å havne så nær totimersgrensen hadde jeg nok gitt mer, og skulle nok greid det også - men jeg er ikke sur for det, jeg nærmer meg sakte men sikkert, og med mer trening (og selvtillit) kommer det til å gå før eller senere. Dette var dessuten det minst ubehagelige halvmaratonet jeg har løpt, og det er heller ikke til å kimse av! Det får jo være grenser for selvpining.



Arg, det var nært!
Bilder: Pappa



Bilde: Randi Helen Gran