Langtur i skogen!

Utrolig nok fikk jeg ikke vondt noe sted etter Treningscamp forrige uke. Likevel bestemte jeg meg for å holde meg til tre økter, noe som betydde hvile helt fram til søndag. Da hadde jeg avtalt å løpe langtur i skogen sammen med Tone og noen andre. Tone hadde tegnet kartet på forhånd: fra Fossum opp til Hvitsteinvann, og deretter ned rundt Bogstadvannet. 22 km totalt. Jeg gledet meg veldig, kjøpte inn solbærsaft og fant fram en energibar jeg fikk i Berlin (har ikke løpt skikkelig langtur siden da!). (Aller mest gledet jeg meg vel til å ta en lang dusj hos Torfinn etterpå - det er virkelig en prøvelse å pusse opp bad.) Jeg ble ganske grinete over at solen foretrakk lørdag framfor søndag, men pytt.

Marianne, Tone, Thomas og en veldig sprek
hund som jeg har glemt navnet på.

Jeg visste at det kom til å bli bratt og tungt oppover, men jeg ble likevel fort veeeldig sliten. Det skal ikke bratte hellingen til før pulsen slår i taket. Det verste støkket fikk jeg likevel da det viste seg at skogsveiene absolutt ikke var fri for snø; det lå et tykt lag gammel og våt snø ganske mange kilometer opp mot Hvitsteinvann. Det var rett og slett utrolig tungt! Og jeg skal ikke stikke under en stol at jeg angret bittert at jeg har meldt meg på Skogsmaraton. Det er nøyaktig to måneder igjen. Det er så kort tid, det. Når skal den siste, lengste turen tas? Tre uker før? Det er bare fem uker til, og jeg er så utrolig langt unna den formen jeg trenger for å greie det. Men søndagens økt var i hvert fall en god forberedelse. Åtte kilometer oppover før vi endelig kunne snu og løpe nedoverbakke. Merkelig nok holdt pulsen seg like høy... Vi løp tilbake samme vei ned til Fossum i stedenfor å ta turen rundt Bogstadvannet pga. noen gryende vondter her og der (utrolig nok ikke hos meg!). Vel nede hadde jeg god lyst til å sette meg inn i Tones varme bil, men jeg var bare nødt til å få en skikkelig langtur, så jeg bestemte meg for å løpe Sørkedalsveien ned mot sentrum og sette meg på en t-banevogn når jeg var oppe i 22 km.

Det begynte å regne, det var surt og kaldt. Det er kjedelig å løpe alene uten musikk, og jeg ble kald og stiv i beina. Det var ganske hardt å måtte løpe forbi Smestad, enda verre å fortsette videre mot Majorstua ved Borgen (21,9 km... noen ganger er det fryktelig slitsomt å være så pedantisk). Men der kunne jeg heldigvis klokke inn 23 km, ta på meg fleecejakka og sette meg inn i en varm t-banevogn. Så var det tid for en god og varm dusj, men det aller beste var bollene Hanne disket opp med etterpå:

Takk, du er verdens beste! Dessverre forhindret ikke bollene at jeg ble utrolig sliten etterpå, omtrent like sliten som etter maraton i Berlin. Fullstendig kaputt fram til jeg sovnet i går kveld. Jeg ser at snittpulsen var høy - 87% i nesten to og en halv time er kanskje litt i overkant. Men jeg blir sur på "training effect"-funksjonen på garminklokka mi. Etter nesten hver økt sier den: "Du jobber for hardt". Hva slags festbrems er det, liksom? Hallo, jeg trener tre ganger i uka, hvordan kan jeg trene for hardt? Tsk tsk.

Jeg har fortsatt ikke vondt noe sted, så da blir det maratontrening videre - til jeg eventuelt blir skadet igjen, eller rett og slett får kalde føtter (dum som jeg er skal det nok litt til).