Sentrumsløpet 2012

Sentrumsløpet passet ikke helt inn i oppkjøringen til maraton, vi vet jo alle at jeg har trent håpløst lite fart, bl.a. bl.a., så jeg hadde bestemt meg for å bare være med, nyte stemningen og bare ta det som en god treningsøkt. Men når startnummeret er hentet får man jo lyst til å gi jernet likevel, når man først er i gang liksom. Dessuten ble jeg motivert av alle kommentarene på forrige innlegg (mange fornuftige tips som flere enn meg kan ha nytte av å lese!) og tenkte at skal jeg bli tøffere, kan jeg like gjerne starte nå. Så da fant jeg ut at jeg skulle prøve å henge meg på Tone som gjerne ville under 50 min. Jeg visste det var i overkant optimistisk, løypa er jo mye hardere enn Hytteplanmila, men det var jo bare å prøve.

Masse mennesker, nydelig vær. Jeg møtte mange andre Treningscampere før start, herlig. Janicke og Mona fra Skiløperne traff vi også. Tone og jeg fikk varmet litt opp (ikke lett i de massene der!) før vi klarte å klemme oss inn i pulje 3 - litt langt framme i puljen, men vi hadde ikke noe valg.

Bilde tyvlånt fra treningscamp.blogspot.com / Marianne Følling

Allerede ved slottet hadde jeg lyst til å svinge ut av av løpet (det var jeg sikkert ikke alene om). For en grusom start, kunne vi ikke heller løpt traseen motsatt vei? Jeg sto på hele veien opp mot Frognerparken, men da vi kom til Kirkeveien skjønte jeg at jeg bare måtte la Tones rygg fare. Jeg var så forferdelig varm, så forferdelig tørst, og kjente at dette ikke kom til å gå i det hele tatt. Det mest fristende alternativet var da å gi opp, ta det som en hyggelig joggetur og nyte solen. Heldigvis klarte jeg å ikke gå i den fella, men prøvde å la være fokusere på tiden og heller fortsette kampen for å holde meg utenfor komfortsonen. Jo lenger jeg klarte å presse meg, jo bedre. Og det ble en kamp hele veien. Det var så varmt, munnen knusktørr. Heldigvis fikk jeg litt heiing underveis - øverst i Bygdøy allé sto en og ropte på meg, jeg vet ikke hvem, men det fikk opp farten min langt forbi drikkestasjonen. I Vika sto entusiastiske Gøril og Hanne, og deretter løp jeg forbi Anna (jeg rakk å tenke "hvem er den utrolig stilige damen som tydeligvis vet hvem jeg er? før jeg kjente igjen stemmen!).

Jeg prøvde å analysere følelsen min underveis. Beina var tunge, men ikke stokk stive. Pulsen var høy, men ikke håpløs (når det ikke gikk oppover). Likevel var det umulig å sette opp farten, det er noe med frekvensen, rytmen, som setter meg helt ut. Jeg ser i ettertid at snittpulsen min var på 188 (nesten 92 %), så beina var nok ganske fulle av melkesyre likevel, og det var neppe så mye mer å gå på.

Jeg løp inn til 54.09. Skuffende tid, men kanskje ikke så uventet. For to år siden løp jeg på 55 minutter, og siden det har jo stort sett bare løpt rolig, når jeg har kunnet løpe. Leggen er bra, den tålte all klaskingen mot asfalt. Dette var den første tempoøkten av mange framover!