Nådeløs urettferdighet og intervallene som gir livet mening

Jeg hadde tenkt å skrive et superpositivt, sprudlende innlegg denne gangen. Foten er helt bra igjen! Absolutt hvile i påskehelgen har tydeligvis gjort susen. Jeg var høyt oppe etter en problemfri tur til jobb tirsdag morgen.

Men så falt jeg rett ned. Jeg fikk vite at min eldste barndomsvenninne er død, 32 år gammel. Jeg var i vielsen hennes for to uker siden, hun døde brått på bryllupsreise denne helgen. Jeg må tilbake til samme kirke, nå i begravelse, tre uker etter bryllupet. Det er så hjerteskjærende grusomt, og setter alt i et nådeløst perspektiv. Løping betyr plutselig ingenting.

Men så gjør det jo det likevel. For det handler om å fylle livet med meningsfulle ting, og løping er nettopp noe slikt som gjør meg gladere, som gjør at jeg gleder meg til kvelder og helger, som gir meg flere venner. Og som akkurat nå gir meg en mulighet til å bearbeide triste tanker og senke heiste skuldre.

Derfor var det utrolig godt å dra på Treningscamp i går kveld. Jeg syklet ned til Siri som var så snill å låne meg dusj, og vi jogget sammen til parken. Der var det fullt hus, visstnok hele 31 stk. (glad det ikke er jeg som må holde styr på alle navnene!). Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å løpe den normale runden, altså ikke ta snarveier. Det har jeg ikke gjort på halvannet år - før leggproblemene startet. Jeg visste det kom til å bli hardt, men jeg er bare nødt til å se den tunge pusten i hvitøyet hvis jeg noensinne skal kunne håpe å bli litt raskere. Vi skulle løpe fem doble runder etterfulgt av to enkle, og jeg sa først til meg selv at jeg i hvert fall skulle løpe normalrunden på de tre første intervallene. Når jeg så hadde gjort det, var det ikke så vanskelig å utfordre seg selv til den fjerde også - og da ville det jo bli for dumt å avslutte med kortere runder, når jeg nesten var i mål. Så det ble 5 ganger 975 meter (i snitt, startet litt langt framme de siste rundene) og to ganger 485 meter. Farten ble på 4:31, 4:37, 4:50, 4:46, 4:52, 4:40, 4:41 min/km. Jeg konstaterer at farten i hovedfeltet har økt siden høsten 2010, for jeg løp like fort som jeg pleide den gang, men nå var jeg godt plassert i baktroppen, i motsetning til tidligere. Men det gjør ingenting, jeg er fornøyd med at jeg klarte å presse meg så hardt, jeg kom opp mot 95 % av makspuls i hvert drag (mer enn vanlig). Det aller verste var i grunnen å sykle hjem. Jeg gjorde et tappert forsøk bortover ring 3, men da jeg svingte oppover Vækerøveien sa det rett og slett stopp,og jeg måtte trille hjem...

Absolutt ikke vondt noe sted i dag! 1-0 til meg, for én gangs skyld. Heretter skal jeg følge et par prinsipper, for å være på den sikre siden: Ikke mer enn 3 økter per uke, og helst 2, minst 1 1/2, hviledager etter lange og intense økter. Og mer variasjon av skotøyet.

Men det aller viktigste prinsippet er å forsøke å komme seg litt ut av hverdagsboblen iblant, og slutte å ta alt for gitt. Ting kan endre seg fortere enn man aner.