Frykt

Dette blogginnlegget handler ikke om løping. Det handler om å overvinne frykt; nærmere bestemt en skrekk jeg har slitt med i årevis og nå er nødt til å stirre inn i hvitøyet. Det handler ikke om sneglefobien, og absolutt ikke om sub-2-forbannelsen. Det handler om en frykt som hemmer meg i hverdagen, som innskrenker friheten min, som gjorde at datteren min ikke fikk dratt i en bursdag forrige uke. Jeg er redd for å kjøre bil, men nå er det ingen vei tilbake lenger. Caroline skal begynne å spille cello i morgen, på et tidspunkt bare jeg kan levere henne, og uansett hvor mye jeg prøver lar det seg ikke gjøre å transportere en cello på sykkel.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg lærte å kjøre bil i Lyon, en av Frankrikes største byer. Jeg overlevde det. Jeg er ikke dummere enn folk flest, jeg ser meg om, bruker alle speilene og kjører ikke for fort. Likevel føles det helt rasjonelt å ikke ville sette seg bak rattet. Ulykker skjer, folk dør! Barn blir påkjørt!

Jeg kom over et fint blogginnlegg om bilskrekk i dag. Jeg kjente meg veldig igjen i det som står skrevet:

Jeg er kanskje ikke den beste sjåføren, det kan kanskje bulken i pappas bil bekrefte (nå er det snart et år siden jeg bulket den, da). Men tydeligvis er jeg heller ikke den verste sjåføren. Har hørt utallige historier med folk jeg kjenner som enten har kjørt ut, krasjet, kjørt på biler, og jeg vet ikke hva. Men det gjør jo ikke akkurat at jeg føler meg noe tryggere bak rattet, at det finnes flere dårlige sjåfører der ute. Det som er oppsiktsvekkende er at mens jeg er stiv av skrekk, så virker ingen av disse andre jeg kjenner som har opplevd å kjøre ut eller det som verre er, det spor redde for å kjøre bil! Det synes jeg er ganske urettferdig.

Akkurat sånn har jeg det også. Hvordan klarer så mange andre - dummere enn meg, med dårligere syn enn meg, folk som skriver sms'er mens de kjører, folk som drikker før de kjører - å sette seg bak rattet, mens jeg som den eneste skal spare omverdenen for den fare jeg måtte utgjøre?

I morgen må jeg ta nøklene og gå inn i garasjen uansett hvor vondt jeg har i magen. Jeg må bakkestarte mens jeg åpner garasjeporten, komme meg ut på Vækerøveien, vike for biler fra høyre når jeg svinger til venstre i et lyskryss, og så parkere foran en skole der det sikkert vrimler av barn jeg potensielt kan rygge inn i. Dette gjør andre hver dag, det er sikkert like naturlig for dem som det er for meg å pusse tenner, handle mat og skrive blogginnlegg. Rart, hva?

Heldigvis blir det en treningsøkt på meg i kveld, så jeg kan forsøke å glemme min eksistensielle krise bittelitt - rolige runder på Jarmyra med Tone & Co. Forhåpentligvis går det bedre enn på søndag, da jeg tok en runde på Fossum med nabo Ingrid. Først trynte jeg i en stein i "lysløypa" og kom hjem med et kjempevondt sår på kneet fullt av grus og stein som det var umulig å rense. Rett etterpå kjente jeg det begynte å skvulpe i magen, og flere kilometer hjemmefra sto jeg bøyd over en grøft og holdt på å kaste opp. Sånn går det når man spiser middag FØR trening! Jeg var kvalm resten av kvelden, og kommer aldri mer til å spise annet enn brødskiver på forhånd.

Så det var vel de siste dagene oppsummert - angst, blod og oppkast. Satser på at mestringsfølelse betegner resten av uka - hvis jeg overlever kjøreturen til Bestum, da.

KK-mila 2012

Det satt som kjent ganske langt inne for meg å melde seg på KK-mila. For å ta skrittet og reise ned til Aker Brygge måtte jeg bare ty til den alltid like trygge ironien, og brukte ekstra lang tid foran speilet. Caroline kunne ikke skjønne hvorfor jeg plutselig skulle ta på meg øredobber og sminke meg før et løp. Det er bare på tull, prøvde jeg å forklare. Når man skal løpe dameløp, må man late som man er en dame. Ok, men hvis du skulle løpt maraton, mamma, da hadde du vel ikke sminket deg? Du har skjønt det, jenta mi. Maraton er blodig alvor. En 10-kilometer kan man godt tulle litt med! Ikke fullt så trygg på mitt ironiske uttrykk da jeg satt på bussen med rosa hårbøyle, men pytt, i Ullern ser man uansett mye rart.

Dagens outfit. Stylist: Ingrid, 6 år.

Møtte opp i god tid og traff Hege, Lise Marit og Siri fra Treningscamp. God tid for å gå på do trodde vi, men det var jo fullstendig kaos overalt. Siri loset oss gjennom køen på Peppes til herretoalettet - da løste det seg (bortsett fra for han stakkaren som måtte bruke pissoaret med en haug jenter over skulderen).

Masse folk. Masse damer, området var stappfullt og det var kjempestemning under oppvarmingen. Jeg holdt på å stikke av da jeg hørte en mann på scenen som la ut i det vide og det brede om alle damebein og damerumper i tights han hadde foran seg. Er vi virkelig på Mad Men-stadiet fortsatt? Seriøst? Men nå hadde jeg sittet på bussen med rosa hårbøyle og oppsatt hår, det var bare å kaste seg ut i kaoset. For kaos ble det da saueflokken begynte å bevege seg, uten at noen egentlig visste om startskuddet hadde gått eller ikke. Jeg hadde hørt rykter om at tiden ikke skulle starte før ved en matte et stykke bortover sykkelstien, så jeg håpet det stemte - noe det gjorde. Men informasjonen her kunne kanskje vært en smule tydeligere?

Treningscampere! Bilde tyvlånt fra treningscamp.blogspot.com

Selv om jeg hadde startet ganske tidlig, ble det en del forbiløping i starten. Men ganske raskt kom jeg i en god flyt og ble veldig optimistisk da jeg hadde løpt både første og andre kilometer under 4.55-tempo. Det er flatt bortover Frognerkilen, selv om solen stekte litt for mye for min smak. Og da vi kom til Bygdøy, fikk jeg det skikkelig. Jeg har løpt der hundrevis av ganger, men aldri i 5-tempo. Det føltes som om det bare var oppoverbakker, sånne grusomme pulsbakker som gir melkesyre i beina og tusen negative tanker i hodet. Ved Paradisbukta hadde jeg så innmari, innmari lyst til å begynne å gå, og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom siste halvdel. Folk - i lange tights og med jakke! - trippet lettbent forbi. Men omsider kom vi til kongens stall og jeg visste at jeg var på løypas høyeste punkt. Bare ned til Frognerkilen og flatt bortover mot Aker Brygge. Øyner et lite håp om å pynte på katastrofen ved å i hvert fall få noen respektable tider på de siste kilometerne. Det er bare det at på flata er det fullt av gående 5-kilometerdeltakere, og det er selvfølgelig flott og fint, men trenger de å gå fem i bredden? Det ble mye sikksakkløping de siste kilometerne, og jeg mistet piffen og lysten til å få en veldig god tid; først da vi fikk beskjed om at det gjensto 400 meter (mot 500 på min klokke) orket jeg å klemme ut litt ekstra. Kom inn på 50.26, og er godt fornøyd med det, i solsteken og i en ikke spesielt enkel løype (helt klart tyngre enn Skiløpet, føltes det som i hvert fall). Glad for å være i mål, men ekstremt tørst. I kaoset leter jeg etter vannbordet. Gratisprøver på hudkrem. Tuller du? Får stukket en flaske med noe appelsinjuice-farrisgreier i hånda. Absolutt ikke det jeg vil ha. Vann! Sånn usexy, gjennomsiktig væske som kommer ut av springen, på alle andre løp kjedelig usponset og med andre ord uinteressant for KK-løpet. Jeg skjønner at dere ønsker å få penger ut av hver minste detalj, arrangører, men kanskje dere kunne inngå en sponsoravtale med Imsdal neste år?

Hyggelig med noen kjente langs løypa - her vinker jeg til fotograf Heming Leira, www.kondis.no

Goodiebagen var bra og ga meg valuta for pengene, og sprudlevannet gled også ned. Jeg er så fransk at jeg ikke kvier meg for å blande idrett og alkohol:

Lise-Marit og Siri kommer med lengre analyser av positive og negative aspekter ved KK-løpet. Jeg hadde en så negativ innstilling at jeg i grunnen ikke kunne bli skuffet - og bortsett fra det tullet som kom fra scenen, og litt rot i starten, fungerte det forholdsvis greit. Dokøene og den ekstremt kommersielle profilen gjør likevel at KK-løpet aldri vil komme på min favorittliste. Men det er vel helt greit.

Tunge bein

Jeg har noen skikkelige treningsuker bak meg. Forrige uke ble det 53 km, fordelt på en tur på 12 km i halvmaratonfart, en intervalløkt med 3x10x45 sek (og bare 15 sekunder mellom dragene - galskap!) rolig langtur (18,5 km) og 2x7 rolige km til og fra jobb. Uka før der ble det 55 km med én tempoøkt (6 km), én intervalløkt med 25x1 min, 12 km i halvmaratonfart, 10 raske km på Skiløpet og en rolig langtur (13,5 km). Detaljer for kontrollfreakene her.

Langtur med Blide-Siri

Skjørtet jeg vant fra lopeskjort.no. Hurra!

Både kvalitet og kvantitet på én gang. Har jeg nevnt at jeg attpåtil har begynt å sykle til jobb? 7 lette km hver morgen, men på hjemturen sliter jeg meg oppover Vækerøveien. Jeg er usannsynlig dårlig til å sykle, og blir forbikjørt av gamle damer med handleposer på styret og blonde babes med høye hæler. Samma det, jeg slipper i hvert fall å stå som sild i tønne på den forbaska t-banen, og er anpusten lenge nok til å kunne kompensere med en ekstra sjokoladebit i ny og ne. Vinn-vinn!

Uansett; jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten. Beina har vært mye tunge i det siste, og jeg gleder meg til å kunne trappe ned og samle overskudd til halvmaraton om halvannen uke. Jeg kunne ikke ha trent så mye mer eller bedre enn jeg har gjort de siste månedene; nå mangler jeg bare lette bein.

Men før jeg kan legge meg på sofaen med god samvittighet, skal det løpes fort enda en gang. Jeg har nemlig brutt med alle prinsipper og meldt meg KK-løpet. Hva? Dameløp, Astrid?! Jeg som alltid har tenkt at vi ikke trenger egne løp uten menn, hvorfor skal vi det egentlig, opp med hodet, ned med skuldrene og glem nå de dumme guttene! Dessuten synes jeg det er synd at menn har tilgang til færre breddeløp - for dem blir gjerne terskelen enda høyere for å delta. Men i hvert fall, det klør så innmari i løpefoten etter Skiløpet, jeg har trent mye fart i høst og i tillegg går løypa både på flate Frognerstranda og i den kjære Kongeskogen på Bygdøy. Så på lørdag blir det goodiebag og champis, etter at jeg har stilt meg helt foran i startfeltet og gitt jernet i ca. 5-fart. Bring it on! Det er forresten påmeldingsfrist i dag, hvis flere har lyst til å ta på løpeskjørtet på lørdag og vise at vi jenter faktisk kan løpe også, ikke bare fnise og lese KK!

Skiløpet 2012

Endelig en løpsrapport igjen!

Men det var på hengende håret at jeg stilte til start. Jeg er alene med ungene og uten bil denne helgen. Meldte dem offensivt på barneløpet og barnepass (for et fantastisk tilbud!) for mange uker siden, men da fredagen kom datt jeg ned på sofaen og følte at det var utenkelig, umulig, å skulle reise kollektivt med to masekråker til en annen by for å delta på et løp. Sånne kvelder da man er utslitt av trass, slåssing og grining og selv kunne trengt litt omsorg etter en berg-og-dalbane-uke på jobb. Men verdens snilleste løpevenninne Tone tilbød seg med en gang å finne en løsning så jeg kunne reise med bare ett barn (noe som er noe helt annet), og etter å ha lest diverse oppdateringer på facebook om forberedelser til Skiløpet og Nordmarkstravern, begynte det å rykke i løpsfoten likevel. Tone måtte dessverre stå over løpet pga. forkjølelse, men jeg plasserte eldstefrøkna hos henne og tok toget med Ingrid. Vi rakk ikke barneløpet, det får være måte på hva man skal få til, men vi klarte i hvert fall såvidt å hente startnummer og plassere henne på barnepassen før start (neste år bør jeg beregne bedre tid da det er et lite stykke å gå til Løplabbet).

Det var kjempestemning ved start, jeg fikk litt sånn Oslo Maraton-følelse med Eye of the Tiger, ballonger, svære bannere og masse folk. Snakket litt med Peer, Anna, Siri, Anna B., Marit og Tone. Veldig hyggelig! Jeg stilte meg ganske langt bak de andre, men burde nok vært mer offensiv for én gangs skyld - det gikk treigt i starten og jeg løp i det hele tatt forbi særdeles mange til å være meg (veldig bra for selvfølelsen, men litt dumt når det er endel køløping). Løypa var variert - jeg er ikke så veldig glad i å løpe over røtter og steiner og blir alltid litt grinete når farten går ned på grunn av det, men samtidig var det litt godt å bare ligge bak en rygg og ha litt lavere puls over en periode. Løypa var ikke så veldig kupert (etter Skogsmaraton føles vel alt flatt...), og det var mange rette strekninger der man kunne få litt flyt. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å ligge rundt 5.10 per km, og det gikk sånn nogenlunde, bortsett fra i det mest tekniske partiet. Mot slutten var det en slak oppoverbakke som var helt grusom - solen stekte, jeg var så utrolig tørr i halsen, og jeg kom litt ut av rytmen. Jeg ble reddet av en tenåring som på eget initiativ hadde satt opp en drikkestasjon merket "Gratis vann til løpere", jeg bælmet et glass og følte meg straks litt bedre. Og så kom egentlig mål veldig raskt på meg, jeg ble litt overrasket over hvor fort den siste kilometeren gikk. Hurra for skilt hver 100-meter før mål! Jeg hadde fortsatt litt å gi i den siste bakken - en jente rett bak meg fikk masse pepping av en fyr som sto langs løypa, jeg tenkte fader heller, skal hun løpe forbi meg bare fordi hun blir heiet på, ikke snakk om! Og da jeg kom inn til mål var jeg åpenbart veldig glad (bilde lånt fra Skiløpets Facebookside):

Det var utrolig morsomt å være med på et såpass lite løp som samtidig klarte å appelere til et bredt spekter av deltakere. Det er ikke hverdagskost at jeg har 26 damer bak meg i klassen! Jeg ble nr. 29 av 127 kvinner, og det er jeg veldig fornøyd med. Tiden skal jeg heller ikke gråte over, offisiell tid ble 51.26 (51.16 på egen klokke). Hytteplanmilapersen på 49.21 har så lenge stått for meg som en sånn uforklarlig, mirakuløs hendelse; nå er det deilig å sakte men sikkert spise seg nedover mot femtitallet uten høyere makters hjelp.

Bilde lånt fra kondis.no

Hva skal man ellers si om Skiløpet? Profft! Kjempefin t-skjorte. Godt merket, fin løype. Helt SUPERT med barnepass-tilbud. Rimelig! Hyggelig. Gratulerer, Janicke!

Så var det bare å spurte til toget og dra hjem til de utrolig snille barnevaktene, som også disket opp med pizza og eplekake. Sånne venner er gode å ha!

Moro!

Det har aldri vært så moro å trene før. Akkurat nå stemmer det meste.

For det første kan jeg løpe så mye jeg vil. Innen visse grenser, selvfølgelig, jeg tror ikke en 100-kilometersuke ville vært spesielt gunstig for kroppen min, men det hadde neppe vært særlig kompatibelt med livet jeg lever uansett. Jeg tåler helt fint å løpe 40-50 km i uka nå, fordelt på 4-5 økter, og det er jeg kjempefornøyd med. Hittil i år har jeg faktisk løpt like langt som jeg løp i hele 2010 og 2011 - rett i underkant av 1000 km. Nesten dobbelt så mye mengde som før er jo nødt til å telle litt positivt for formen, tenker jeg. I tillegg ser det nå ut til at jeg kan løpe lange turer igjen også, jeg har ikke kjent på lårproblemene på over en måned, og i går løp jeg 16 km uten smerter overhodet. Herlig!

Og så, i tillegg, kjenner jeg resultatene komme. Første lyspunkt denne uka var da jeg løp to langintervaller rundt Smestaddammen med Siri og Pia fra Treningscamp. 2 x 3 km. De første 3 km gikk unna i ca 4.45-fart, noe som ble en skikkelig pers. Var faktisk hakk i hæl på Siri hele veien! Mer skal ikke til for å gjøre meg euforisk... Etter pausen var det tungt å starte opp igjen, så neste intervall gikk litt saktere, men totalt løp jeg de 6 km i 4.50-tempo, og det er jeg uansett kjempefornøyd med.

Onsdag løp jeg kveldstur med nabo Ingrid. Hun er mye raskere enn meg, men hvis jeg løper litt fortere enn vanlig og hun litt saktere, blir vi fornøyde begge to. Vi løp en fin runde til Østernvann, 12 km, i 5.40-tempo. Det var så lett og greit, jeg skjønner ikke at det gikk i halvmaraton-tempo, for jeg følte at jeg fint kunne løpt dobbelt så langt i samme fart. Nå skal jeg ikke bli altfor optimistisk, men jeg føler meg i hvert fall bedre forberedt for halvmaraton enn noen gang.

Torsdag var det tid for melkesyre - sammen med Tone og Ingrid løp jeg 10 x 171 trappetrinn på Montebello (opp langs terrasseleilighetene bak Radiumhospitalet). Her ble det helt tydelig at jeg mangler lårmuskler! Mot slutten av hver stigning måtte jeg la de to andre dra fra, jeg kom meg knapt oppover. Ingen stor overraskelse at jeg var fryktelig støl i lår og legger dagen etter - men det ble heldigvis bedre av langturen på lørdag. Da var det Tone, Thomas og jeg som skulle løpe i underkant av to timer på så lav puls som mulig. Klok av skade løp jeg uten pulsbelte, så slapp jeg å bli fortvilet over at det er vanskelig å holde seg i sone 2, for ikke å snakke om sone 1... Deilige 16 km, en fantastisk start på lørdagen.

Det aller beste med treningen for tiden er i grunnen alle de superhyggelige menneskene jeg trener sammen med! Ingen sak å gi litt ekstra når man gjør det i godt selskap.

I dag ble dette resultatet av en restitusjonsgåtur i Hurdal:

Endrede planer

I dag byttet jeg distanse på Oslo Maraton. Jeg hadde sikkert klart å løpe 42 km om over en måned, men denne gangen hadde jeg lyst til å løpe litt raskere, og da måtte jeg ha forberedt meg godt. Blant annet med flere turer mellom 25 og 30 km. Jeg har vært flink til å løpe korte turer den siste måneden, låret fungerer greit, og jeg har ikke lyst til å ødelegge alt sammen med å plutselig tre- og firedoble distansen jeg tåler å løpe nå.

Det er egentlig bare prinsipielle grunner som har gjort at jeg ikke har endret distansen tidligere. Jeg vil være med og bidra til å øke andelen av jenter som løper maraton, og andelen av mosjonister som ikke akkurat befinner seg i toppsjiktet. Men den statistikken har jeg allerede bidratt litt til, og kommer til å bidra videre. Utover det synes jeg faktisk det er helt greit å heller skulle løpe halvmaratondistansen, og siden jeg bestemte meg har jeg blitt veldig motivert til å heller bruke de siste ukene på å få opp farten og forberede meg godt. Tone og jeg har skumle planer om å dra hverandre under to timer, både på trening og selve løpet. Denne gangen skal det gå!

Og jeg har virkelig pint meg opp i høy puls den siste tiden. Forrige uke løp jeg flere ganger i bratte motbakker ved Gaustablikk, både noen kilometer i "Zombie Hill" opp mot Gaustatoppen og i en slalåmbakke. I går fikk Siri den lyse ideen at vi skulle løpe tempo rundt Smestaddammen. Runden er ca 500 meter, og vi skulle ta ti uten pause. Planen var at jeg skulle holde meg under 5 min/km, men som vanlig feiget jeg litt ut underveis og endte på 5.05 i snittempo. Men ok, det var fortsatt utenfor komfortsonen. Jeg er bare nødt til å trene meg på å holde tempo oppe lenger av gangen, og ikke sutre fordi jeg vil av karusellen med en gang. Jeg føler ikke at pulsen blir for høy eller beina for stive, men det er noe med den rytmen, det er så utrolig slitsomt å henge på...




Planen framover er å 1) øke distanse gradvis med 1-2 km per uke 2) trene 4-5 ganger i uka (noe som er ofte, men siden jeg løper så kort bør det gå greit) 3) ha én tempoøkt, én intervalløkt og én lengre økt der jeg trener på å løpe i det tempoet jeg trenger for å komme meg under to timer på halvmaraton, pluss en superrolig joggetur eller to. Andre forslag mottas med takk! Jeg orker ikke å komme inn på 2.01 én gang til...

Det hører med til historien at Oslo Maraton skulle ha 90 kroner for at datasystemet endret distansen min. Maraton er i utgangspunktet dyrere enn halvmaraton, så det synes jeg er et unødvendig gebyr. Nok en gang får jeg et argument i favør av mindre løp. Takke meg til Skaubygdaløpet, Jessheim vintermaraton og Fredrikstadløpet, som har latt meg bytte gratis og attpåtil sendt meg en hyggelig e-post med ønske om god bedring.

Ferie

Forrige uke troppet jeg altså opp på Nimi igjen. Men denne gangen kostet det bare halvparten så mye som sist, jeg var der dobbelt så lenge, og prognosene var veldig mye bedre enn da jeg hadde leggproblemer. Fysioterapeuten mente som ventet at jeg har overbelastet muskelen fra setet og nedover langs yttersiden av låret. Deretter satte hun akupunkturnåler i de vondeste punktene - utrolig smertefullt, men forhåpentligvis virkningsfullt (jeg har i hvert fall trua!). Så ga hun meg noen øvelser for å styrke venstre hoftebøyer (tror jeg) som jeg skal gjøre tre ganger om dagen i tillegg til tøying. Jogging er greit, men ikke så langt at jeg får vondt (noe som betyr opp til 8 km ca). Hun mente absolutt at jeg burde bli bra til maraton i september - jeg er litt mer tvilende, men det viktigste er å få ordnet opp i dette, så jeg er optimist uansett.

Det blir mest familieferie for tiden...

... men for at jeg skal kunne kose meg med fransk pølse i sola (sola?!?)...

... er det godt jeg også kan løpe litt. 

Denne uka har jeg fortsatt på mitt nye kort-og-intenst-prosjekt. Jeg prøver å løpe under 5.30, tar i i alle oppoverbakker osv, flere ganger i uka. Noe har skjedd, for det føles så mye lettere enn før! Lørdag løp jeg på hytta, i slak oppoverbakke, i motvind, i under 5-tempo og ble ikke sliten i beina. For en god følelse! Jeg har også jogget helt rolig for å ikke overanstrenge låret, og i dag trente jeg alternativt - ellipse, sykkel, noen enkle styrkeøvelser, svømming.

Vi er på Gaustablikk for tiden, rett nedenfor Gaustatoppen. Vi kom kjørende hit på mandag, dagen etter helgens andre Norseman-konkurranse, og fulgte kilometermerkingen til maratonet langs Tinnsjø. Jeg fikk gåsehud da Gaustatoppen åpenbarte seg, ruvende som et annet Orodruin, med tunge skyer over spissen. Og ved 25 km startet oppstigningen. Jeg grøsset med tanke på alle grimaser, stønn og negative tanker som har fulgt stigningen opp de resterende 17 km! Etterpå leste jeg at veien kalles "Zombie Hill" - helt sikkert en veldig treffende benevnelse. Det er nok ikke så bra for setemuskelen min, men en dag har jeg lyst til å løpe veien fra bunnen av dalen og opp til hytta vi bor på, bare for å kjenne hvor bratt den er. Og da har jeg ikke svømt, syklet og løpt i ti-tolv timer først. Ufattelig imponerende!