NIMI

I dag var jeg et sted jeg virkelig aldri hadde trodd jeg skulle sette mine ben; Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI). Jeg og en haug superspreke treningsfantomer, liksom! Jeg hadde nemlig time hos lege Thomas Torgalsen. Han kunne med en gang konstatere at jeg har en klassisk beinhinnebetennelse i høyreleggen (som jeg trodde). Han studerte føttene mine som visstnok så nøytrale ut (det kan stemme), men da jeg måtte stå på ett bein og bøye kneet hadde det en tendens til å vri seg innover, noe som kan forårsake slike problemer. (Denne øvelsen var forresten ganske pinlig - jeg eier verken balanse eller styrke! Legen rådet meg til å trene mer på dette for økt stabilitet.) Jeg fikk en henvisning til MR, for at man skal kunne fastslå alvorlighetsgraden av skaden. For er det "bare" beinhinnebetennelse (og ikke en mer alvorlig slitasje eller tretthetsbrudd) kan man visstnok kjøre på til en viss grad så lenge man tåler smerten (og den bare kommer ved større anstrengelser). Uansett foreskrev legen "smertefri trening" inntil videre. Jeg påpekte at det ofte ikke gjør vondt når jeg løper, men rett etterpå. Teller det som smertefri trening, mon tro? (Evig optimist!) Nei og niks, selvfølgelig. Jeg var så dum å si at jeg skal løpe halvmaraton i Tromsø neste helg, noe som da i så fall må skje mot legens anbefaling. Jeg får gå litt i tenkeboksen. Det ene løpet har neppe så mye å si, skadet er jeg uansett... Samtidig har jeg løpt minimalt i hele desember (36 km totalt!), og det føles litt idiotisk å slå opp alt for fullt med 21 km asfalt. Uansett er jeg motivert for å trene på andre måter. Elixia har en ny kampanje gående nå, med tilbud om å trene i januar og februar uten å måtte binde seg for noe mer. Det er jo genialt, for Elixia Sjølyst ligger 50 meter hjemmefra. Jeg har riktignok litt dårlig erfaring med deres temmelig agressive rekrutteringsmetoder, men jeg får bite det i meg og tenke at jeg trenger de to månedene på helsestudio.

I tillegg skal jeg til ortopediingeniør Goplen for å sjekke skotøy, teste løpesett og evt. få tilpasset såle.

Siden sist har det bare blitt to turer på 6,5 km - ingen ting å skrive hjem om. Og mindre skal det bli... Snufs. Noen som kan muntre meg opp med å fortelle om morsomme gruppetimer (annet enn spinning) for kondisjon og styrke, som ikke er harde for leggene og (viktigst) ikke krever stor koordineringsevne?

Bedre enn medisin

Det var nok ikke fullt så mye snø på Bygdøy i dag, selv om pulsen kunne tilsi det...

Ingen leggsmerter etter søndagens 5,5 km på Bygdøy. Er det kanskje der løsningen ligger likevel? Korte turer, ingen asfalt? Silja ville blitt stolt over å se meg i dag; jeg var nok en gang fornuftig og jogget 6 km, igjen på Bygdøy. Det satt fortsatt litt langt inne å komme seg ut - jeg jobbet hjemme og hadde gledet meg til å jogge i dagslys, men så var det overskyet... og det blåste... og snødde... Men jobbrelatert stress har de siste ukene fått skuldrene og armene til å stivne, det skjer alltid hvis jeg får litt for mye å tenke på samtidig med at jeg sitter bøyd over maskinen. Hele overkroppen min føltes som en eneste vond knute i morges, så til slutt fikk jeg overbevist meg selv om at det nok ville være lurt å bevege seg litt. Og det var det selvsagt. 37 min etterpå var jeg et nytt menneske, absolutt alle spenninger var ute av kroppen og hodepinen lå igjen ved Bygdøy sjøbad. Noe ikke fullt så hyggelig er å konstatere at formen er elendig, virkelig elendig! Med en snittfart på over 6 min/km hadde jeg en puls på 176... Nå pleier jeg å ha høy puls, men i et så rolig tempo, så kort, burde den ha ligget ti slag lavere. Jeg skylder gjerne på snøen, men det er vel mer sannsynlig at mange uker uten kvalitetstrening har fått formen i bånn. Jaja. Det har sine fordeler med dårlig kondis, f.eks. at selv en liten tur på 6 km er så effektiv at man blir sittende med et salig smil om munnen resten av dagen!




Selvfølgelig ble leggen vond etter 3 km, og har verket siden. Jeg har likevel bestemt meg for å fortsette med kortere turer, og unngå asfalt. Det er jo tross alt ikke noe problem når jeg har både Bygdøy og Frognerparken rett rundt hjørnet. Intervaller har jeg bestemt meg for å stå over inntil videre - jeg er lei meg for å gå glipp av Treningscampen for tiden, men det er godt å se at de tøffeste holder stand også nå i kalde, masete desember! Jeg kommer sterkere tilbake!

Ingen trening før mandag (fortsetter det slik er jeg snart tilbake på mai 2009-nivået, da jeg knapt kunne bevege meg etter 5 km = 1 times jogg... Men sjelden har jeg kjent på godfølelsen som da!)

Å gjøre ting halvveis

Jeg hadde nesten ikke trodd at jeg kom til å skrive dette noen gang, men den siste uka har jeg faktisk slitt litt med motivasjonen. Jeg er ganske enten-eller, og hvis jeg ikke kan jogge så mye og ofte som jeg vil - ja, da kan det i grunnen være det samme.

Jeg har bestemt at fram til halvmaraton i Tromsø 8. januar skal jeg kjøre for halv maskin, dvs. 1-2 rolige og relativt korte joggeturer per uke. Fastlegen har endelig funnet ut hva Nimi er og lovte å sende dem en henvisning; forhåpentligvis får jeg en time der ikke så veldig lenge etter Tromsøturen. Og så får jeg heller ta en skikkelig pause i januar og februar (men ikke mars også, for guds skyld!). Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å holde formen vedlike med spinning og langrenn (svømming og egentrening i studio er utprøvd og forkastet), det er altfor tidkrevende. Heldigvis fortalte Sharon Broadwell, under foredraget om maratonforberedelser på Bislett forrige helg, at vintermånedene ikke er viktige for maratonløp på høsten. Ingen fare om trening t.o.m. februar går i dass! Det er mer enn nok tid fra mars og utover. Puh! Et større problem er at det ser ut til at mitt foreløpige karrieremessige høydepunkt, et seminar i Oxford der jeg skal legge fram arbeidet mitt, må legges til 24. eller 26. september! Berlin maraton går av stabelen 25.... Er det mulig! Jeg har to viktige ting på tapetet i 2011 - det er 365 dager å ta av - og så må de falle omtrent akkurat samtidig. Jeg krysser fortsatt fingre for at Oxfordseminaret avsluttes 23. september i det minste...

Men det er lenge til, og et maratonløp føles også veldig, veldig fjernt. Jeg er i dårlig form for tiden, og på morgenens Bygdøyrunde var jeg anpusten og sliten i de 5 1/2 km turen varte. Det deilige var å kjenne at selv en så kort tur ga meg godfølelsen etterpå! Så jeg var veldig glad for at jeg overvant lysten til å forbli i lenestolen med Aftenposten og kaffe. Det er veldig lenge siden jeg har slitt med motivasjonen, og jeg håper det blir lenge til neste gang. For også halvveis trening er bedre enn ingen trening!

!

Etter en rask dusj var det avgårde på Parksprint. Siri og jeg begynner å få teken på organiseringen nå, godt assistert av Kristine, Torfinn, Randi Helen, Silja... Det er som vanlig litt hektisk rett før start, og pulsen er temmelig høy når førstemann løper over mål - fungerer tidtakingen? Heldigvis gikk det bra i dag også!

TC på Bislett

I dag var det endelig tid for litt jogging igjen. Siden forrige tirsdag har jeg bare trent én gang; 40 min. tøysetrening på Blindern Athletica. Jeg er fortsatt langt unna de tre ukentlige løpeøktene jeg skrøt på meg i forrige innlegg... Men i dag var det satt opp inneøkt på Bislett, og den har jeg spart meg til.

Ikke fullt så tomt på Bislett i kveld...

Jeg bestemte meg for å løpe til Bislett, og så heller ta bussen hjem etterpå. Det var ikke spesielt kaldt å løpe ute, imidlertid hadde jeg vært litt naiv som trodde jeg kom til å gidde å løpe i snøfonnene for å få mykt underlag. Snøen var godt skrapt vekk, så den harde asfalten gjorde ganske vondt. Inne på Bislett føltes det derimot som å løpe på en sommereng. Jeg har lest at det røde underlaget egentlig er ganske hardt (hardere enn grus, f.eks., er det mulig?), men det føltes ikke slik i det hele tatt. Jeg tok det helt med ro og jogget rundene på ca. 3:30. Mens de andre treningscamperne løp 5 km testløp... Selv om det var litt kjedelig å bli forbiløpt både to og tre ganger, var det også godt å subbe rundt med lav puls. Jeg ville ikke likt å løpe i 24 timer der inne, men det er virkelig noe spesielt med den lange, svakt kurvede korridoren. Jeg blir alltid like forbauset når jeg er tilbake ved start - hvor var svingen?! Man kommer inn i en egen rytme, jeg tror faktisk jeg fint skulle klart 20 km + med god musikk på øret. Etter hvert som jeg ble varm forsvant smertene i leggen, og jeg dristet meg til en kontrollert spurt på slutten. Det ble totalt 8 runder. Med 3,5 km hver vei (definitivt naivt å tro at jeg skulle ta bussen hjem) endte jeg opp med ca. 11,3 km alt i alt. Compeed-plastre reddet de astronomiske vannblemmene.

Det får bli litt intervallspinning denne uka; egentrening i studio får jeg bare ikke til. Forhåpentligvis blir det snart tid til litt langrenn.

Tilbake i vater

Det er ingen tvil om at jeg trenger joggingen for å beholde likevekten. Joggingen er ventilen som slipper ut stress fra jobb, alt jeg ikke rekker å gjøre, intense øyeblikk med trollete småunger på bussen, husarbeid som jeg hater mer enn noe annet... Joggingen fjerner alt det der, og lar meg sitte igjen med en sliten, rolig kropp som ikke lar seg hisse opp over absolutt alt. En kropp som bare vil ligge på sofaen og lese bok og drikke te. Jeg burde jo kunne få samme effekt av annen type trening - spinning, roing, svømming - men effekten er aldri like påtagelig. Antagelig fordi jeg ikke får like høy puls, eller fordi jeg ikke gidder å holde på lenge nok. Uansett, jeg har kjent de siste ukenes jogge-askese på kropp og humør. Jeg har etter hvert blitt sur, grinete og anspent. Men nå kjenner jeg at redningen er nær... De ti siste dagers 45 km har ikke fått leggproblemene til å blusse opp igjen, og jeg begynner å bli svakt optimistisk i forhold til å kunne gjenoppta tre ukentlige økter. Om det kommer av nye sko, tigerbalsam mens jeg løper, besvergelser på kirkegården ved midnatt, leggvarmere, tøying eller aftenbønn vet jeg ikke - men her tas i hvert fall alle midler i bruk før jeg eventuelt må søke mer profesjonell hjelp. Dagens stalltips: Sole fotsenger. Ingalill lover gull & grønne skoger, i hvert fall har de gjort godt for hennes legger, og jeg fyker avgårde til Løplabbet og bidrar nok en gang til deres overskudd (spørs om det blir penger igjen til barnas julegaver hvis det fortsetter slik). Men disse sålene er i hvert fall temmelig mye rimeligere enn spesiallagde, så jeg gjør et forsøk. Ingalill gjentar til stadighet at sålene er forferdelig harde og vonde i begynnelsen, jeg forstår ikke hva hun mener og er strålende fornøyd med mitt nye kjøp. I 4 km... Da får jeg de verste vannblemmene jeg noensinne har hatt, midt under hver fotbue. De er begge over 5 cm lange! Ok, sålene er harde. Men løpesteget kjennes veldig stabilt og stødig, og dempingen begynner jo virkelig å ligne på noe nå. Så jeg krysser fingrene og håper at Sole kan redde både familieidyll og juleforberedelser. Det blir ikke noe pepperkakebaking med meg hvis jeg er sur...

Dagens løpetur var, på tross av gnagsårene, fantastisk. Jeg løp sammen med Ingrid, kollega og venninne, i Frognerparken. Det var kaldt, men heldigvis vindstille. Det ble to rolige runder, totalt kom jeg opp i 9,5 km. Snittpuls på 161, det må være tidenes laveste!

Mange av dere fikk sikkert nyhetsbrev fra Oslo Maraton-arrangøren i går, der de bl.a. informerer om et foredrag på Bislett førstkommende søndag fra 12 til 13. Tema er "hvordan trene til et maraton - skadeforebygging". Det kommer jo veldig beleilig for meg, så jeg meldte meg på sporenstreks til run@skvidar.no. Vil noen flere være med?

Galskapslangtur

I dag var dagen for treningscamp-langturen som skulle gi mulighet for å være med i 40 km +, eller evt. hoppe av underveis. Start var i Frognerparken, deretter skulle vi løpe til Lysaker, Røa, Sognsvann, Grefsen, Økern... Jeg håpet i utgangspunktet å være med 30 km, selv om det ikke ville være så lurt med tanke på at jeg for tiden er "kvitt" beinhinnebetennelsen og ikke bør løpe så langt på asfalt uten en gradvis tilvenning. Men så ble Régis syk, og da var det litt begrenset hvor lenge jeg kunne la ham være alene med to kranglete småjenter. Så før start så jeg for meg Sognsvann eller Grefsen som absolutt siste stopp.

Vi var åtte stk. som møtte opp i morges: Siri, Kristine, Torfinn, Vemund, Andreas, Marianne, Marit (veldig hyggelig å treffe deg, håper du blir med en annen gang også!) og jeg. Det blåste fryktelig, og det var kaldt. Vi hadde vinden i ryggen ned mot Skøyen, men det var også det eneste stykket vi hadde medvind. Fra Lysaker startet bakkene mot Røa, med iskald motvind... Uff, så surt, og uff, så tungt. Enda verre ble det fra Røa og oppover mot Holmenkollen. Det gikk i snegletempo, og det føltes som om vi ikke kom oss av flekken. Likevel var pulsen min høy. Da var det godt å ha med blide folk på tur, spesielt Marit smilte og lo hele veien! Etter Røa forsvant dessverre Andreas og Marianne - de lå foran oss hele veien, og plustelig var de vekk (det viste seg senere at de hadde løpt mot Tåsen). Etter løypas høyeste punkt fikk vi litt nedoverbakke ved Slemdal, men ved Ris kirke tok vi av til venstre og løp oppover mot Sognsvann. Fortsatt iskald motvind, å, det var kaldt! Jeg hadde en isklump til venstrehånd og fikk heldigvis låne Kristines gigantiske slalåmvott - takk, takk, jeg lover å aldri le av vottene dine mer! Den siste strekningen langs jordene før Sognsvann la jeg meg bak Vemund, det var veldig smart og jeg fikk omsider litt ly for vinden. Men ved Sognsvann sa jeg likevel takk for meg og stormet inn i den varme t-banen, der jeg ble sittende å hakke tenner. Turen hjem var igrunnen enda kaldere enn joggeturen! Andreas gikk på t-banen ved Tåsen, og han hadde istapper hengende ned fra lua... Men etter en varm dusj føler jeg meg nå varm og god og deilig avslappet. Å, så godt med en ordentlig langtur igjen! Det ble ikke 30 km, men det ble 20.00, og i tillegg til å være et pent tall er det også en respektabel distanse i dette været. Takk for hyggelig selskap i dag, alle sammen!

Marit, Kristine, Vemund og Torfinn fortsatte videre fra Sognsvann

Å, så deilig å være tilbake fra langtur i kulda!

Nå må man virkelig ville det...

Det var kaldt i går. Ikke så mange minusgrader, men en fryktelig isvind. Jeg hørte den gjennom peisen før jeg skulle avgårde på intervalltrening i Frognerparken. Jeg hadde nettopp sett en slik tabell i avisen:

Den sier jo alt, og jeg hadde fortsatt søndagens joggetur på løssnø i motvind friskt i minne. Jeg var derfor veldig opptatt av å kle godt nok på meg, og selv mamma ville vært fornøyd med gårsdagens undertøy; ull-bh, ull-singlet, to langermede ulltrøyer, ullstilongs, leggvarmere:

Likevel kviet jeg meg for å gå ut i blåsten.

Da jeg ankom møtestedet 19.56 var det ikke en sjel der. Ok, det blir bare Siri, Torfinn og meg, tenkte jeg (litt lettet). Jeg var tung i beina, litt forkjølet og følte ikke for å slite meg ut (det hadde jeg uansett bestemt meg for å ikke gjøre, nå er det rolig tempo som gjelder for å ikke vekke den foreløpig hvilende beinhinnebetennelsen). Men folk strømmet på og til slutt var vi hele 15 stk. (!) som kjempet mot vinden i oppoverbakken. Jeg hadde mer enn nok klær på meg, og hadde jeg løpt i vanlig intervalltempo hadde jeg nok angret på i hvert fall én av de langermede trøyene. Nå gikk det egentlig greit. Siden det var så mye vind og is i løypa kjørte vi dobbel - dobbel - trippel - dobbel - dobbel. Det passet meg fint. Jeg tok en snarvei i hver runde og løp rolig. Dessverre fikk jeg akutt vondt i magen på den siste runden, og av samme grunn ble det heller ingen jogging hjem. Jeg løp heller ikke til parken, da jeg ikke ville løpe på asfalt med kalde bein. Derfor ble gårsdagens økt ganske kort, bare 6 km. Det kan forsåvidt være greit for leggen. Jeg kjenner foreløpig ingen ting, annet enn at jeg er litt støl der fordi jeg har begynt å tøye den. Jeg har tro på at det skal hjelpe, den er nemlig så stiv som den aldri har vært før. Joggeskoene føles kjempegode, de sitter som et skudd og demper veldig godt. Jeg føler likevel at det var litt gambling å kjøpe nøytrale sko...

En av grunnene til at jeg hadde så tunge bein i går - annet enn at jeg er i dårlig form for tiden - var nok at jeg tok en alternativ økt på Blindern Athletica på tirsdag. 30 min. sykling og 20 min. roing. Jeg hadde på meg klokka for å måle pulsen. Fascinerende hvor mye lavere puls jeg har ved andre treningsformer enn ved løping! Da jeg syklet var jeg hele tiden sliten i beina, men det var likevel bare så vidt jeg kom meg over 180 i puls på slutten. På romaskinen var pulsen enda lavere. Det kommer vel av at jeg trenger å trene opp de aktuelle muskelgruppene først.

I dag blir det svømming, men så skal det hviles fram til søndagens langtur. Jeg vet ikke helt hvor jeg ender opp, det kommer an på hvor fort vi løper og på dagsformen. Terrenget er ganske kupert, så jeg er litt spent på hvor tungt det blir. Kommer jeg meg over 26,2 km som er det lengste hittil? Håper mange blir med, jeg tror det kan bli veldig hyggelig.

Rolig snøjogg på Jessheim

Denne skal det briefes med på jobben

Endelig var det lov å jogge igjen. De siste dagene har jeg kjent savnet etter både trening og endorfiner, og humøret trengte absolutt en løpetur. Opprinnelig hadde jeg jo meldt meg på halvmaraton på Jessheim, men jeg syntes 10 km fikk være nok for å unngå å rykke tilbake til start på to timer. Jeg hadde dessuten bestemt meg for å ta det veldig rolig og bare jogge gjennom løypa.

Halv ti hentet Kristine Vemund og meg i Frognerparken (dessverre ble Andreas syk, og Marianne var også forhindret). For en service, å få skyss til og fra på den måten! Da er det jo ingen sak å delta på løp også litt utenfor Oslo.

Kristine er nervøs før start...

...mens Vemund og jeg tar det med stoisk ro.

Det var, ikke uventet, mer snø på Jessheim enn hjemme. Kaldt var det også, isvind. Vi brukte masse energi på å diskutere påkledningen, som vanlig. Jeg endte med langermet superundertøytrøye og langermet, tykk genser utenpå. Vanter og lue. Det var for kaldt den ene veien, men for varmt tilbake. Ikke lett!

Ti kilometer-løypa gikk fram og tilbake, en helt rett strekning. Jeg trives godt med slike løyper der du kan komme inn i en rytme og ikke trenger å fokusere på annet enn å løpe rett fram. Men det var fryktelig sterk motvind (som i Lørenskog!) den ene veien, og da føltes det fryktelig tungt å stampe seg framover i snøen. Jeg fikk plutselig minner fra forrige vinter og hvor ille jeg syntes det var å løpe i kulde og på snøføre. Men jeg klarte etter hvert å overbevise meg selv om at vinteren er en god ting for meg; siden underlaget da blir mykere kan jeg kanskje løpe mer enn jeg ellers ville kunnet. Dessuten er det lov å løpe sakte på snø! Jeg er veldig glad for at jeg hadde bestemt meg for å ta det helt rolig og legge igjen alle konkurranseinstinkter hjemme, for jeg hadde pinlig høy puls til å løpe så sakte som jeg gjorde. Km-tidene mine er forsåvidt ganske morsomme, en fin liten pyramide:

05:47 05:48 05:57 05:59 06:01 06:06 05:57 05:45 05:41 05:40 05:09 04:59 (59:03 totalt).

Ved fem km snudde vi og hadde vinden i ryggen andre halvdel. Ved seks km våknet jeg til liv og syntes dette var riktig så morsomt. Ti kilometer føltes litt kort, men jeg er likevel glad jeg sto over halvmaratonen. Nå fikk jeg meg en koselig joggetur med A-ha på øret, og jeg slapp å overbelaste leggen unødig. Jeg har faktisk ikke kjent noenting, hverken under eller etterpå! Så det var nok lurt at jeg ikke løp ute i veien der asfalten var bar, som mange andre gjorde. Ekstra god trening er det også å stampe i snø...



Torfinn, Vemund og Kristine var alle fornøyde etter løpet, både med egen innsats og selve arrangementet. Det var bare 150 deltakere, noe som førte til en rolig og avslappet atmosfære. Kristine vant sin klasse denne gangen også, gratulerer!

Skoene satt forresten som støpt, og jeg likte dem veldig godt. (Nå håper jeg bare ingen kommer og sier at jeg overpronerer med dem... ) Gleder meg til å bruke dem på intervalltrening i Frognerparken på onsdag! Kondisen trenger et lite oppsving etter uker i hvilemodus.

Evig optimisme

To uker - én treningsøkt (svømming forrige torsdag). Det har gått overraskende greit! Heldigvis falt treningspausen sammen med Madridreise, og det har vært såpass slitsomt at jeg ikke har følt så veldig for å løpe verken under eller etter konferansen. Nå kjenner jeg at det begynner å verke i kroppen, men jeg holder ut til i morgen og 10 km på Jessheim. Jeg tok siste voltarentablett i går kveld og er veldig spent på om jeg kommer til å kjenne noe i løpet av dagen. Mine eneste synder disse to ukene har vært å gå i høye hæler på onsdag og løpe etter bussen i går, så leggene bør være ganske godt restituerte. Så spørs det om problemene dukker opp igjen i morgen under eller etter løpingen.

Forrige uke tok jeg en liten opprydning i skoskapet. Jeg har jo som kjent skaffet meg flere par joggesko det siste året, men det har først og fremst dreid seg om lettvekts- og terrengsko. Lettvektssko er jo ikke akkurat det jeg trenger nå! Jeg har bare ett par mengdetreningssko; Saucony omni 8. Disse demper godt, men jeg synes de er litt for brede og tunge og mistenker at de ikke sitter så godt på foten min. De gamle mengdetreningsskoene mine, Mizuno Wave et eller annet, er blitt for små til å løpes med. Jeg har lest endel om beinhinnebetennelse i den gigantiske Lore of Running-boka av Tim Noakes (det slår meg at hvis jeg hadde overført en brøkdel av løpeinteressen min over på avhandlingsarbeidet, ville disputasen nærmet seg veldig mye raskere!), og igjen fått gode tips fra lege-Morten. Ikke uventet fremheves gode sko eller innleggssåler som den endelige løsningen på problemet. Det er to hovedårsaker til beinhinnebetennelse iflg. Noakes; overpronasjon og dårlig støtdemping. Så i forrige uke bestemte jeg meg for å få meg ordentlige mengdetreningssko som passer mine føtter. Jeg ofret derfor aegisene, som nå har fått et nytt hjem hos Kristine. Der vil de sikkert trives veldig mye bedre! Tempoene legges til side i påvente av bedre tider.

Jeg fikk veldig god service på Løplabbet i Kirkeveien. Etter å ha prøvd en haug med sko var selgeren overbevist om at jeg har et nøytralt løpesett og ikke trenger sko mot overpronasjon. Det er det inntrykket jeg har fått under tidligere tester også, men så har selgerne sagt "men vi kan jo prøve en stabil modell for sikkerhets skyld". Denne gangen fikk jeg klart bekreftet at det ikke er nødvendig, og vi ble enige om å heller satse på et par med god støtdemping. Det endte med Adidas Supernova Glide 2. De sitter fantastisk godt på foten og føles lette samtidig som de har veldig god støtdemping. Jeg håper de kan gjøre godt for leggene - hvis problemene fortsetter, får jeg se om det er nødvendig å få laget spesialsåler eller lignende. Men jeg tar ikke sorgene på forskudd, jeg får se hvordan det går i morgen og på galskapslangturen neste søndag først. Håper mange blir med da, jeg gleder meg masse!

Disse har tilbragt 10 dager i sengen min - skal endelig innløpes i morgen!

Tid for hvile

Dette er meg for et par uker framover. Jeg er bare nødt til å bli kvitt disse leggproblemene nå, jeg har tross alt hatt mer eller mindre konstant vondt siden august. Jeg holder leggene i sjakk og klarer fint å løpe 2-3 ganger i uka, men som tidligere nevnt holder ikke det når jeg skal forberede meg til maraton neste år. Så på onsdag tok jeg meg faktisk en tur til fastlegen. Jeg har hørt at det kan være lurt å bli henvist til NIMI, de har visstnok god peiling og kan komme med nyttige råd og øvelser. Og hvis de sier at jeg må kutte løpinga i tre måneder - ja, så får jeg bare gjøre det. Men første stopp var altså hos fastlegen, som aldri hadde hørt om NIMI (?!). Han ville at jeg skulle ta en voltarenkur først, så lovet han å henvise meg videre hvis det ikke funger. Ti dager med voltaren kombinert med fullstendig løpefri. Jeg aner ikke om voltaren kan fjerne betennelsen helt, og jeg er veldig i mot å ta smertestillende før trening for å maskere det vonde, men når kuren kombineres med hvile tenker jeg at det er verdt et forsøk. Så får vi se hvor lenge jeg blir nødt til ta det med ro. Jeg skulle egentlig løpe halvmaraton på Jessheim neste søndag, men jeg har endret distansen til 10 km. Deretter tar jeg det som det kommer, men det blir garantert endel alternativ trening når kuren er over. Nå svømmer jeg bare litt. Jeg har begynt med "intervall-pyramider" i bassenget - nok et nyttig tips fra den nye bibelen min. 1 rask lengde - 1 rolig - 2 - 2 - 3 - 3 - 2 - 2- 1 -1 osv. Jeg svømmer jo aldri raskt, men kommer litt over hvilepuls på denne måten i hvert fall, og det er ikke så gudsjammerlig kjedelig å holde ut i 45 min.

Tablettene virker skummelt godt, jeg kjenner overhodet ingen ting i leggene. Ganske rart, når man har vendt seg til en kronisk smerte over flere måneder. Jeg går annerledes, legger ikke trykk på høyrefoten i trapper osv., og fortsetter ubevisst med det selv om smertene ikke kjennes lenger. Jeg vet jo at de fortsatt er der...

Det passer i grunnen bra med litt løpefri nå, jeg skal nemlig til Madrid på konferanse neste uke. Greit å slippe å drasse på joggesko i kofferten... Det blir nok ikke noe oppdatering her på en ukes tid - ha en fin uke så lenge, nyt løpingen dere som kan!

Alternativ trening - eller kunsten å stå på rulleski

Alternativ trening er ikke akkurat det jeg liker best. Det jeg liker best, det er jo å løpe. Men i høst har det i flere perioder vært fornuftig - og nødvendig - å ty til andre treningsformer. Jeg har innsett at hvis jeg skal kunne fortsette med løpingen, er jeg nødt til å variere med alternative aktiviter som stimulerer kondisen uten å belaste beina på samme måte. Treningsprinsippene i Run less, run faster-boka passer meg sånn sett perfekt. De anbefaler nemlig at man kombinerer tre løpeturer med (minst) to økter alternativ, aerob trening som ikke belaster beina. Sykling, svømming og roing anbefales (men ikke ellipse- og stepmaskin). Fordelen med dette er at man får trent mer med mindre belastning. Ulempen er at to av ukas økter må gjøres i basseng eller på helsestudio - jeg synes det krever mer tid og planlegging enn å bare knyte på seg joggeskoa. Men jeg er ganske sikker på at beina mine ikke tåler så mange km som tradisjonelle maraton-treningsprogram baserer seg på, så jeg har absolutt tenkt å følge dette opplegget fram til Berlin neste høst. Det blir mange nok km likevel, for all del - ca. 50 i uka, grovt regnet - men det er mindre enn f.eks. Grete Waitz legger opp til. Jeg regner med at jeg kommer til å svømme en gang i uka, og enten gå på spinning eller bruke romaskin den andre gangen.

Maraton-treningsprogrammet går over 16 uker, jeg starter altså med det i juni. De siste tre månedene før oppstart av programmet anbefales det å løpe ca. 40 km i uka. Nå ligger jeg vel på 25-30, så etter jul får jeg gradvis øke mengden. Forhåpentligvis går det bra. Inntil videre tar jeg det med ro.

Her fins en nettbasert versjon av treningsopplegget jeg referer til.

Det står ingenting om skigåing som alternativ treningsform i boka. Det er kanskje også belastende for beina, men i hvert fall på en annen måte enn løping, så jeg tok omsider mot til meg og innviet rulleskiene mine. De måtte jo nesten prøves før snøen kom... Det var mye som kunne gå galt på jomfruturen, og helt knirkefritt gikk det heller ikke. For det første klarte jeg ikke å skifte til asfaltpigger. Det ante meg at damen i butikken ikke hadde peiling da hun sa at det "er bare å skifte", for det er det nemlig ikke. Derfor måtte jeg stake med snøpigger, og det kan jeg nå fortelle dere at ikke er spesielt effektivt. Vel nede på gang-/sykkelveien i Frognerkilen oppsto problem nr. to: Å få på seg disse skiene. Jeg forbannet både han som hadde solgt meg ski med defekte bindinger, og denne stakkars damen igjen som hadde solgt meg støvler som ikke passet til bindingen. Til jeg forsto at man måtte løfte på en klaff... Aaah, det er tydeligvis mange år siden jeg var aktiv i Fredrikstad skiklubb! Men omsider kom skiene på, og jeg kunne begynne rullingen. Det gikk uendelig sakte, og jeg så sikkert helt latterlig urkomisk ut der jeg stavret meg bortover mot danskebåten. Hele to ganger holdt jeg på å gå skikkelig på trynet - først festet staven seg i et kumlokk, deretter snublet jeg i en sten. Men jeg brakk ikke noe! Dessuten var det nesten morsomt - med et stort forbedringspotensiale. Så hvis jeg bare får ordnet meg noen staver med asfaltpigger, skal jeg nok sakte men sikkert komme meg opp i joggetempo om ikke annet... (Jammen godt snøen er på vei!)

Bambi på glattisen!

En god start på lørdagen - tur-retur Ullevålseter

Sognsvann...

I dag skulle jeg igjen opp til Ullevålseter med Kristine og evt. andre fra Treningscamp. Da jeg kom til møtestedet i Frognerparken 9.30, sto allerede Mikko og Vemund der. Jeg forsto med én gang at jeg kom til å danne en baktropp veldig fort. Jeg har lært at det er grenser for hvor lenge man kan løpe over evne! Så ved Vindern insisterte jeg på å få jogge i mitt eget tempo, alene. Det var helt klart den beste løsningen for alle. Jeg er glad for at Kristine fikk bryne seg på de raske gutta også!

Kristine, Mikko og Vemund før jeg lot dem fly avgårde

Altfor sjelden har jeg trent i rolig tempo, nesten alle økter har vært i sone 4 eller 5! Jeg har skjønt såpass som at det ikke er meningen å ha 90 % av makspuls på rolige langturer, derfor subbet jeg med god samvittighet oppover mot Sognsvann og Ullevålseter. Det var fantastisk fint vær, og jeg nøt de vakre omgivelsene. Det er tungt å løpe hele veien opp dit, men jeg tok det med ro og fylte på med solbærsaft. Det positive med den løypa er at når du først er på toppen, da er det verste over og du kan (stort sett) bare kose deg resten av turen.

På Ullevålseter - det verste er unnagjort!

Det skal sies at det er mye hyggeligere å løpe sammen med Kristine - når skravla går legger man ikke merke til stive, tunge bein osv. på samme måte som når man må klare seg med sitt eget hode som selskap - men det var aldri ille, og jeg vurderte aldri å begynne å gå. Det var likevel godt å komme hjem etter 25,5 km og 2'46''! Snittpulsen var på 165, det skal være noe sånt som 80% av maks, men likevel lavere enn jeg pleier å ha. Bortsett fra i de verste bakkene føltes aldri pusten anstrengt, så jeg tror nok at makspulsen min er litt høyere enn antatt. Dette føltes i hvert fall som en rolig tur.

Jeg ble fryktelig kald med en gang jeg kom inn, men dusj, youghurt og varm dyne har gjort underverker. Nå kommer snart Régis og jentene hjem fra Frognerseteren, der de har grillet pølser på bål. Det er veldig deilig at de nå er blitt så store og greie å ha med å gjøre at vi med god samvittighet kan overlate dem til den andre for flere timer. I morgen er det Régis som skal få en god start på dagen ved å løpe med Siri & Co!

Parksprint deluxe

Tre hele hviledager har det blitt etter lørdagens utmattende halvmaraton. Det er ikke minnene om Lørenskog-løpet som har fått meg fra å ta på joggeskoene, men det at jeg faktisk har klart å innstille meg på at det er nå jeg har en strålende anledning til å hvile kroppen litt. Etter jul blir jeg nødt til å trene relativt mye for å tåle et maratonprogram - hvis jeg skal ha sjans til å lege belastningsskaden, må det altså skje nå før jul. I tillegg er jeg i en god periode på jobben for tiden, og da er det merkelig nok lettere å klare seg uten hyppig jogging. Jeg har aldri helt skjønt hva som er høna og hva som er egget - og hvilken av dem som kom først, selvfølgelig - men min innsats på jobb- og treningsfronten er i hvert fall alltid omvendt proposjonal (hvis det er noe som heter det - jeg er bare en stakkars humanist!). Uansett har det blitt mye sofaligging på meg de siste dagene, og det har sikkert ikke gjort annen skade enn at buksene har krympet ørlite grann.

I dag var det tid for Parksprint-generalprøve (i stedenfor ordinær Treningscamp). Jeg sitter i arrangementskomiteen og skulle derfor hjelpe til med å dele ut tidsbrikker. Jeg fikk likevel lov til å løpe selv; litt kjekt, siden jeg ikke kan løpe noen av de fem Parksprintene fordi jeg skal stå på sidelinjen og passe på. Men ikke mer kjekt enn at 3 km er en tøff distanse! Det syntes jeg i fjor og det synes jeg fortsatt - tiden (15.10) var faktisk dårligere enn i vinter (14.46 på det beste), det vet jeg ikke hva jeg skal si til! Men så var jo snitt-tiden betydelig dårligere enn snitt-tiden på Hytteplanmila, så jeg gidder ikke å filosofere så mye over det. Leggene kjente jeg lite til, deilig, det er jo bare to uker siden jeg måtte springe på gresset ved siden av grusveien. Etterpå løp vi én enkel runde (1 km), og til slutt en pyramide i den vanlige intervall-løypa. Vi var veldig mange i dag, jeg tror vi faktisk var nærmere 30 under testløpet!

På lørdag blir det langtur i Treningscamp-regi igjen. Kristine og jeg skal i hvert fall løpe, og flere henger seg kanskje på? Vi starter i Frognerparken 9.30 og løper opp til Ullevålseter som vanlig. Jeg gleder meg til litt rolig løping igjen. Jeg tror november blir helt grei, nå som jeg har innfunnet meg med at det blir færre økter: Én laang langtur og én passe intens intervalltrening i uka, og så litt spinning og sykling hvis jeg blir for rastløs. Dersom leggene blir bedre øker jeg så til tre ukentlige økter i desember (oppkjøring før Mørketidsløpet i Tromsø i januar).

Jeg har forresten meldt meg på Jessheim halvmaraton, men da skal jeg holde meg trygt i komfortsonen, drikke solbærsaft og bare kose meg! Komfortsone blir det neppe på de som deltar på Parksprinten, men jeg vil gjerne oppfordre alle til å prøve dette morsomme og lite farlige løpet, hver andre søndag i måneden fra november til mars. Mer informasjon og påmelding på parksprint.blogspot.com!

Lørenskog halvmaraton

Astrid, hvorfor holdt du deg ikke til sofa, chips og portvin?

Konkurransesesongen var jo over for min del. Men dere har vel alle skjønt nå at jeg er lett å overtale! Torfinn fikk meg derfor ganske greit med på Lørenskog halvmaraton. Deretter fikk jeg ganske greit overtalt Kristine, og vi kjørte sammen til Lørenskog i formiddag. Det var grått og trist med noen skikkelig kalde vindkast.

Hytteplanmila gjorde mye for selvfølelsen min, og selv om det ikke har blitt så mye løping siden tenkte jeg at i dag, da burde jeg klare å komme meg under 2 t. Hallo, det burde da være innen rekkevidde. Jeg sjekket to forskjellige løpekalkulatorer (McMillan og den i "Run less run faster"-boka) og begge konkluderer med at jeg er god for 1.50. Vel, da kan jeg vel i hvert fall løpe i 5:30 hele veien, tenker jeg. Og humøret er på topp i sånn ca. 1 km. Allerede ved bondegården angrer jeg bittert at jeg ikke heller raker løv på dugnaden i sameiet hjemme. Bare det å være ute i dette sure regnværet er milevis fra komfortsona - å skulle løpe i tillegg føles nesten uutholdelig. Som om ikke det er nok, begynner øreproppene til iPoden å skli ut på grunn av regnet. Å løpe 20 km til uten musikk - krise. Bakkene fortsetter - dobbeltkrise. Men etter fire kilometer kommer vi til noen nedoverbakker på asfalt, og jeg kan sette opp tempoet igjen. Det går greit noen kilometer, før den sinnssyke vinden får meg til å hate noe inderlig. Skikkelig marerittfølelse - jeg løper og løper, men kommer ikke av flekken. Men halvveis ligger jeg på snittid 5:35 og er ganske sikker på at det skal gå greit - jeg er likevel så sliten at jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ikke sette meg i kafeen i steden. Bedre blir det ikke når vi igjen må opp forbi den hersens bondegården og videre opp i skogen. Jeg holder på å gå skikkelig på trynet, og da begynner jeg faktisk såvidt å grine. Hva er det jeg driver med, kald og stiv, isklumphender, gråteferdig? Heldigvis får selvmedlidenheten halsen til å snøre seg sammen, så jeg er nødt til å tørke tårene og fortsette. Jeg har meldt meg på maraton, jeg kan ikke bryte et løp etter 14 km! Herfra og inn kjemper jeg en kamp for bare å komme meg i mål uten å måtte gå. Det går uendelig sakte - flere km i 6:30-tempo, er det mulig?! - og jeg er så lei at jeg bare har lyst til å legge meg ned og bli liggende til noen eventuelt gidder å plukke meg opp. Uff. Men ved mål står heldigvis Torfinn og Espen og heier og får meg i godt humør igjen :) 2'3'' eller noe, det er ikke så nøye, jeg hadde uansett ikke dagen og værforholdene gjorde ikke ting bedre. Jeg er litt gretten over å ha hatt tre fæle halvmaraton på rad, og tenker at dette virkelig ikke er min distanse! Jeg må tydeligvis trene mer langdistanse, siden 10km-tiden min er så mye bedre enn halvmaratonresultatene. Dessuten er jeg ganske sikker på at en stor del av problemet ligger i hodet, og det vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med...! Men jeg fullførte i hvert fall, og det var garantert god mental trening.

Med Espen etter mål

Torfinn og Kristine løp utrolig fort og perset med glans begge to - kjempegøy! Kristine er også veldig ivrig på å få oss med på Vinterkarusellen, jeg stiller meg litt tvilende og tenker at kroppen min kanskje er litt sliten og lei akkurat nå... Kanskje får jeg lyst etter hvert, men akkurat nå føler jeg meg så sliten og kvalm og elendig at jeg nesten tviler på om jeg våkner opp i morgen tidlig. Hvis jeg gjør det, skal jeg i hvert fall ikke løpe :-)

Garmin-detaljer

Iacta alea est!

Jeg har ikke sansen for unødig bruk av pompøse latinske sitater - men dette er en passende anledning. Jeg har nemlig tatt det store skritt å melde meg på Berlin Marathon 2011!

Sakte men sikkert har jeg fått lyst - og mot - til å prøve meg på denne distansen. Jeg vet at det kommer til å bli hardt, men samtidig gleder jeg meg veldig til å trene meg opp til å klare å gjennomføre. For det er i grunnen målet; jeg håper å kunne løpe/jogge de 42 km, uten å ha noen bestemt tid å komme meg under. Kanskje peiler jeg meg inn på et tempo etter hvert som jeg får litt erfaring med lengre distanser, men det ser jeg an etter hvert.

Janicke har også meldt seg på, og det er takket være henne jeg ble inspirert til å velge akkurat dette løpet. Hun har lovet å dele noen tips med meg - det kommer nok godt med! Ellers vet jeg at flere i Treningscamp-klubben er på gli når det gjelder maraton til neste år - jeg nevner ingen navn, men dere vet hvem dere er! Kan jeg, kan dere :)

I morges lå det to bøker om løping i posthylla og ventet på meg; Run less run faster og Lore of running. Det er Morten som har tipset meg om disse, takk! Jeg gleder meg til å tilbringe mange timer på sofaen mens jeg leger legger og leser samtidig...

Dagens (og ukas!) treningsøkt: Ukjent antall bassenglengder rolig svømming.

Lengre enn langt

Det var jo sådd en del tvil rundt mine hensikter om å hvile leggene friske, da jeg i neste åndedrag utbasunerte at en tur på 25 km var planlagt i dag. Joda, jeg *skal* ta det med ro framover. Dette var siste utskeielse før askesen!

Dagen startet dårlig, jeg sov nemlig helt elendig i natt. Tror det bare ble et par timer til sammen, og konstant surret langturen i hodet: jeg kan ikke løpe så langt hvis jeg ikke får sove... jeg kan ikke løpe så langt hvis jeg ikke får sove... Men jeg kunne jo ikke la Kristine i stikken, så jeg kom meg avgårde før ni likevel. Det var bikkjekaldt, og jeg skjønte med en gang at jeg ikke hadde kledt nok på meg. Bare en tynn genser og en tynn jakke holder ikke lenger! Jeg burde også hatt vanter og hals.

Men så vakkert det var! Strålende sol som fikk rimet til å glitre. En fantastisk ramme for en rolig langtur...

Elin, Kristine og jeg tok det med ro opp til Sognsvann. Der snudde Elin, og vi fikk isteden selskap av Lise Marit. Jeg følte meg fin, men etter noen bakker møtte jeg plutselig veggen. Pulsen ble høy, beina tunge, og jeg måtte la Kristine og Lise Marit løpe i forveien. De er spreke, så det er ikke noe nederlag - men jeg følte meg så kjørt at jeg var sikker på at jeg måtte snu og ta t-banen tilbake. Jeg som skulle løpe den lengste turen noensinne i dag! Det går jo ikke an. Et par slurker solbærsaft, litt rolig tempo, og så følte jeg meg plutselig fin igjen. Rart det der, hvordan man kan hente seg inn selv om det føles umulig - en positiv lærdom å ha med seg. Det hjalp nok godt med solbærsaft (takk for tips, Janicke!) Jeg fikk ikke tak i XL-1-bar i går, så det ble New Energy likevel; men som du sier er det ikke så lett å spise når man løper. Jeg orket faktisk bare en liten bit... Men det holdt i grunnen med saften.

Ved Ullevålseter ventet Kristine og Lise Marit på meg, og vi løp tilbake sammen. Denne gangen tok vi løypa som fører til den andre siden av vannet. Her var det mye deilige nedoverbakker, og endelig begynte solen å varme litt. Skravla gikk konstant, vi hadde det veldig hyggelig! Ved Sognsvann skilte vi lag med Lise Marit, og Kristine og jeg fortsatte tilbake til Skøyen. Jeg følte meg helt fin hele veien, faktisk, bare litt tung og sår i beina mot slutten. Det ble 26,2 km! (2' 46'') Jeg er kjempefornøyd, og gleder meg til neste langtur. Leggene kjente jeg veldig lite til (helt sant!), det bekrefter mistanken min om at det er høyt tempo som belaster mest. Jeg skal likevel ta en ukes fri nå - jeg skal bort i jobbsammenheng onsdag og torsdag, så da passer det i grunnen godt å stå over treningen. Så blir det kanskje en liten langtur neste lørdag igjen...



Tusen takk for en hyggelig tur, jenter!

På gress og på is

Så har jeg fått min straff for å løpe raskt på asfalt med lettvektssko. Leggene dunker og verker selv når jeg sitter stille, og skriker enda høyere når jeg går i trapper eller løper. Kollegaene mine ser igjen rart på meg der jeg kommer på jobb i joggesko og jeg tilbringer kveldene med frossent fårikålkjøtt dandert på beina. Jeg har derfor innsett at sesongen må avsluttes nå, og mer intens trening legges på is inntil videre. Ikke flere konkurranser før halvmaraton i Tromsø i januar! Jeg klarer neppe å kutte løpetreningen helt, men jeg har tro på at roligere tempo og én økt mindre i uka (byttes ut med spinning/sykling/rulleski/ski) skal holde ting i sjakk. På intervalltreningen tidligere i kveld hadde jeg mest lyst til å gråte, men nå tenker jeg at jeg begynner å bli kjent med skaden og vet hva som skal til for å dempe den etter en litt for intens periode.

Mandag tok jeg første joggetur etter Hytteplanmila; den sedvanlige Bygdøyrunden. Det var mørkt og vått, men veldig vakkert med høstløv over alt. Jeg elsker denne årstiden! Beina var blytunge etter lørdagen og jeg strevde med å holde meg under 6 min/km i det relativt kuperte terrenget. Dessuten kom smertene sterkere og sterkere mot slutten, så det ble en sånn økt man bare registrerer på connect.garmin.com og deretter sletter fra hukommelsen. Men godt føltes det etterpå likevel!

I kveld var det Treningscamp igjen. Jeg er imponert over hvor mange som kommer på tross av høstmørket! Tror faktisk vi var 16-17 stk. Leggene verket allerede på vei oppover, så det fikk bli nok en defensiv økt. Jeg varierte mellom korte og normale runder, men fikk mer og mer vondt. Da kom jeg på den lyse ideen å løpe på gresset ved siden av grusveien. Veldig mye mindre smertefullt (og temmelig effektivt - selv om det gikk sakte kom pulsen godt opp!). På den måten klarte jeg å fullføre de 10 enkle rundene som sto på programmet.



Nå blir det to dager med tigerbalsam og avslapning - lørdag skal jeg nemlig løpe min lengste tur noensinne. Kristine og jeg starter ved Skøyen og løper opp til Sognsvann, der vi forhåpentligvis møter flere campere. Så går turen til Ullevålseter - og deretter helt ned til Skøyen igjen. Regner med at det tilsvarer ca. 25 km. Jeg håper og tror beina holder i rolig tempo. Gleder meg veldig til å løpe så langt! Jeg må huske å ha med noe energipåfyll - fungerer en vanlig sjokolade, tro, eller er det helt fy-fy? Type New Energy e.l.?

Hytteplanmila

Det er ikke greit å være løper. Spesielt ikke løper med betennelse i leggene og tidvis oppsvulmede føtter. Hva slags sko skal man velge? Jeg endte opp med tre par i bilen da vi kjørte til Hytteplanmila... Jeg innser at dette illustrerer overfloden i vår del av verden, og synes det er flaut - men kan jeg lette litt på samvittigheten med det faktum at jeg ikke har kjøpt verken sivile sko eller klær det siste året?

Min dårlige samvittighet. (Endte forresten opp med Adizero Tempo, et godt valg!)

Torfinn, Hanne og jeg kjørte sammen i retning Hønefoss. De to hadde funnet ut at vi alle tre skulle komme oss under henholdsvis 40- og 50-tallet. Galskap, tenkte jeg. 5-km-persen min er på 25.02, og jeg kunne vanskelig se for meg at jeg skulle holde det tempoet dobbelt så lenge. Nå skulle riktignok løypa være forholdsvis lettløpt, så jeg tenkte at det gikk vel an å prøve. Sub-52 virket litt mer realistisk, men ville også være bra.

Litt dramatikk rett før start hører jo med; jeg tok igjen ansvar for dagens stressmoment. 7 minutter før start kler vi av oss overtrekkstøyet for å varme opp. Jeg skal finne fram ipoden. Ipoden? Hvor i alle dager har jeg gjort av den? Jeg tømmer alle sekker i hele bilen. Vrenger alle lommer. Hanne blir beordret inn i garderoben for å lete. Ingen ipod. Jeg gir opp hele greia, og vet at det blir umulig å komme seg under 50 min uten følge av A-ha. Ja, ja, meg og mine materialistiske problemer, jeg prøver å være stoisk - og ser at ipoden har ligget på biltaket hele tiden... Her er bildebeviset:

Frenetisk leting. Er det mulig... Ingen av oss fikk varmet opp på grunn av meg.

Været var fantastisk. Kaldt, men strålende sol og nydelige høstfarger. Jeg hadde pugget løypebeskrivelsen og kjente meg godt igjen; først nedover - så en litt kupert strekning - deretter flatt før den siste stigningen opp til mål. Jeg startet på 04.52, 04.56, 05.07. Her begynner jeg å miste troen litt. Skal jeg virkelig orke å gå på en supersprekk? Kan jeg ikke bare perse såvidt, uten så mye hat og smerte? Hanne løper forbi meg når vi kommer ned til det flate området, hun gir seg åpenbart ikke med det første. Hm... Jeg får vel prøve litt til, da. 05.00. Jeg kommer inn i en god rytme - 4.43 og 4.47. Det er flatt så langt øyet kan skue, så det er i grunnen bare å fortsette å prøve til det eventuelt ikke går lenger. Og jeg skjønner etter hvert at det kommer til å gå! Den siste kilometeren er tung, men jeg gir alt i "pulsbakken" og kommer inn til den offisielle tiden 49.21! Jippi! Jeg er så utrolig glad. Nå er jeg i en periode der treningen gir resultater, og det er så godt. Å komme seg under 50 minutter føles som en liten milepæl! Torfinn løp inn til 39.21 og Hanne 49.49 - full klaff for alle tre! En vellykket tur, med andre ord. Vi koste oss med kaffe og boller etterpå, og var vel enige om at vi skal tilbake til denne fine løypa neste år. Fine t-skjorter og sokker fikk vi forresten også. Alt fungerte veldig bra, bortsett fra at Hanne og jeg startet for langt bak i feltet og tapte endel tid i begynnelsen. Det tar vi på vår egen kappe! Veldig hyggelig med heiing av Siri, som skal ha sin del av æren for at kondisen vår er i bedring...

Opp "pulsbakken". Foto: Siri S. Johnsen

Torfinn fløy i finværet

Velfortjent Hytteplan-bollekos! Foto: Siri S. Johnsen

Dagens glade tall (med kilometerlaps, endelig!)

Høstkveld i parken

Vanen tro hadde tenkt å kalle dette innlegget Post-FMR. Men jeg føler meg rett og slett ikke post-noe som helst. Bortsett fra at jeg var så trøtt søndag kveld at jeg glemte å stille vekkerklokka, har jeg ikke merket noe til søndagens løp i det hele tatt. Deilig å slippe støle muskler for én gangs skyld (det føles nesten uvant)!

Men på grunn av alle konkurransene - på lørdag blir det jo fjerde løpshelg på rad - bestemte jeg meg for å ta det litt med ro på Treningscamp i kveld. Alle ryktene om den lettløpte Hytteplanmila gjør jo at det frister å gå for ny pers. Jeg skal ikke utbasunere noe høytsvevende mål offentlig, men håper selvfølgelig å komme meg under 53 min som er nåværende bestetid. Jeg satser på at løypa er en eneste lang nedoverbakke, så går det sikkert bra!

Jeg kjente bittelitt til leggene i dag igjen. Irriterende at det aldri kan gi helt slipp, men samtidig en lettelse at det har blitt så mye bedre. Jeg tror faktisk jeg skal være helt vill & gal og løpe med Aegisene på lørdag. Jeg er så utrolig lei de klumpete Sauconyene! Så får jeg heller lide litt etterpå.

Det var en liten, hyggelig gjeng på trening i kveld. Det er mørkere og kaldere enn tidligere, og i dag føltes det godt å løpe med lange ermer og jakke. Opp og ned til parken hadde jeg på meg lue og vanter i tillegg. Refleksvesten måtte også med! Her er dagens tall - litt kortere doble runder og noe lavere fart og puls enn vanlig.

Høy puls fikk jeg derimot da jeg skulle plugge Forerunnern i datamaskinen etterpå. Den var DØD! Fullstendig stokk, stein død. Grå skjerm. Ingen reaksjon når jeg trykker på startknappen. Helt nummen går jeg inn på bloggen til Moshonista og leter meg febrilsk fram til innlegget der hun opplevde det samme før Oslo Maraton - husker vagt at hun fant en abrakadabra-trylleformel som vekket sin klokke til live igjen. Derja. Trykke inn mode og reset i 10 sekunder. Skru på. Pling! Forerunnern er tilbake hos meg igjen. Tjo, nå ble jeg skjelven og må roe ned med litt sjokolade... Takk, Ingalill!

Fredrikstadmarka rundt!

Fredrikstadmarka rundt, et skogsløp på 20 km. Jeg hadde Halvtravern friskt i minne og håpet veldig forsiktig å komme meg under 2.15. Jeg hadde studert løypeprofilen godt på forhånd og var innstilt på at det kom til å bli en tøff - men fin - treningstur i barndomstraktene.

Treningscamp var godt representert v/fam. Nome

Et par minutter for tidlig (!) gikk startskuddet for de over 200 deltakerne (visstnok rekord!). Jeg startet helt sist og forble i baktroppen i 4-5 km. Jeg har lært såpass at jeg ikke prøver å løpe et 2 mils terrengløp i 5-tempo! Flere burde åpenbart lære det, for etter hvert som kilometerne gikk kunne jeg plukke den ene etter den andre, og i løpet av hele runden ble jeg bare forbiløpt av én person. Godt for selvtilliten!

Start ved FIF-huset

Det var nydelig sol og fantastiske farger i skogen. Løypa startet veldig fint - grusvei før vi kom over på en reltativt lettløpt skogssti. Det er definitivt en fordel med få løpere i skogen, det gikk mye greiere å forsere røtter og våte steiner i dag enn under Halvtravern. Dessuten var stiene stort sett bredere. Men det var mye gjørme og sleipt underlag, og fra 10 km gikk det oppover i flere kilometer. Deretter var løypa lett kupert på grusvei fram til mål. Det var selvfølgelig en tung runde, men jeg (som pleier å sverge til asfaltens monotone flyt) ble veldig overrasket over hvor fin og morsom den var.

Og i dag stemte alt! Jeg følte meg sterk, beina ble aldri stive, jeg nøt naturen og de blide medløperne ("nå blir'e en skikkli' bakke her asså, nå må du passe på å disponere kreftæne ellers årkær'unte å løpe helt te' mål asså")... Det røynet på mot slutten, men jeg klarte å spurtslå den blide medløperen og karret meg inn til 2.00.40. Ingen sure miner over de 41 sekundene her - 20 km på 2.00 er da et veldig pent tall? Snittpulsen på 176 tyder på at jeg ikke brente av alt kruttet og kan gi litt ekstra neste lørdag (her er flere data).

Torfinn er i knallform for tiden og kom seg akkurat under 1.30 - Régis kom inn på 2.08. Vi var alle godt slitne etterpå.

Torfinn. Foto: Gaute Blekken/FIF

Régis hadde 187 i snittpuls og var glad for å komme til mål! Her flankert av Ingrid. Foto: Gaute Blekken/FIF

Caroline og Hanne løper barneløpet

Dagens "Fredrikstadmarka rundt" er helt klart den beste løpsopplevelsen jeg har hatt dette siste året, og jeg håper at flere vil være med på det flotte og morsomme løpet neste år!

Grisegal!

Grisegal, det var Siljas reaksjon på at jeg har kjøpt meg skøyte-rulleski. Jeg er i grunnen enig. Jeg har ikke stått på rulleski på mange, mange år, så teknikken må nok tålmodig innlæres på nytt. Jeg kommer til å øve meg på gangveien langs E 18 i Skøyen-området; for å unngå å kræsje og kjøre på uskyldige passerende får jeg ta på hodelykt og vente til midnatt før jeg sniker meg ut... Dere er herved advart!

Hvorfor jeg kjøpte rulleski? Jeg trenger et alternativ til joggingen for å slippe flere belastningsskader. Dessuten trenger jeg å få trent flere muskelgrupper (bl.a. armer og rygg) - og jeg synes det er gøy. Så får vi bare håpe det ikke går med noe håndledd...

Dynasports RS 531 - funnet på finn.no

Enda en gladnyhet! Jeg var så heldig å vinne septemberutfordringen på Treningscamp. Juhu! Jeg hadde ikke flest poeng, men å henge rundt på de forskjellige bloggene ustanselig har sine fordeler innimellom... Her gjaldt det å være raskest på labben! Jeg fikk velge fra Siris bugnende premiebord i går, og endte opp med en flott H2O-jakke med tilhørende bukse. Heldige meg! (Og den jakken kan komme godt med når jeg skal stavre meg rundt på rulleski om natten!) Det var mange, mange flotte premier i haugen, så det er bare å stå på og samle poeng til neste utfordring folkens...

Tirsdagens joggetur var jo fryktelig tung og trist. Mens onsdagens, derimot! Beina var friske igjen og jeg følte det kjempelett og godt å løpe 7 km på 38 min. Herlig! Så nå gleder jeg meg bare til søndagens løp i Fredrikstad. 20 km er langt, og halve løypa går på sti, dessuten er det endel tunge bakker. Jeg regner derfor ikke med å løpe så veldig kjapt - men jeg tenker at under 2.15 bør være mulig å få til.

I dag ble det 1000 m svømming og litt styrke. Nå er det tid for andebryst!

Post-OB

Auauauau! Jeg er åpenbart bedre trent for å løpe halvmaraton enn for å krype oppover en slalåmbakke. Restitusjonen denne uken har vært mye, mye verre enn forrige.

Kvelden etter løpet var jeg helt kjørt. Natt til søndag våknet jeg hver gang jeg snudde meg, pga. smerter i sidelårmusklene. Da jeg sto opp var jeg så støl i setemusklene at jeg nesten ikke klarte å bevege meg... Og sånn har det vært siden, først i dag har jeg klart å bevege meg noenlunde normalt.

På grunn av dette ble dagens joggetur veldig tung. På programmet sto 6 km / 34-35 min., lett distanse. Det føltes ikke lett, beina var som blylodd hele veien. Jeg håper virkelig at kroppen får hentet seg inn før søndagens Fredrikstadmarka rundt! Det er et terrengløp på 20 km som går gjennom skogen rett ved barndomshjemmet mitt. Det blir nok et tøft løp, om enn med noe lavere stigning enn i Halvtravern. Torfinn, Régis og jeg stiller - noen flere som har lyst på en fin langtur på søndag? Bare en liten times kjøring fra Oslo! Jeg tipper det blir ille kost... I hvert fall etterpå.

Fredrikstadmarka rundt 10. oktober

Men det stopper ikke der - av en eller annen grunn har jeg også meldt meg på Hytteplanmila lørdag 16. oktober. Hvordan i alle dager skal jeg klare å løpe 10 km raskt, fjerde konkurransehelg på rad? Det er jo dømt til å mislykkes. Hører rykter om gode boller, da blir i det minste ikke hele turen bortkastet!

Oslos Bratteste

Oslos bratteste motbakkeløp gikk av stabelen i formiddag. 402 m opp på 2,67 km. Det ante meg at det er bratt, men jeg hadde faktisk ikke forestilt meg at det skulle være så bratt. Jeg ble mer og mer betenkt etter som Siri og jeg gikk nedover til start - det var jo såvidt jeg klarte det den veien, hvordan skulle det bli å kreke seg oppover? Fordelen med å gjøre noe første gang er at du kan skylde på manglende rutine, så jeg tok det mest som en morsom opplevelse. Randi Helen og Ellen deltok også, veldig hyggelig å hilse på kjente.

Vel oppe på toppen: Torfinn, Astrid, Siri og Régis

Den første delen var rett og slett ekstremt bratt. Det nytter jo ikke å løpe der - så ingen andre gjøre det heller. Jeg kom raskt i baktroppen, men er fornøyd med at jeg holdt mer enn en håndfull unge og tilsynelatende spreke jenter trygt bak meg! Jeg var absolutt ikke den med tyngst pust. Lårmusklene, derimot, er for svake. De nye Inov-8-terrengskoene - perfekte. Fantastisk godt grep samtidig som de var lette som Adizero-skoene. Elsker dem allerede!

Etter hvert kom et kort parti der man kan løpe normalt, før det går oppover igjen mot mål. Jeg hang meg på Randi Helen, var hele tiden noen meter bak. Rett før mål trodde jeg jeg skulle ta henne, men nei - hun hadde et ekstra gir og spurtet de siste meterne! Jeg var helt kjørt... Håpet hele tiden å komme meg inn under halvtimen, og det gjorde jeg. Klokken viste 28:12, noe jeg var kjempefornøyd med. Jeg ble litt molefunken da jeg kom hjem og så at den offisielle tiden viser ett minutt mer - 29:14. Antagelig er det klokken som har stoppet automatisk når det gikk som saktest (eller så kan vi jo late som om arrangøren tar feil!). Jaja, jeg kom meg jo under halvtimen likevel, og jeg er absolutt ikke sist i klassen. Jeg sier at det får stå til godkjent - nok en tid å slå til neste år! :) En morsom, om enn litt kaldt, opplevelse! Jeg fikk veldig lyst til å legge noen treningsøkter til den samme bakken - noen som vil være med?

Ååååh så sakte det går...

Torfinn (i blå genser), kjapp Treningscamper

Teknikk og nordlys

Jeg startet dagen med svømming i dag. Siden en tredjedel av bassenget var stengt av pga. vanngymping for eldre, ble det for komplisert å regne ut lengden - men jeg antar at det ble et sted mellom 1250 og 1500 m / 45 min. Styrkeøvelser for ben og kjernemuskulatur etterpå.

Senere på dagen hadde jeg time hos massør/kiropraktor. Dobbelttime denne gangen, slik at han også fikk knadd litt på ømme lårmuskler. Det var en nyttig investering, og jeg fikk kartlagt følgende fakta:

- "Hamstrings'en" var visst overraskende myk

- Muskelen foran/på utsiden av låret var stiv og tyder på at jeg ikke strekker ut foten godt nok når jeg løper, slik at setemuskelen hemmes (?)

- Muskelen på innsiden av begge knær er for svak

De to siste punktene kan bøtes på med styrkeøvelser som utfall og knebøy - visstnok viktig for å forebygge kneskader! (Er det noe jeg ikke vil ha nå, så er det vondt andre steder...) Jeg burde visst se på løpeteknikken for punkt 2... Hm.

Ellers var vi enige om at leggene er betydelig bedre enn tidligere. Og overraskende nok mente han at det bør kunne gå over etter hvert uten en lengre løpepause. Men snakket samtidig varmt om at skigåing er mer naturlig enn jogging på snø...

Apropos snø. Nå er jeg veldig, veldig glad - Régis og jeg har akkurat bestilt reise og opphold til Mørketidsløp i Tromsø 8. januar! Da går "Polar Night Half Marathon" av stabelen, vinterens motsvar til Midnattssolsløpet i juni. Jeg har alltid vært veldig fascinert av mørketid og vinterkulde, og kan ikke tenke meg et bedre sted eller tidspunkt for en hyggelig langhelg. Flere som føler seg fristet?

Morgendagens løp er ikke fullt så eksotisk, men det blir nok kaldt og surt i for- og etterkant likevel. Jeg burde sikkert grue meg til å løpe Oslos Bratteste, men motbakkeløp er noe totalt ukjent for meg, så jeg vet vel ikke helt hva jeg går til. Dessuten er det ingen tidsfrist, "man kan kose seg så lenge man vil i løypa". Så lenge jeg tross alt kommer meg opp, skal jeg ikke klage... Tror igrunnen det blir en morsom og litt annerledes opplevelse.