lørdag 23. oktober 2010

Lengre enn langt

Det var jo sådd en del tvil rundt mine hensikter om å hvile leggene friske, da jeg i neste åndedrag utbasunerte at en tur på 25 km var planlagt i dag. Joda, jeg *skal* ta det med ro framover. Dette var siste utskeielse før askesen!

Dagen startet dårlig, jeg sov nemlig helt elendig i natt. Tror det bare ble et par timer til sammen, og konstant surret langturen i hodet: jeg kan ikke løpe så langt hvis jeg ikke får sove... jeg kan ikke løpe så langt hvis jeg ikke får sove... Men jeg kunne jo ikke la Kristine i stikken, så jeg kom meg avgårde før ni likevel. Det var bikkjekaldt, og jeg skjønte med en gang at jeg ikke hadde kledt nok på meg. Bare en tynn genser og en tynn jakke holder ikke lenger! Jeg burde også hatt vanter og hals.

Men så vakkert det var! Strålende sol som fikk rimet til å glitre. En fantastisk ramme for en rolig langtur...

Elin, Kristine og jeg tok det med ro opp til Sognsvann. Der snudde Elin, og vi fikk isteden selskap av Lise Marit. Jeg følte meg fin, men etter noen bakker møtte jeg plutselig veggen. Pulsen ble høy, beina tunge, og jeg måtte la Kristine og Lise Marit løpe i forveien. De er spreke, så det er ikke noe nederlag - men jeg følte meg så kjørt at jeg var sikker på at jeg måtte snu og ta t-banen tilbake. Jeg som skulle løpe den lengste turen noensinne i dag! Det går jo ikke an. Et par slurker solbærsaft, litt rolig tempo, og så følte jeg meg plutselig fin igjen. Rart det der, hvordan man kan hente seg inn selv om det føles umulig - en positiv lærdom å ha med seg. Det hjalp nok godt med solbærsaft (takk for tips, Janicke!) Jeg fikk ikke tak i XL-1-bar i går, så det ble New Energy likevel; men som du sier er det ikke så lett å spise når man løper. Jeg orket faktisk bare en liten bit... Men det holdt i grunnen med saften.

Ved Ullevålseter ventet Kristine og Lise Marit på meg, og vi løp tilbake sammen. Denne gangen tok vi løypa som fører til den andre siden av vannet. Her var det mye deilige nedoverbakker, og endelig begynte solen å varme litt. Skravla gikk konstant, vi hadde det veldig hyggelig! Ved Sognsvann skilte vi lag med Lise Marit, og Kristine og jeg fortsatte tilbake til Skøyen. Jeg følte meg helt fin hele veien, faktisk, bare litt tung og sår i beina mot slutten. Det ble 26,2 km! (2' 46'') Jeg er kjempefornøyd, og gleder meg til neste langtur. Leggene kjente jeg veldig lite til (helt sant!), det bekrefter mistanken min om at det er høyt tempo som belaster mest. Jeg skal likevel ta en ukes fri nå - jeg skal bort i jobbsammenheng onsdag og torsdag, så da passer det i grunnen godt å stå over treningen. Så blir det kanskje en liten langtur neste lørdag igjen...



Tusen takk for en hyggelig tur, jenter!

8 kommentarer:

  1. Wow, det var langtur det! Men hørtes helt herlig ut!

    SvarSlett
  2. Tror nesten vi er nødt til å ta en langtur neste helg igjen så du får bekreftet at det høyt tempo og ikke lengden som sliter på leggene dine :-).

    Veldig hyggelig tur!!

    SvarSlett
  3. Wow! For en tur!! Ja, det er mange som mener at det er fart som gir skader og ikke mengde..

    Ting kan gå veldig opp/ned. Mine to siste maraton har jeg definitivt slitet mest mellom 20-30km og kommet meg igjen ved 32km.. Derfor må man aldri tro at det bare kan bli værre, for sånn er det ikke :)

    Bra jobba astrid

    SvarSlett
  4. 25+ er jo nesten maraton, for jeg har lest at klarer du 30 så suser du gjennom 42 (jmf Espen som våkner til liv ved 32).
    , tenk det du, nesten maraton!
    - applauderer og skal bytte ut xl-1 med ei flaske solbærsaft neste gang.
    (og jeg studerte km-tidene nøye :-))

    SvarSlett
  5. Marit: Det var faktisk utrolig deilig!

    Kristine: Jeg er med på lørdag ja :)

    Espen: 26 km teller vel neppe som langtur for deg ;) Merkelig at man kan komme oppe av kjelleren på den måten underveis, men greit å vite...

    Ingalill: he he, 16 km til hadde gått lett som en lek kan du tro! :P

    SvarSlett
  6. Det var litt av en tur. Over 26 km med mange bakker er imponerende. Hytteplanmila var nok min siste konkurranse i år. Etter det har det blitt mest litt kortere turer i rolig tempo. Også mine legger har hatt godt av en litt rolig periode.

    SvarSlett
  7. Bra jobba! Psyken utgjør enormt mye på langtur. Den testen bestod du fint tydeligvis. Langtur er deilig, og nå har du fått smake på det som er så givende å løpe disranser som er (for de aller fleste) syyykt langt. Det er det samme med maraton vet du... Etter hvert som du legger på noen kilometer får du lyst på å klare "litt til". Sånn er i alle fall jeg. Solbærsaft er bra, men test en ordentlig bar neste gang. Jeg synes det er lettest å ta en bit i munnen og spise små biter av den over et par minutter, men det er virkelig ikke lett å spise når man løper langt.

    SvarSlett
  8. Peer: Uff, sliter du også med leggene!? Ja, det er nok lurt å ta det litt med ro i en periode, både for kropp og motivasjon!

    Janicke: Ja, jeg skal prøve en bar neste gang. Selv om det gikk greit å løpe uten så mye næring følte jeg meg veldig tom etterpå. Men jeg må stille et veldig dumt spørsmål: hvor er det best å kjøpe slike barer - må man i en sportsbutikk?

    SvarSlett

 
Blogglisten