Skaubygdaløpet 2011

Endelig Skaubygdaløpet-helg! Torfinn har fortalt så mye pent om løpet og naturen det går i, så jeg har gledet meg veldig til å delta. Planen var jo opprinnelig 21,1 km, men 7 km-runden virket etter hvert som et fornuftigere – og mer levelig – alternativ.

Men så begynte jeg selvfølgelig å føle meg elendig i går. Vondt i halsen, kald og varm. Ut på kvelden tikket det inn en melding fra Hilde som hadde fått vondt i halsen og ikke kunne stille. Fornuftig, selvfølgelig. Men så hadde jeg en liten djevel på den ene skulderen som hvisket at trening ofte tar knekk på gryende forkjølelser; og i løpssammenheng har jeg vel en tendens til å høre på den djevelen… Når det attpåtil ble pent vær, var det liksom ikke så mye å tenke på, og hele familien kjørte av gårde til Nesodden i formiddag.

Så vidt jeg forsto var det uvanlig mange deltakere også på Skaubygdaløpet i år – de fleste på halvmaraton, som vanlig. Anna, Marit og Torfinn satte av gårde kl. 12. 12.10 løp Caroline (som ferskt medlem hos Vidar) barneløpet, og 12.30 var det start for Hanne, Inga og meg.

Inga, Hanne og meg

Jeg hadde uansett ikke tenkt å løpe så fort, og når jeg nå i tillegg var blitt syk, skulle jeg i hvert fall ta det med ro. Men jeg undervurderer alltid hvor mye saktere det går i terreng – og hvilket terreng! Etter en km begynte folk å gå oppover, og jeg lot meg ikke be to ganger. Problemet var bare at bakkene ingen ende tok, det gikk bare oppover, oppover, oppover. Pulsen var skyhøy og humøret i bånn. Dette kom jo til å ta over en time! Da jeg kom til drikkestasjonen litt før 4 km var jeg fullstendig resignert og gadd ikke se mer på klokka. Men da hadde vi heldigvis nådd toppen, og resten var omtrent bare nedoverløping. Riktignok ganske krevende, med mye røtter og steiner, men jeg kunne i hvert fall løpe ordentlig igjen. Og etter hvert plukket jeg den ene skolegutten etter den andre! Billige poeng, jeg vet, men man får ta med seg det man kan… Det var dessuten utrolig vakkert nedover der – på ett punkt åpnet landskapet seg, med fantastisk utsikt over en knallblå Oslofjord. Hadde jeg hatt noe pust igjen å miste, ville jeg garantert gjort det der. Men ved 6 km forsto jeg at jeg hadde sjans til å komme meg inn under 50 min, og da var det jo bare å peise på. Tiden min endte på ca. 48.30.


Subbingen får vike i oppløpet



Hanne får drahjelp av Ingrid de siste meterne

Jeg har fått en voldsom respekt for orienteringsløpere etter dette – og for de tøffingene som løp den lengste distansen. Tro om jeg tør neste år…? Jeg har i hvert fall bare pent å si om organiseringen, merkingen av løypa og humøret til løypevaktene. Jeg forstår godt hvorfor Torfinn alltid har vært så begeistret (selv om prestasjonen hans overgår min forståelsesevne).

Til og med krefter til en liten spurt!

Oppdatert: Bilder lånt fra Skaubygdaløpets nettside

Nå er det tid for te, dyne og fornuft.