Jeg var såklart fornuftig og sto over Sentrumsløpet i går. Men jeg ville ikke gå glipp av hele moroa, og stilte meg opp som heiagjeng på hjørnet Hafrsfjordgata/Bygdøy Allé. Det var veldig praktisk i forhold til de yngste medlemmene av heiagjengen som hadde god plass til å boltre seg på der, men det var mer upraktisk i forhold til at løperne kom ganske raskt nedover bakken før den krappe svingen. Mange kjente gikk meg dessverre helt hus forbi, men jeg fikk i hvert fall heiet på Morten, Adelheid, Torfinn, Christopher, Lise Marit, Régis, Hanne... Dere andre: Beklager så mye - men dere løp for fort!
 |
| Jeg måtte jo ha på den nye, fine Treningscamp-drakten! |
 |
| Mye spennende å følge med på mens vi venter |
 |
| Det er vanskelig å heie og fotografere samtidig - men her er Lise Marit i fint driv |
Det var morsomt å se den særdeles langstrakte flokken av løpere, og det var i grunnen godt å stå i solen og ikke lide eller hate eller noe av det man rekker å gjøre i løpet av en tikilometer. Men da Torfinn, Hanne og Régis fortalt om løpet etterpå ble jeg grønn av misunnelse - alt jeg hadde å fortelle var hvordan politiet måtte kjefte og smelle på bilister som nektet å godta veisperringene. Jeg misunte dem opplevelsen, og jeg misunte dem den fysiske utmattelsen etterpå. Heldigvis hadde jeg en gulrot som ventet; i dag skulle jeg løpe min lengste tur siden Langturgalskapen 28. november i fjor - hele 10 km! Jeg skriver "langtur" i gåseøyne, 10 km er jo ikke noen langtur å skryte av, men jeg gledet (og gruet) meg likevel. Hvordan ville leggen takle en såpass lang tur?
Turen gikk fra Sognsvann til Ullevålseter og ned igjen på den andre siden. Ett av mine nye forsetter er å varierere mer mellom rolige langturer og raske økter. Derfor bestemte jeg meg for å ikke løpe fortere enn 6.30-tempo, uansett. Det ble selvfølgelig ikke så vanskelig oppover. Jeg hadde glemt hvor mange bakker det er opp til Ullevålseter, og hvor forferdelig høy puls jeg får av dem. I tillegg ble det sent i natt, og solen stekte, så det var liksom ikke dagen for noen kraftanstrengelse... Det var slitsomt nok i sakte tempo. Men jeg kom meg oppover, og det uten å kjenne noen ting som helst i leggen! Nedover var det bare koselig og lett, og jammen i meg uteble ikke problemene her også. Hva skjer? Får jeg endelig belønning for å ha vært fornuftig? Jeg kan godt leve med å stå over asfaltløp så lenge jeg kan løpe på skogsveier og -stier; det var fantastisk vakkert der oppe i dag. Régis syklet i skogen ved siden av veien og kom og klappet meg på skulderen innimellom. 10,5 km i 6.27-tempo endte det med, og jeg kjenner fortsatt ingen ting...
Jeg lurer litt på hvordan jeg best mulig kan forberede meg til Skaubygdaløpet om tre uker. Det er et halvmaraton som går på skogsstier, det er derfor jeg ikke har strøket det fra løpslisten. Men hvordan skal jeg få nok mengde for å orke en så lang tur? 13 km neste søndag og 16 søndagen deretter, er det forsvarlig? Eller bør jeg bare fortsette med relativt korte turer og så bare la det stå til? Forslag?
.JPG)
Innlegg
Ja, det er forsvarlig :-) Optimalt skulle du selvsagt hatt noen få kilometer til, men løpelivet med lurende skader er ikke alltid optimalt.
SvarSlettSupert at du ikke har vondt. Det er det aller, aller viktigste!! Herlig:-)
Så godt å lese at du har løpt så langt uten smerter underveis/etterpå. Det er nok forsvarlig å løpe som du foreslår, med forbehold om at du får vondt på de neste langturene. Ta løpet som en fin tur og artig opplevelse uten å presse, så går det nok fint. Nydelig!
SvarSlettHei, alt over 10km er langtur.
SvarSlettSkjønner at det må ha vært vanskelig å høre om alle løpsopplevelsene etterpå - å gå glipp av den slitne selvrettferdige selv forherligsen, for den kommer uansett hvordan det går -)
Flink og tålmodig er du!
- men jeg er glad du ikke så meg under løpet, for jeg jaktet på unnskyldninger for å stoppe og hadde jeg hørt noen heie, ville det vært alt jeg trengte -)
Hei, alt over 40min er langtur (dvs. 40:01min er langtur!!) :-) Jeg regner 10km som langtur jeg altså, så lenge den foregår i langturtempo!
SvarSlettDet er forsvarlig det du foreslår! Og så lenge du ikke har vondt de neste ukene frem mot løpet så er det et kjempebra utgangspunkt for suksess!! :-) Lykke til!
Det var bra at leggen ikke begynte å krangle på turen. Det lover godt for fortsettelsen. Jeg er langt i fra noe ekspert på trening, men det låter fornuftig å øke gradvis frem mot Skaubygdaløpet. Det er sikkert et flott løp, men det høres ut som det ikke er av de mest lettløpte.
SvarSlettForslaget høres fornuftig ut så sant du tar det litt roligere den siste uka og henter overskudd. Supert at leggen ikke gjør vondt, er nok lurest å holde seg til skogsturer en god stund framover
SvarSlettSå godt at dere er enige i opplegget! Så får vi se hvordan det går... Jeg tror Skaubgygdaløpet er skikkelig tungt, ja, Peer, så jeg er litt spent.
SvarSlettSilja: Jeg låner din definisjon av hva en langtur er - da løp jeg faktisk en ganske lang langtur i går, da! :P
Ingalill: Hehe, jammen bra jeg ikke så deg, da! - For da hadde vel jeg fått skylda for de tapte minuttene etterpå!
Jeg var så konsentrert at jeg glemte helt å se etter deg, selv om jeg visste hvor du skulle stå.
SvarSlettHøres ut som et bra opplegg, du får vel bare ta en treningsdag av gangen og se hvordan det går. Jeg krysser fingerne, nå har du hatt nok vondt for denne gang!
Takk Anna, alle kryssede fingre hjelper! :)
SvarSlett