Nedtur og oppoverbakke

Da jeg skrev forrige innlegg, etter intervalltreningen, var jeg fullstendig opprørt. Jeg hadde fått akkurat like vondt  i leggen som jeg hadde i høst... Det kom da jeg løp etter bussen (med joggesko) tidligere på kvelden, og ble forsterket av intervallene. Min første reaksjon var å fornekte det hele, late som om alt var greit, ikke blogge om det, og kjøre på med langturer og halvmaraton på Skaubygda som planlagt. Bare blåse i smertene og ta heis i stedenfor trapper på jobb.

Neste morgen visste jeg at jeg jo ikke kunne gjøre den feilen én gang til. Og dermed ble jeg fryktelig, utrøstelig lei meg. Jeg satt på kontoret med tårer i øynene og lurte på jeg nå skulle finne på. Løpingen har et sosialt aspekt jeg stortrives med, og jeg trenger å motiveres av alle konkurransene... Snufs, snufs. Jeg får bare legge opp og begynne å strikke igjen, eller noe sånt. Jeg velger å trøste meg selv med skammelige mengder reker, potetgull, vin og sjokolade. Det hjelper litt... Jeg kan jo fortsatt få endorfiner på Sats, og så får jeg få utløp for løpetrangen gjennom min intetanende datter på seks som skal på begynne på friidrett. Det løser seg nok... Og i går fant jeg både ut at 1) jeg kan møte opp på Treningscamp for det sosiale men bare jogge rolig (så slipper jeg hatingen attpåtil) og 2) Skaubygdaløpet har også kortere distanser! Kommer jeg på en tredje fordel blir jo dette reneste kinderegget... Fortsettelse følger.

Uansett, vondt eller ikke, løpes skulle det i ettermiddag. Jeg hadde den ære å løpe første etappe for dette laget:

Treningscamp. Foto: Silja S. Amundsen (Kondis)

og siste etappe for dette, som jeg selv har tatt initiativ til å dra igang:

Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Foto: Alf. T. Øksdal (UiO)

Nå har jeg totalt løpt tre etapper på Holmenkollstafetten, og hver gang har jeg gått rett i baret. Jeg lar meg rive med av tempoet og blir stinn av syre etter 100 meter. Spesielt den første etappen var ille, opp bak St.Hanshaugen... Jeg hadde bare lyst til å stoppe, gå, trekke meg. Heldigvis spilte noen beboere "Eye of the Tiger" på full guffe, og det fikk meg opp den siste kneika. Nedover gikk det greiere, der løp jeg faktisk forbi noen! Jeg ser at tiden min ble 4.59, det er ikke akkurat noe å rope hurra for, men det var vel ikke realistisk at jeg skulle løpe de 1100 meterne noe raskere heller, med den oppladningen jeg har hatt. Jeg slet forferdelig med kvalme og blodsmak etter avlevert stafettpinne, så jeg gjorde nok mitt beste i hvert fall :) Og laget gikk det uansett bra med, 219.-plass av 1088, med tiden 1:11:06!

Etterpå angret jeg selvfølgelig bittert på at jeg hadde tatt på meg to etapper. Det var bare å skifte t-skjorte og komme seg avgårde til sisteetappen inne på Bislett. Jeg var iskald og sliten, og nok en gang startet jeg altfor fort - jeg trodde det bare var å cruise inn til mål, og fikk helt sjokk da jeg så at vi måtte løpe hele runden rundt først. Jeg hadde ikke nubbesjans til å ta igjen en gammel dame foran meg, jeg var stiv som en stokk. Men i mål kom jeg, og vi ble nr. 282 av 473 lag, med tiden 1:24:19. Veldig bra innsats, og neste år tar vi rotta på Institutt for lingvistiske og nordiske studier!

Jeg skulle egentlig feire med begge lagene i kveld, men siden jeg er alene med fireåringen ble det vanskelig å få til. Hun har blitt dratt rundt i hele dag, opp for å hente stafettpinnene halvannen time før start, ned til barnevakt Hanne, opp igjen for å se mamma løpe, ned igjen... Vi er begge utslitt, og jeg gleder meg til å ligge med beina høyt og sniffe tigerbalsam, og til å lese rapporter fra dere andre som har løpt stafett i dag!