torsdag 12. april 2012

Nådeløs urettferdighet og intervallene som gir livet mening


Jeg hadde tenkt å skrive et superpositivt, sprudlende innlegg denne gangen. Foten er helt bra igjen! Absolutt hvile i påskehelgen har tydeligvis gjort susen. Jeg var høyt oppe etter en problemfri tur til jobb tirsdag morgen.

Men så falt jeg rett ned. Jeg fikk vite at min eldste barndomsvenninne er død, 32 år gammel. Jeg var i vielsen hennes for to uker siden, hun døde brått på bryllupsreise denne helgen. Jeg må tilbake til samme kirke, nå i begravelse, tre uker etter bryllupet. Det er så hjerteskjærende grusomt, og setter alt i et nådeløst perspektiv. Løping betyr plutselig ingenting.

Men så gjør det jo det likevel. For det handler om å fylle livet med meningsfulle ting, og løping er nettopp noe slikt som gjør meg gladere, som gjør at jeg gleder meg til kvelder og helger, som gir meg flere venner. Og som akkurat nå gir meg en mulighet til å bearbeide triste tanker og senke heiste skuldre.

Derfor var det utrolig godt å dra på Treningscamp i går kveld. Jeg syklet ned til Siri som var så snill å låne meg dusj, og vi jogget sammen til parken. Der var det fullt hus, visstnok hele 31 stk. (glad det ikke er jeg som må holde styr på alle navnene!). Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å løpe den normale runden, altså ikke ta snarveier. Det har jeg ikke gjort på halvannet år - før leggproblemene startet. Jeg visste det kom til å bli hardt, men jeg er bare nødt til å se den tunge pusten i hvitøyet hvis jeg noensinne skal kunne håpe å bli litt raskere. Vi skulle løpe fem doble runder etterfulgt av to enkle, og jeg sa først til meg selv at jeg i hvert fall skulle løpe normalrunden på de tre første intervallene. Når jeg så hadde gjort det, var det ikke så vanskelig å utfordre seg selv til den fjerde også - og da ville det jo bli for dumt å avslutte med kortere runder, når jeg nesten var i mål. Så det ble 5 ganger 975 meter (i snitt, startet litt langt framme de siste rundene) og to ganger 485 meter. Farten ble på 4:31, 4:37, 4:50, 4:46, 4:52, 4:40, 4:41 min/km. Jeg konstaterer at farten i hovedfeltet har økt siden høsten 2010, for jeg løp like fort som jeg pleide den gang, men nå var jeg godt plassert i baktroppen, i motsetning til tidligere. Men det gjør ingenting, jeg er fornøyd med at jeg klarte å presse meg så hardt, jeg kom opp mot 95 % av makspuls i hvert drag (mer enn vanlig). Det aller verste var i grunnen å sykle hjem. Jeg gjorde et tappert forsøk bortover ring 3, men da jeg svingte oppover Vækerøveien sa det rett og slett stopp,og jeg måtte trille hjem...

Absolutt ikke vondt noe sted i dag! 1-0 til meg, for én gangs skyld. Heretter skal jeg følge et par prinsipper, for å være på den sikre siden: Ikke mer enn 3 økter per uke, og helst 2, minst 1 1/2, hviledager etter lange og intense økter. Og mer variasjon av skotøyet.

Men det aller viktigste prinsippet er å forsøke å komme seg litt ut av hverdagsboblen iblant, og slutte å ta alt for gitt. Ting kan endre seg fortere enn man aner.

 

18 kommentarer:

  1. Når noe er så hjerteskjærende vondt og ubegripelig som dette skjer får man vondt i hele kroppen, løping og trening blir en motvekt og kan-mens det står på-virke bedøvende på den mentale smerten. En varm klem sendes til deg. Imponerende tider på de rundene, og gi blaffen i om du danner noen baktropp. Du pushet både deg selv og noen grenser og det står det stor respekt av!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tone :)

      Vi SKAL jo under to timer i år, så da er det bare å gi jernet!

      Slett
  2. Dette var en trist post. Takk for perspektivet.
    - og gratulerer med intervaller uten varige men.

    SvarSlett
  3. Utrulig trist og hjerteskjærende. Jeg trodde slike trgedier bare skjer på film. Masse klemmer til deg. Du takler det fantastisk bra at løping hjelper! Og du har fantastiske tider på de intervallene

    SvarSlett
    Svar
    1. Løping hjelper for ganske mye! :) God følelse å gjennomføre ordentlig for en gangs skyld.

      Slett
  4. Så forferdelig trist! Mistet en venninne selv da hun akkurat hadde fylt tretti. Alt annet betyr lite sammenlignet med slikt, samtidig er det en viktig påminnelse om at vi må huske å leve mens vi gjør det. Vi vet (heldigvis) ikke hvor lenge vi har muligheten.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vanskelig å forstå at sånt kan skje! Jeg kan helt klart bli flinkere til å gripe dagen, som det så fint heter.

      Slett
  5. Dette var virkelig trist. Føler med deg.

    SvarSlett
  6. Dette var utrolig leit. Det er liksom sånt man bare hører om, helt til det plutselig rammer ens nærmeste.
    Stor klem fra meg

    - Godt i alle fall alle bein er bra igjen. :o)

    SvarSlett
  7. Så utrolig trist å høre. Forferdelig når så ungene mennesker brått faller fra. Huff-huff.

    Bra innsats i parken. Synes du holder bra tempo på rundene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ga i hvert fall det jeg hadde! Og det får holde :)

      Slett
  8. Ja, livet er uforutsigbart og urettferdig til tider. Men at løping hjelper, det er helt sikkert! Det renser både kropp og sjel og kan foretas når som helst og hvor som helst!

    SvarSlett
    Svar
    1. Amen! Leste i avisen i dag at Marius Bakken foreskriver trening på resept, og det burde virkelig flere fastleger gjøre!

      Slett
  9. Uff så trist, og så urettferdig verden er i blant. Jeg prøver hver dag å minne meg på å gripe dagen og være glad for alt jeg har, siden livet er så skjørt.
    Virkelig høyt tempo på lange intervaller! Imponert. Snart mila under 50, du!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er klok!

      Haha, hvis du synes det var raskt burde du sett de andre 30 i parken, som omtrent alle løp fortere ;) Men jeg er fornøyd. Mila under 50 virker veldig uoverkommelig (det skjer i hvert fall ikke om to uker!), men det har jo vist seg mulig før, så vi får se på Hytteplanmila kanskje ;)

      Slett

 
Blogglisten