lørdag 14. mai 2011

Nedtur og oppoverbakke

Da jeg skrev forrige innlegg, etter intervalltreningen, var jeg fullstendig opprørt. Jeg hadde fått akkurat like vondt  i leggen som jeg hadde i høst... Det kom da jeg løp etter bussen (med joggesko) tidligere på kvelden, og ble forsterket av intervallene. Min første reaksjon var å fornekte det hele, late som om alt var greit, ikke blogge om det, og kjøre på med langturer og halvmaraton på Skaubygda som planlagt. Bare blåse i smertene og ta heis i stedenfor trapper på jobb.

Neste morgen visste jeg at jeg jo ikke kunne gjøre den feilen én gang til. Og dermed ble jeg fryktelig, utrøstelig lei meg. Jeg satt på kontoret med tårer i øynene og lurte på jeg nå skulle finne på. Løpingen har et sosialt aspekt jeg stortrives med, og jeg trenger å motiveres av alle konkurransene... Snufs, snufs. Jeg får bare legge opp og begynne å strikke igjen, eller noe sånt. Jeg velger å trøste meg selv med skammelige mengder reker, potetgull, vin og sjokolade. Det hjelper litt... Jeg kan jo fortsatt få endorfiner på Sats, og så får jeg få utløp for løpetrangen gjennom min intetanende datter på seks som skal på begynne på friidrett. Det løser seg nok... Og i går fant jeg både ut at 1) jeg kan møte opp på Treningscamp for det sosiale men bare jogge rolig (så slipper jeg hatingen attpåtil) og 2) Skaubygdaløpet har også kortere distanser! Kommer jeg på en tredje fordel blir jo dette reneste kinderegget... Fortsettelse følger.

Uansett, vondt eller ikke, løpes skulle det i ettermiddag. Jeg hadde den ære å løpe første etappe for dette laget:

Treningscamp. Foto: Silja S. Amundsen (Kondis)

og siste etappe for dette, som jeg selv har tatt initiativ til å dra igang:

Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Foto: Alf. T. Øksdal (UiO)

Nå har jeg totalt løpt tre etapper på Holmenkollstafetten, og hver gang har jeg gått rett i baret. Jeg lar meg rive med av tempoet og blir stinn av syre etter 100 meter. Spesielt den første etappen var ille, opp bak St.Hanshaugen... Jeg hadde bare lyst til å stoppe, gå, trekke meg. Heldigvis spilte noen beboere "Eye of the Tiger" på full guffe, og det fikk meg opp den siste kneika. Nedover gikk det greiere, der løp jeg faktisk forbi noen! Jeg ser at tiden min ble 4.59, det er ikke akkurat noe å rope hurra for, men det var vel ikke realistisk at jeg skulle løpe de 1100 meterne noe raskere heller, med den oppladningen jeg har hatt. Jeg slet forferdelig med kvalme og blodsmak etter avlevert stafettpinne, så jeg gjorde nok mitt beste i hvert fall :) Og laget gikk det uansett bra med, 219.-plass av 1088, med tiden 1:11:06!

Etterpå angret jeg selvfølgelig bittert på at jeg hadde tatt på meg to etapper. Det var bare å skifte t-skjorte og komme seg avgårde til sisteetappen inne på Bislett. Jeg var iskald og sliten, og nok en gang startet jeg altfor fort - jeg trodde det bare var å cruise inn til mål, og fikk helt sjokk da jeg så at vi måtte løpe hele runden rundt først. Jeg hadde ikke nubbesjans til å ta igjen en gammel dame foran meg, jeg var stiv som en stokk. Men i mål kom jeg, og vi ble nr. 282 av 473 lag, med tiden 1:24:19. Veldig bra innsats, og neste år tar vi rotta på Institutt for lingvistiske og nordiske studier!

Jeg skulle egentlig feire med begge lagene i kveld, men siden jeg er alene med fireåringen ble det vanskelig å få til. Hun har blitt dratt rundt i hele dag, opp for å hente stafettpinnene halvannen time før start, ned til barnevakt Hanne, opp igjen for å se mamma løpe, ned igjen... Vi er begge utslitt, og jeg gleder meg til å ligge med beina høyt og sniffe tigerbalsam, og til å lese rapporter fra dere andre som har løpt stafett i dag!

15 kommentarer:

  1. Bra gjennomført! Og sprekt å stille opp på to etapper. Lenge leve optimismen!

    SvarSlett
  2. uff..ta leggen på alvor Astrid...ikke bare lat som du gjør det!

    Uansett..gratulerer med vel gjennomført i dag...og kos deg med vinen:)

    SvarSlett
  3. Anna: Ja, uten den ville det blitt trist :P

    Marit: Jeg gjør jo det, da :) Går ikke i den fella en gang til! Og vinen kan i hvert fall ingen ta i fra meg ;)

    SvarSlett
  4. Jeg misunner deg det at du fikk løpe to etapper, for så gøy var det da jeg var ferdig at jeg bare ville løpe mer!

    Men jeg misunner deg ikke disse leggene :( Uff, blir så lei meg på dine vegne, fordi jeg kjenner igjen alle de vonde tankene, hva man skal finne på uten løpingen, om man bare skal fornekte, eller hva pokker man skal gjøre, når man har prøvd alt! Uff...

    Uansett nyt vinen og gleden over dagens opplevelser!

    SvarSlett
  5. Ha ha Marit, jeg misunner deg at du syntes det var *så* gøy... Jeg sitter og tenker at neste gang vil jeg ha den etappen på 390 meter ;)

    Ja, det er kjipt, du sliter jo med det samme. Det som er positivt nå er at problemene ikke stikker så dypt som før, jeg blir mye fortere bra igjen. Så jeg har et håp om at jeg skal finne en gyllen middelvei som både leggene og jeg kan leve med. Det er vel en sånn line du prøver å balansere på også, er det ikke?

    SvarSlett
  6. Jeg har hatt dagen fra helvete, så nå må jeg lese litt om andres positive opplevelser før jeg legger meg. :o)

    Jeg kjenner veldig igjen tankene dine. Jeg tenkte på det på bussen hjem i stad, at nå har ALT gått galt i dag, så det ender vel ratt med at bussen kræsjer. Og det jeg da tenkte på var tenk om jeg da ikke kunne løpe igjen! Det var det sosiale da som var verst.
    Håper virkelig du blir bedre i leggene altså.

    SvarSlett
  7. Hadde vært morsomt å vært med på Holmenkollstafetten, men en konfirmasjon i Sarspborg i helgen gjorde det uaktuelt med noe Holmenkollstafett for min del. Må prøve å få deltatt neste år. Fikk lurt meg til en 11 km's løpetur i går kveld når ungene var i seng. Det øste ned fra himmelen hele veien. Når jeg tenker meg tror jeg det årets første løpetur i regnvær.

    Krysser fingre for at leggene dine etterhvert kommer seg igjen og blir klar for løping igjen.

    SvarSlett
  8. Så kjedelig med en slik opplevelse! Er det noen som hadde fortjent bedre løpsopplevelse nå så er det deg. Slik som du har jobbet for å komme i gang igjen uten å hisse opp leggene. Nei dette er bare forferdelig trist. Kjenner at jeg håper på en mirakuløs ordning. Finnes det ingen gode feer med tryllestav der ute lenger??

    SvarSlett
  9. Hehe, alt man gjør for første gang er vel litt ekstra gøy!
    Det spørs om du må innfinne deg med at leggene dine aldri vil bli optimale, men om du kan finne den gyldne middelvei til å leve med dem slik de er, så er det mye bedre enn ingenting. Godt at du blir raskere bra nå enn før, det tyder nok på at du er flinkere til å lytte på beina og hvile når de trenger en ekstra da eller to i ro. Jeg har også selv skjønt at klart skille mellom rolige og harde økter er viktig, og at de harde da ikke må være lange.
    Tenk positivt!

    SvarSlett
  10. Typisk at det måtte vin og sjokkis til for å bringe fram fornuften = rolige jogg over intervaller og halvmaraton på pause.

    Vi må bli flinkere til å balansere,
    Det er en knivsegg som Marit sier og hver gang man tror man er kurert og tar i litt ekstra
    , jada er det kuler langs beinhinner og knær med klikkelyd. Jeg er nå i mitt 3 løpeår og bevisene er klokkeklare - i olden days ville jeg vært en av de som plukket bær og risset hulemalerier - ikke den som lett jogget over slettene på mamuttjakt.
    (kanskje kappgang er tingen, det må da være endorfingivende, det er ihvertfall lange distanser.)


    Pluss for at du 2 etapper Holmenkoll og positiv innstilling, du kan jo til og med løpe fort -)

    SvarSlett
  11. Toneklone: Uffda! Var det stafetten som var fæl? Ja, det er utrolig hvor stor pris man kan sette på trening og det sosiale rundt... Vil *ikke* gi slipp på det!

    Peer: Personlig synes jeg 11 km i regnet høres deiligere ut enn 1 km med melkesyre :P

    Janicke: Ja, det er utrolig trist. Feene har visst pensjonert seg. Det blir nok ikke noe Berlin maraton på meg... Men det er vel slik det er, at man må prøve et par ganger før det går på tredje forsøk? ;)

    SvarSlett
  12. Marit: Tror jeg skal prøve med spinning- og bakke-intervaller framover, og bare løpe rolig ellers. Håper det kan hjelpe!

    Ingalill: Ha ha. Jeg hadde ikke kunnet plukke bær engang, så nærsynt som jeg er. Jeg hadde vel blitt satt til å røre i glørne... Hi hi, jeg gikk faktisk på kappgang en gang i min barndom, men jeg syntes det så så utrolig teit ut, så den karrieren ble ikke lang... Og jeg føler meg ikke så fristet til å ta den opp igjen nå, merkelig nok!

    (Ja, jeg er positiv, men ikke *så* positiv at jeg innbiller meg at jeg løper fort! Neste år skal jeg holde meg langt unna alt som heter stafett...)

    SvarSlett
  13. Det var egentlig alt som gikk på tverke, selve løpingen var ikke det verste - selv om jeg selvfølgelig løp for fort (dvs i andres sene joggetempo) og dermed er beinhinnene mine vonde i dag. Da jeg prøvde meg på intervaller ble de også vonde med en gang etterpå, så jeg tror jeg bare må holde meg i mitt bedagelige dassetempo. :o)

    Har skrevet en laaaang avhandling om hele dagen i går, nå, så nå er jeg ferdig med den og har fått den ut av systemet forhåpentligvis.

    SvarSlett
  14. Skjønner godt at du blir deppa av beina! Godt at du allerede ser noen løsninger og lyspunkter. Men det er urettferdig at du ikke kan når du vil!

    SvarSlett
  15. (gasp) hadde de ikke briller i steinalder'n??
    Det blir vel glør på meg også da, eller vellingrører.

    SvarSlett

 
Blogglisten