Fredrikstadløpet 2012

Jeg var trøtt og tung i kroppen da jeg våknet opp i morges - som jeg ofte er før et løp, sikkert fordi jeg fokuserer mer på formen. Timene før start gikk med til å hente startnummer, diskutere påkledning (lange eller korte ermer?), spise de sedvanlige brødskivene med brunost, diskutere påkledning litt til, se ungene løpe barneløp, prate med Treningscampere og andre kjente. Grue seg, glede seg.

Mors store håp

Han til høyre løp som vanlig inn til en supertid, fullstendig uten å ha trent



Jeg hadde en liten vill plan om å henge meg på TC-Peer som skulle under 2 timer, men ga ganske raskt slipp på ryggen hans. Den første runden følte jeg meg mør og skjelven i beina, og var redd for å gå på en smell underveis. Siri innprentet en gang i meg at den første halvdelen av et halvmaraton er transportetappe, og det forsøkte jeg å holde meg til. Farten lå likevel godt under 6 min/km - ca 5.45 i snitt. Det var jeg fornøyd med.

I løpet av annen runde kviknet beina litt til, men jeg syntes det var varmt. Jeg skal ikke sutre så mye over det, for jeg tok jo ikke løpet altfor alvorlig, og så det som en anledning til å få litt farge på armer og legger (synd jeg ikke satset på løpeskjørt!). Men det var i tillegg litt demotiverende å bli forbiløpt av teten allerede på begynnelsen av annen runde... For å toppe stemningen akkurat på det punktet, viste det seg at ipoden min valgte dagens løp for å kræsje. Jeg hadde spart den til en dårlig periode, og jeg bannet innvendig da musikken uteble idet jeg faktisk trengte litt oppmuntring. Ipoden ble avlevert til serviceteamet i Domkirkeparken for reperasjon, men de fikk jammen ikke fikset den. Det gikk heldigvis greit uten, jeg så på det som god trening, og egentlig er det greit å høre godt når du konstant blir forbiløpt av Speedy Gonzales både fra høyre og venstre.

Jeg hadde på forhånd forventet at den tredje runden skulle bli den tyngste - sånn var det for to år siden. Denne gangen var den tredje runden den aller beste, av en eller annen grunn. Jeg var utrolig forbauset over at snittiden var på 5.41 og lurte et øyeblikk på om jeg skulle sette opp farten litt for å komme meg inn under to timer - men nei, da kom jeg sikkert til å sprekke som en ballong på slutten, det var for optimistisk. Og hallo, under 2.05 holdt da i massevis. Det var veldig hyggelig å heie og bli heiet på, både av folk som løp forbi, folk langs løypa og folk jeg krysset. Takk for all oppmuntring, det betyr så mye!

Jeg skal ikke påstå at den siste runden ikke var tung - beina sprang ikke like lett av gårde og jeg måtte jobbe mer for å holde farten jevn. Men det gikk ikke alt for sakte, for min egen klokke viste 2.00.40 da jeg kom i mål! 2.00.57 ble offisiell (brutto-) tid, noe som er ny pers. Hadde jeg visst at jeg kom til å havne så nær totimersgrensen hadde jeg nok gitt mer, og skulle nok greid det også - men jeg er ikke sur for det, jeg nærmer meg sakte men sikkert, og med mer trening (og selvtillit) kommer det til å gå før eller senere. Dette var dessuten det minst ubehagelige halvmaratonet jeg har løpt, og det er heller ikke til å kimse av! Det får jo være grenser for selvpining.



Arg, det var nært!
Bilder: Pappa



Bilde: Randi Helen Gran

Siste uke før et løp

Det er ganske nøyaktig et halvt år siden sist jeg sto på startstreken. Seks måneder! Jeg begynner å kjenne sommerfuglene i magen allerede - ikke fordi jeg er så redd for at det skal gå dårlig eller noe, det er jo fordelen med å ikke akkurat ha en god tid å forsvare... Men fordi jeg alltid blir litt nervøs, det er noe spesielt med å stå der og vente på startskuddet og det ubehaget som uunngåelig kommer. Samtidig er det denne spenningen som gjør det gøy å være med, og i år tror jeg det blir ekstra god stemning med mange Treningscampere og medbloggere på plass.

Men på det halve året har jeg tydeligvis glemt en del livsviktig kunnskap. Hvor mye kunne man trene den siste uka, igjen? Intervaller, ikke intervaller? Kvalitet, kvantitet eller ingen av delene? Kan man virkelig dytte i seg godteri med god samvittighet, og er det egentlig en god idé å løpe med lettvektsko som jeg ikke har brukt siden Berlin? Skal jeg enda en gang løpe med den samme gamle spillelista som jeg har hatt i to år (fordi jeg er for gammel til å bruke iTunes og savner den tiden man tok opp fra cd til kassett)?

Hmmm.....

Dette med trening den siste uka har vært den vanskeligste nøtta (som om det spiller noen rolle som helst om jeg kommer inn til 2.05 eller 2.08, liksom). Søndag løp jeg jo 16 km, og planen var å ta det rolig etter det. Men så skulle Lystløperne med Tone i spissen løpe trappeintervaller på tirsdag, og en sånn fristelse kan man jo ikke motstå! Tone har funnet to fantastiske trapper på Montebello; én trapp med 110 trinn og én med 171. Jeg var fornuftig og holdt meg i den minste, i rolig tempo, men 8 ganger opp og ned kjenner man uansett etterpå. I går hadde jeg lyst til å være med på Treningscamp igjen, og denne gangen løpe til parken som oppvarming. Jeg trodde det var ca. 4 km dit, men det var faktisk akkurat 6... Intervallene løp jeg veldig sakte, men turen ble på totalt 12 km. Attpåtil syklet jeg til jobb tirsdag og i går, jeg er nok den tregeste jobbsykleren i hele Oslo (og definitivt den eneste som sykler i olabukse!), men det var jammen i meg ganske tungt likevel. Så dette som skulle bli en rolig oppkjøringsuke ble noen ganske tunge dager, til meg å være. Jeg skulle egentlig løpe til jobb i morgen også, men kjente murring i leggen da jeg sto opp i morges - og et avbrekk nå, det har jeg ikke lyst på. Så nå blir det tre rolige dager fram mot Fredrikstadløpet, med potetgull og blogglesing og krimbok.

Det eneste som gjenstår, er å velge en strategi. Hvor fort er det fornuftig å løpe, hvilken tid kan jeg håpe å oppnå? Jeg aner ærlig talt ikke. Formen har definitivt tatt seg opp den siste måneden, men jeg mangler fortsatt både farts- og utholdenhetstrening. Samtidig har jeg sett på månedstotalene mine for 2010, da jeg løp på 2.06, og jeg trente ikke noe særlig mer den vinteren. Antagelig kommer jeg til å løpe på følelse og puls, men ikke saktere enn 6 min/km - og så kan jeg forhåpentligvis øke litt underveis. Uansett resultat håper jeg det blir like hyggelig som i 2010, her gliser jeg ved siste passering, 5 km før mål:

Foto: Stian S. Johnsen

Lykke til alle som skal løpe på søndag - gleder meg til å hilse på kjente og lese bloggrapporter etterpå!

Løpe til jobb

Én uke igjen til sesongstart. Hurra! Jeg er selvsagt ikke i toppform, men sånn er det bare, og gjelder sikkert for flere enn meg. Jeg har økt mengden gradvis den siste måneden, og har klokket inn 80 km sålangt i mars. Denne uka har jeg faktisk fått til fire økter, selv om jeg var bortreist i tre dager pga. en konferanse i Sevilla. Mandag fikk jeg til to i en smekk, da jeg løp både til og fra jobb. Ca. 6,7 km/43 min hver vei,  og både penger, minutter og ikke minst stort ubehag spart ved å slippe den uutholdelig fulle t-banen. Hele ansiktet mitt var et stort glis der jeg løp forbi hordene av mennesker på t-banene nedover langs Sørkedalsveien. Det var knall sol, utsikten fra Hovseter var fantastisk, og jeg fikk unna noen telefonsamtaler underveis. Når begge ungene er trygt plassert på skolen her til høsten kommer jeg antagelig til å løpe til og fra jobb flere dager i uka, og sykle på hviledagene. Jeg må bare få teknisk avdeling til å vaske dusjen i kjelleren...



Nå har jeg akkurat kommet tilbake fra langtur med Siri og Hege fra Treningscamp. Vi løp bort til Bekkestua og så ned til Lysaker, før det bar oppover Vækerøveien igjen. Ganske oppløftende i grunnen; forrige gang jeg løp der med Siri for seks uker siden klarte jeg såvidt å kreke meg oppover, mens det i dag gikk helt greit. Med så mange høydemetre jeg har forsert i det siste, bør det flate Fredrikstadløpet føles lettere. Ikke at jeg tror jeg kommer til å løpe raskt, eller komme meg under 2 timer eller noe sånt, men jeg skal i hvert fall fullføre med stil. Hva annet betyr vel noe?

Det eneste som bekymrer meg nå, er egentlig at jeg blir for ivrig og tirrer beinhinna igjen. Det er så fristende, så utrolig fristende med den bare asfalten! Foreløpig har det gått bra, de eneste antydninger til vondter jeg har hatt har vært i den venstre ankelen - ikke noe alvorlig, tror jeg, og alt som ikke sitter på innsiden av leggen bekymrer meg lite. Tenk om jeg kunne løpe 40-50 km i uka i 2012 - tenk om, tenk om...

Jeg sa jo det var vår!

Vår!

Neida, greit, jeg vet det ikke er fullstendig vår enda, i hvert fall ikke for de mest kravstore av dere. Gradestokken viste såvidt null da jeg dro ut iført joggesko tidligere i kveld, og utenfor hagen er det fortsatt speilblank holke. Men fortauene er stort sett bare og ettermiddagene er lysere. Det er nesten så jeg sier til meg selv at det kan ha sine fordeler med sol, varme og sene kvelder (men bare nesten, altså). Uansett, i hodet mitt er det nå vår, og i dag tok jeg grep og meldte meg på både Fredrikstadløpet og Skaubygdaløpet - de to "obligatoriske" løpene før sommeren. i tillegg har jeg også lyst til å få med meg Ryeløpet (jeg savner Bygdøy og Kongeskogen!) - og så er jeg jo forlengst påmeldt Sentrumsløpet og Nordmarka Skogsmaraton. Det holder kanskje, eller har jeg glemt noe?
Jeg må dessuten begynne å se litt på treningsprogram for maratonet. Hvis jeg har beregnet riktig, er det nå 14 uker igjen. Ifjor fulgte jeg Grete Waitz' treningsprogram som gikk over 15 uker, tror jeg - denne gangen hadde jeg tenkt å følge det som står i boken Best i løping. Akkurat nå frister det imidlertid å ta Gretes en gang til - jeg likte så godt at det var så lite styrende, og så lite basert på intervalltrening. Dessuten ble jeg jo, til meg å være, i veldig god form av det. Hm! (- og snakk om å gjøre ting mer kompliserte enn de trenger å være...)

Det er flere grunner til at jeg kjenner våren komme; i dag fikk jeg et løpeskjørt i posten, som jeg hadde bestilt fra lopeskjort.no. Dere som følger bloggen til ToneKlone kjenner sikkert denne nettbutikken fra før. Jeg bestilte skjørtet søndag kveld, betalte i går morges og plukket pakken ut av postkassen i ettermiddag... Det kaller jeg raskt levert! Skjørtet er knallrosa og veldig lekkert, dessuten liker jeg de praktiske lommene som jeg alltid har savnet på det gamle løpeskjørtet mitt. Nå trenger vi bare en liten temperaturstigning til, og så kan skjørtet innvies.

Dere som savner sutringen min fra gamle skadeperioder og oppussingsmareritt får stoppe å lese her; treningen den siste uka har nemlig gått strålende! Jeg klarte å karre meg supertidlig ut av senga for en løpetur lørdag morgen (avgang 08.00 kaller jeg supertidlig!), og søndag morgen ble det langtur med Siri. Jeg hadde sett for meg ca. 12 km, men jamen ble turen på hele 15 km. I kveld skulle jeg egentlig ha løpt med tirsdagsgruppen, men pga. en veldig hektisk uke måtte jeg ofre treningen for en bedre familiemiddag. Da framskyndte jeg heller økta litt, og fikk meg en fin tur før maten. Det var så godt å løpe, åååå så bra det kan være når du har god musikk på øret og bare kan følge ditt eget tempo. Jeg løp faktisk oppover Vækerøveien i 5:45-tempo! Klapp på skulderen og en enorm posjon raclette ventet.

Akkurat slik raclette skal serveres - poteter, smeltet ost, skinke, cornichons.
Verdens beste løpebelønning!