That's it, Mister McMillan

Lite ante vi vel om at våre veier skulle skilles så tidlig - i hvert fall for denne gang. Lite ante vi om at først denne karen skulle distrahere meg:

Og at jeg deretter skulle være nødt til å gi avkall på både sjelefred og de siste restene av energi pga. en sveitsisk og en belgisk professor, som begge kommer til Norge for å stille meg offentlig til veggs.

Så kjære McMillan, selv om du er aldri så kjekk og flink, må jeg bokstavelig talt legge deg på hylla akkurat nå. Men jeg regner med at programmet ditt fungerer akkurat like bra når jeg skal gjøre en knallstart på 2014-sesongen i Fredrikstad i april!

Før den tid blir det subb og lapskaus. 

Skyggeluer!

Neida, jeg sier selvfølgelig caps som alle andre. Jeg får bare kjeft av faren min hver gang jeg sier det, så vi får ta den offisielle versjonen i tittelen.

Det satt langt inne å bruke caps for første gang, i 2010 skjedde vel det. Noe så erkeamerikansk, og erkesporty. Ikke meg i det hele tatt! Men jeg la jo merke til at seriøse, erfarne joggere som Ingalill sverget til hatt i både sol og regn - og sånn har det blitt med meg også.

Jeg har stort sett bare brukt en hvit Stockholm maraton-caps jeg fikk av Siri i 2010. Den er morsom, men ikke spesielt funksjonell (eller fin). Så det passet veldig bra da jeg fikk to capser for testing fra løpeskjørt.no. De ble med meg til Sør-Frankrike i juli - der er skyggelue rett og slett en nødvendighet, og de ble brukt på hver eneste tur.

F.v. Race Day Cap, Stockholm maraton og Goodbye Girl Ponytail Running Cap.

Stockholm maraton: Beklager, men denne holder ikke mål for en seriøs capsløper. Skyggen er kort og flat, stoffet er tettvevd... og så ser den kjedelig ut. Sikkert fin å ha hvis man har løpt Stockholm maraton, da! Men det har jo ikke jeg. Den har holdt i tre år, så kvaliteten er god, og den var sikkert ikke så dyr. Duger på skjulte stier i Nordmarka - ikke langs strandpromenaden i Cannes!

Race Day Cap: Det gjør derimot denne. Den fineste capsen av de tre, etter min smak! Koksgrå og enkel. Stoffet er veldig tynt og luftig; skyggen er lang og godt buet slik at man ser godt framover men samtidig blir beskyttet mot sol fra sidene. Selv om den er tynn føltes den litt varm på de aller heteste dagene - kanskje på grunn av den mørke fargen. Capsen er super, men jeg reagerte på én ting - borrelåsen bak. Det er flott å kunne stramme inn, men jeg klarte aldri å tre enden inn i hullet. Men det var kanskje ikke meningen heller?

Goodbye Girl Ponytail Running Cap:  Denne capsen satt fantastisk godt på hodet. Ingen borrelås for å justere vidden, men det trengtes ikke heller. Den er utrolig lett og luftig. Ikke nødvendig å ha hestehale for å bruke denne - jeg synes egentlig det er mest behagelig å ha den utenpå hestehalen uansett. Undersiden av skyggen er svart, og det er behagelig på lyse dager. Min favoritt!
 

Goodbye Girl Ponytail Running cap

Race Day Cap (foto: Heming Leira)

Disse luene, og flere til, finner du her!

Og Stockolm maraton-capsen har fått en ny, halvfornøyd eier:

Har jeg løpt noe siden sist? Neeeeeeei....

Trening uke 31

Jeg kan gjøre dette blogginnlegget ganske enkelt. Jeg kan kopiere forrige innlegg, og så bare skrive alt motsatt. Det har vært en skikkelig mislykket treningsuke, på alle måter. For det første ble det bare to økter. TO? Det har ikke skjedd siden mars. Her presser jeg meg til å løpe i 35 grader i Sør-Frankrike, og så rakner alt hjemme med mulighet for å løpe i regn og alt.

Men det er egentlig en hyggelig grunn til at treningsuka ble så dårlig. Vi fikk oss nemlig en hund. Det gikk kort tid fra beslutningen ble tatt til hunden kom hjem i hus - og da er det mange tanker som skal tenkes, og det skjer helst på natten. I tillegg var det mye spenning rundt innstillingen til avhandlingen min (den ble godkjent! Yay!). Når hunden omsider kom i hus var jeg mentalt og fysisk utslitt, og lå søvnløs mens den fornøyd breiet seg på sengen vår og vi ga opp å få den ned i kurven etter sånn ca. 3 sekunder.

Den er helt skjønn, altså. En flott engelsk springer spaniel på et halvt år. Planen er selvfølgelig å gjøre den til en fin løpekamerat når den blir eldre. Enn så lenge får den bare lov til å hoppe etter sommerfugler og springe i sitt eget tempo.

Tilbake til treningen: Med bare noen få timer søvn per natt og en halvveis eksistensiell krise, er det tungt å komme seg ut for å løpe. Og når man først gjør det, går det trått. Torsdag sto intervaller på planen -  4-5 1600-metere i 5-tempo. Det var så utrolig tungt. For det første orket jeg bare 4, og jeg kom meg ikke helt ned på 5 blank heller. Middagen lå tungt i magen og jeg ville bare kaste opp.

Lørdagens rolige jogg ble det aldri noe av, og det fristet å kutte søndagens langtur også. Heldigvis tok Siri initiativ til en langtur fra Sognsvann. Å løpe der oppe sammen med henne og Ingrid er så langt fra programmet (lavpuls) som det går an å komme, men når uka likevel var så mislykket kunne det ikke bli så mye verre - like greit å gjøre noe sosialt ut av det. Og det var hyggelig - men vanvittig tungt. I alle bakkene ble jeg hengende langt bak de to lettbente sprekingene, mens leggene ble mer og mer fylt av melkesyre. Det gikk, men jeg var segneferdig etterpå. 16,5 km i 6.15-tempo. Ok, det var kupert, men likevel.

Jeg gleder meg ikke  til denne ukas intervalløkt - men litt søvn og ro i sjelen kan forhåpentligvis gjøre underverker. Fordelen med valp er i hvert fall at det blir mye kos og avslapning!