Kosetur i Fredrikstadmarka. Værmeldingene tydet på nydelig høstvær, sol og noen få plussgrader. Jeg skulle løpe etter godfølelsen og skli inn under 4.15 lett som en plett. Eller helst slå Régis' Amsterdam-tid på 4.12. Helt til naboen sa i går: "Hva? Løper ikke du under 4 timer, da?" Noe som fikk meg til å få lyst til å prøve. På en god dag, kanskje det kunne gå an? Det er lov å prøve seg, er det ikke? Engelen på venstre skulder prøvde å snakke meg til fornuft, men fornuft er som kjent ikke det jeg lytter mest til.
Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.
Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.
Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.
Plutselig dukket Pål-Helge opp igjen, på sykkel. Og fulgte meg i mange kilometer mens han gjorde sitt beste for å holde humøret mitt oppe. Jeg var nok ikke den mest sprudlende utgaven av meg selv, men det hjalp utrolig godt å fokusere på noe annet enn smerte, smerte, smerte. Tusen millioner takk! Pål-Helge syntes jeg burde gjøre et realt forsøk på å øke farten de siste seks kilometerne for å slå Régis' tid, men for meg var det bare snakk om å overleve. Hvert skritt var en kamp, og det fantes ikke noe kjeller under kjelleren, selv om jeg hadde begynt å grave ganske godt i gulvet allerede.
Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!
Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.
Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.
Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.
Føler meg hundre ganger kleinere enn jeg ser ut - siste passering. |
Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!
Flott krus fikk vi, og kaker og kaffe. Og så ertesuppe, da, men det var det siste jeg hadde lyst på. Det var kjempestemning i FiF-huset, litt som å være på fest, nesten, og folk hilste og gratulerte. Jeg har skrytt av mange løpsarrangementer, men dette tok kaka, bokstavelig talt! Akkurat nå frister det ikke så veldig med en gjentakelse, men hvem vet, det er jo lov å prøve seg på en "koselig, rolig langtur" neste år også?
Dette var da bare ille kost! Har noen sagt noe annet? |