Trening uke 30

Jeg begynner å få en fin flyt i treningen nå. Kilometerantallet kryper langsomt opp fra 40 til 50 km i uka - samtidig som det føles som jeg nesten ikke trener (?). Har hjulpet godt å ha både barnefri og gjemmekontor samtidig... Spørs om det blir like mye overskudd til trening framover, men nå har jeg i hvert fall lagt et godt grunnlag.

Første økt forrige uke var intervaller på NIHs bane ved Sognsvann på tirsdag, sammen med Adelheid og Ingrid. Vi kjørte hvert vårt løp, men det ble sosialt likevel, der vi spant rundt og rundt, kilometer etter kilometer. På planen min sto det 6x1200 m i 4.50-fart med 600 m jogg mellom hvert intervall, og noen spurter til slutt. Jeg kjente allerede under oppvarmingen at det kom til å bli en bra økt. Jeg hadde på meg mine nye, lekre Feather-sko, og kombinasjonen superlettvektere og tartan er virkelig uslåelig. Selv i den stekende heten kjente jeg at dette var en god dag.

Nye gullsko

Og sånn ble det. Intervall etter intervall gikk unna, uten at pulsen ble skikkelig høy. Først på tredje 1200-meter kom jeg over 180 (vanligvis ligger jeg på 186-188 på intervaller). Nå var jo løypa flat, da. Å løpe på bane er virkelig noe av det deiligste jeg har gjort. Skal gjentas! Jeg begynte etter hvert å bli litt lei av de lange joggepausene - 400 meter burde da holde? Fordelen er at det ble en skikkelig lang økt med forholdsvis høy puls hele veien. På siste intervall løp jeg i 4.41-tempo og fikk endelig ordentlig intervallpuls. Totalt 13 km inkludert oppvarming og nedjogging - følelsen etterpå var uslåelig! Det er vel første gang på 4 år jeg virkelig har likt en intervalløkt - det blir sikkert 4 år til neste gang, så jeg nyter oppturen så lenge den varer.

Bare et halvt døgn etterpå ble det en rolig morgenøkt med Adelheid. Vi møtes en gang i uka på Blindern og løper opp rundt Sognsvann i deilig skravletempo. Ti kilometer, middels lav puls.

I helgen var vi på Gaustablikk - Régis deltok på sin første triatlon, i Tuddal. Veldig artig å følge med på, siden de kom tilbake til skiftesonen flere ganger i løpet av konkurransen. Det var mer lavterskel enn jeg hadde trodd, og virket alt annet enn fraskrekkende (men ingen ting for meg, bare så det er sagt!). Komisk også - Régis satt for eksempel av gårde i full fart ut av skiftesonen med joggesko på beina og sykkelhjelm på hodet... For meg ble det bare en veldig rolig 40 minutters joggetur lørdag kveld.

Uka ble avsluttet med en langtur med Siri og Ingrid. Det sa seg selv at jeg ikke kom til å holde veldig lav puls sammen med dem - men herregud, noen ganger må det jo være lov å prioritere det sosiale. Det ble uansett en veldig rolig tur, ned til Bygdøy og tilbake via Smestad og Sørkedalsveien. 18 km i 6.30-tempo.

Alt fungerer, ingen ting gjør vondt. Måtte det fortsette sånn!

Langøyene rundt 2013

Jeg fikk bare med meg ett Øyakaruselløp i år - Langøyene rundt. Den vanlige runden er på 2,9 km, men siden gressletta på midten er forurenset, var årets løype noe endret og ca 3,1 km. Det sitter veldig langt inne for meg å løpe så kort, og den eneste måten jeg klarte å lure meg selv til å delta på, var ved å tenke at jeg skulle ta det med ro. Jogge gjennom! Beina var slitne etter intervallene to dager i forveien.

Det var nydelig vær og som vanlig god stemning før start blant de ca. 30 løpere og arrangørene som stilte opp. Vi løp runden sammen som en felles oppvarming først. Hjelp, jeg hadde glemt hvor teknisk vanskelig og kupert første del av løypa er! Jeg begynte å grue meg veldig, selv om jeg jo bare skulle jogge rolig...

Vi vet jo alle hvor lett det er, når startskuddet går og folk fyker avgårde som om de hadde Satan i hælene. Slapp av, det er jo bare meg. Og jeg har lyst til å bryte etter hundre meter... Dette er ikke gøy i det hele tatt. Beina er stive og pulsen skyhøy. Men konkurranse er konkurranse - selvfølgelig. Jeg kan ikke la de der få slippe. Jeg må holde hun der bak meg.

3 km er smertefullt, men heldigvis raskt overstått. Jeg henger meg på to damer. Noen hundre meter før mål er det en vond, bratt bakke, og der kommer jeg meg utrolig nok forbi dem. De skal ikke på noe vilkår få ta meg igjen. Et ukjent konkurranseinnstinkt slår til, og jeg løper så jeg blir blå inn mot mål. Det er faktisk første gang jeg må slenge meg ned på bakken som en siklende skiløper og bli liggende der flere minutter. Synd jeg ikke hadde på pulsbeltet - det var en gyllen anledning til å sjekke makspuls.

Foto: Frode Klevstul

Tredjeplass og 18.47. Det er ca. samme tid som i fjor, men siden løypa var litt lengre denne gang er jeg godt fornøyd. Etterpå var det vanvittig deilig å spise kveldsmat (inkludert i startavgiften - som er 0,- når du har egen SRM-brikke) og skravle med de andre deltagerne. Skulle veldig gjerne vært med på Gressholmen rundt på torsdag, dessverre passer det ikke. Neste sommer!

På båten hjem med Rolf, Kåre og Adelheid. Foto: Frode Klevstul

Fredag morgen jogget jeg med Adelheid fra Universitetet og opp rundt Sognsvann. Det var varmt, beina slitne og pulsen høy. I går var heldigvis kroppen lettere, og jeg fikk en nydelig langtur i Fredrikstadmarka. Løp maratonrunden og måtte fnise av alle de vonde minnene fra ifjor høst. Her begynte jeg nesten å gråte... Her klarte jeg bare å gå... På denne drikkestasjonen ville jeg be dem ringe Pappa så han kunne komme og hente meg... Formen var betydelig bedre i går. Jeg løp på pulsen og holdt meg rundt 75 %, det ble akkurat 7 min/km.

Sommerløping

Det er bare å innse det, jeg får null glede av å løpe i varmen. Det er ikke alltid jeg føler så stor glede underveis hjemme heller, men jeg klarer alltid å motivere meg ved å tenke på endorfinrusen og de deilige timene etterpå. Når det er varmt, blir jeg overmannet av en slapphet som selv ikke intervallendorfiner klarer å trenge igjennom. Resultatet er at jeg må stå opp klokken syv om morgenen og lide uten å få det minste igjen for det. Jeg gjør det likevel, fordi jeg har lovt meg selv å følge treningsprogrammet til punkt og prikke. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde bli lagt inn for en alvorlig tvangslidelse... Samtidig vil jeg ikke bli kvitt den. Så deilig å komme hjem fra tre ukers ferie og ikke ha skulket unna!

Ikke bare varmen er et problem når man er på ferie, men også det å finne løyper på ukjente steder. Ofte er eneste alternativ en svingete vei med bilister som har drukket en flaske vin til lunsj og kjører i 130 i 70-sonen. Så klemmer man seg opp til gjerdene langs veien, da, og får nesten hjerteatakk når vakthunden på den andre siden får ferten av deg. Bjeffende, snerrende hunder som åpenbart ønsker å sette hoggtennene i skallen din og rive deg i filler har ødelagt humøret mitt på flere turer i sommer. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så dette skiltet:

Régis og jeg skulle løpe langtur, og den eneste passende løypa i mils omkrets var en 1,1 km lang runde rundt et lite vann. 16 km skulle vil løpe, det ble over 14 runder, det. Saaakte skulle vi løpe også. Det er første gang i mitt liv jeg har løpt så sakte, faktisk. Snittempoet ble på 7.21. Det rareste var at det føltes ganske riktig for en rolig langtur! Og endelig, endelig holdt pulsen seg lav (selv om det var varmt): 153 slag i minuttet er ca. 75 % og det laveste jeg noen gang har hatt på langtur. Kan ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen!

Resten av ferien handlet det bare om å holde ut. Jeg led meg gjennom endel 5 km-turer, klarte såvidt en fartslek-intervalløkt og en langtur til. Ikke noe treningsleir akkurat, men jeg gjennomførte i hvert fall.

Så var det rett hjem til nok en langtur. Endelig utholdelig temperatur, selv om det var varmt på fredag også. Jeg løp den vanlige runden bort til Bogstadvannet, opp til Østernvann, ned til Fossum og opp i retning Skytterkollen. Jeg tok det veldig med ro og gikk i de bratteste oppoverbakkene - skal det være lavpuls, så skal det være lavpuls. Men av en eller annen grunn fikk jeg så fryktelig vondt i høyre lårmuskel (foran) etter fem kilometer, og det ville ikke gi seg. Venstre lår ble også vondt etter hvert. Det var litt sånn maratonaktig, muskelen knøt seg hardt sammen hver gang jeg satte foten ned i bakken. Ethvert fornuftig menneske ville vel sluttet å løpe og tatt raskeste veien hjem, men der er jeg ikke helt ennå. Så jeg led meg gjennom 16,6 km og var tilnærmet invalid resten av dagen. Og dagen etterpå, skikkelig postmaratonstøl. Da passet det jo veldig bra at selveste Mærraølen skulle gå av stabelen. 7 km opp og ned, og jeg klarte knapt å kreke meg til start. Men det meste kan jo som kjent døyves av alkohol, så det gikk da på et vis. Særdeles hyggelig var det også!

Lårmusklene har vært ømme og vonde siden, men nå er det heldigvis bedre. Vet ikke helt hva det kommer av, men det er mulig at all svettingen i varmen de siste ukene har påvirket lagrene av salter og mineraler. Håper det var et engangstilfelle.

Jeg har fulgt programmet til McMillan noen uker nå. Foreløpig inntrykk? Jeg har økt antall kilometer per uke, men det føles motsatt. Jeg har aldri løpt så mye på lav puls som nå, og derfor kjennes totalbelastningen mindre. Det å løpe så rolig på langturene er behagelig, men gjør meg urolig. Hvordan skal jeg kunne løpe raskt på halvmaraton når jeg nesten bare trener på å jogge sakte? På den annen side ser det ut til at den ene høypulsøkta per uke blir hardere enn jeg har pleid å kjøre. I går løp jeg f.eks. 8 ganger 800 meter i terskeltempo (for meg ca. 5 min/km) med 200 meter jogg i mellom, pluss 3 raske 200-metere. Det var en bra økt. Neste uke skal jeg løpe 6 1200-metere i raskere tempo. Så får jeg håpe at McMillan vet hva han snakker om, og at én høypulsøkt per uke, og tre roligere økter, er det som skal til.