Julaften i november

Forrige helg fikk jeg en pakke i posten fra Løpeskjørt.no. Så, advarsel, dette innlegget er sponset!

Hovedinnholdet var en løpejakke til bruk i vinterhalvåret. Jeg har nå hatt min røde Gorejakke i fire år. Den er utrolig nok fortsatt som ny - men etter hvert har det begynt å friste med litt variasjon, så jeg vurderte å kjøpe Gemini-jakken til Løpeskjørt.no. Da Tone spurte om jeg ville teste den, takket jeg naturlig nok ikke nei... Min eneste bekymring var om den kom til å være for varm, tett og klam. På bildet syntes jeg nemlig stoffet så litt tykt ut. Vanntett på utsiden, fleece på innsiden.

Jeg ble utrolig overrasket da jeg fikk jakka og så hvor tynn og lett den faktisk var. Absolutt ikke tykkere enn Gorejakka, nesten tvert i mot. Veldig lett og god å ha på. Den kan brukes begge veier - men personlig ser jeg ikke poenget med å ha fleecen på utsiden, den vil jeg jo heller ha inn mot kroppen. Da bruker jeg heller en vanlig fleecejakke. Men som løpejakke når det er kaldt ruskevær: Jatakk!

Den har blitt testet på noen korte turer i kuldegrader, og har absolutt bestått testen. Den føles ikke klam, jeg synes faktisk den er like god å løpe med som den mye dyrere Gorejakka. Den er lett og ledig (og ganske stor i størrelsen - jeg bruker vanligvis S men denne er XS og føles romslig og god). Det aller beste er en svær lomme bak på ryggen der du kan ha mobil, kvikklunsj, votter, ja omtrent iPad og sitteunderlag. Et stort pluss!

Og så er den fin... Enkel og svart, helt etter min smak.

 

Wearing the inside out:

Det var forresten julaften for flere i familien: Derek fikk det store ansvaret å teste ut et refleksbånd med ledlys. Vi er helt avhengige av å ha lys på ham nå som det er mørkt og han løper fritt i skogen langs Lysakerelven. Han har et halsbånd med lys fra før, men dette er temmelig mye kraftigere... Det ser litt ut som om vi har pyntet ham med juletrebelysning, ok, men vi ser ham i hvert fall! Jeg har valgt å feste båndet på ryggen på selen hans i stedenfor rundt halsen, det fungerer veldig fint. Båndet har flere borrelåser som gjør at man kan feste det på det meste (sykkelramme, ryggsekk...)

Og så hårstrikker, da. Her har jeg måttet slåss med jentene om å få teste Hairbees. Disse er ganske originale - de ser litt ut som sløyfebånd, og har løs elastikk. Likevel sitter de godt i håret, og ser dessuten veldig morsomme ut. Fin adventskalendergave til små og store frøkner!

Det var ting & tang & stæsj. Løping? Det har vært en dårlig uke. Mye jobb, og en stadig tilbakevendende forkjølelse. Men på onsdag har jeg siste forelesning dette semesteret, og selv om jeg må skrive tre postdoc-søknader og helst to artikler på et par uker (!) har jeg godt håp om at mer fleksible dager gir større muligheter for løping.

November 2013

Jeg har gått igjennom november-blogginnleggene mine fra 2009 og fram til nå.

I 2009 var det fryd og gammen. Jeg fikk eget treningsprogram fra Siri, jeg kjøpte min første Garmin, og jeg hadde ennå ikke pådratt meg noen skade. Kvaliteten på blogginnleggene holdt meg heller ikke søvnløs, tyder dette på.

I 2010, derimot, hadde jeg min første beinhinnebetennelse. Og løp langturer som aldri før likevel. Langturgalskap og turer til Ullevålseter den ene dagen, rulleski og ibux den neste. Det var den gang jeg var uerfaren og dum... og veldig motivert!

Bygdøy-Ullevålseter-Bygdøy med tretthetsreaksjon i leggen

I 2011 hadde jeg beinhinnebetennelse og for å døyve løpesavnet kjøpte jeg minimalistiske sko...

Og i 2012 hadde jeg beinhinnebetennelse og kjøpte en ellipsemaskin i desperasjon.

November 2013: Jeg har ikke beinhinnebetennelse! Ikke i nærheten engang! Jeg er i god form til meg å være, og jeg har en hel vinter foran meg som ikke trenger å kastes bort på ellipsemaskin, sykkel og ski (!). Det skal subbes og kosejogges. Jeg har kommet meg inn i en god rytme de siste ukene, med ca. tre turer og 30 km i uka. Noen turer alene med musikk på ører, noen turer med selskap. I det siste har den fine hunden min også fått bli med på joggetur. Han er for liten til å jogge noe særlig i bånd, men når vi løper langs elven springer han fritt ved siden av og det er hyggelig for oss begge.

Men denne helgen jogget vi ikke - det var mer snø enn forventet på hytta, så på oss tobente ble det stabbing i nysnø mens den firbente løp som en gal. For en energi.

Lisensskandalen

For en del måneder siden gikk det en debatt rundt Norges Friidrettsforbunds beslutning om å kreve inn en lisens for deltakelse på mosjonsløp, slik det gjøres for bl.a. syklister og triatleter. Deretter roet det seg ned, før Frode Klevstul kom med dette blogginnlegget. Sentrumsløpet krever nå 40 kr i engangslisens for å delta. 390,- er den nye prisen, hvis man melder seg på nå. Var det ikke dyrt nok fra før? Nesten 8000 løp Sentrumsløpet i fjor - enda flere meldte seg på. Det er snakk om mye penger! Faktisk flere hundre tusen kroner bare i lisensavgift. Betalt av glade mosjonister som løper for stemningen, fellesskapet, medalje og kanskje pers.

Sånn jeg ser det, er det essentielle i debatten at deltakere på mosjonsløp blir pålagt en ekstraskatt det ikke er klart hvem skal tjene på (annet enn NFIF selv), og de blir tvunget til å melde seg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF dersom de ikke ønsker å betale store summer i engangslisenser. At det er et behov for å bedre arrangementssystemene er bare vås, de eksisterende systemene fungerer stort sett utmerket allerede. At vi trenger bedre forsikringer er heller ikke et overbevisende argument - det er tross alt løping vi snakker om her. Og terminlister? Det finner vi allerede på kondis.no!

For meg er det uaktuelt å melde meg inn i et idrettslag tilknyttet NFIF for å kunne løse årslisens på 375 kr. For det første blir det dyrt, medlemskap koster flere hundre kroner. Dessuten har jeg verken lyst eller behov. Jeg har nok med mine løpevenner, trenger jeg noe mer organisert har jeg Treningscamp - fullstendig gratis og garantert fritt for arroganse.


For saken toppet seg da kondis.no skrev om saken, og etter påtrykk fra NFIF omredigerte artikkelen og fjernet lenken til Klevstuls bloggartikkel (se her).

Les flere debattinnlegg her:

http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/10/er-dette-greit-nfif.html

http://beintfram.wordpress.com/2013/10/28/lisensskandalen-til-norges-friidrettsforbund/

 Jeg har ikke lyst til å boikotte alle løp som organiseres av lag tilknyttet av NFIF - jeg har lyst til å være med på det som skjer! Men denne ekstraskatten som så arrogant tres nedover hodet på arrangørene, synes jeg vi samlet bør protestere mot. Mitt beste virkemiddel ser foreløpig ut til å være å boikotte løpene - men også å rope høyt om det! Kom igjen folkens, skriv blogginnlegg og kommentarer om at dette er uakseptabelt! F.eks. her: http://www.kondis.no/nfif-med-svar-paa-lisenskritikken.5328741-127676.html

Hytteplanmila 2013

Jeg var fullstendig ødelagt etter Fredrikstadmarka rundt forrige søndag. Så ille har det sjeldent vært! Resten av kvelden lå jeg bare rett ut, og også dagen etter slet jeg med å bevege meg rundt, gå trapper... Følte meg som en zombie, fullstendig tappet for krefter. Så begynte jeg å få vondt i halsen, og kjente meg småsyk og hanglete. Det hadde kanskje noe å gjøre med en slitsom og stressende uke på jobb, jeg vet ikke. Men fredag kveld følte jeg meg i hvert fall ganske elendig og tvilte på om jeg orket å stille på Hytteplanmila, om så bare for å jogge rolig.

Det er vel ikke nødvendig å introdusere Hytteplanmila nærmere - løpet er sagnomsust for sin lette løype og gode stemning. Da jeg løp der i 2011 hadde jeg min beste løpsopplevelse noensinne, da jeg kom meg under 50 min sammen med Hanne. Jeg antok at det var helt umulig å nærme meg den tiden i år, siden jeg ikke har løpt intervaller siden i sommer (og knapt løpt i det hele tatt). Så da passet det i grunnen å være litt hanglete og ha en god unnskyldning til å  ikke forsøke å løpe raskt i det hele tatt. Etter en god natts søvn følte jeg meg bedre på lørdag, og ble med naboene til Hole.

Selv om det var rekordpåmelding, gikk det helt glatt å få startnummer, t-skjorte og sokker. Veldig deilig med den store hallen der man kan sitte mens man venter. Masse kjente. Tilslutt skrellet jeg av meg ytterklærne og gikk ut i kulda med løpeskjørt. Antagelig for siste gang i år!

Ingrid og broren hennes plasserte seg ved 40-ballongen, mens Silje (nabo) og jeg holdt oss til 55-ballongen. Men da startskuddet gikk, løp jeg relativt raskt og hadde god margin til ballongen bak.

Foto: Arild Brådalen

Lånt fra ringsport.no

Jeg syntes å huske at bortsett fra den første kilometeren, var det ganske tungt i begynnelsen. Merkelig, i går var det blitt mye flatere. Det gikk jo veldig greit forbi den bondegården og ned mot sletta. Og da er det jo flatt og rett som ingenting. Det var kaldt, men ikke ubehagelig. Beina føltes uvanlig lette. Vakker høst. De fleste løp har jeg nok med å se på underlaget foran meg og drømme om å legge meg ned, men noen få ganger blir jeg komisk euforisk og eksistensialistisk. Sånn ble jeg i går. Det var liksom menneskenes godhet og Markens grøde og Jørgen Moe og Åsaskipet og liv og død og gud vet hva jeg rakk å filosofere over der vi pustet og peste bortover langs sykkelstien. Jeg hadde startet rundt 5.15 i snittid, det gikk sakte men sikkert nedover. Jeg gadd ikke å stoppe ved drikkestasjonen, det var bare å fortsette og holde rytmen. Jeg begynte etter hvert å lure på hvordan jeg kunne være så lett i beina. Jeg tenkte tilbake på Fredrikstadmarka rundt, der jeg etter hvert slet med å løpe i nedoverbakke og bare klarte å sjangle oppover. Greit at jeg skulle ta det pent, men jeg må da i hvert fall gi såpass at jeg har lyst til å bli påkjørt av en syklist! Laaaangt fra den følelsen - beina gikk som duracelltrommestikker. Nå var det kanskje ikke så rart at jeg skulle få negativ splitt når jeg startet med 55-ballongen - men likevel. Jeg så 50-ballongen foran meg - den virket ganske nær, men langt nok unna til at jeg ikke orket å prøve å innhente den. Konkurranseinnstinktet var liksom ikke helt på plass. Men jeg nøt å løpe forbi folk de siste kilometerne - og jeg løp forbi så mange! Det føltes helt fantastisk.

Ingrid hater, men løper styggfort (www.ringsport.no)

Og så kom vi til den siste kneika, da. Jeg husket den som bratt, men kort. Nå var den faktisk ganske lang. 200 meter! Jeg prøvde å holde farten, men det var tungt... Så plutselig hørte jeg noen heie på meg, aner ikke hvem det var, men det fikk meg i hvert fall til å ta i litt ekstra og løpe forbi en jente rett før mål.

Ah, deilig. Jørgen Moe rundt halsen og rent vann. Jeg kom inn på 51.31. Jeg er helt sikker på at jeg kunne løpt endel raskere, så det var litt irriterende at jeg var så defensiv fra start - men på en annen side var det godt å få en bra løpsopplevelse også.

Silje kom inn like etter, og så gikk vi for å finne de andre kjappingene som hadde løpt ti minutter fortere enn oss. Boller og kaffe smakte helt fortreffelig. Masse glade mennesker inne i hallen, her et lite utvalg (tyvlånt fra Adelheids blogg):

Med Adelheid, Silja, Jeanett og Marit (foto: Adelheid)

Og så må jeg jo vise et bilde av de fine sokkene mine fra Løpeskjørt.no (men kjøpt og betalt, så det er sagt):

Run now, wine later

Og sånn ble det: Løpet ble feiret på bankett med verdens beste nabovenninner.

Sesongen er over - men jeg føler egentlig at det er nå den starter. Jeg bør vel egentlig ta en hviledag i dag, men mest av alt har jeg lyst til å snøre på skoene og nyte den fine høstsøndagen.

Fredrikstadmarka rundt 2013

Kan det virkelig være min fjerde Fredrikstadmarka rundt-rapport på fire år? Arrangørenes lister sier så. Jeg husker at det var sol og varmt det første året; deretter regnet det og jeg tryna og krampegråt fordi ingen spurte  hvordan det gikk; i fjor var det kaldt og jeg løp over all forventning. I år var det meldt strålende vær og selv om formen min umulig kunne være på topp gledet jeg meg til å være med.

Adelheid kom med toget fra Oslo, i tillegg kjente jeg Hanne Gro, Stian, Ingvild og selvsagt Torfinn og Régis. Pål-Helge var skadet, men kom for å heie. Det krydde av folk på FiF-huset - siden været var så eksepsjonelt godt ble det rekorddeltagelse. Detvar bare å skrelle av seg klær, jeg løp med skjørt og t-skjorte. Og det ble varmt. Helt utrolig, i midten av oktober.

Foto: fredrikstadif.no

Jeg startet veldig optimistisk. Fløy avgårde i begynnelsen av 1.50-puljen. Det føltes veldig greit - et par kilometer. Så kjente jeg at pulsen var høy og at jeg absolutt, absolutt ikke måtte brenne opp kruttet for tidlig. Jeg hadde finlest tidligere rapporter og visste at det verste kom mellom 9 og 14 km. Så jeg lot Torfinn, Régis og Hanne Gro løpe forbi mens jeg holdt meg kontrollert rundt 5.50 i snittid. En stund. Så kom terrenget, oppoverbakkene. Det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det kom til å bli en tung dag. Men bare kom deg til Skihytta, 14 km, det klarer du, deretter er det bare å cruise nedoverbakke til mål...

Régis og Hanne Gro (foto: fredrikstadif.no)

Torfinn (foto: fredrikstadif.no)

Og på en eller annen måte kom jeg meg til Skihytta. Jeg gikk i alle oppoverbakkene, pulsen var helt ute å kjøre og jeg slet, men med en gang det kom et flatere parti gikk det bedre. Jeg løp forbi fotballgutter og menn med større armmuskler enn løpeferdigheter. Det føles alltid like godt. Dessuten kommer kilometermarkeringene for tidlig på Fredrikstadmarka rundt, i motsetning til de fleste andre løp. Hjelper også litt på moralen...

Skihytta. 6 km igjen, 1 t 28 min. Æsj... jeg har bare ikke krefter til å komme meg under 2 timer, det er umulig. Har jeg i det hele tatt krefter til å komme meg i mål? Cruise nedoverbakke, hva tenkte jeg på? Selv om underlaget er lett og det vitterlig går nedover, er beina tunge, tunge. Noen syklister kjører raskt forbi, og jeg tar meg i å ønske at de hadde kjørt på meg, så kunne jeg lagt meg ned og ventet på båre og myk sykehusseng... Jeg ikke bare går i oppoverbakkene, jeg sjangler. Det er så vanvittig tungt.

Men som alltid kommer man seg i mål. Og som alltid er det utrolig deilig etterpå, og det gjør absolutt ingen ting at jeg brukte nesten ti minutter mer enn i fjor. 2.02 er da helt fint. Det er tungt, og langt!

Arrangementet gikk prikkfritt for seg. 200 kr og man får alt man trenger - garderobe, toalett så godt som uten kø, smilende funksjonærer, startpuljer, presis start, merkede løyper, tre drikkestasjoner, drikkestasjon rett ved mål, rent vann, fin nål, og ikke minst korrekt tid umiddelbart etter målgang. Sånn skal det gjøres - takk!

Foto: Adelheid

Høst

Det er så utrolig flott akkurat nå. Masse farger overalt, stort sett fint høstvær, ikke for varmt.

Det blir fortsatt mest gåturer med hund, men jeg har fått til et par joggeturer i uka siden halvmaraton. Selv om det gikk overraskende bra da, er det ikke til å stikke under en (ja, frøken Helvig!) stol at formen har vært bedre. Jeg blir skikkelig sliten etter en mil, støl og stiv og tung i beina. Fordelen er at endorfinene er desto kraftigere. Det føles godt å være litt i gang igjen, jeg har savnet følelsen etter en god joggetur. Og jeg har savnet å jogge med bl.a. Siri og Tone, som jeg har løpet med den siste uka.

Søndag blir det også sosialt. Da står Fredrikstadmarka rundt på planen. Torfinn og jeg skal faktisk delta for fjerde år på rad - neste år blir det premie! Fredrikstadmarka rundt er alltid koselig, og i år er det meldt knallvær. Men det kommer til å bli hardt. 20 km er langt for meg nå, og det er ikke de letteste kilometerne heller. Strategien får være å ta det som et koseløp, gå rolig ut, ikke få for høy puls og heller spare litt krefter til nedoverbakkene på grusvei etter Skihytta. Adelheid kommer, og kanskje flere også. Jeg gleder meg faktisk veldig! Null press, ingen tid å slå, bare for gøy.

Uka etter har jeg meldt meg på Hytteplanmila. Det blir kanskje ikke fullt så gøy. Jeg er absolutt ikke i noe perseform, og på akkurat det løpet der innbiller jeg meg at det blir litt vanskeligere å glemme at man har startnummer på brystet. Men det får bare gå som det går, jeg har lyst til å være med på moroa!

Til deg som måtte lure på hvorfor jeg ikke logger kilometer og kart lenger: Jeg har faktisk lagt bort klokka! Antagelig fått et hardt slag mot hodet. Men det går helt fint. Roter den kanskje fram før søndag... Men ellers skal den få samle støv en stund til.

Oslo Maraton 2013

Rekk opp hånda den som tror jeg klarte å ta Oslo halv som en rolig joggetur!

 Intensjonene før start var de beste. Jeg skulle bare kose meg og nyte stemningen og det flotte været. Kanskje finne Hanne Gro med 2.15-ballongen? Løpe uten klokke? Eller kanskje holde meg rundt 6 minutter per km? I alle fall, ikke noe ambisiøst opplegg. Jeg har jo bare løpt 11 km tilsammen de siste 5 ukene.

Før start fikk jeg utdelt løpsdrakt av Tone. Hun har nemlig laget noen flotte t-skjorter til oss heldige Løpeskjørt.no-ambassadører. I tillegg fikk jeg et fantastisk glitterskjørt som jeg antok kom til å lyse opp langs løypa. Det var jo fest! Skjørtene fins i mange fine farger, jeg gikk for den lyseblå varianten. Det har ikke shorts under som de vanlige løpeskjørtene, så jeg brukte i steden en egen undershorts - og det fungerte brillefint. Det kjentes akkurat som om shortsen var påsydd. Den var myk og god og jeg fikk ingen gnagsår på lårene. Skjørtet var dessuten ekstremt lett, jeg kjente ikke at jeg hadde det på meg i det hele tatt. Men det vakte oppsikt! Kommentarer hele veien, veldig artig. Jeg ble til og med intervjuet rett etter målgang, på storskjermen, og har en liten mistanke om at det hadde med skjørtet å gjøre...

Men nok om klær. Jeg vurderte altså 2.15-ballongen. Nei, vent, det blir litt for sakte. 2-ballongen! Jeg løp jo tross alt på 1.53 ifjor. Under to timer burde jeg klare. Så jeg stiller meg sammen med gjengen som skal sub-2. Står der i tre minutter, mens jeg sender lengselsfulle blikk mot 1.55-ballongen. Bedre plass der... Og sånn blir det, jeg starter med 1.55-gjengen.

Det føles helt riktig. Lett å løpe oppover mot Skøyen og tilbake langs fjorden. Bortsett fra at det er trangt, fryktelig trangt. Og når man følger en ballong, kommer virkelig instinktene fram. Det føltes som å gå ombord på et Ryan Air-fly uten setereservasjon. Folk reduseres til dyr. Albuer og skuldre. Ikke at jeg var så mye bedre, sikkert - man må jo bare gjøre det beste ut av det og komme seg fram på en eller annen måte. Men det var slitsomt og ubehagelig.

Så kom vi til passering ved Rådhusplassen. Derfra ble det bedre plass i løypa - men beina begynte samtidig å kjennes tyngre. Uh-oh. For optimistisk. Jeg hadde ikke tenkt å stille til start, og så går jeg for 1.55-ballongen? Astrid... Argh. Det er tungt og langt ut til vending langs havna. Heldigvis mindre vind enn i fjor, men lite gøy likevel. Men det hjelper med pepping langs løypa. I Kvadraturet heiet en mann veldig entusiastisk på meg - jeg var så konsentrert om svingen at jeg ikke fikk snudd meg før det var for sent, jeg vet ikke hvem du var, men takk! Den heiinga fikk meg til å holde farten oppe en god stund. Ved operaen sto Anna, alltid like flink til å oppmuntre. Musikk langs løypa hjalp også, både klassisk konsert, musikkorps og rock hjalp på humøret.

 1.55-ballongen hadde fløyet for lengst, og jeg konsentrerte meg nå om å holde meg under 2 timer. Det burde gå greit, tenkte jeg. Siden jeg ikke har brukt klokka på nærmere to måneder, hadde jeg ikke giddet å sjekke hvilke tall som ble vist på skjermen. Snakk om å være nonchalant! Ikke før ved 18 km innså jeg at jeg hadde snittfarten foran øynene mine hele tiden. Jeg fokuserte bare på kilometertidene og regnet helt grovt i hodet. Kilometertidene ble dårligere og dårligere... Ved bussterminalen gikk jeg faktisk noen skritt i oppoverbakken. Og så ble jeg helt satt ut av den lange stigningen opp mot den Botaniske hagen... Slak stigning, ok, men når beina er stive er det tungt! Heldigvis traff jeg på Siw-Mette der, hun hadde fått problemer med ryggen og tok det med ro. Det hjalp veldig å skravle med henne og få tankene over på noe annet. Og etter litt nedoverbakke føltes ting litt lettere. Til jeg altså oppdaget at jeg hadde snittiden på skjermen, og at den viste 5.42. 5.42! Så vidt jeg vet må man ha 5.41 for å komme under 2 timer. Og løypa er gjerne litt lenger enn klokka beregner.... Så dette kom ikke til å gå. Akkurat ikke, liksom. Argh, argh, argh. Snakk om å disponere løpet dårlig. Og hva skjedde med attityden? Slite seg ut for å komme inn til 2.00.23, det ville jo bare være mislykket på alle måter. Æsj.

Men så kom Karl Johan. Mange har klaget over dårlig heiing blant publikum, men jeg syntes ikke det var så galt. Langs Karl Johan var det skikkelig god stemning. Og jeg vet ikke om det var skjørtet som gjorde det, men jeg fikk så mange "Kom igjen, Astrid", "Astrid, Astrid!" at jeg følte meg som Petter Northug. Kjempgøy. Ved Nationaltheatret sto Janicke (tror jeg? Med lue?). Den siste bakken opp ved Stortinget var fæl som vanlig. Jeg ser på klokka, er sikker på at jeg ikke klarer det. Men gir likevel alt jeg har. Og nedover oppløpet skjønner jeg at det kanskje kan gå likevel...? Og klokker inn på 1.59.40. Lykke! Dere som har fulgt min lange kamp mot 2-tallet skjønner sikkert hvor mye det betyr at jeg nå kommer meg inn på den riktige siden selv uten å ha trent noe særlig. En fantastisk følelse!

Etterløpslykke! Her med Kåre, medarrangør på SRM og Treningscamper.
Foto: Lise Marit Kalstad

Det var et flott arrangement. Masse glade mennesker overalt. Men perfekt var det ikke. For det første ble starten veldig forsinket. Det var ganske håpløst å skulle komme seg over i startområdet fra bagasjeinnleveringen ved å måtte krysse oppløpet for de som fullførte maraton. Dessuten var det fullstendig kaos ved bagasjeutleveringen etter målgang. Når man skal ta i mot så mange bager, må man ha et bedre system. Det der var rett og slett for dårlig. Folk betaler i dyre dommer for å være med, og da forventer man at ting fungerer. Det ser dessuten ut til å være mye rot med tidene, og det er også ganske dårlig.

Men det endrer ikke på det viktigste - at det var fantastisk at så mange deltok på løpsfesten! Jeg gleder meg til neste år!

Hva skjer?

Masse! Masse annet enn løping. Først og fremst har jeg disputert. Omsider. Den sveitsiske professoren viste seg å være riktig så hyggelig og ikke på langt nær så skummel som fryktet. Jeg skal ikke påstå at jeg briljerte verbalt, alle som kjenner meg vet at det er en umulighet, men jeg kom meg i hvert fall gjennom med æren noenlunde i behold. Og det ble en utrolig hyggelig dag! For første gang i mitt liv fikk jeg blomster på døren (verdt å skrive en doktoravhandling bare for det, egentlig), og jeg fikk en gammel flaske portvin med en fantastisk stilton-ost. Og masse annet fint. Alt dette for å ha jogget i arbeidstiden på skattebetalernes regning, ikke verst!

Bortsett fra de siste ukene, da. Jeg gjorde vel bot for all joggingen den siste perioden før disputas. Jeg har aldri vært så sliten før, og overskudd til løping var fullstendig fraværende. 10 dager etter disputasen har ikke overskuddet kommet helt tilbake - jeg har hatt mye undervisning og annet å ta igjen. Så løpssesongen er på en måte spolert - og på en annen måte ikke.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal stille til start på lørdag. Egentlig har jeg vel mest lyst til å la være. Men så er det dette prinsippet jeg har, om å ikke ta ting så høytidelig. Samme om jeg bruker 1 time og 50 minutter eller 2 timer og 15 minutter, vel! Så det blir nok til at jeg stiller til start - og tar det som en rolig joggetur.

Utover det skal jeg bare starte helt fra begynnelsen igjen. Ta rolige, korte turer og for en gangs skyld satse på en god treningsperiode høst/vinter. Hvert år går jeg skadet ut av høstsesongen - det kommer ikke til å skje i år! Og det lover godt for Fredrikstadløpet i april 2014...

Inntil da skal alt bare være gøy. Håper vi sees på festen lørdag formiddag!

Antrekket for ti dager siden - nytt løpeskjørt! Jeg har siklet på Sparkle Hearts lenge og ble overlykkelig da jeg fikk det tilsendt fra Tone. Når man ikke orker å løpe, passer det ypperlig til småsko på tur med hunden...

...men ikke på tur med hunden denne uka! Nå har jeg vært tålmodig og unnet dere pent vær i hundre dager i strekk - så nå håper jeg dere unner meg litt høstvær også. Å gå på tur i skogen i øspøs regn med en energisk hund er rett og slett helt fantastisk. 

That's it, Mister McMillan

Lite ante vi vel om at våre veier skulle skilles så tidlig - i hvert fall for denne gang. Lite ante vi om at først denne karen skulle distrahere meg:

Og at jeg deretter skulle være nødt til å gi avkall på både sjelefred og de siste restene av energi pga. en sveitsisk og en belgisk professor, som begge kommer til Norge for å stille meg offentlig til veggs.

Så kjære McMillan, selv om du er aldri så kjekk og flink, må jeg bokstavelig talt legge deg på hylla akkurat nå. Men jeg regner med at programmet ditt fungerer akkurat like bra når jeg skal gjøre en knallstart på 2014-sesongen i Fredrikstad i april!

Før den tid blir det subb og lapskaus. 

Skyggeluer!

Neida, jeg sier selvfølgelig caps som alle andre. Jeg får bare kjeft av faren min hver gang jeg sier det, så vi får ta den offisielle versjonen i tittelen.

Det satt langt inne å bruke caps for første gang, i 2010 skjedde vel det. Noe så erkeamerikansk, og erkesporty. Ikke meg i det hele tatt! Men jeg la jo merke til at seriøse, erfarne joggere som Ingalill sverget til hatt i både sol og regn - og sånn har det blitt med meg også.

Jeg har stort sett bare brukt en hvit Stockholm maraton-caps jeg fikk av Siri i 2010. Den er morsom, men ikke spesielt funksjonell (eller fin). Så det passet veldig bra da jeg fikk to capser for testing fra løpeskjørt.no. De ble med meg til Sør-Frankrike i juli - der er skyggelue rett og slett en nødvendighet, og de ble brukt på hver eneste tur.

F.v. Race Day Cap, Stockholm maraton og Goodbye Girl Ponytail Running Cap.

Stockholm maraton: Beklager, men denne holder ikke mål for en seriøs capsløper. Skyggen er kort og flat, stoffet er tettvevd... og så ser den kjedelig ut. Sikkert fin å ha hvis man har løpt Stockholm maraton, da! Men det har jo ikke jeg. Den har holdt i tre år, så kvaliteten er god, og den var sikkert ikke så dyr. Duger på skjulte stier i Nordmarka - ikke langs strandpromenaden i Cannes!

Race Day Cap: Det gjør derimot denne. Den fineste capsen av de tre, etter min smak! Koksgrå og enkel. Stoffet er veldig tynt og luftig; skyggen er lang og godt buet slik at man ser godt framover men samtidig blir beskyttet mot sol fra sidene. Selv om den er tynn føltes den litt varm på de aller heteste dagene - kanskje på grunn av den mørke fargen. Capsen er super, men jeg reagerte på én ting - borrelåsen bak. Det er flott å kunne stramme inn, men jeg klarte aldri å tre enden inn i hullet. Men det var kanskje ikke meningen heller?

Goodbye Girl Ponytail Running Cap:  Denne capsen satt fantastisk godt på hodet. Ingen borrelås for å justere vidden, men det trengtes ikke heller. Den er utrolig lett og luftig. Ikke nødvendig å ha hestehale for å bruke denne - jeg synes egentlig det er mest behagelig å ha den utenpå hestehalen uansett. Undersiden av skyggen er svart, og det er behagelig på lyse dager. Min favoritt!
 

Goodbye Girl Ponytail Running cap

Race Day Cap (foto: Heming Leira)

Disse luene, og flere til, finner du her!

Og Stockolm maraton-capsen har fått en ny, halvfornøyd eier:

Har jeg løpt noe siden sist? Neeeeeeei....

Trening uke 31

Jeg kan gjøre dette blogginnlegget ganske enkelt. Jeg kan kopiere forrige innlegg, og så bare skrive alt motsatt. Det har vært en skikkelig mislykket treningsuke, på alle måter. For det første ble det bare to økter. TO? Det har ikke skjedd siden mars. Her presser jeg meg til å løpe i 35 grader i Sør-Frankrike, og så rakner alt hjemme med mulighet for å løpe i regn og alt.

Men det er egentlig en hyggelig grunn til at treningsuka ble så dårlig. Vi fikk oss nemlig en hund. Det gikk kort tid fra beslutningen ble tatt til hunden kom hjem i hus - og da er det mange tanker som skal tenkes, og det skjer helst på natten. I tillegg var det mye spenning rundt innstillingen til avhandlingen min (den ble godkjent! Yay!). Når hunden omsider kom i hus var jeg mentalt og fysisk utslitt, og lå søvnløs mens den fornøyd breiet seg på sengen vår og vi ga opp å få den ned i kurven etter sånn ca. 3 sekunder.

Den er helt skjønn, altså. En flott engelsk springer spaniel på et halvt år. Planen er selvfølgelig å gjøre den til en fin løpekamerat når den blir eldre. Enn så lenge får den bare lov til å hoppe etter sommerfugler og springe i sitt eget tempo.

Tilbake til treningen: Med bare noen få timer søvn per natt og en halvveis eksistensiell krise, er det tungt å komme seg ut for å løpe. Og når man først gjør det, går det trått. Torsdag sto intervaller på planen -  4-5 1600-metere i 5-tempo. Det var så utrolig tungt. For det første orket jeg bare 4, og jeg kom meg ikke helt ned på 5 blank heller. Middagen lå tungt i magen og jeg ville bare kaste opp.

Lørdagens rolige jogg ble det aldri noe av, og det fristet å kutte søndagens langtur også. Heldigvis tok Siri initiativ til en langtur fra Sognsvann. Å løpe der oppe sammen med henne og Ingrid er så langt fra programmet (lavpuls) som det går an å komme, men når uka likevel var så mislykket kunne det ikke bli så mye verre - like greit å gjøre noe sosialt ut av det. Og det var hyggelig - men vanvittig tungt. I alle bakkene ble jeg hengende langt bak de to lettbente sprekingene, mens leggene ble mer og mer fylt av melkesyre. Det gikk, men jeg var segneferdig etterpå. 16,5 km i 6.15-tempo. Ok, det var kupert, men likevel.

Jeg gleder meg ikke  til denne ukas intervalløkt - men litt søvn og ro i sjelen kan forhåpentligvis gjøre underverker. Fordelen med valp er i hvert fall at det blir mye kos og avslapning!

Trening uke 30

Jeg begynner å få en fin flyt i treningen nå. Kilometerantallet kryper langsomt opp fra 40 til 50 km i uka - samtidig som det føles som jeg nesten ikke trener (?). Har hjulpet godt å ha både barnefri og gjemmekontor samtidig... Spørs om det blir like mye overskudd til trening framover, men nå har jeg i hvert fall lagt et godt grunnlag.

Første økt forrige uke var intervaller på NIHs bane ved Sognsvann på tirsdag, sammen med Adelheid og Ingrid. Vi kjørte hvert vårt løp, men det ble sosialt likevel, der vi spant rundt og rundt, kilometer etter kilometer. På planen min sto det 6x1200 m i 4.50-fart med 600 m jogg mellom hvert intervall, og noen spurter til slutt. Jeg kjente allerede under oppvarmingen at det kom til å bli en bra økt. Jeg hadde på meg mine nye, lekre Feather-sko, og kombinasjonen superlettvektere og tartan er virkelig uslåelig. Selv i den stekende heten kjente jeg at dette var en god dag.

Nye gullsko

Og sånn ble det. Intervall etter intervall gikk unna, uten at pulsen ble skikkelig høy. Først på tredje 1200-meter kom jeg over 180 (vanligvis ligger jeg på 186-188 på intervaller). Nå var jo løypa flat, da. Å løpe på bane er virkelig noe av det deiligste jeg har gjort. Skal gjentas! Jeg begynte etter hvert å bli litt lei av de lange joggepausene - 400 meter burde da holde? Fordelen er at det ble en skikkelig lang økt med forholdsvis høy puls hele veien. På siste intervall løp jeg i 4.41-tempo og fikk endelig ordentlig intervallpuls. Totalt 13 km inkludert oppvarming og nedjogging - følelsen etterpå var uslåelig! Det er vel første gang på 4 år jeg virkelig har likt en intervalløkt - det blir sikkert 4 år til neste gang, så jeg nyter oppturen så lenge den varer.

Bare et halvt døgn etterpå ble det en rolig morgenøkt med Adelheid. Vi møtes en gang i uka på Blindern og løper opp rundt Sognsvann i deilig skravletempo. Ti kilometer, middels lav puls.

I helgen var vi på Gaustablikk - Régis deltok på sin første triatlon, i Tuddal. Veldig artig å følge med på, siden de kom tilbake til skiftesonen flere ganger i løpet av konkurransen. Det var mer lavterskel enn jeg hadde trodd, og virket alt annet enn fraskrekkende (men ingen ting for meg, bare så det er sagt!). Komisk også - Régis satt for eksempel av gårde i full fart ut av skiftesonen med joggesko på beina og sykkelhjelm på hodet... For meg ble det bare en veldig rolig 40 minutters joggetur lørdag kveld.

Uka ble avsluttet med en langtur med Siri og Ingrid. Det sa seg selv at jeg ikke kom til å holde veldig lav puls sammen med dem - men herregud, noen ganger må det jo være lov å prioritere det sosiale. Det ble uansett en veldig rolig tur, ned til Bygdøy og tilbake via Smestad og Sørkedalsveien. 18 km i 6.30-tempo.

Alt fungerer, ingen ting gjør vondt. Måtte det fortsette sånn!

Langøyene rundt 2013

Jeg fikk bare med meg ett Øyakaruselløp i år - Langøyene rundt. Den vanlige runden er på 2,9 km, men siden gressletta på midten er forurenset, var årets løype noe endret og ca 3,1 km. Det sitter veldig langt inne for meg å løpe så kort, og den eneste måten jeg klarte å lure meg selv til å delta på, var ved å tenke at jeg skulle ta det med ro. Jogge gjennom! Beina var slitne etter intervallene to dager i forveien.

Det var nydelig vær og som vanlig god stemning før start blant de ca. 30 løpere og arrangørene som stilte opp. Vi løp runden sammen som en felles oppvarming først. Hjelp, jeg hadde glemt hvor teknisk vanskelig og kupert første del av løypa er! Jeg begynte å grue meg veldig, selv om jeg jo bare skulle jogge rolig...

Vi vet jo alle hvor lett det er, når startskuddet går og folk fyker avgårde som om de hadde Satan i hælene. Slapp av, det er jo bare meg. Og jeg har lyst til å bryte etter hundre meter... Dette er ikke gøy i det hele tatt. Beina er stive og pulsen skyhøy. Men konkurranse er konkurranse - selvfølgelig. Jeg kan ikke la de der få slippe. Jeg må holde hun der bak meg.

3 km er smertefullt, men heldigvis raskt overstått. Jeg henger meg på to damer. Noen hundre meter før mål er det en vond, bratt bakke, og der kommer jeg meg utrolig nok forbi dem. De skal ikke på noe vilkår få ta meg igjen. Et ukjent konkurranseinnstinkt slår til, og jeg løper så jeg blir blå inn mot mål. Det er faktisk første gang jeg må slenge meg ned på bakken som en siklende skiløper og bli liggende der flere minutter. Synd jeg ikke hadde på pulsbeltet - det var en gyllen anledning til å sjekke makspuls.

Foto: Frode Klevstul

Tredjeplass og 18.47. Det er ca. samme tid som i fjor, men siden løypa var litt lengre denne gang er jeg godt fornøyd. Etterpå var det vanvittig deilig å spise kveldsmat (inkludert i startavgiften - som er 0,- når du har egen SRM-brikke) og skravle med de andre deltagerne. Skulle veldig gjerne vært med på Gressholmen rundt på torsdag, dessverre passer det ikke. Neste sommer!

På båten hjem med Rolf, Kåre og Adelheid. Foto: Frode Klevstul

Fredag morgen jogget jeg med Adelheid fra Universitetet og opp rundt Sognsvann. Det var varmt, beina slitne og pulsen høy. I går var heldigvis kroppen lettere, og jeg fikk en nydelig langtur i Fredrikstadmarka. Løp maratonrunden og måtte fnise av alle de vonde minnene fra ifjor høst. Her begynte jeg nesten å gråte... Her klarte jeg bare å gå... På denne drikkestasjonen ville jeg be dem ringe Pappa så han kunne komme og hente meg... Formen var betydelig bedre i går. Jeg løp på pulsen og holdt meg rundt 75 %, det ble akkurat 7 min/km.

Sommerløping

Det er bare å innse det, jeg får null glede av å løpe i varmen. Det er ikke alltid jeg føler så stor glede underveis hjemme heller, men jeg klarer alltid å motivere meg ved å tenke på endorfinrusen og de deilige timene etterpå. Når det er varmt, blir jeg overmannet av en slapphet som selv ikke intervallendorfiner klarer å trenge igjennom. Resultatet er at jeg må stå opp klokken syv om morgenen og lide uten å få det minste igjen for det. Jeg gjør det likevel, fordi jeg har lovt meg selv å følge treningsprogrammet til punkt og prikke. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde bli lagt inn for en alvorlig tvangslidelse... Samtidig vil jeg ikke bli kvitt den. Så deilig å komme hjem fra tre ukers ferie og ikke ha skulket unna!

Ikke bare varmen er et problem når man er på ferie, men også det å finne løyper på ukjente steder. Ofte er eneste alternativ en svingete vei med bilister som har drukket en flaske vin til lunsj og kjører i 130 i 70-sonen. Så klemmer man seg opp til gjerdene langs veien, da, og får nesten hjerteatakk når vakthunden på den andre siden får ferten av deg. Bjeffende, snerrende hunder som åpenbart ønsker å sette hoggtennene i skallen din og rive deg i filler har ødelagt humøret mitt på flere turer i sommer. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så dette skiltet:

Régis og jeg skulle løpe langtur, og den eneste passende løypa i mils omkrets var en 1,1 km lang runde rundt et lite vann. 16 km skulle vil løpe, det ble over 14 runder, det. Saaakte skulle vi løpe også. Det er første gang i mitt liv jeg har løpt så sakte, faktisk. Snittempoet ble på 7.21. Det rareste var at det føltes ganske riktig for en rolig langtur! Og endelig, endelig holdt pulsen seg lav (selv om det var varmt): 153 slag i minuttet er ca. 75 % og det laveste jeg noen gang har hatt på langtur. Kan ikke annet enn å klappe meg selv på skulderen!

Resten av ferien handlet det bare om å holde ut. Jeg led meg gjennom endel 5 km-turer, klarte såvidt en fartslek-intervalløkt og en langtur til. Ikke noe treningsleir akkurat, men jeg gjennomførte i hvert fall.

Så var det rett hjem til nok en langtur. Endelig utholdelig temperatur, selv om det var varmt på fredag også. Jeg løp den vanlige runden bort til Bogstadvannet, opp til Østernvann, ned til Fossum og opp i retning Skytterkollen. Jeg tok det veldig med ro og gikk i de bratteste oppoverbakkene - skal det være lavpuls, så skal det være lavpuls. Men av en eller annen grunn fikk jeg så fryktelig vondt i høyre lårmuskel (foran) etter fem kilometer, og det ville ikke gi seg. Venstre lår ble også vondt etter hvert. Det var litt sånn maratonaktig, muskelen knøt seg hardt sammen hver gang jeg satte foten ned i bakken. Ethvert fornuftig menneske ville vel sluttet å løpe og tatt raskeste veien hjem, men der er jeg ikke helt ennå. Så jeg led meg gjennom 16,6 km og var tilnærmet invalid resten av dagen. Og dagen etterpå, skikkelig postmaratonstøl. Da passet det jo veldig bra at selveste Mærraølen skulle gå av stabelen. 7 km opp og ned, og jeg klarte knapt å kreke meg til start. Men det meste kan jo som kjent døyves av alkohol, så det gikk da på et vis. Særdeles hyggelig var det også!

Lårmusklene har vært ømme og vonde siden, men nå er det heldigvis bedre. Vet ikke helt hva det kommer av, men det er mulig at all svettingen i varmen de siste ukene har påvirket lagrene av salter og mineraler. Håper det var et engangstilfelle.

Jeg har fulgt programmet til McMillan noen uker nå. Foreløpig inntrykk? Jeg har økt antall kilometer per uke, men det føles motsatt. Jeg har aldri løpt så mye på lav puls som nå, og derfor kjennes totalbelastningen mindre. Det å løpe så rolig på langturene er behagelig, men gjør meg urolig. Hvordan skal jeg kunne løpe raskt på halvmaraton når jeg nesten bare trener på å jogge sakte? På den annen side ser det ut til at den ene høypulsøkta per uke blir hardere enn jeg har pleid å kjøre. I går løp jeg f.eks. 8 ganger 800 meter i terskeltempo (for meg ca. 5 min/km) med 200 meter jogg i mellom, pluss 3 raske 200-metere. Det var en bra økt. Neste uke skal jeg løpe 6 1200-metere i raskere tempo. Så får jeg håpe at McMillan vet hva han snakker om, og at én høypulsøkt per uke, og tre roligere økter, er det som skal til.

Løpeskjørt for småfrøkner

Løpeskjørt.no selger også skjørt til den yngre garde, og mine to håpefulle fikk i oppdrag fra skjørtesjef Tone å teste et hver. De fins i blått, grønn og to rosavarianter. Dessverre er største størrelse åtte år - men mine jenter på syv og ni bruker størrelse seks og åtte, så de er ikke spesielt små i størrelsen. I tillegg til skjørtene som vi fikk kjøpte jeg selv fine limegrønne t-skjorter til dem - med påskriftene 'Future Marathon Runner' og 'Catch me if you can'.

Testpanelet har gjort en iherdig jobb. Skjørtene har blitt brukt til

å stå på hender...

å klatre i lysstolper...

å slå hjul...

og til og med til å løpe!

Skjørtene har bestått testen, akkurat som mine egne. De har akt nedover svaberg, vasset i sjøen, blitt møkkete, blitt vasket, gått i tørketrommelen, og er fortsatt like fine. Dessuten er de kjempesøte. Ingen tvil om at dette blir sommerens favorittplagg!

Små og store løpeskjørt pakkes nå ned i kofferter og reiser til varmere strøk for en periode. Forhåpentligvis får jeg klørne i en datamaskin på et eller annet tidspunkt - men inntil da ønsker jeg alle en god sommer, med masse tid til både trening og avslapning!

St.Hansgaloppen 2013

St.Hansgaloppen har stått på planen flere ganger, men jeg har aldri fått det til, før nå. Ingrid og jeg trosset Tropestormen Geir og kjørte på oppdagelsesferd til Maridalen. 14,5 km rundt vannet. "Litt småkupert", hadde jeg hørt på forhånd. "Endel opp og ned, men ingen veldig lange bakker". Hørtes bra ut. Jeg var ikke klar for å presse meg, men tenkte da at jeg burde kunne holde samme fart som i Fredrikstad forrige helg (ca 5.20) - dette løpet var jo til og med kortere.

Veldig god stemning før start. Jeg har sagt det tusen ganger før, og jeg sier det igjen: Små løp er så utrolig mye bedre enn store. Jeg måtte på do for endte gang ti minutter før start - null kø. Varmt og godt lokale, garderober. Masse kjente, bl.a. Adelheid, Marit, Silja, Marianne og andre bloggere.

Det regnet bare lett da sheriffen skjøt startskuddet og vi løp avgårde. Beina føltes tunge fra start. Likevel gikk det raskt den første kilometeren, som stort sett var nedoverbakke. Etter et par kilometer kom noen oppoverbakker. Espen hadde på forhånd snakket om et stort, fint tre, som skulle stå på toppen av en fæl bakke. I hver bakke så jeg etter treet. Ikke her heller? Betyr det at det er enda en fæl bakke i løypa? For det ville ikke ende ta med opp og ned, opp og ned. Jeg kjente raskt melkesyra komme sigende. I tillegg var jeg uggen og småkvalm, det skvalpet i magen. Humøret var rett og slett på bånn hele veien. Utrolig hvor fort ting endrer seg - forrige lørdag sprang beina av seg selv, lette og fine; i går greide jeg så vidt å slepe meg selv som en potetsekk opp og ned bakkene. Det føltes så utrolig langt. Det hersens treet dukket aldri opp, og jeg begynte å få alvorlig vondt i magen. De få som hadde ligget bak meg, ble mer offensive. 4 kilometer igjen? Aldri i verden om jeg klarer å løpe 4 kilometer til. Magen ble verre og verre, og farten gikk jevnt nedover. Men omsider skjønte jeg at vi nærmet oss mål. Jeg løp inn på 1.23, og sjanglet bort til vaffelkøen. Mmm, det var godt. Jeg kommer tilbake neste år! Men da skal jeg starte en smule roligere...

Ingrid sprinter avgårde til pallplassering i klassen sin
(foto: Heming Leira/Kondis)

Blid?!?
(foto: Heming Leira/Kondis)

McMillan og meg

"Thanks for your patience while I reviewed your information and designed a customized training schedule for you. I'm very excited about your potential and think you will enjoy the training. (...)

All the best,
Greg."

Takk, Greg McMillan! Jeg er ganske "excited about my potential" selv, så det var jo meget hyggelig at du også er det. At jeg har betalt en neve dollar for å få deg til å si det, trenger vi ikke tenke så mye på. Det viktigste er at du har sendt meg et detaljert treningsprogram som skal få meg under 1.50 på Oslo halv.

Thanks, Greg! (twitter.com)

Bortkasta penger, på sett og vis. Jeg har lest nok til å kjenne hovedprinsippene i de fleste treningsprogram, og skulle da klart meg ganske greit selv eller med et av de programmene jeg allerede har tilgang til. Problemet er at jeg aldri har disiplin nok til  å følge dem. Jeg begynner alltid å tvile, dropper ut og trener litt på måfå. Denne gangen har jeg lyst til å gjøre det skikkelig. Da var det fristende å få et program som, selv om det er aldri så ferdiglaget i utgangspunktet, i hvert fall er tilpasset mitt nivå og den treningsmengden jeg anser som realistisk i forhold til leggproblemene mine. Så jeg fylte ut en lang blekke med informasjon om de ti siste treningsukene mine, skadehistorien min og bestetider generelt og det siste året. Etter noen dager fikk jeg denne mailen fra min kompis Greg, sammen med treningsprogram for 16 uker og utfyllende beskrivelser av de forskjellige øktene.

De fleste kjenner vel til McMillans kalkulator. Den er viktig her også; treningstidene må hele tiden beregnes i forhold til formen. Jeg kommer til å ha fire økter i uka (som jeg ba om), hvorav én er en økt med høyere intensitet (type tempoøkt, progressiv økt, intervalløkt osv.), én er enten rolig langtur eller hurtig langkjøring, og to er rolige, kortere subbeturer. Totalt vil nok mengden øke, men flere kilometer vil være rolige. Det tror jeg er akkurat hva beina mine trenger.

Den store utfordringen med et rigid treningsprogram er å kombinere det med å fortsatt være sosial på trening. En veldig viktig motivasjonsfaktor for meg er å løpe sammen med andre, og de er ofte ikke på samme nivå som meg. Programmet må tilpasses - noen av de korte subbeturene blir kanskje litt lengre, eller bittelitt raskere - men det må også valg av økt når jeg løper sammen med supersprekinger. Nå er det uansett straks sommerferie, og jeg må løpe mye alene, så da skal programmet følges slavisk.

Kroppen føles fin etter Glommaløpet - det vil si, jeg masserte leggen så hardt etterpå at jeg nå har blåmerker langs hele innsiden, men ingen smerter utover det. Forhåpentligvis beholder jeg godfølelsen helt til fredag, da jeg skal være med på St.Hansgaloppen for første gang. Vafler, nam!

Motvindsløpet 2013 (aka Glommaløpet)

Glommaløpet er helt nytt, fant sted for aller første gang i dag, og er et spennende samarbeid mellom Fredrikstad IF og Sarpsborg IL. Man kunne velge mellom hele distansen - 10 miles - eller å delta på en stafett med ti etapper. Løpet startet i Sarpsborg sentrum og endte opp i Gamlebyen i Fredrikstad. Det gikk busser til og fra start og mål, og bagasjen ble fraktet til målområdet. 

Torfinn, Régis og jeg representerte Treningscamp i dag. Det var sol før start, men mye vind. Og mer vind skulle det bli. Det viste seg at store deler av løypa var veldig utsatt for motvind med lange, rette strekker langs veien. Akkurat sånn som jeg elsker det, i utgangspunktet... 

10 miles (16 090 meter) er en aparte distanse, og jeg gadd derfor ikke å ha noe spesielt mål. 1,30 eller 1,40, hva så liksom? Men jeg hadde lyst til å holde et greit tempo likevel, så lenge det føltes bra. Som Torfinn så klokt sa før start: Vi løper fordi vi liker det, ikke sant? Hvorfor skal vi da pine oss selv? Sant, sant. Taktikken var å lytte til kroppen, ikke bry seg om farten på klokka og prøve å ha det så fint som mulig underveis. Jeg ville ha et overskuddsløp, som ga godfølelsen.

Jeg kjente nesten med en gang at beina var perfekte i dag. Lette og energiske, og selv i motvinden gikk det overraskende raskt. Det startet flatt, men etter noen kilometer ble det litt bakkete. Jeg er heldigvis vant til verre. Problemet var at jeg ikke fant en passende rygg å henge på, så jeg ble løpende veldig alene i blåsten. Men det var fine omgivelser og rette, fine strekker. Jeg har sjelden vært i området før, selv om jeg er vokst opp i nærheten. La oss si det som det er, når man bor i Fredrikstad har man sjelden lyst til å dra til Særp. Men løypa var fin, for all del. 

Det gikk fortsatt greit i 5.20-tempo, selv om jeg begynte å bli mektig lei av å kjempe for å ikke bli blåst sidelengs bortover jordene. Ved 9 km begynte det å røyne på litt, selvtilliten gikk nedover: Jeg har jo ærlig talt hatt veldig få langturer de siste månedene, tenk om det sier stopp etter 10? Akkurat på dette punktet blir jeg forbiløpt av en dame, som peker ned til Glomma og sier: Er dette Engelsviken? Takk, du reddet dagen min!

Og etter denne lille perioden med tvil gikk det bare oppover igjen. Beina fløy bortover, fortere og fortere. Vi løp litt på en sti omringet av trær, så vinden løyet. Jeg løp forbi utallige menn. Til og med menn som løp stafettetapper! Jeg parkerte Régis, og jeg fikk ros for det fine nye hårbåndet som matchet bunaden. 

Jeg er vant til at løp ofte er lengre enn distansen klokka mi viser, men i dag var forskjellen veldig stor. Allerede ved første kilometer var det flere hundre meter i avvik, og det ble mer og mer. Så da min klokke viste 16 km, hadde jeg fortsatt laaaangt igjen. Vi løp en runde gjennom Gamlebyen, og selv om det var veldig hyggelig, var det utrolig slitsomt å løpe på de ujevne brosteinene. Men hallo. Jeg var nesten ferdig, jeg løp nesten i fem-tempo, og jeg plukket mann etter mann. Det kan ikke bli feil, uansett. Tilslutt var jeg i mål, klokka på streken viste 1.29,16 og speaker ropte at jeg var nummer fem i min klasse. Hurra! I følge klokka hadde jeg løpt 16,8 km, og selv om det er offisiell distanse som teller, er det jo klokka mi jeg pleier å trene etter. Den viste at jeg hadde løpt i 5.19-tempo i snitt. Uten at jeg hadde hatt det ille i det hele tatt. Jeg føler utrolig nok at jeg har fått et nytt gir; det føles ikke lenger så ulidelig raskt å løpe under 5.30-tempo over tid. Jeg ble kvinne nummer 17 av 55. Det er jeg kjempefornøyd med! Det er ingen tvil om at jeg blir bedre, og det føles utrolig godt.

Alt det negative jeg har å si om løpet står i overskriften. Ellers var det, som alle andre løp i området, proft organisert og veldig hyggelig. Logistikken fungerte så vidt jeg kunne se, funksjonærene var hyggelige, og stemingen langs løypa var særdeles god. Tilskuere med flagg som heiet av full hals, barn som ga high five. Og for å være helt ærlig, så var særpingene minst like blide og hyggelige som tilskuerne i Fredrikstad.

En liten pussighet bare: Hvorfor ble drikken i målområdet servert i fingerbøl?

Økt motivasjon og variasjon

Det var utrolig motiverende å dra på maratontur til Edinburgh - uten selv å løpe. Når man blir sultefôret på løping, øker lysten automatisk. Dessuten var det kjempeinspirerende å se hvor bra det gikk med Ingrid. Hun løper mindre enn de fleste jeg kjenner, men kom likevel inn på 3.44. Og så helt ufattelig sprek ut da hun løp opp trappen til hotellrommet etterpå. Hun hadde til og med krefter til en skikkelig bankett, og dagen derpå insisterste hun på å ta et lite motbakkeløp opp på det lille (men ekstremt bratte) fjellet midt i byen. Jeg klarte ikke å holde følge, for å si det sånn...

Siri og Ingrid før start

"Jeg har jo ikke løpt noe maraton i dag,
så vi må i hvert fall løpe opp dit et par ganger"

Handlepose og rosévin passer dårlig
sammen med motbakkeløping

Dette får jeg i hvert fall til

Jeg kunne egentlig stoppet her; vært misunnelig og resignert. Men selv om jeg ikke har det samme talentet, er det fortsatt inspirerende å trene med folk som er bedre enn meg. Siri har øst av sin kunnskap og bokstavelig talt dratt meg framover i flere år allerede. Jeg har begynt å løpe med Adelheid, som også har resultater jeg bare kan drømme om. Men istedenfor å føle meg treg prøver jeg å lære det jeg kan. F.eks har jeg blitt bedre til å løpe i bakker av Ingrid. Hver gang jeg kom til en kneik på Iformløpet, innbilte jeg meg at jeg var henne. Med en gang brukte jeg armene mer aktivt, og det gikk lettere. Så endelig har jeg forstått hvorfor det er greit for en løper å ha armmuskler.

Jeg har også skjønt at jeg kan dra nytte av litt mer muskler i beina. Den mest motiverende måten for meg å trene benstyrke, er å løpe bakkeintervaller. For noen dager siden tok Ingrid og jeg noen drag i veien som går opp fra den gamle slalåmbakken ved Lysejordet, opp fra Lysakerelven. Det ble 7 korte intervaller, på ca. 75 sekunder hver for min del. Men herregud som det sved i hele kroppen. Jeg er fortsatt støl i hele venstre side... Planen er å få til én sånn økt i uka.

Et annet forsett er å løpe mer i terrenget. Jeg løper så godt som aldri på skogbunn og bør forsøke å komme meg litt bort fra asfalten. Jeg vet at det er mange muligheter ved Fossum, men så er det tre-fire kilometer bort dit, og da blir turen for lang... Det har liksom aldri slått meg at jeg kan sykle til Fossum og så starte turen derfra. Endelig, etter et år, forsto jeg det i går. Jeg hadde fri og skulle unne meg en rolig skogstur på dagtid. Det tok så mye som ti minutter å sykle dit, og så var jeg ferdig oppvarmet samtidig. Jeg skulle bare løpe opp mot Østernvann, men var litt redd for å løpe meg bort. Måtte visstnok følge de blå merkene. Jeg er så naturanalfabet at jeg aldri har fulgt merking i skogen før, annet enn på løp! Så dette var jo litt eksotisk, og jeg klarte nesten å innbille meg selv at jeg deltok på et løp. (Vurderer å sende en klage på merkingen, for jeg holdt på å miste den blå malingen av syne et par ganger.) Enda godt at jeg hadde Pink Floyd på øret til å overdøve fuglekvitteret, ellers ville det blitt for mye av det gode. Jeg kom meg opp til Østernvann og gikk litt på sti bort til demningen, løp ned, opp igjen og fulgte denne gangen lysløypa ned på den andre siden. Det er fantastisk å løpe den lysløypa. Den er kupert, så pulsen blir tvunget opp og ned. Dessuten er underlaget veldig mykt og godt i store deler av løypa. Løpelykken tok helt av da jeg økte farten og spurtet de siste fem hundre meterne. Totalt 7 km, 48 min og en veldig varierende puls. Herlig! Denne økta bør jeg også fortsette med.

Dagen ble avsluttet med SRM. Vi har begynt å løpe der hele familien, og eldstemann på åtte synes det er kjempegøy. I går løp hun hele runden alene, mens jeg jogget og gikk bak med yngstemann.

Neste løpskonkurranse blir Glommaløpet, 15. juni, og St.hansgaloppen 21. juni. Akkurat nå har jeg lyst til å ta på joggeskoene hver eneste dag... Men motivasjonen vedlikeholdes kanskje best ved litt måtehold. Så i dag får det i beste fall bli en liten rusletur.