Tilbake i vater

Det er ingen tvil om at jeg trenger joggingen for å beholde likevekten. Joggingen er ventilen som slipper ut stress fra jobb, alt jeg ikke rekker å gjøre, intense øyeblikk med trollete småunger på bussen, husarbeid som jeg hater mer enn noe annet... Joggingen fjerner alt det der, og lar meg sitte igjen med en sliten, rolig kropp som ikke lar seg hisse opp over absolutt alt. En kropp som bare vil ligge på sofaen og lese bok og drikke te. Jeg burde jo kunne få samme effekt av annen type trening - spinning, roing, svømming - men effekten er aldri like påtagelig. Antagelig fordi jeg ikke får like høy puls, eller fordi jeg ikke gidder å holde på lenge nok. Uansett, jeg har kjent de siste ukenes jogge-askese på kropp og humør. Jeg har etter hvert blitt sur, grinete og anspent. Men nå kjenner jeg at redningen er nær... De ti siste dagers 45 km har ikke fått leggproblemene til å blusse opp igjen, og jeg begynner å bli svakt optimistisk i forhold til å kunne gjenoppta tre ukentlige økter. Om det kommer av nye sko, tigerbalsam mens jeg løper, besvergelser på kirkegården ved midnatt, leggvarmere, tøying eller aftenbønn vet jeg ikke - men her tas i hvert fall alle midler i bruk før jeg eventuelt må søke mer profesjonell hjelp. Dagens stalltips: Sole fotsenger. Ingalill lover gull & grønne skoger, i hvert fall har de gjort godt for hennes legger, og jeg fyker avgårde til Løplabbet og bidrar nok en gang til deres overskudd (spørs om det blir penger igjen til barnas julegaver hvis det fortsetter slik). Men disse sålene er i hvert fall temmelig mye rimeligere enn spesiallagde, så jeg gjør et forsøk. Ingalill gjentar til stadighet at sålene er forferdelig harde og vonde i begynnelsen, jeg forstår ikke hva hun mener og er strålende fornøyd med mitt nye kjøp. I 4 km... Da får jeg de verste vannblemmene jeg noensinne har hatt, midt under hver fotbue. De er begge over 5 cm lange! Ok, sålene er harde. Men løpesteget kjennes veldig stabilt og stødig, og dempingen begynner jo virkelig å ligne på noe nå. Så jeg krysser fingrene og håper at Sole kan redde både familieidyll og juleforberedelser. Det blir ikke noe pepperkakebaking med meg hvis jeg er sur...

Dagens løpetur var, på tross av gnagsårene, fantastisk. Jeg løp sammen med Ingrid, kollega og venninne, i Frognerparken. Det var kaldt, men heldigvis vindstille. Det ble to rolige runder, totalt kom jeg opp i 9,5 km. Snittpuls på 161, det må være tidenes laveste!

Mange av dere fikk sikkert nyhetsbrev fra Oslo Maraton-arrangøren i går, der de bl.a. informerer om et foredrag på Bislett førstkommende søndag fra 12 til 13. Tema er "hvordan trene til et maraton - skadeforebygging". Det kommer jo veldig beleilig for meg, så jeg meldte meg på sporenstreks til run@skvidar.no. Vil noen flere være med?

Galskapslangtur

I dag var dagen for treningscamp-langturen som skulle gi mulighet for å være med i 40 km +, eller evt. hoppe av underveis. Start var i Frognerparken, deretter skulle vi løpe til Lysaker, Røa, Sognsvann, Grefsen, Økern... Jeg håpet i utgangspunktet å være med 30 km, selv om det ikke ville være så lurt med tanke på at jeg for tiden er "kvitt" beinhinnebetennelsen og ikke bør løpe så langt på asfalt uten en gradvis tilvenning. Men så ble Régis syk, og da var det litt begrenset hvor lenge jeg kunne la ham være alene med to kranglete småjenter. Så før start så jeg for meg Sognsvann eller Grefsen som absolutt siste stopp.

Vi var åtte stk. som møtte opp i morges: Siri, Kristine, Torfinn, Vemund, Andreas, Marianne, Marit (veldig hyggelig å treffe deg, håper du blir med en annen gang også!) og jeg. Det blåste fryktelig, og det var kaldt. Vi hadde vinden i ryggen ned mot Skøyen, men det var også det eneste stykket vi hadde medvind. Fra Lysaker startet bakkene mot Røa, med iskald motvind... Uff, så surt, og uff, så tungt. Enda verre ble det fra Røa og oppover mot Holmenkollen. Det gikk i snegletempo, og det føltes som om vi ikke kom oss av flekken. Likevel var pulsen min høy. Da var det godt å ha med blide folk på tur, spesielt Marit smilte og lo hele veien! Etter Røa forsvant dessverre Andreas og Marianne - de lå foran oss hele veien, og plustelig var de vekk (det viste seg senere at de hadde løpt mot Tåsen). Etter løypas høyeste punkt fikk vi litt nedoverbakke ved Slemdal, men ved Ris kirke tok vi av til venstre og løp oppover mot Sognsvann. Fortsatt iskald motvind, å, det var kaldt! Jeg hadde en isklump til venstrehånd og fikk heldigvis låne Kristines gigantiske slalåmvott - takk, takk, jeg lover å aldri le av vottene dine mer! Den siste strekningen langs jordene før Sognsvann la jeg meg bak Vemund, det var veldig smart og jeg fikk omsider litt ly for vinden. Men ved Sognsvann sa jeg likevel takk for meg og stormet inn i den varme t-banen, der jeg ble sittende å hakke tenner. Turen hjem var igrunnen enda kaldere enn joggeturen! Andreas gikk på t-banen ved Tåsen, og han hadde istapper hengende ned fra lua... Men etter en varm dusj føler jeg meg nå varm og god og deilig avslappet. Å, så godt med en ordentlig langtur igjen! Det ble ikke 30 km, men det ble 20.00, og i tillegg til å være et pent tall er det også en respektabel distanse i dette været. Takk for hyggelig selskap i dag, alle sammen!

Marit, Kristine, Vemund og Torfinn fortsatte videre fra Sognsvann

Å, så deilig å være tilbake fra langtur i kulda!

Nå må man virkelig ville det...

Det var kaldt i går. Ikke så mange minusgrader, men en fryktelig isvind. Jeg hørte den gjennom peisen før jeg skulle avgårde på intervalltrening i Frognerparken. Jeg hadde nettopp sett en slik tabell i avisen:

Den sier jo alt, og jeg hadde fortsatt søndagens joggetur på løssnø i motvind friskt i minne. Jeg var derfor veldig opptatt av å kle godt nok på meg, og selv mamma ville vært fornøyd med gårsdagens undertøy; ull-bh, ull-singlet, to langermede ulltrøyer, ullstilongs, leggvarmere:

Likevel kviet jeg meg for å gå ut i blåsten.

Da jeg ankom møtestedet 19.56 var det ikke en sjel der. Ok, det blir bare Siri, Torfinn og meg, tenkte jeg (litt lettet). Jeg var tung i beina, litt forkjølet og følte ikke for å slite meg ut (det hadde jeg uansett bestemt meg for å ikke gjøre, nå er det rolig tempo som gjelder for å ikke vekke den foreløpig hvilende beinhinnebetennelsen). Men folk strømmet på og til slutt var vi hele 15 stk. (!) som kjempet mot vinden i oppoverbakken. Jeg hadde mer enn nok klær på meg, og hadde jeg løpt i vanlig intervalltempo hadde jeg nok angret på i hvert fall én av de langermede trøyene. Nå gikk det egentlig greit. Siden det var så mye vind og is i løypa kjørte vi dobbel - dobbel - trippel - dobbel - dobbel. Det passet meg fint. Jeg tok en snarvei i hver runde og løp rolig. Dessverre fikk jeg akutt vondt i magen på den siste runden, og av samme grunn ble det heller ingen jogging hjem. Jeg løp heller ikke til parken, da jeg ikke ville løpe på asfalt med kalde bein. Derfor ble gårsdagens økt ganske kort, bare 6 km. Det kan forsåvidt være greit for leggen. Jeg kjenner foreløpig ingen ting, annet enn at jeg er litt støl der fordi jeg har begynt å tøye den. Jeg har tro på at det skal hjelpe, den er nemlig så stiv som den aldri har vært før. Joggeskoene føles kjempegode, de sitter som et skudd og demper veldig godt. Jeg føler likevel at det var litt gambling å kjøpe nøytrale sko...

En av grunnene til at jeg hadde så tunge bein i går - annet enn at jeg er i dårlig form for tiden - var nok at jeg tok en alternativ økt på Blindern Athletica på tirsdag. 30 min. sykling og 20 min. roing. Jeg hadde på meg klokka for å måle pulsen. Fascinerende hvor mye lavere puls jeg har ved andre treningsformer enn ved løping! Da jeg syklet var jeg hele tiden sliten i beina, men det var likevel bare så vidt jeg kom meg over 180 i puls på slutten. På romaskinen var pulsen enda lavere. Det kommer vel av at jeg trenger å trene opp de aktuelle muskelgruppene først.

I dag blir det svømming, men så skal det hviles fram til søndagens langtur. Jeg vet ikke helt hvor jeg ender opp, det kommer an på hvor fort vi løper og på dagsformen. Terrenget er ganske kupert, så jeg er litt spent på hvor tungt det blir. Kommer jeg meg over 26,2 km som er det lengste hittil? Håper mange blir med, jeg tror det kan bli veldig hyggelig.

Rolig snøjogg på Jessheim

Denne skal det briefes med på jobben

Endelig var det lov å jogge igjen. De siste dagene har jeg kjent savnet etter både trening og endorfiner, og humøret trengte absolutt en løpetur. Opprinnelig hadde jeg jo meldt meg på halvmaraton på Jessheim, men jeg syntes 10 km fikk være nok for å unngå å rykke tilbake til start på to timer. Jeg hadde dessuten bestemt meg for å ta det veldig rolig og bare jogge gjennom løypa.

Halv ti hentet Kristine Vemund og meg i Frognerparken (dessverre ble Andreas syk, og Marianne var også forhindret). For en service, å få skyss til og fra på den måten! Da er det jo ingen sak å delta på løp også litt utenfor Oslo.

Kristine er nervøs før start...

...mens Vemund og jeg tar det med stoisk ro.

Det var, ikke uventet, mer snø på Jessheim enn hjemme. Kaldt var det også, isvind. Vi brukte masse energi på å diskutere påkledningen, som vanlig. Jeg endte med langermet superundertøytrøye og langermet, tykk genser utenpå. Vanter og lue. Det var for kaldt den ene veien, men for varmt tilbake. Ikke lett!

Ti kilometer-løypa gikk fram og tilbake, en helt rett strekning. Jeg trives godt med slike løyper der du kan komme inn i en rytme og ikke trenger å fokusere på annet enn å løpe rett fram. Men det var fryktelig sterk motvind (som i Lørenskog!) den ene veien, og da føltes det fryktelig tungt å stampe seg framover i snøen. Jeg fikk plutselig minner fra forrige vinter og hvor ille jeg syntes det var å løpe i kulde og på snøføre. Men jeg klarte etter hvert å overbevise meg selv om at vinteren er en god ting for meg; siden underlaget da blir mykere kan jeg kanskje løpe mer enn jeg ellers ville kunnet. Dessuten er det lov å løpe sakte på snø! Jeg er veldig glad for at jeg hadde bestemt meg for å ta det helt rolig og legge igjen alle konkurranseinstinkter hjemme, for jeg hadde pinlig høy puls til å løpe så sakte som jeg gjorde. Km-tidene mine er forsåvidt ganske morsomme, en fin liten pyramide:

05:47 05:48 05:57 05:59 06:01 06:06 05:57 05:45 05:41 05:40 05:09 04:59 (59:03 totalt).

Ved fem km snudde vi og hadde vinden i ryggen andre halvdel. Ved seks km våknet jeg til liv og syntes dette var riktig så morsomt. Ti kilometer føltes litt kort, men jeg er likevel glad jeg sto over halvmaratonen. Nå fikk jeg meg en koselig joggetur med A-ha på øret, og jeg slapp å overbelaste leggen unødig. Jeg har faktisk ikke kjent noenting, hverken under eller etterpå! Så det var nok lurt at jeg ikke løp ute i veien der asfalten var bar, som mange andre gjorde. Ekstra god trening er det også å stampe i snø...



Torfinn, Vemund og Kristine var alle fornøyde etter løpet, både med egen innsats og selve arrangementet. Det var bare 150 deltakere, noe som førte til en rolig og avslappet atmosfære. Kristine vant sin klasse denne gangen også, gratulerer!

Skoene satt forresten som støpt, og jeg likte dem veldig godt. (Nå håper jeg bare ingen kommer og sier at jeg overpronerer med dem... ) Gleder meg til å bruke dem på intervalltrening i Frognerparken på onsdag! Kondisen trenger et lite oppsving etter uker i hvilemodus.

Evig optimisme

To uker - én treningsøkt (svømming forrige torsdag). Det har gått overraskende greit! Heldigvis falt treningspausen sammen med Madridreise, og det har vært såpass slitsomt at jeg ikke har følt så veldig for å løpe verken under eller etter konferansen. Nå kjenner jeg at det begynner å verke i kroppen, men jeg holder ut til i morgen og 10 km på Jessheim. Jeg tok siste voltarentablett i går kveld og er veldig spent på om jeg kommer til å kjenne noe i løpet av dagen. Mine eneste synder disse to ukene har vært å gå i høye hæler på onsdag og løpe etter bussen i går, så leggene bør være ganske godt restituerte. Så spørs det om problemene dukker opp igjen i morgen under eller etter løpingen.

Forrige uke tok jeg en liten opprydning i skoskapet. Jeg har jo som kjent skaffet meg flere par joggesko det siste året, men det har først og fremst dreid seg om lettvekts- og terrengsko. Lettvektssko er jo ikke akkurat det jeg trenger nå! Jeg har bare ett par mengdetreningssko; Saucony omni 8. Disse demper godt, men jeg synes de er litt for brede og tunge og mistenker at de ikke sitter så godt på foten min. De gamle mengdetreningsskoene mine, Mizuno Wave et eller annet, er blitt for små til å løpes med. Jeg har lest endel om beinhinnebetennelse i den gigantiske Lore of Running-boka av Tim Noakes (det slår meg at hvis jeg hadde overført en brøkdel av løpeinteressen min over på avhandlingsarbeidet, ville disputasen nærmet seg veldig mye raskere!), og igjen fått gode tips fra lege-Morten. Ikke uventet fremheves gode sko eller innleggssåler som den endelige løsningen på problemet. Det er to hovedårsaker til beinhinnebetennelse iflg. Noakes; overpronasjon og dårlig støtdemping. Så i forrige uke bestemte jeg meg for å få meg ordentlige mengdetreningssko som passer mine føtter. Jeg ofret derfor aegisene, som nå har fått et nytt hjem hos Kristine. Der vil de sikkert trives veldig mye bedre! Tempoene legges til side i påvente av bedre tider.

Jeg fikk veldig god service på Løplabbet i Kirkeveien. Etter å ha prøvd en haug med sko var selgeren overbevist om at jeg har et nøytralt løpesett og ikke trenger sko mot overpronasjon. Det er det inntrykket jeg har fått under tidligere tester også, men så har selgerne sagt "men vi kan jo prøve en stabil modell for sikkerhets skyld". Denne gangen fikk jeg klart bekreftet at det ikke er nødvendig, og vi ble enige om å heller satse på et par med god støtdemping. Det endte med Adidas Supernova Glide 2. De sitter fantastisk godt på foten og føles lette samtidig som de har veldig god støtdemping. Jeg håper de kan gjøre godt for leggene - hvis problemene fortsetter, får jeg se om det er nødvendig å få laget spesialsåler eller lignende. Men jeg tar ikke sorgene på forskudd, jeg får se hvordan det går i morgen og på galskapslangturen neste søndag først. Håper mange blir med da, jeg gleder meg masse!

Disse har tilbragt 10 dager i sengen min - skal endelig innløpes i morgen!

Tid for hvile

Dette er meg for et par uker framover. Jeg er bare nødt til å bli kvitt disse leggproblemene nå, jeg har tross alt hatt mer eller mindre konstant vondt siden august. Jeg holder leggene i sjakk og klarer fint å løpe 2-3 ganger i uka, men som tidligere nevnt holder ikke det når jeg skal forberede meg til maraton neste år. Så på onsdag tok jeg meg faktisk en tur til fastlegen. Jeg har hørt at det kan være lurt å bli henvist til NIMI, de har visstnok god peiling og kan komme med nyttige råd og øvelser. Og hvis de sier at jeg må kutte løpinga i tre måneder - ja, så får jeg bare gjøre det. Men første stopp var altså hos fastlegen, som aldri hadde hørt om NIMI (?!). Han ville at jeg skulle ta en voltarenkur først, så lovet han å henvise meg videre hvis det ikke funger. Ti dager med voltaren kombinert med fullstendig løpefri. Jeg aner ikke om voltaren kan fjerne betennelsen helt, og jeg er veldig i mot å ta smertestillende før trening for å maskere det vonde, men når kuren kombineres med hvile tenker jeg at det er verdt et forsøk. Så får vi se hvor lenge jeg blir nødt til ta det med ro. Jeg skulle egentlig løpe halvmaraton på Jessheim neste søndag, men jeg har endret distansen til 10 km. Deretter tar jeg det som det kommer, men det blir garantert endel alternativ trening når kuren er over. Nå svømmer jeg bare litt. Jeg har begynt med "intervall-pyramider" i bassenget - nok et nyttig tips fra den nye bibelen min. 1 rask lengde - 1 rolig - 2 - 2 - 3 - 3 - 2 - 2- 1 -1 osv. Jeg svømmer jo aldri raskt, men kommer litt over hvilepuls på denne måten i hvert fall, og det er ikke så gudsjammerlig kjedelig å holde ut i 45 min.

Tablettene virker skummelt godt, jeg kjenner overhodet ingen ting i leggene. Ganske rart, når man har vendt seg til en kronisk smerte over flere måneder. Jeg går annerledes, legger ikke trykk på høyrefoten i trapper osv., og fortsetter ubevisst med det selv om smertene ikke kjennes lenger. Jeg vet jo at de fortsatt er der...

Det passer i grunnen bra med litt løpefri nå, jeg skal nemlig til Madrid på konferanse neste uke. Greit å slippe å drasse på joggesko i kofferten... Det blir nok ikke noe oppdatering her på en ukes tid - ha en fin uke så lenge, nyt løpingen dere som kan!

Alternativ trening - eller kunsten å stå på rulleski

Alternativ trening er ikke akkurat det jeg liker best. Det jeg liker best, det er jo å løpe. Men i høst har det i flere perioder vært fornuftig - og nødvendig - å ty til andre treningsformer. Jeg har innsett at hvis jeg skal kunne fortsette med løpingen, er jeg nødt til å variere med alternative aktiviter som stimulerer kondisen uten å belaste beina på samme måte. Treningsprinsippene i Run less, run faster-boka passer meg sånn sett perfekt. De anbefaler nemlig at man kombinerer tre løpeturer med (minst) to økter alternativ, aerob trening som ikke belaster beina. Sykling, svømming og roing anbefales (men ikke ellipse- og stepmaskin). Fordelen med dette er at man får trent mer med mindre belastning. Ulempen er at to av ukas økter må gjøres i basseng eller på helsestudio - jeg synes det krever mer tid og planlegging enn å bare knyte på seg joggeskoa. Men jeg er ganske sikker på at beina mine ikke tåler så mange km som tradisjonelle maraton-treningsprogram baserer seg på, så jeg har absolutt tenkt å følge dette opplegget fram til Berlin neste høst. Det blir mange nok km likevel, for all del - ca. 50 i uka, grovt regnet - men det er mindre enn f.eks. Grete Waitz legger opp til. Jeg regner med at jeg kommer til å svømme en gang i uka, og enten gå på spinning eller bruke romaskin den andre gangen.

Maraton-treningsprogrammet går over 16 uker, jeg starter altså med det i juni. De siste tre månedene før oppstart av programmet anbefales det å løpe ca. 40 km i uka. Nå ligger jeg vel på 25-30, så etter jul får jeg gradvis øke mengden. Forhåpentligvis går det bra. Inntil videre tar jeg det med ro.

Her fins en nettbasert versjon av treningsopplegget jeg referer til.

Det står ingenting om skigåing som alternativ treningsform i boka. Det er kanskje også belastende for beina, men i hvert fall på en annen måte enn løping, så jeg tok omsider mot til meg og innviet rulleskiene mine. De måtte jo nesten prøves før snøen kom... Det var mye som kunne gå galt på jomfruturen, og helt knirkefritt gikk det heller ikke. For det første klarte jeg ikke å skifte til asfaltpigger. Det ante meg at damen i butikken ikke hadde peiling da hun sa at det "er bare å skifte", for det er det nemlig ikke. Derfor måtte jeg stake med snøpigger, og det kan jeg nå fortelle dere at ikke er spesielt effektivt. Vel nede på gang-/sykkelveien i Frognerkilen oppsto problem nr. to: Å få på seg disse skiene. Jeg forbannet både han som hadde solgt meg ski med defekte bindinger, og denne stakkars damen igjen som hadde solgt meg støvler som ikke passet til bindingen. Til jeg forsto at man måtte løfte på en klaff... Aaah, det er tydeligvis mange år siden jeg var aktiv i Fredrikstad skiklubb! Men omsider kom skiene på, og jeg kunne begynne rullingen. Det gikk uendelig sakte, og jeg så sikkert helt latterlig urkomisk ut der jeg stavret meg bortover mot danskebåten. Hele to ganger holdt jeg på å gå skikkelig på trynet - først festet staven seg i et kumlokk, deretter snublet jeg i en sten. Men jeg brakk ikke noe! Dessuten var det nesten morsomt - med et stort forbedringspotensiale. Så hvis jeg bare får ordnet meg noen staver med asfaltpigger, skal jeg nok sakte men sikkert komme meg opp i joggetempo om ikke annet... (Jammen godt snøen er på vei!)

Bambi på glattisen!

En god start på lørdagen - tur-retur Ullevålseter

Sognsvann...

I dag skulle jeg igjen opp til Ullevålseter med Kristine og evt. andre fra Treningscamp. Da jeg kom til møtestedet i Frognerparken 9.30, sto allerede Mikko og Vemund der. Jeg forsto med én gang at jeg kom til å danne en baktropp veldig fort. Jeg har lært at det er grenser for hvor lenge man kan løpe over evne! Så ved Vindern insisterte jeg på å få jogge i mitt eget tempo, alene. Det var helt klart den beste løsningen for alle. Jeg er glad for at Kristine fikk bryne seg på de raske gutta også!

Kristine, Mikko og Vemund før jeg lot dem fly avgårde

Altfor sjelden har jeg trent i rolig tempo, nesten alle økter har vært i sone 4 eller 5! Jeg har skjønt såpass som at det ikke er meningen å ha 90 % av makspuls på rolige langturer, derfor subbet jeg med god samvittighet oppover mot Sognsvann og Ullevålseter. Det var fantastisk fint vær, og jeg nøt de vakre omgivelsene. Det er tungt å løpe hele veien opp dit, men jeg tok det med ro og fylte på med solbærsaft. Det positive med den løypa er at når du først er på toppen, da er det verste over og du kan (stort sett) bare kose deg resten av turen.

På Ullevålseter - det verste er unnagjort!

Det skal sies at det er mye hyggeligere å løpe sammen med Kristine - når skravla går legger man ikke merke til stive, tunge bein osv. på samme måte som når man må klare seg med sitt eget hode som selskap - men det var aldri ille, og jeg vurderte aldri å begynne å gå. Det var likevel godt å komme hjem etter 25,5 km og 2'46''! Snittpulsen var på 165, det skal være noe sånt som 80% av maks, men likevel lavere enn jeg pleier å ha. Bortsett fra i de verste bakkene føltes aldri pusten anstrengt, så jeg tror nok at makspulsen min er litt høyere enn antatt. Dette føltes i hvert fall som en rolig tur.

Jeg ble fryktelig kald med en gang jeg kom inn, men dusj, youghurt og varm dyne har gjort underverker. Nå kommer snart Régis og jentene hjem fra Frognerseteren, der de har grillet pølser på bål. Det er veldig deilig at de nå er blitt så store og greie å ha med å gjøre at vi med god samvittighet kan overlate dem til den andre for flere timer. I morgen er det Régis som skal få en god start på dagen ved å løpe med Siri & Co!

Parksprint deluxe

Tre hele hviledager har det blitt etter lørdagens utmattende halvmaraton. Det er ikke minnene om Lørenskog-løpet som har fått meg fra å ta på joggeskoene, men det at jeg faktisk har klart å innstille meg på at det er nå jeg har en strålende anledning til å hvile kroppen litt. Etter jul blir jeg nødt til å trene relativt mye for å tåle et maratonprogram - hvis jeg skal ha sjans til å lege belastningsskaden, må det altså skje nå før jul. I tillegg er jeg i en god periode på jobben for tiden, og da er det merkelig nok lettere å klare seg uten hyppig jogging. Jeg har aldri helt skjønt hva som er høna og hva som er egget - og hvilken av dem som kom først, selvfølgelig - men min innsats på jobb- og treningsfronten er i hvert fall alltid omvendt proposjonal (hvis det er noe som heter det - jeg er bare en stakkars humanist!). Uansett har det blitt mye sofaligging på meg de siste dagene, og det har sikkert ikke gjort annen skade enn at buksene har krympet ørlite grann.

I dag var det tid for Parksprint-generalprøve (i stedenfor ordinær Treningscamp). Jeg sitter i arrangementskomiteen og skulle derfor hjelpe til med å dele ut tidsbrikker. Jeg fikk likevel lov til å løpe selv; litt kjekt, siden jeg ikke kan løpe noen av de fem Parksprintene fordi jeg skal stå på sidelinjen og passe på. Men ikke mer kjekt enn at 3 km er en tøff distanse! Det syntes jeg i fjor og det synes jeg fortsatt - tiden (15.10) var faktisk dårligere enn i vinter (14.46 på det beste), det vet jeg ikke hva jeg skal si til! Men så var jo snitt-tiden betydelig dårligere enn snitt-tiden på Hytteplanmila, så jeg gidder ikke å filosofere så mye over det. Leggene kjente jeg lite til, deilig, det er jo bare to uker siden jeg måtte springe på gresset ved siden av grusveien. Etterpå løp vi én enkel runde (1 km), og til slutt en pyramide i den vanlige intervall-løypa. Vi var veldig mange i dag, jeg tror vi faktisk var nærmere 30 under testløpet!

På lørdag blir det langtur i Treningscamp-regi igjen. Kristine og jeg skal i hvert fall løpe, og flere henger seg kanskje på? Vi starter i Frognerparken 9.30 og løper opp til Ullevålseter som vanlig. Jeg gleder meg til litt rolig løping igjen. Jeg tror november blir helt grei, nå som jeg har innfunnet meg med at det blir færre økter: Én laang langtur og én passe intens intervalltrening i uka, og så litt spinning og sykling hvis jeg blir for rastløs. Dersom leggene blir bedre øker jeg så til tre ukentlige økter i desember (oppkjøring før Mørketidsløpet i Tromsø i januar).

Jeg har forresten meldt meg på Jessheim halvmaraton, men da skal jeg holde meg trygt i komfortsonen, drikke solbærsaft og bare kose meg! Komfortsone blir det neppe på de som deltar på Parksprinten, men jeg vil gjerne oppfordre alle til å prøve dette morsomme og lite farlige løpet, hver andre søndag i måneden fra november til mars. Mer informasjon og påmelding på parksprint.blogspot.com!