2012

Dette er første blogginnlegg i desember, og det blir neppe så mange i januar og februar heller. Doktoravhandlingen min skal leveres i mars, og nå er det på tide å betale tilbake for nesten tre års slaraffenliv. I tillegg hjelper det ikke at jeg lider av impostor syndrome, som de fleste andre stipendiater. Jeg må jo ha lurt alle for å ha fått dette stipendet, og det kommer til å avsløres med fullstendig ydmykelse på disputasen. Men før det må jeg selvsagt jobbe døgnet rundt, rive av meg håret og gå ned ti kilo (enda noe positivt). Det blir neppe tid til så mye løping, bortsett fra til og fra jobb.

Angående løping - er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg kjente litt smerter på utsiden av venstre kne etter Fredrikstad maraton, men regnet med at det kom til å gå over da jeg hadde løpepause på grunn av leggen. Men det motsatte skjedde, kneet ble vondere og vondere i løpet av november. Hver gang jeg satt med beinet i nitti graders vinkel gjorde det vondt å reise seg og gå de første skrittene. Da jeg syklet til jobb i tolv minus ble det helt krise og jeg kunne nesten ikke gå ned trappa på flere dager. Jeg har løpt fem korte joggeturer siden midten av desember, men hver gang får jeg vondt i kneet etter noen få kilometer. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg skal gjøre med dette, siden det utviklet seg da jeg hadde løpepause... Og med vondt i kneet kan jeg ikke sykle eller bruke ellipsemaskinen heller.

Oppsummering av løpeåret 2012: Alt i alt har det vært et veldig godt år. Jeg har løpt 1378 km, en tredjedel mer enn jeg har gjort før. Jeg har løpt to maraton, hvorav jeg perset på det ene. Jeg har endelig kommet meg under to timer på halvmaraton, og jeg har fått sansen for tempotrening. Jeg har fått nye gode løpevenner i nabolaget.

Jeg har få ambisjoner for 2013 på løpefronten. Annet enn å løpe masse når avhandlingen er levert 15. mars! Inntil da får dere ha tålmodighet med få oppdateringer og kommentarer.

Godt nytt år!

Fréjus julen 2012

Røa 19. desember

Fréjus 21. desember

På autopilot

3 uker siden forrige joggetur og treningslysten er temmelig fraværende. Rart det der; den første uka går man fullstendig i frø fordi man ikke får de vanlige 3-4 øktene. Veldig snart er trening enn sånn fjern greie man må ha gjort i galskapens rus, og det eneste fornuftige er å holde seg inne under teppet. Eller rydde, vi har faktisk fått orden på boden og skittentøyskurven etter måneders forsømmelse. Plutselig er jeg mammaen som lager vafler til ungene i nabolaget og tenner stearinlys og til og med vurderer å vaske kjøkkenvifta. Helt greit det! Men når jeg kan lufte joggeskoene igjen om tre uker vet jeg at alt kommer til å endre seg, og godt er det.

Denne gangen har jeg gått to ganger til en manuellterapeut på Nimi. Det er en soleklar beinhinnebetennelse; ikke så uventet, men greit å få det fastslått. Han mener det kan komme av at jeg har vært slurvete med å bruke innleggssålene jeg fikk laget forrige gang jeg gikk til Nimi for beinhinnebetennelse. En skikkelig teit grunn, men nå vet jeg i hvert fall at den feilen lett kan unngås framover. Sålene skal brukes hele tiden, også når jeg går. Dessuten må jeg styrke muskler i lår og hofter for å bedre stabiliteten. Også helt greit å forholde seg til. Jeg har pint meg selv ved å "klemme bort" betennelsen hver dag, og jeg har lært noen gode tapemetoder for å holde musklene på plass. I det hele tatt veldig konstruktivt! Og så har jeg selvfølgelig i bakhodet at man ikke må løpe maraton flere ganger i året - å forbedre halvmaratonpersen kan også være en god utfordring framover.

Treningsmessig (og dermed også bloggmessig) er jeg altså på autopilot for tiden - jeg bruker ellipsemaskinen et par ganger i uka, jeg har lånt spinningsykkel og romaskin hos Tone, og jeg har trent styrke med Siri & Co. Og så gir jeg på litt ekstra opp Sørkedalsveien på sykkel hjem fra jobb.

Første joggetur blir fredag 14. desember, og jeg gleder meg vilt!

Positivitet til det kvalmende

Skjerpings. Jeg har vært gjennom dette før, flere ganger faktisk, og det har gått (mer eller mindre) bra hver gang. Bud nummer én er å få trent på en eller annen måte, sånn at jeg slipper å måtte dunke hodet i veggen og pådra meg flere skader enn jeg allerede har.

Så dette er det nye meg:

Eller nesten, da. Dette er det nye meg. Dagen etter at jeg innså omfanget av drittbetennelsen pisket jeg hele familien inn i lørdagsstresset på xxl og kom tilbake med et knirkende vidunder:

Jeg slipper å bruke masse tid på å dra til og fra treningssenter, jeg kan trene mens ungene er hjemme og jeg kan se dvd mens jeg trener. Ellipse er ikke gøy, men det er i hvert fall bedre enn ingen ting.

Ellers har jeg startet på et nytt prosjekt, som lar meg se døden i hvitøyet på en ganske pirrende måte: Prosjekt sykle-til-jobben-om-vinteren. Jeg trodde det skulle bli den letteste sak i verden, men jammen ble jeg litt pysete da den første snøen og isen kom for et par uker siden. Dessuten er jeg så lite teknisk at bare det å skifte dekk ble litt uoverkommelig. Men å skulle presse seg inn i fulle t-banevogner er enda mer uoverkommelig, så i går satte jeg meg faktisk på sykkelen igjen. Uten piggdekk. Og så kom snøen. Så nå har sykkelen fått nye dekk (jeg kan dessverre ikke skryte av å ha gjort det selv, tsk tsk), og jeg gleder meg som et barn til å prøve dem når jeg skal til Blindern på fredag!

Walk-in-closet slash sykkelverksted

Da jeg syklet til jobben i minusgrader i går morges kjente jeg at vanlige hansker ikke er tingen i nedoverbakke. Siden jeg fortjener masse nytt siden det er så synd på meg, ble disse kule hummerhanskene også innkjøpt i går:

Så gjenstår å se om jeg overlever galskapen! (Hvis ikke: jeg vil være organdonor.)

Svake mennesker

Man kan ha viljestyrke til å fullføre en grusom maraton - men til å ta to ukers løpefri etterpå? Ikke mulig! Antagelig ble all selvdisiplin brukt opp på lørdag for hele 2012 - minst.

Jeg har planlagt å ha to ukers løpepause etter Fredrikstad maraton lenge, lenge. Det gikk helt greit de første dagene, da jeg omtrent bare beveget meg ved hjelp av (min totalt manglende) armstyrke. Men så kom jeg litt til meg selv igjen, og kjente hvordan jeg sank ned i det mørke avholdshullet. Og abstinensene dukket opp. Jeg har vært irritabel, godtesjuk, grenseløst fortvilet over at jeg spiser mer og forbrenner mindre, rastløs, apatisk, ja, alt som hører med når man ikke trener. Jeg har medlemskort på Studentidretten, så det er ikke det minste synd på meg - men kan jeg ikke løpe, nei da kan det være det samme. Bare la meg ligge på sofaen i joggebukse, og gå på jobben med fett hår.

Fem dager holdt det, og så måtte jeg bare ut en liten tur. Hvorfor fikk jeg egentlig den ideen om to løpefrie uker? Er det ikke noen som sier at man kan løpe av seg beinhinnebetennelse? At tro flytter fjell, i det minste?

Bla bla bla.

Jeg tok på den fine KT-tapen som jeg har kjøpt på lopeskjort.no. Jeg vet mange er fornøyd med den, så det var verdt et forsøk.

Og så tok jeg på de nye Nike Lunarglidene mine! Første mengdetreningssko fra Nike jeg prøver - blir spennende å se hvordan de fungerer.

 Mye rosa! Sånn kan det gå - da døtrene mine ble født nektet jeg å kle dem i rosa, både av prinsipp og fordi jeg syntes det var en grusom farge. Og se på meg nå. Jeg fikk forresten kompliment fra en eldre herremann i Røakrysset, som syntes jeg var "meget stilig!"

Selve joggeturen var ikke noe særlig å skrive hjem om. Jeg har vel aldri følt meg så smadret i hele kroppen noen gang. Vonde føtter, vondt kne, vondt lår, vond legg, vond ankel. Men 5,5 km i subbefart (6.45) gjør vel neppe så mye skade - og nå ligger jeg med is på beinet i sofaen. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe leggproblemet an denne gangen - det lureste er selvfølgelig å bare ta en måned eller to uten løping. Men klarer jeg? Skal jeg heller prøve behandling, styrketrening, subbeløping, ingen langturer, og se om det kan fungere? Tips til flinke behandlere i Oslo mottas med takk!

Fredrikstad Maraton 2012

Kosetur i Fredrikstadmarka. Værmeldingene tydet på nydelig høstvær, sol og noen få plussgrader. Jeg skulle løpe etter godfølelsen og skli inn under 4.15 lett som en plett. Eller helst slå Régis' Amsterdam-tid på 4.12. Helt til naboen sa i går: "Hva? Løper ikke du under 4 timer, da?" Noe som fikk meg til å få lyst til å prøve. På en god dag, kanskje det kunne gå an? Det er lov å prøve seg, er det ikke? Engelen på venstre skulder prøvde å snakke meg til fornuft, men fornuft er som kjent ikke det jeg lytter mest til.

Men på første runde skjønte jeg at å komme under fire timer nok kunne holde hardt. Løypa er forholdsvis tung med jevne stigninger og endel skogsløping som riktignok går på fine skogsveier, men som likevel er litt tyngre enn asfalt. Første runde (14,195 km) gikk på ca 1.21, så om jeg ikke kom meg under lå jeg i hvert fall an til å komme langt ned mot firetallet. Alt føltes bra så langt, selv om jeg var litt nervøs og engstelig for å ha startet for fort.

Selv om løypa ikke er av de letteste, er den variert og fin å løype. Den første halvparten går på sykkelstien langs Rolvsøyveien, og er ganske flat og fin. Deretter er det noen ganske korte bakker før man kommer inn i skogen. Skogsdelen er vakker, spesielt i dag viste naturen seg virkelig fra sin beste side. Borredalsdammen og 2. og 3. Bjørndalsdam skinte i solen og det var flotte farger over alt.

Dette ser jo ut til å ha vært en fest! Bilde: Kondis.no

Rett etter første passering, ved ca. 15 km, fikk jeg plutselig vondt i begge lårene. Foran, i muskelen, akkurat som om jeg hadde fått en strekk i hvert ben. Samtidig! Utrolig merkelig, og veldig rart at jeg skulle kjenne noe så tidlig. Hver gang jeg satte en fot i bakken kjentes det som et spyd stakk inn i muskelen og vred rundt... For å tenke på noe annet plugget jeg inn ipoden og hørte på Muse. Gåsehudfølelse! Hadde det ikke vært for den forbaska motvinden som gjorde det tungt å løpe langs Rolvsøyveien. Utrolig tungt, faktisk. Jeg merket nok ikke helt hvor mye det kostet å holde samme fart som på første runde, men ved 20 km møtte jeg faktisk veggen. Ikke bare var beina vonde, de var stokk stive. Jeg drakk cola, sportsdrikk, vann og helte nedpå med gel, stratos, rosiner, banan, mokkabønner (har aldri sett sånn servering noen gang! Fantastisk!) uten annet resultat enn at jeg ble uvel. Ved andre passering - 28 km - hadde jeg løpt omtrent like fort som første runde, og lå fortsatt an til å komme inn rundt 4.05. Problemet var bare at jeg var fullstendig, fullstendig tom! Jeg ble stående en liten stund og fikk pepping fra Régis og jentene, Yngvild og Magnus (gode, gamle venner), og alltid like blide Pål-Helge. Det var helt forferdelig å måtte ut på en runde til, men krus ville jeg ha, dessuten har jeg ikke for vane å bryte et løp, og 14 km, det er jo peanuts. Seriøst! Men én kilometer ut i tredje runde måtte jeg gå. Bare noen meter, vær så snill! Problemet var at det var så uendelig tungt å begynne å løpe igjen etter en gåpause - og 14 kilometer, det er langt å gå når man er så død i beina som jeg var. Et ironisk "formen er på topp, eller?" fra en mann som løp forbi da stilen min var på det minst elegante. Herregud, for et mareritt. Ved nest siste drikkestasjon mistet jeg alt jeg tok i på bakken og hadde bare lyst til å gråte - men det hjelper jo ingen ting som helst. Det var bare å humpe av gårde, sakte, tåle smerter i lår og knær, og forbanne den elendige ideen om å komme seg under sub-4.

Føler meg hundre ganger kleinere enn jeg ser ut - siste passering.

Plutselig dukket Pål-Helge opp igjen, på sykkel. Og fulgte meg i mange kilometer mens han gjorde sitt beste for å holde humøret mitt oppe. Jeg var nok ikke den mest sprudlende utgaven av meg selv, men det hjalp utrolig godt å fokusere på noe annet enn smerte, smerte, smerte. Tusen millioner takk! Pål-Helge syntes jeg burde gjøre et realt forsøk på å øke farten de siste seks kilometerne for å slå Régis' tid, men for meg var det bare snakk om å overleve. Hvert skritt var en kamp, og det fantes ikke noe kjeller under kjelleren, selv om jeg hadde begynt å grave ganske godt i gulvet allerede.

Omsorgen på drikkestasjonene var rørende. Man merket at dette løpet er mindre enn Fredrikstadmarka rundt ( bare 88 deltakere), og stemningen var helt spesiell. Aldri har jeg fått så mye oppbacking, ros og medfølelse av funksjonærer underveis. På siste drikkestasjon tok jeg en neve mokkabønner, rosiner, banan, og prøvde å gi det jeg hadde de siste fire-fem kilometerne. Grusomt, grusomt, grusomt. Omsider skjønner jeg hva folk snakker om, de som mener at maraton er så hardt. Både Berlin og Skogsmaraton gikk veldig lett, men så løp jeg også mye roligere (på Skogsmaratonet gikk jeg i alle bakkene og i Berlin er løypa flat som en pannekake). Siste bakke, jeg klarer knapt å bevege meg oppover, men det går, og der er jeg i mål. De siste 14 kilometerne tok 10 minutter lenger enn de to første, og jeg kommer inn på 4.16. Det er ny pers, og hurra for det, men jeg gremmer meg likevel litt over at jeg startet for fort. Jeg ville helt sikkert løpt raskere hvis jeg ikke hadde blitt så stiv i beina. Jaja, en velfortjent lærepenge, som riktignok var utrolig smertefull, men som kommer godt med. Neste maraton skal ikke foregå på denne måten!

Flott krus fikk vi, og kaker og kaffe. Og så ertesuppe, da, men det var det siste jeg hadde lyst på. Det var kjempestemning i FiF-huset, litt som å være på fest, nesten, og folk hilste og gratulerte. Jeg har skrytt av mange løpsarrangementer, men dette tok kaka, bokstavelig talt! Akkurat nå frister det ikke så veldig med en gjentakelse, men hvem vet, det er jo lov å prøve seg på en "koselig, rolig langtur" neste år også?

Dette var da bare ille kost! Har noen sagt noe annet?

5 dager...

5 dager til maraton. Er jeg klar?

Ja, klar nok i hvert fall. Det er ikke dagen jeg skal gjøre et kanonløp, det er dagen jeg skal løpe et maraton "for moro skyld", i gamle trakter, fnise litt av ertesuppa og spise masse godteri etterpå. Jeg har bare hatt én tremilstur som forberedelse, men jeg har løpt mange kilometer de siste månedene. Så veldig galt kan det vel ikke gå? Régis løp inn på 4.12 under Amsterdam maraton i går; han fulgte planen om å holde seg rett under 6 min/km til punkt og prikke. 2.06 på 21 km og 4.12 på 42, det kaller jeg jevn løping! Så spørs det om jeg klarer å gjennomføre den samme planen i den mer kuperte Fredrikstad-løypa. Jeg er bare nødt til å slå ham, er jeg ikke?

Langtidsvarselet viser strålende sol og 5 grader. Det hadde vært noe! Jeg skal lage meg ny spilleliste for første gang på 3 år. Jeg skal prøve å få noen til å komme og heie på meg hver gang jeg passer mål. Jeg tror det blir en kjempefin dag. Etter maratonet har jeg pålagt meg selv et par uker løpefri, for jeg begynner å kjenne litt murring i høyre legg igjen - langturen ned fra Frognerseteren, før terrengløpet i Fredrikstadmarka, har ikke vært det beste for en ustabil fot og ankel. Men etter løpepausen, da skal jeg begynne å sanke kilometre igjen... Mange, mange rolige kilometre uten tanke på fart! Som i går, da jeg løp 9 km med Tone. Ikke én eneste gang sjekket jeg klokken underveis. Deilig! Mange sånne langturer gjennom vinteren, med skavling eller musikk i stedenfor høy puls.

Tremilstur til Frognerseteren med Ingrid

Fredagstempo med Siri

Men først skal 42 kilometer løpes. Jeg sitter med beina høyt de neste dagene!

Fredrikstadmarka rundt 2012

Jeg har hatt to totalt forskjellige opplevelser av Fredrikstadmarka rundt. I 2010 syntes jeg løypa og arrangementet var helt fantastisk (det var sol). I 2011 syntes jeg løypa og arrangmentet var helt forferdelig (det var iskaldt, regnet, jeg tryna og løp meg bort pga. dårlig merking). Hvordan skulle det bli i 2012? Jeg hadde stor tro på nydelig høstvær og solid pers.

Nydelig høstvær, ja særlig. Da jeg hentet startnummeret kl 10, var det to grader og sur vind ved FiF-huset. Så fristende har det vel aldri noensinne vært å la være å stille til start. Men siden jeg skal løpe maraton om to uker ville jeg uansett vært nødt til å løpe en langtur i dag, så... På med terrengskoene og avgårde sammen med en enda mindre motivert storebror.

Det virket som det var færre folk enn før ved start - ikke så rart, men synd for arrangøren som får så kjedelig ruskevær to år på rad. Jeg visste at jeg kom til å bli varm ganske raskt, men jeg var bekymret for at det skulle bli glatt på stein og fjell.

Starten gikk tregt som vanlig, men etter noen hundre meter hadde det løst seg opp. Jeg begynte å ta igjen folk. Jeg gikk etter påkledningen - allværsjakkene, overtrekksbuksene og toppluene, de skulle jeg søren meg forbi. Jeg har aldri skrudd på konkurranseinstinktet under løp før, men nå som jeg har kommet i litt bedre form kjenner jeg at det er morsomt å prøve å knive litt. Det er tilfredsstillende å løpe forbi tilsynelatende spreke, unge menn, men det er enda gøyere å løpe forbi jenter i min egen aldersklasse.

De første kilometerne gikk strålende. Pulsen var ikke for høy, farten bra, og jeg så for meg hvordan jeg skulle storme inn under 1.50. Den følelsen varte sånn cirka til 9 kilometersmerket. Da husket jeg plutselig hvorfor jeg hater terrengløp, noe inderlig, inderlig. Attpåtil begynte det å regne, og det ble om mulig enda våtere, glattere og kaldere. Jeg er så pysete, redd for å falle, dårlig teknisk, og senket tempo helt latterlig mye i dette vanskelige partiet, som også er ganske kupert. Plutselig begynte folk å løpe forbi meg, jeg som hadde plukket rygger jevnt og trutt hele veien. Attpåtil hadde jeg et utrolig smertefullt gnagsår, fordi høyre sko var for løst knyttet. Prøv å knyte lisse så fort du kan når hendene er våte og kalde - ikke lett. Enda flere forbi meg. Æsj! Jeg hater gjørmehull og glatt fjell og livsfarlige røtter!

Eeeeendelig kom vi til Skihytta og 14 km. Da var mitt eneste håp å såvidt perse, dvs. komme meg under 2 timer. Det burde gå, men jeg rakk jo ikke engang å se på klokka, så konsentrert måtte man være på dette føret. Men fra Skihytta og inn er det bare deilig, deilig grusvei som starter med en lang slak nedoverbakke. Og der begynte jeg å suse forbi alle de som hadde tatt meg i skogen. Jeg gruset dem alle som én, og enda flere til. Fordelen med det rolige tempoet i skogen var jo at jeg fortsatt hadde pust og krefter i beina, og nå kjente jeg at tempotreningen med Siri kom til nytte. Alle de siste seks kilometerne gikk under 5.30, og to under 5. Jeg løp ikke feil (denne gangen hadde de forresten merket bedre), og da det var to kilometer igjen skjønte jeg at jeg kunne komme inn under 1.55. Jeg endte på 1.53.23, ble nummer to av atten i min klasse og syvende kvinne totalt. Det er jeg kjempestolt over!

Selv om været var surt og vått og terrenget tungt og vanskelig, syntes jeg det var et utrolig hyggelig løpsarrangement. Alt gikk på skinner, merkingen var bra, nok saft og vann ved drikkestasjonene, jeg fikk mer heiing av entusiastiske tilskuere enn under Oslo Maraton, og Fredrikstadfolk er bare utrolig blide og koselige. Det er "Kom igjen, guttær!" hele veien, og alle disse blide "guttane" på 50+ som utgjør den harde deltakerkjernen, sprer humør og latter også under løpet. Som da jeg løp forbi en fyr i begynnelsen av løpet. "Du sprutær på mæ, jo!" "Unnskyld!" " Næ jæ bara køddær!" (Stort glis.)

Bilder lånt fra Fredrikstad Idrettsforening: 

http://idrett.speaker.no/organisation.asp?WCI=wiKlubbKassaNews&WCU=1292730&CatId=49032

Det bittelille gnagsåret mitt.

Tempolykke!

Jeg har vært litt rastløs de siste dagene. Sånn jeg nesten alltid var før jeg begynte å løpe. Urolig, irritabel, klarer ikke å rive meg løs fra (akk så kjedelig) nettsurfing, føler et konstant behov for å roe nerva ved å stappe i meg sjokolade og rødvin. Men nå ligger jeg salig på senga og er endelig kvitt ubehaget, takket være 25 minutters løping. For en gangs skyld ble Smestadtempoøkten lagt til en fredag, til kl 15, til Frognerparken, og attpåtil i strålende vakkert solskinn. Siri stilte opp som vanlig, men denne gangen kom også Torfinn og Hanne med min lille nevø i joggevogn, og Silja. Vi varmet opp litt før vi satte i gang med en hurtig fem-kilometer. Det var deilig å løpe en litt lengre runde enn Smestaddammen, men litt slitsomt at halvparten gikk nedover og den andre halvparten oppover (selv om Siri påsto løypa var paddeflat - det var den ikke). Hanne og Silja kjørte sitt eget løp mens Torfinn slet med joggevogna. For én gangs skyld prøvde jeg å ta igjen Siri den siste kilometeren, det greide jeg ikke, men jeg pustet henne nesten i nakken i hvert fall, og innsatsen var god (når man nesten kaster opp i siste sving får det holde).

24 minutter og 53 sekunder som gir den aller, aller beste lykkefølelse som fins!

Søndag hadde jeg også en fin treningstur - av en helt annen type. Jeg måtte løpe minst 24 km for å få noen langturer i beina. Tone ville gjerne være med på en litt kortere variant, så vi møttes ved Fossum og tok den vanlige runden oppover mot Hvitstenvann. Det var kjølig og vakkert høstvær da også, og beina var lette og fine. Søndag skal jeg løpe 30-32 km (det blir den første og siste ordentlige lange turen før Fredrikstad maraton om tre uker), håper det går greit...

Ellers har jeg allerede fått et mål for våren 2013: Edinburgh maraton! Det går i slutten av mai, så jeg frykter sterk sol og varme, men de skryter av å ha den raskeste løypa i Storbritannia. Dessuten er Edinburgh en utrolig fin by! Jeg skal reise sammen med nabo Ingrid, Tone og Thomas er også påmeldt - kanskje blir det enda flere kjente å spise fish'n'chips med etter løpet?

God løpehelg!

Nytt mål

Tusen takk for alle utrolig hyggelige kommentarer på forrige innlegg! Joggebloggsfæren må være den absolutt koseligste av alle bloggsfærer.

Jeg var ikke lenge i gledesrus før jeg begynte å se meg om etter et nytt mål. Egentlig hadde jeg tenkt å være med på Lørenskog halvmaraton, men det er jo nesten dømt til å bli en nedtur etter Oslo Maraton (og forrige gang ble en ganske dårlig opplevelse). Hvorfor ikke like gjerne slå til og løpe det jeg egentlig skulle løpt forrige lørdag - maraton? Jeg er i mitt livs form, jeg har trent mye i det siste og mangler egentlig bare noen lange turer. Det rekker jeg å få til før jeg deltar i (trommevirvel) FREDRIKSTAD MARATON!

Fredrikstad Maraton går av stabelen 27. oktober.
De lokker med ertesuppe (for den som måtte like det).

For en overgang fra Berlin... Hittil er det påmeldt 19 stk, hvorav 2 kvinner (den ene er meg). Halvparten av løypa går langs en vei det umulig kan være så mange tilskuere, og den andre halvdelen går i skogen. Man løper samme runde tre ganger. Akkurat det skremmer meg litt. At det er få deltakere og tilskuere plager meg lite (å slippe ekle utedoer og lange køer veier opp for det), men å løpe samme runde tre ganger virker litt skremmende. På den annen side, da er man aldri så langt borte i gokk som man for eksempel er ved 24 km i Skogsmaraton, dessuten kan jeg passere heiagjengen min (hvis de gidder å komme) hele tre ganger.

Hvorfor orker jeg å melde meg på maraton igjen? Fordi jeg har savnet langturene. Jeg er skadefri og tåler noen tretimersturer. Jeg regner ikke med å løpe så fryktelig fort, men jeg skal nok klare å perse (altså løpe under 4.29.59) selv om løypa har større høydeforskjeller enn Berlin. Jeg trenger noe å glede meg til! Jeg skal levere avhandlingen min om et halvt år og kommer snart til å gå inn i den fryktede innspurtsbobla, med andre ord blir det lite tid til trening i vinter, så dette får bli den siste innsatsen jeg unner meg selv på treningsfronten før Fredrikstadløpet 2013...

Jeg dro på konferanse i Warsawa på mandag, noe som passet bra i forhold til restitusjon av slitne bein (og vondt høyrekne. Når skal jeg lære at jeg ikke bør bruke Lunaracerne på lange turer?). Etter hele fire (!) hviledager sto langintervaller på programmet i går. Siri, Ingrid og jeg løp rundt og rundt Smestaddammen, 2x3 km. Jeg holdt nesten følge med dem den første intervallen, som for min del gikk i ca. 4.50-tempo. Optimistisk! Etter pausen var beina stokk stive, og middagen truet med å komme opp igjen. Så andre intervall ble en nedtur i 5.10-tempo, men det ble en bra økt likevel.

Nei, jeg skal ikke klatre oppover Wyllerløypa i morgen - jeg skal sitte på toppen og spise boller! Og heie litt på dere tøffinger etter hvert som dere kommer opp. Gleder meg!

Oslo Maraton 2012

Dere som har fulgt denne bloggen en stund, vet at jeg har hatt en bøyg: å komme meg under to timer på halvmaraton. Jeg har prøvd sikkert ti ganger, minst. Persen har krøpet nedover og nedover mot to-tallet, men aldri under. 5.40-tempo har gitt meg høy puls og melkesyre altfor tidlig. Skadeavbrekk har heller ikke gitt meg mulighet til å trene så mye som jeg har ønsket. Men denne høsten, som jeg har gjentatt i det uendelige, har jeg endelig forberedt meg ordentlig og kjent formkurven stige. Jeg har vært så sikker på at jeg skulle klare å komme under to timer at det egentlig var litt skummelt - det har jo tidligere vist seg å være umulig, gang på gang på gang.

Været var i hvert fall på min side. Det var utrolig ubehagelig å vente på start i det kalde, småvåte høstværet, men jeg visste at det kom til å bli bra å løpe i. Régis og jeg møtte Tone og Thomas i god tid, og vi stilte oss alle freidig ved 1.55-ballongen i pulje to. For én gangs skyld stilte jeg meg opp tidlig nok i feltet - det ble lite sikksakkløping, men jeg følte ikke at alle løp forbi oss heller. Vi hadde en felles plan om løpe i 5.30-tempo.

Starten gikk utrolig lett. Forrige gang jeg løp i Oslo Maraton syntes jeg at det var forferdelig bratt opp gjennom Frogner; denne gangen var det nesten paddeflatt. De fantastiske Lunaracerne fløy avgårde og jeg måtte holde igjen. Jeg visste at dette kom til å gå veien. Etter hvert hadde jeg én tanke i hodet, og det var at jeg ikke skulle gå over 5.30 per km én eneste gang hele løpet. Kroppen føltes hele tiden så lett og fin. Da vi kom til kaffe-bygget snakket jeg med en fartsholder med 1:55-ballong og fikk konstatert at han bare hadde startet 10 sekunder etter meg. 1.55 var altså innen rekkevidde. Hm! Ikke ta i for mye nå, Astrid, det straffer seg fort.

Dagens første litt tunge kilometer kom da vi løp opp ved Festningen, gjennom en drikkestasjon i en litt krøkkete sving og så begynte å åle oss bortover langs en trang vei bort mot Sjursøya. Jeg kom inn i både 1.55- og 1.45-gruppa samtidig, det var mølje og slitsomt å holde tempo oppe. Men da vi vendte tilbake mot sentrum ble jo alt så mye verre... For en motvind! Plutselig var mølja borte, jeg løp mutters alene og holdte på å blåse bort. 1.55-ballongen forsvant, bokstavelig talt. Mannen gled også lenger og lenger bort. Æsj, har jeg vært for optimistisk igjen, nå.

Fungerer brillefint med skjørt i kaldt, vått høstvær!

Men så forsvant vinden og humøret kom tilbake. Jeg hadde fortsatt ikke en eneste kilometer over 5.30, beina var fine, pulsen lav og vi var godt over halvveis. Hvor galt kunne det, gå, liksom? Plutselig tok Régis meg igjen også (den sniken hadde vel ligget i ryggen på meg i motvinden). Jeg var skikkelig pratesyk, mens han knapt svarte. Pratesyk langt ute i en halvmaraton, kanskje jeg til og med var litt defensiv? Trangt på Grønland også, ujevnt underlag, men jeg var fortsatt fornøyd med løypa. Høydeforskjellene er jo latterlige. Jeg har fem kilometer igjen, og tenker at jeg ikke kan løpe et halvmaraton uten å gå litt i kjelleren. Jeg tar innpå 1.55-fartsholderen. Vips, forbi! Det er gøy å løpe raskere, alt er uansett joggetempo og komfortsone etter KK-løpet på Bygdøy i stekende solskinn. Jeg langer ut og løper forbi de fleste. Hurra!  Når vi svinger inn i Kirkegata hører vi endelig litt heiing også, fram til nå har det vært fullstendig dødt. Enda bedre på Karl Johan. På Egertorget er Régis tilbake, og der løper han jammen forbi. Ved Nationaltheatret står hele familien og heier, og Adelheid. Bare en kilometer igjen - den ble skikkelig tung. Bakken opp ved Stortinget var den tyngste av alle, og 800 meter føltes som en hel maraton. Men å ha innspurten før mål i en nedoverbakke, det er jo bare genialt. Jeg skjønte at jeg hadde gruset 1.55-gruppa, og løp inn på 1.53.47. For en følelse! Nå er jo alt mulig.

Régis kom inn 15 sekunder før meg, og Tone rett etterpå. Utrolig gøy at vi klarte å komme oss under to timer, alle tre!

Gratulerer dere som har løpt i dag, og takk for heiing!

Frykt

Dette blogginnlegget handler ikke om løping. Det handler om å overvinne frykt; nærmere bestemt en skrekk jeg har slitt med i årevis og nå er nødt til å stirre inn i hvitøyet. Det handler ikke om sneglefobien, og absolutt ikke om sub-2-forbannelsen. Det handler om en frykt som hemmer meg i hverdagen, som innskrenker friheten min, som gjorde at datteren min ikke fikk dratt i en bursdag forrige uke. Jeg er redd for å kjøre bil, men nå er det ingen vei tilbake lenger. Caroline skal begynne å spille cello i morgen, på et tidspunkt bare jeg kan levere henne, og uansett hvor mye jeg prøver lar det seg ikke gjøre å transportere en cello på sykkel.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg lærte å kjøre bil i Lyon, en av Frankrikes største byer. Jeg overlevde det. Jeg er ikke dummere enn folk flest, jeg ser meg om, bruker alle speilene og kjører ikke for fort. Likevel føles det helt rasjonelt å ikke ville sette seg bak rattet. Ulykker skjer, folk dør! Barn blir påkjørt!

Jeg kom over et fint blogginnlegg om bilskrekk i dag. Jeg kjente meg veldig igjen i det som står skrevet:

Jeg er kanskje ikke den beste sjåføren, det kan kanskje bulken i pappas bil bekrefte (nå er det snart et år siden jeg bulket den, da). Men tydeligvis er jeg heller ikke den verste sjåføren. Har hørt utallige historier med folk jeg kjenner som enten har kjørt ut, krasjet, kjørt på biler, og jeg vet ikke hva. Men det gjør jo ikke akkurat at jeg føler meg noe tryggere bak rattet, at det finnes flere dårlige sjåfører der ute. Det som er oppsiktsvekkende er at mens jeg er stiv av skrekk, så virker ingen av disse andre jeg kjenner som har opplevd å kjøre ut eller det som verre er, det spor redde for å kjøre bil! Det synes jeg er ganske urettferdig.

Akkurat sånn har jeg det også. Hvordan klarer så mange andre - dummere enn meg, med dårligere syn enn meg, folk som skriver sms'er mens de kjører, folk som drikker før de kjører - å sette seg bak rattet, mens jeg som den eneste skal spare omverdenen for den fare jeg måtte utgjøre?

I morgen må jeg ta nøklene og gå inn i garasjen uansett hvor vondt jeg har i magen. Jeg må bakkestarte mens jeg åpner garasjeporten, komme meg ut på Vækerøveien, vike for biler fra høyre når jeg svinger til venstre i et lyskryss, og så parkere foran en skole der det sikkert vrimler av barn jeg potensielt kan rygge inn i. Dette gjør andre hver dag, det er sikkert like naturlig for dem som det er for meg å pusse tenner, handle mat og skrive blogginnlegg. Rart, hva?

Heldigvis blir det en treningsøkt på meg i kveld, så jeg kan forsøke å glemme min eksistensielle krise bittelitt - rolige runder på Jarmyra med Tone & Co. Forhåpentligvis går det bedre enn på søndag, da jeg tok en runde på Fossum med nabo Ingrid. Først trynte jeg i en stein i "lysløypa" og kom hjem med et kjempevondt sår på kneet fullt av grus og stein som det var umulig å rense. Rett etterpå kjente jeg det begynte å skvulpe i magen, og flere kilometer hjemmefra sto jeg bøyd over en grøft og holdt på å kaste opp. Sånn går det når man spiser middag FØR trening! Jeg var kvalm resten av kvelden, og kommer aldri mer til å spise annet enn brødskiver på forhånd.

Så det var vel de siste dagene oppsummert - angst, blod og oppkast. Satser på at mestringsfølelse betegner resten av uka - hvis jeg overlever kjøreturen til Bestum, da.

KK-mila 2012

Det satt som kjent ganske langt inne for meg å melde seg på KK-mila. For å ta skrittet og reise ned til Aker Brygge måtte jeg bare ty til den alltid like trygge ironien, og brukte ekstra lang tid foran speilet. Caroline kunne ikke skjønne hvorfor jeg plutselig skulle ta på meg øredobber og sminke meg før et løp. Det er bare på tull, prøvde jeg å forklare. Når man skal løpe dameløp, må man late som man er en dame. Ok, men hvis du skulle løpt maraton, mamma, da hadde du vel ikke sminket deg? Du har skjønt det, jenta mi. Maraton er blodig alvor. En 10-kilometer kan man godt tulle litt med! Ikke fullt så trygg på mitt ironiske uttrykk da jeg satt på bussen med rosa hårbøyle, men pytt, i Ullern ser man uansett mye rart.

Dagens outfit. Stylist: Ingrid, 6 år.

Møtte opp i god tid og traff Hege, Lise Marit og Siri fra Treningscamp. God tid for å gå på do trodde vi, men det var jo fullstendig kaos overalt. Siri loset oss gjennom køen på Peppes til herretoalettet - da løste det seg (bortsett fra for han stakkaren som måtte bruke pissoaret med en haug jenter over skulderen).

Masse folk. Masse damer, området var stappfullt og det var kjempestemning under oppvarmingen. Jeg holdt på å stikke av da jeg hørte en mann på scenen som la ut i det vide og det brede om alle damebein og damerumper i tights han hadde foran seg. Er vi virkelig på Mad Men-stadiet fortsatt? Seriøst? Men nå hadde jeg sittet på bussen med rosa hårbøyle og oppsatt hår, det var bare å kaste seg ut i kaoset. For kaos ble det da saueflokken begynte å bevege seg, uten at noen egentlig visste om startskuddet hadde gått eller ikke. Jeg hadde hørt rykter om at tiden ikke skulle starte før ved en matte et stykke bortover sykkelstien, så jeg håpet det stemte - noe det gjorde. Men informasjonen her kunne kanskje vært en smule tydeligere?

Treningscampere! Bilde tyvlånt fra treningscamp.blogspot.com

Selv om jeg hadde startet ganske tidlig, ble det en del forbiløping i starten. Men ganske raskt kom jeg i en god flyt og ble veldig optimistisk da jeg hadde løpt både første og andre kilometer under 4.55-tempo. Det er flatt bortover Frognerkilen, selv om solen stekte litt for mye for min smak. Og da vi kom til Bygdøy, fikk jeg det skikkelig. Jeg har løpt der hundrevis av ganger, men aldri i 5-tempo. Det føltes som om det bare var oppoverbakker, sånne grusomme pulsbakker som gir melkesyre i beina og tusen negative tanker i hodet. Ved Paradisbukta hadde jeg så innmari, innmari lyst til å begynne å gå, og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg igjennom siste halvdel. Folk - i lange tights og med jakke! - trippet lettbent forbi. Men omsider kom vi til kongens stall og jeg visste at jeg var på løypas høyeste punkt. Bare ned til Frognerkilen og flatt bortover mot Aker Brygge. Øyner et lite håp om å pynte på katastrofen ved å i hvert fall få noen respektable tider på de siste kilometerne. Det er bare det at på flata er det fullt av gående 5-kilometerdeltakere, og det er selvfølgelig flott og fint, men trenger de å gå fem i bredden? Det ble mye sikksakkløping de siste kilometerne, og jeg mistet piffen og lysten til å få en veldig god tid; først da vi fikk beskjed om at det gjensto 400 meter (mot 500 på min klokke) orket jeg å klemme ut litt ekstra. Kom inn på 50.26, og er godt fornøyd med det, i solsteken og i en ikke spesielt enkel løype (helt klart tyngre enn Skiløpet, føltes det som i hvert fall). Glad for å være i mål, men ekstremt tørst. I kaoset leter jeg etter vannbordet. Gratisprøver på hudkrem. Tuller du? Får stukket en flaske med noe appelsinjuice-farrisgreier i hånda. Absolutt ikke det jeg vil ha. Vann! Sånn usexy, gjennomsiktig væske som kommer ut av springen, på alle andre løp kjedelig usponset og med andre ord uinteressant for KK-løpet. Jeg skjønner at dere ønsker å få penger ut av hver minste detalj, arrangører, men kanskje dere kunne inngå en sponsoravtale med Imsdal neste år?

Hyggelig med noen kjente langs løypa - her vinker jeg til fotograf Heming Leira, www.kondis.no

Goodiebagen var bra og ga meg valuta for pengene, og sprudlevannet gled også ned. Jeg er så fransk at jeg ikke kvier meg for å blande idrett og alkohol:

Lise-Marit og Siri kommer med lengre analyser av positive og negative aspekter ved KK-løpet. Jeg hadde en så negativ innstilling at jeg i grunnen ikke kunne bli skuffet - og bortsett fra det tullet som kom fra scenen, og litt rot i starten, fungerte det forholdsvis greit. Dokøene og den ekstremt kommersielle profilen gjør likevel at KK-løpet aldri vil komme på min favorittliste. Men det er vel helt greit.

Tunge bein

Jeg har noen skikkelige treningsuker bak meg. Forrige uke ble det 53 km, fordelt på en tur på 12 km i halvmaratonfart, en intervalløkt med 3x10x45 sek (og bare 15 sekunder mellom dragene - galskap!) rolig langtur (18,5 km) og 2x7 rolige km til og fra jobb. Uka før der ble det 55 km med én tempoøkt (6 km), én intervalløkt med 25x1 min, 12 km i halvmaratonfart, 10 raske km på Skiløpet og en rolig langtur (13,5 km). Detaljer for kontrollfreakene her.

Langtur med Blide-Siri

Skjørtet jeg vant fra lopeskjort.no. Hurra!

Både kvalitet og kvantitet på én gang. Har jeg nevnt at jeg attpåtil har begynt å sykle til jobb? 7 lette km hver morgen, men på hjemturen sliter jeg meg oppover Vækerøveien. Jeg er usannsynlig dårlig til å sykle, og blir forbikjørt av gamle damer med handleposer på styret og blonde babes med høye hæler. Samma det, jeg slipper i hvert fall å stå som sild i tønne på den forbaska t-banen, og er anpusten lenge nok til å kunne kompensere med en ekstra sjokoladebit i ny og ne. Vinn-vinn!

Uansett; jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten. Beina har vært mye tunge i det siste, og jeg gleder meg til å kunne trappe ned og samle overskudd til halvmaraton om halvannen uke. Jeg kunne ikke ha trent så mye mer eller bedre enn jeg har gjort de siste månedene; nå mangler jeg bare lette bein.

Men før jeg kan legge meg på sofaen med god samvittighet, skal det løpes fort enda en gang. Jeg har nemlig brutt med alle prinsipper og meldt meg KK-løpet. Hva? Dameløp, Astrid?! Jeg som alltid har tenkt at vi ikke trenger egne løp uten menn, hvorfor skal vi det egentlig, opp med hodet, ned med skuldrene og glem nå de dumme guttene! Dessuten synes jeg det er synd at menn har tilgang til færre breddeløp - for dem blir gjerne terskelen enda høyere for å delta. Men i hvert fall, det klør så innmari i løpefoten etter Skiløpet, jeg har trent mye fart i høst og i tillegg går løypa både på flate Frognerstranda og i den kjære Kongeskogen på Bygdøy. Så på lørdag blir det goodiebag og champis, etter at jeg har stilt meg helt foran i startfeltet og gitt jernet i ca. 5-fart. Bring it on! Det er forresten påmeldingsfrist i dag, hvis flere har lyst til å ta på løpeskjørtet på lørdag og vise at vi jenter faktisk kan løpe også, ikke bare fnise og lese KK!

Skiløpet 2012

Endelig en løpsrapport igjen!

Men det var på hengende håret at jeg stilte til start. Jeg er alene med ungene og uten bil denne helgen. Meldte dem offensivt på barneløpet og barnepass (for et fantastisk tilbud!) for mange uker siden, men da fredagen kom datt jeg ned på sofaen og følte at det var utenkelig, umulig, å skulle reise kollektivt med to masekråker til en annen by for å delta på et løp. Sånne kvelder da man er utslitt av trass, slåssing og grining og selv kunne trengt litt omsorg etter en berg-og-dalbane-uke på jobb. Men verdens snilleste løpevenninne Tone tilbød seg med en gang å finne en løsning så jeg kunne reise med bare ett barn (noe som er noe helt annet), og etter å ha lest diverse oppdateringer på facebook om forberedelser til Skiløpet og Nordmarkstravern, begynte det å rykke i løpsfoten likevel. Tone måtte dessverre stå over løpet pga. forkjølelse, men jeg plasserte eldstefrøkna hos henne og tok toget med Ingrid. Vi rakk ikke barneløpet, det får være måte på hva man skal få til, men vi klarte i hvert fall såvidt å hente startnummer og plassere henne på barnepassen før start (neste år bør jeg beregne bedre tid da det er et lite stykke å gå til Løplabbet).

Det var kjempestemning ved start, jeg fikk litt sånn Oslo Maraton-følelse med Eye of the Tiger, ballonger, svære bannere og masse folk. Snakket litt med Peer, Anna, Siri, Anna B., Marit og Tone. Veldig hyggelig! Jeg stilte meg ganske langt bak de andre, men burde nok vært mer offensiv for én gangs skyld - det gikk treigt i starten og jeg løp i det hele tatt forbi særdeles mange til å være meg (veldig bra for selvfølelsen, men litt dumt når det er endel køløping). Løypa var variert - jeg er ikke så veldig glad i å løpe over røtter og steiner og blir alltid litt grinete når farten går ned på grunn av det, men samtidig var det litt godt å bare ligge bak en rygg og ha litt lavere puls over en periode. Løypa var ikke så veldig kupert (etter Skogsmaraton føles vel alt flatt...), og det var mange rette strekninger der man kunne få litt flyt. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å ligge rundt 5.10 per km, og det gikk sånn nogenlunde, bortsett fra i det mest tekniske partiet. Mot slutten var det en slak oppoverbakke som var helt grusom - solen stekte, jeg var så utrolig tørr i halsen, og jeg kom litt ut av rytmen. Jeg ble reddet av en tenåring som på eget initiativ hadde satt opp en drikkestasjon merket "Gratis vann til løpere", jeg bælmet et glass og følte meg straks litt bedre. Og så kom egentlig mål veldig raskt på meg, jeg ble litt overrasket over hvor fort den siste kilometeren gikk. Hurra for skilt hver 100-meter før mål! Jeg hadde fortsatt litt å gi i den siste bakken - en jente rett bak meg fikk masse pepping av en fyr som sto langs løypa, jeg tenkte fader heller, skal hun løpe forbi meg bare fordi hun blir heiet på, ikke snakk om! Og da jeg kom inn til mål var jeg åpenbart veldig glad (bilde lånt fra Skiløpets Facebookside):

Det var utrolig morsomt å være med på et såpass lite løp som samtidig klarte å appelere til et bredt spekter av deltakere. Det er ikke hverdagskost at jeg har 26 damer bak meg i klassen! Jeg ble nr. 29 av 127 kvinner, og det er jeg veldig fornøyd med. Tiden skal jeg heller ikke gråte over, offisiell tid ble 51.26 (51.16 på egen klokke). Hytteplanmilapersen på 49.21 har så lenge stått for meg som en sånn uforklarlig, mirakuløs hendelse; nå er det deilig å sakte men sikkert spise seg nedover mot femtitallet uten høyere makters hjelp.

Bilde lånt fra kondis.no

Hva skal man ellers si om Skiløpet? Profft! Kjempefin t-skjorte. Godt merket, fin løype. Helt SUPERT med barnepass-tilbud. Rimelig! Hyggelig. Gratulerer, Janicke!

Så var det bare å spurte til toget og dra hjem til de utrolig snille barnevaktene, som også disket opp med pizza og eplekake. Sånne venner er gode å ha!

Moro!

Det har aldri vært så moro å trene før. Akkurat nå stemmer det meste.

For det første kan jeg løpe så mye jeg vil. Innen visse grenser, selvfølgelig, jeg tror ikke en 100-kilometersuke ville vært spesielt gunstig for kroppen min, men det hadde neppe vært særlig kompatibelt med livet jeg lever uansett. Jeg tåler helt fint å løpe 40-50 km i uka nå, fordelt på 4-5 økter, og det er jeg kjempefornøyd med. Hittil i år har jeg faktisk løpt like langt som jeg løp i hele 2010 og 2011 - rett i underkant av 1000 km. Nesten dobbelt så mye mengde som før er jo nødt til å telle litt positivt for formen, tenker jeg. I tillegg ser det nå ut til at jeg kan løpe lange turer igjen også, jeg har ikke kjent på lårproblemene på over en måned, og i går løp jeg 16 km uten smerter overhodet. Herlig!

Og så, i tillegg, kjenner jeg resultatene komme. Første lyspunkt denne uka var da jeg løp to langintervaller rundt Smestaddammen med Siri og Pia fra Treningscamp. 2 x 3 km. De første 3 km gikk unna i ca 4.45-fart, noe som ble en skikkelig pers. Var faktisk hakk i hæl på Siri hele veien! Mer skal ikke til for å gjøre meg euforisk... Etter pausen var det tungt å starte opp igjen, så neste intervall gikk litt saktere, men totalt løp jeg de 6 km i 4.50-tempo, og det er jeg uansett kjempefornøyd med.

Onsdag løp jeg kveldstur med nabo Ingrid. Hun er mye raskere enn meg, men hvis jeg løper litt fortere enn vanlig og hun litt saktere, blir vi fornøyde begge to. Vi løp en fin runde til Østernvann, 12 km, i 5.40-tempo. Det var så lett og greit, jeg skjønner ikke at det gikk i halvmaraton-tempo, for jeg følte at jeg fint kunne løpt dobbelt så langt i samme fart. Nå skal jeg ikke bli altfor optimistisk, men jeg føler meg i hvert fall bedre forberedt for halvmaraton enn noen gang.

Torsdag var det tid for melkesyre - sammen med Tone og Ingrid løp jeg 10 x 171 trappetrinn på Montebello (opp langs terrasseleilighetene bak Radiumhospitalet). Her ble det helt tydelig at jeg mangler lårmuskler! Mot slutten av hver stigning måtte jeg la de to andre dra fra, jeg kom meg knapt oppover. Ingen stor overraskelse at jeg var fryktelig støl i lår og legger dagen etter - men det ble heldigvis bedre av langturen på lørdag. Da var det Tone, Thomas og jeg som skulle løpe i underkant av to timer på så lav puls som mulig. Klok av skade løp jeg uten pulsbelte, så slapp jeg å bli fortvilet over at det er vanskelig å holde seg i sone 2, for ikke å snakke om sone 1... Deilige 16 km, en fantastisk start på lørdagen.

Det aller beste med treningen for tiden er i grunnen alle de superhyggelige menneskene jeg trener sammen med! Ingen sak å gi litt ekstra når man gjør det i godt selskap.

I dag ble dette resultatet av en restitusjonsgåtur i Hurdal:

Endrede planer

I dag byttet jeg distanse på Oslo Maraton. Jeg hadde sikkert klart å løpe 42 km om over en måned, men denne gangen hadde jeg lyst til å løpe litt raskere, og da måtte jeg ha forberedt meg godt. Blant annet med flere turer mellom 25 og 30 km. Jeg har vært flink til å løpe korte turer den siste måneden, låret fungerer greit, og jeg har ikke lyst til å ødelegge alt sammen med å plutselig tre- og firedoble distansen jeg tåler å løpe nå.

Det er egentlig bare prinsipielle grunner som har gjort at jeg ikke har endret distansen tidligere. Jeg vil være med og bidra til å øke andelen av jenter som løper maraton, og andelen av mosjonister som ikke akkurat befinner seg i toppsjiktet. Men den statistikken har jeg allerede bidratt litt til, og kommer til å bidra videre. Utover det synes jeg faktisk det er helt greit å heller skulle løpe halvmaratondistansen, og siden jeg bestemte meg har jeg blitt veldig motivert til å heller bruke de siste ukene på å få opp farten og forberede meg godt. Tone og jeg har skumle planer om å dra hverandre under to timer, både på trening og selve løpet. Denne gangen skal det gå!

Og jeg har virkelig pint meg opp i høy puls den siste tiden. Forrige uke løp jeg flere ganger i bratte motbakker ved Gaustablikk, både noen kilometer i "Zombie Hill" opp mot Gaustatoppen og i en slalåmbakke. I går fikk Siri den lyse ideen at vi skulle løpe tempo rundt Smestaddammen. Runden er ca 500 meter, og vi skulle ta ti uten pause. Planen var at jeg skulle holde meg under 5 min/km, men som vanlig feiget jeg litt ut underveis og endte på 5.05 i snittempo. Men ok, det var fortsatt utenfor komfortsonen. Jeg er bare nødt til å trene meg på å holde tempo oppe lenger av gangen, og ikke sutre fordi jeg vil av karusellen med en gang. Jeg føler ikke at pulsen blir for høy eller beina for stive, men det er noe med den rytmen, det er så utrolig slitsomt å henge på...




Planen framover er å 1) øke distanse gradvis med 1-2 km per uke 2) trene 4-5 ganger i uka (noe som er ofte, men siden jeg løper så kort bør det gå greit) 3) ha én tempoøkt, én intervalløkt og én lengre økt der jeg trener på å løpe i det tempoet jeg trenger for å komme meg under to timer på halvmaraton, pluss en superrolig joggetur eller to. Andre forslag mottas med takk! Jeg orker ikke å komme inn på 2.01 én gang til...

Det hører med til historien at Oslo Maraton skulle ha 90 kroner for at datasystemet endret distansen min. Maraton er i utgangspunktet dyrere enn halvmaraton, så det synes jeg er et unødvendig gebyr. Nok en gang får jeg et argument i favør av mindre løp. Takke meg til Skaubygdaløpet, Jessheim vintermaraton og Fredrikstadløpet, som har latt meg bytte gratis og attpåtil sendt meg en hyggelig e-post med ønske om god bedring.

Ferie

Forrige uke troppet jeg altså opp på Nimi igjen. Men denne gangen kostet det bare halvparten så mye som sist, jeg var der dobbelt så lenge, og prognosene var veldig mye bedre enn da jeg hadde leggproblemer. Fysioterapeuten mente som ventet at jeg har overbelastet muskelen fra setet og nedover langs yttersiden av låret. Deretter satte hun akupunkturnåler i de vondeste punktene - utrolig smertefullt, men forhåpentligvis virkningsfullt (jeg har i hvert fall trua!). Så ga hun meg noen øvelser for å styrke venstre hoftebøyer (tror jeg) som jeg skal gjøre tre ganger om dagen i tillegg til tøying. Jogging er greit, men ikke så langt at jeg får vondt (noe som betyr opp til 8 km ca). Hun mente absolutt at jeg burde bli bra til maraton i september - jeg er litt mer tvilende, men det viktigste er å få ordnet opp i dette, så jeg er optimist uansett.

Det blir mest familieferie for tiden...

... men for at jeg skal kunne kose meg med fransk pølse i sola (sola?!?)...

... er det godt jeg også kan løpe litt. 

Denne uka har jeg fortsatt på mitt nye kort-og-intenst-prosjekt. Jeg prøver å løpe under 5.30, tar i i alle oppoverbakker osv, flere ganger i uka. Noe har skjedd, for det føles så mye lettere enn før! Lørdag løp jeg på hytta, i slak oppoverbakke, i motvind, i under 5-tempo og ble ikke sliten i beina. For en god følelse! Jeg har også jogget helt rolig for å ikke overanstrenge låret, og i dag trente jeg alternativt - ellipse, sykkel, noen enkle styrkeøvelser, svømming.

Vi er på Gaustablikk for tiden, rett nedenfor Gaustatoppen. Vi kom kjørende hit på mandag, dagen etter helgens andre Norseman-konkurranse, og fulgte kilometermerkingen til maratonet langs Tinnsjø. Jeg fikk gåsehud da Gaustatoppen åpenbarte seg, ruvende som et annet Orodruin, med tunge skyer over spissen. Og ved 25 km startet oppstigningen. Jeg grøsset med tanke på alle grimaser, stønn og negative tanker som har fulgt stigningen opp de resterende 17 km! Etterpå leste jeg at veien kalles "Zombie Hill" - helt sikkert en veldig treffende benevnelse. Det er nok ikke så bra for setemuskelen min, men en dag har jeg lyst til å løpe veien fra bunnen av dalen og opp til hytta vi bor på, bare for å kjenne hvor bratt den er. Og da har jeg ikke svømt, syklet og løpt i ti-tolv timer først. Ufattelig imponerende!

Ro

Min tre uker lange periode uten barn er snart over. Godt er det, men jeg har i hvert fall utnyttet den til fulle. Ikke bare har jeg nytt å kunne være i fred i mitt eget hode uten stadige avbrytelser, men jeg har også trent mer enn vanlig. I hvert fall den første og siste uken; midt i mellom var jeg syk og måtte ta noen dagers pause.

Den siste uka har jeg ikke bare hatt barnefri, men jeg har plassert meg selv i fullstendig isolasjon hos mamma og pappa i Fredrikstad. Jeg har jobbet, løpt, spist, lest, sovet. Kapittel sendt til veileder, to krimbøker lest og ikke minst 49 kilometer unnagjort med joggesko. Nye, joggesko, til og med. Gaarder sport tømmer butikken og jeg fikk meg noen Saucony Phoenix 5 til en billig penge. Jeg vet ikke noe annet om dem enn at de er stabile, men de må være ganske lette, for så god løpsfølelse har jeg ikke kjent på evigheter.

Jeg sliter fortsatt litt med låret. Forrige uke tok jeg grep og bestilte time hos fysioterapeut på Nimi - for problemet løser seg åpenbart ikke av seg selv, hvile ser ikke ut til å hjelpe, og nå tikker klokken veldig raskt mot maraton i september. Når jeg ikke klarer å løpe mer enn 12-15 km, virker tretimersturene i oppkjøringsfasen, for ikke å snakke om selve maratonet, temmelig urealistiske. Det er ingen krise om jeg må omregistrere meg til halvmaratondistansen, men uansett er jeg nødt til å få gjort noe med dette problemet. Det hjelper å tøye, og kanskje fysioterapeuten har gode forslag til både tøynings- og styrkeøvelser som kan hjelpe. Uansett, da jeg hadde lagt på røret etter å ha bestilt timen ble jeg litt redd for at jeg ikke skulle ha vondt når jeg møtte opp. Er ikke det typisk, du har vondt i ukesvis, men når du først betaler svimlende summer til en som skal klemme litt på deg, så er alle smerter forsvunnet? Så for å få litt mer valuta for pengene, tenkte jeg å trene ekstra mye denne uka. Korte turer, men ofte. Det ble løping mandag, tirsdag, torsdag, lørdag og søndag. Tirsdag løp jeg raskt i tre pluss én kilometer, i går løp jeg intervaller (bokstavelig talt 4x4; fire runder rundt 2. dam som måler ca. 900 meter) og i dag løp jeg superrolig langtur (15 km). Tirsdag og torsdag var rolige "ekstra-kilometer". Jeg har ikke hatt noe særlig vondt, bortsett fra i dag da låret ble stivere og stivere etter 10 km og rett og slett ganske ubehagelig mot slutten.

Men jeg lar meg ikke vippe av pinnen. Jeg har nemlig lært én ting denne sommeren, og det er at man ikke trenger å løpe langtur for å få godfølelsen etterpå. Banalt, sikkert, men altfor lenge har jeg nektet å sette opp farten på kortere turer. Deltakelsen på Hovedøya rundt og Langøyene rundt viste meg at man også kan oppnå den ultimate lykkefølelse av å løpe 3 km, så lenge pulsen er høy nok. Det inspirerte meg til å løpe intervaller i går, og jammen gikk det ikke ganske greit. 4 runder er færre enn jeg løper på Treningscamp, men til gjengjeld holdt jeg tempoet oppe (ca 4.45-fart) på alle rundene, og jeg tok ingen snarveier. Heretter blir det tempo- og intervalløkt hver uke - og så får vi bare høre med Frk. Fysioterapeut hvor lange langturene kan bli.

Treningscamp uke 1 - yte for å nyte

Mottoet har jeg lånt fra Anna. Det er ingen hemmelighet at jeg begynte å jogge i en periode da vekten gikk i feil retning, og selv om jeg nå jogger for joggingens skyld, er det en veldig hyggelig bieffekt at man står litt friere til å kose seg ekstra. Men man skal yte veldig mye for å kunne nyte ganske mye, så denne første uka uten barn hjemme måtte nesten bli til en treningsleir hvis jeg skulle kunne spise og drikke alt jeg hadde lyst på uten at det skulle ende i katastrofe.

Mandag løp Régis og jeg 8 km, tirsdag syklet jeg til jobben, men det teller jeg ikke som trening - veien er for kort og jeg sykler for pinglete. Onsdag var vi med på Sognsvann Rundt Medsols. Jeg har bare vært med på det når de har arrangert Human Race og Nike Race, aldri bare vanlig SRM. Jeg hadde ikke lyst til å løpe for full guffe, så Régis og jeg skulle bare subbe rundt tre runder. Som vanlig når et startskudd går og utgangstempoet er raskt, kommer man inn i et løpsmodus der man gir litt ekstra. Jeg gikk absolutt ikke i kjelleren, men komfortsonehinna ble godt tøyd - og jeg er fornøyd med 54,17, siden jeg hadde tenkt å løpe flere minutter saktere (var egentlig litt nervøs for å ikke rekke fram før arrangørene ryddet sammen etter 70 minutter!)

Torsdag hadde vi meldt oss på Hovedøya rundt. Jeg har bodd i Oslo i snart ti år, men har ALDRI vært på noen av øyene i Oslofjorden, aldri tatt noen båt fra Vippetangen. Da måtte jeg jo bare benytte anledningen til å delta på Øyakarusellen! Og det var kjempekoselig. Vi løp først en oppvarmingsrunde gjennom løypa (ca 3,3 km), før vi løp en gang til i raskere tempo. Det var fryktelig vått og sleipt og masse skumle røtter for en terreng-pyse som meg, men pulsen kom da opp denne gangen også. Altfor lenge siden sist jeg presset meg litt, det er jo så utrolig deilig etterpå! Og med reker og loff blir det enda bedre...

Fredag var det hviledag, før vi løp en tur ut på Fornebu sammen med Siri lørdag morgen. Jeg kjente lårsmertene igjen, men fikk tilfeldigvis besøk av en fysioterapeut-nabo-venninne senere på dagen. Hun mente jeg hadde irritert slimpose over hoftekulen eller noe sånt, og at det kunne være verdt å prøve en ibux-kur. Det litt festlige var at hun selv slet med vond hæl, men ikke ville høre på mine råd om å ta en løpepause - og dermed kunne hun jo ikke be meg om å gjøre det heller. Vi får nå se!

I dag har jeg gjort noe helt nytt - syklet langtur. Régis har fått seg racersykkel, og jeg har en ganske fancy hybrid med tynne hjul. Fullstendig bortkastet på en pyse som meg, selvfølgelig, som bremser for livet i nedoverbakkene, stopper opp hver gang jeg ser en ujevnhet i asfalten og går av sykkelen hvis jeg kommer til en fortauskant... Men vi kom oss da til Asker, og hjem igjen også (ca 43 km totalt). Vel plassert under en parasoll på en kafé i Asker sentrum begynte det å pøsregne. Vi hadde bare t-skjorte (at det går an!) og ble skikkelig kalde, men det var ikke et alternativ å sykle tilbake før regnet roet seg litt. Det sluttet ikke helt før vi nærmet oss Oslo, og det var en skikkelig ubehagelig affære å sykle nedoverbakker i kaldt regn. Jeg ba intenst til Gud om bare et bittelite solglimt - der fikk jeg for all dissingen av sommervær. Etter en varm dusj og avslutningen av dagens tour de France under dyne på sofaen, var heldigvis marerittet glemt.

Ok, det var ytingen. Hva med nytingen?

Etter SRM: Nydelig biff med peppersmør og grønne bønner med hvitløk...

 

Etter Hovedøya rundt: Mine to favorittoster, Camembert (må være godt moden) og engelsk Stilton, NAM!

Etter lørdagens langtur: Ytrefilet av reinsdyr, sellerirotgrateng og smørdampet spinat

Sykkelpause i Asker under øspøs regn: chèvre-salat 

 Ok, kaloriregnskapet gikk nok ikke i null - men så er det jo sommer, da. Litt kos må man ha her hjemme også, når alle andre er på ferie!

Neste uke blir det endel jogging til og fra jobb hvis hofta (?) tillater det, Langøyene rundt på torsdag og forhåpentligvis en lengre sykkeltur til helgen.

Lenge leve Garmin!

Forrige uke døde Garminklokka mi. Det var veldig overraskende - den fine 610-en var jo splitter ny da jeg fikk den i oktober. Den låste seg plutselig, skrudde seg av, reagerte ikke på noen trykk og ble brennhet da jeg prøvde å lade den. Jeg sendte den inn til reparasjon på onsdag, og fredag fikk jeg e-post om at en ny klokke var på vei. Utrolig bra service! Nå sitter jeg her med vidunderet og håper at denne får et lengre liv.

Jeg tok meg en lang løpepause etter at jeg fikk vondt i låret som beskrevet i forrige innlegg. Først torsdag uken etter løp jeg 8 km, og så 6,5 km påfølgende tirsdag. Ingen av disse turene forårsaket noe særlig vondt, men da jeg løp langtur opp fra Fossum mot Hvitsteinvann onsdag kveld med Tone og Hedda, begynte jeg å kjenne det mot slutten av økta, og dagen etterpå var jeg ganske øm. Det virker som om jeg må prøve å holde meg unna de lengste turene og heller satse på korte turer. Jeg har nemlig ikke lyst til å ta fullstendig løpefri hvis jeg ikke må, for nå har jeg hele tre uker uten barn foran meg, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre å bruke all den ekstra fritiden på enn å trene mer enn jeg har anledning til ellers. Friheten skal i første omgang brukes til å delta på Sognsvann rundt medsols og Øyakarusellen - og mange koseturer i nærheten. Det er deilig å tilbringe juli i Oslo for en gangs skyld, og slippe å måtte løpe i otta for å unngå stekende sol.

JA og AU!

Knesmertene på slutten av maraton var overhodet ikke noe å bekymre seg over - de forsvant i løpet av et par dager. Lårene var støle litt lenger, men heller ikke noe å sutre over. Tiden etter maraton er deilig! Mestringsfølelsen er formidabel, løperselvtilliten har fått en enorm boost og i tillegg kan man (tror man) lade batteriene med uhorvelige mengder kalorier. Jeg kan knapt vente til neste maraton, for å få den samme belønningen!

Neste maraton VIL jeg løpe med skjørt!
Denne turkise varianten er favoritten så langt...

Men det er vel en grunn til at det ikke anbefales å løpe maraton altfor ofte. Jeg tok meg en kort tur onsdag (6 km) og en ny kort tur på lørdag (7 km). Den første opp til Røa/Bogstad og den neste til Stordammen i Fredrikstadmarka. Jeg kjente en stivhet på utsiden av venstre lår (der jeg hadde vondt mot slutten av maraton) begge gangene, men ikke noe bekymringsfullt. Så da tenkte jeg det var greit å ta en rolig tur med Siri i går kveld også. Jeg har nettopp løpt maraton, jeg tåler jo alt! Ikke fullt så logisk som det hørtes ut i mine ører... Jeg hadde feilberegnet litt hvor langt det er til Siri via ring 3, og da vi løp videre helt til Kongeskogen på Bygdøy ble det en ganske lang tur totalt. Jeg kjente at låret ikke føltes helt bra etter hvert, men pytt. Det var først da jeg kom hjem etter nesten 17,5 km at jeg virkelig kjente at det nok ble litt i overkant mange kilometer, en uke etter maraton... I dag har jeg haltet rundt og hatt det skikkelig vondt hver gang jeg har lagt tyngden på venstre fot. Helt øverst på låret, på utsiden. Greit, kropp, jeg tar hintet og venter en liten stund med neste langtur! Bare la meg få ta noen korte turer innimellom, ok?

Nordmarka Skogsmaraton 2012

Jeg rakk aldri å ta inn over meg at jeg skulle løpe maraton i går. Jeg holdt faktisk på å glemme å kjøpe immodium før stengetid på fredag! Det ville jo vært krise.

Lørdag morgen brukte jeg mer krefter til å finne ut av påkledning enn til å grue meg. Bare regn, sol og sky, kaldt, hm? Langt vel, men hvor tykt? Jeg tok med flere alternativer til Sognsvann og endte opp med lange bukser, t-skjorte og langermet rundt livet. Godt valg.

Timen før start ble tilbragt i garderoben sammen med Anna og Siw-Mette. Fantastisk å kunne ligge utstrakt og skravle, spise matpakke i ro og fred, gå på innedo i ro og fred... Må si jeg foretrekker denne type arrangement så til de grader i forhold til store byløp med stress, mas og ekle utedoer.

Så var det klart for start. Solen varmet og det så absolutt ikke regntungt ut, så jeg kastet capsen i siste øyeblikk. Jeg startet helt bakerst og travet rolig avgårde.

Første del av løypa var utrolig overraskende. Jeg har løpt opp til Bjørnholt mange ganger. Jeg har klart å innbille meg selv at det bare er oppoverbakke dit, men det var jo absolutt ikke tilfelle. De få oppoverbakkene var jo unntaket, og når jeg i tillegg gikk i dem, var jo det problemet fullstendig eliminert. Jeg holdt meg bak drevne ultra-Ellen, og gikk når hun gikk. Alt føltes kjempebra, og etter Skjærsjøen måtte jeg hele tiden ta meg sammen for å ikke løpe fortere enn 6 min/km.

Litt før avstikkeren opp til Hakloa fikk jeg meg en løpekamerat - en veldig hyggelig, men særdeles pratsom svenske. Vi diskuterte jobb, trening og maraton i mange kilometer helt til jeg ble litt sliten i hodet og strategisk senket tempoet. Det fikk unna den kjedelige avstikkeren, da, noe som kom godt med.

Rundt halvveis kom et skybrudd. Regnet bøttet ned, det blåste og ble skikkelig kaldt. Heldigvis hjalp det å ta på genseren, og det varte ikke spesielt lenge. Været var egentlig perfekt for meg som skyr varme.

Ved Kikutstua, etter 24 km, begynte jeg for første gang å føle at 42 km virket bittelitt langt. 18 km igjen! Uff, det orket jeg ikke å forholde meg til. Derfor satte jeg meg som mål å løpe til 32, og så takle den siste mila etter det. Den strategien fungerte egentlig veldig bra. Jeg mistet aldri motet, selv om kilometerne føltes lengre etter hvert. På en matstasjon fikk vi loff med syltetøy og rosiner, og det ga meg et skikkelig energikick. Dessverre måtte vi inn på en forferdelig gjørmete og glatt skogssti etterpå, der det ikke var mulig å løpe raskt. Jeg hoppet fra stein til stein, og et sted må det ha gått litt galt, for da jeg kom ut på veien igjen hadde jeg ekstremt vondt i venstre kne. Det strålte oppover i låret, og jeg måtte halte-løpe. Æsj! Men mål nærmet seg, og da vi kom til Ullevålseter tenkte jeg at resten bare var sjarmøretappe. Til jeg så at vi skulle løpe ned vestsiden av Sognsvann... Ånei. Enda flere oppoverbakker, og så kjempebratte nedoverbakker. De siste var fullstendig tortur, jeg hadde vanvittig vondt i kneet og visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men det hjalp ikke å gå heller, så jeg fikk bare løpe for å komme i mål og bli ferdig med det. Heldigvis hjalp det litt da veien flatet seg ut de siste kilometerne, og jeg kunne løpe ganske normalt inn til mål. Jeg hadde krefter i beina og følte meg overraskende kvikk, hadde det ikke vært for kneet. Utrolig deilig å høre stemmen til Heming i speakerboksen nærme seg, og rett før mål ventet den lille heiagjengen min. Herlig, og så godt å komme i mål! Endte på 4.43, som jeg er kjempefornøyd med.

Treningscamp-Marianne og meg

Skogsmaraton var et fantastisk arrangement. Alt gikk på skinner så vidt jeg kunne se, servicen underveis var upåklagelig - vann, sportsdrikk, bananer, rosiner, mandler, loff (hurra for loffen!) og cola (også veldig velkommen!) var mer enn hjertet kunne begjære på skogsturen. Jeg hadde med to gels og en bar - spiste en gel og en halv bar, men kunne egentlig ha spart meg å drasse rundt på det, for det var nok på stasjonene. Jeg er med neste år også, uten tvil, og håper da at kvinneandelen er større enn i år. Én startnummerkø for kvinner og fem for menn, hva er det for noe? Kom igjen jenter, la oss vise at vi er minst like tøffe som gutta, og la oss gruse dem i bakkene i Nordmarka!

D-5

5 dager igjen til Nordmarka Skogsmaraton. Jeg veksler mellom spent sitring og en følelse av at dette ikke er stort større enn en langtur fra Sognsvann med Treningscamp. Da jeg skulle løpe i Berlin var det for det første min maratondebut, dessuten innebar det flyreise, fri fra jobb, pakking, ukjent by og ukjent løype osv. Jeg kjenner at det er helt greit å skulle løpe neste maraton på hjemmebane. Jeg har løpt store deler av løypa før, jeg kjenner startområdet, jeg slipper å konkurrere med tusenvis av andre om pastamåltid på restaurant dagen i forveien, jeg slipper å bli skyflet gjennom en særdeles kommersiell salgshall for å hente startnummer (jeg vet ikke engang hvor jeg skal hente startnummer denne gangen, så avslappet er jeg). Jeg skal bare legge fram klær fredag kveld, ta t-banen opp lørdag morgen, og så plukkes opp av familien etter en fem timers skogstur eller noe sånt. Ikkeno' pes! Når Jack Waitz anbefaler folk som løper maraton på fire timer å ta jevnlige gåpauser (sikkert flere som leste dette i Kondis?), kan vel jeg gå i de verste bakkene, for å unngå for høy puls for tidlig. Jeg slipper å løpe sikksakk som jeg måtte gjøre i Berlin, og jeg kan høre på musikk uten å risikere å bli nedløpt bakfra. I tillegg skal det regne, så da slipper jeg jammen stekende sol også.

Etter sutreinnlegget mitt forrige uke tok jeg meg sammen og dro ut på en siste ganske-lang langtur (egentlig kjempelang, men alt blir jo litt skrudd når man trener til maraton). Planen var minst 22 km i Bærumsmarka via Fossum. Jeg endte opp med å løpe akkurat den samme turen som jeg løp tidligere i våres sammen med Tone & Co., da store deler av skogsveien fortsatt var dekket med råtten snø. Denne gangen var underlaget lett og fint, selv om det ikke er til å stikke under stol (fornøyd, Hanne?) at det stort sett bare går oppover i ganske mange kilometer. Men jeg hadde bestemt meg for å finne godfølelsen, og da kommer den som regel. Tilbaketuren gikk kjempefint, men jeg kjente at selv de minste bakkene begynte å bli tunge etter 22 km. Så jeg tror på ingen måte det kommer til å bli lett på lørdag, jeg vet at den siste mila (minst) kommer til å bli fryktelig tung, men det er helt greit så lenge jeg lar tid være tid.

Langturen satt i beina resten av uka. Jeg dro på Treningscamp onsdag kveld, men bare det å løpe ned dit i rolig tempo var en prøvelse. "Intervallene" gikk i 5.30-tempo, og selv da måtte jeg bite tenna sammen... Beina var fortsatt tunge da jeg løp hjem fra Blindern lørdag ettermiddag, men av en eller annen merkelig grunn kviknet jeg til i bakken mellom Makrellbekken og Hovseter. Det var absurd, men utrolig deilig, og jeg tok det som et tegn på at beina vil løpe skogsmaraton! Den følelsen ble bekreftet av søndagens kort-langtur (13 km) med Tone. Totalt 57 km forrige uke, avslapning de nærmeste dagene, og jeg er klar nok. Gleder meg!