Moro!

Det har aldri vært så moro å trene før. Akkurat nå stemmer det meste.

For det første kan jeg løpe så mye jeg vil. Innen visse grenser, selvfølgelig, jeg tror ikke en 100-kilometersuke ville vært spesielt gunstig for kroppen min, men det hadde neppe vært særlig kompatibelt med livet jeg lever uansett. Jeg tåler helt fint å løpe 40-50 km i uka nå, fordelt på 4-5 økter, og det er jeg kjempefornøyd med. Hittil i år har jeg faktisk løpt like langt som jeg løp i hele 2010 og 2011 - rett i underkant av 1000 km. Nesten dobbelt så mye mengde som før er jo nødt til å telle litt positivt for formen, tenker jeg. I tillegg ser det nå ut til at jeg kan løpe lange turer igjen også, jeg har ikke kjent på lårproblemene på over en måned, og i går løp jeg 16 km uten smerter overhodet. Herlig!

Og så, i tillegg, kjenner jeg resultatene komme. Første lyspunkt denne uka var da jeg løp to langintervaller rundt Smestaddammen med Siri og Pia fra Treningscamp. 2 x 3 km. De første 3 km gikk unna i ca 4.45-fart, noe som ble en skikkelig pers. Var faktisk hakk i hæl på Siri hele veien! Mer skal ikke til for å gjøre meg euforisk... Etter pausen var det tungt å starte opp igjen, så neste intervall gikk litt saktere, men totalt løp jeg de 6 km i 4.50-tempo, og det er jeg uansett kjempefornøyd med.

Onsdag løp jeg kveldstur med nabo Ingrid. Hun er mye raskere enn meg, men hvis jeg løper litt fortere enn vanlig og hun litt saktere, blir vi fornøyde begge to. Vi løp en fin runde til Østernvann, 12 km, i 5.40-tempo. Det var så lett og greit, jeg skjønner ikke at det gikk i halvmaraton-tempo, for jeg følte at jeg fint kunne løpt dobbelt så langt i samme fart. Nå skal jeg ikke bli altfor optimistisk, men jeg føler meg i hvert fall bedre forberedt for halvmaraton enn noen gang.

Torsdag var det tid for melkesyre - sammen med Tone og Ingrid løp jeg 10 x 171 trappetrinn på Montebello (opp langs terrasseleilighetene bak Radiumhospitalet). Her ble det helt tydelig at jeg mangler lårmuskler! Mot slutten av hver stigning måtte jeg la de to andre dra fra, jeg kom meg knapt oppover. Ingen stor overraskelse at jeg var fryktelig støl i lår og legger dagen etter - men det ble heldigvis bedre av langturen på lørdag. Da var det Tone, Thomas og jeg som skulle løpe i underkant av to timer på så lav puls som mulig. Klok av skade løp jeg uten pulsbelte, så slapp jeg å bli fortvilet over at det er vanskelig å holde seg i sone 2, for ikke å snakke om sone 1... Deilige 16 km, en fantastisk start på lørdagen.

Det aller beste med treningen for tiden er i grunnen alle de superhyggelige menneskene jeg trener sammen med! Ingen sak å gi litt ekstra når man gjør det i godt selskap.

I dag ble dette resultatet av en restitusjonsgåtur i Hurdal:

Endrede planer

I dag byttet jeg distanse på Oslo Maraton. Jeg hadde sikkert klart å løpe 42 km om over en måned, men denne gangen hadde jeg lyst til å løpe litt raskere, og da måtte jeg ha forberedt meg godt. Blant annet med flere turer mellom 25 og 30 km. Jeg har vært flink til å løpe korte turer den siste måneden, låret fungerer greit, og jeg har ikke lyst til å ødelegge alt sammen med å plutselig tre- og firedoble distansen jeg tåler å løpe nå.

Det er egentlig bare prinsipielle grunner som har gjort at jeg ikke har endret distansen tidligere. Jeg vil være med og bidra til å øke andelen av jenter som løper maraton, og andelen av mosjonister som ikke akkurat befinner seg i toppsjiktet. Men den statistikken har jeg allerede bidratt litt til, og kommer til å bidra videre. Utover det synes jeg faktisk det er helt greit å heller skulle løpe halvmaratondistansen, og siden jeg bestemte meg har jeg blitt veldig motivert til å heller bruke de siste ukene på å få opp farten og forberede meg godt. Tone og jeg har skumle planer om å dra hverandre under to timer, både på trening og selve løpet. Denne gangen skal det gå!

Og jeg har virkelig pint meg opp i høy puls den siste tiden. Forrige uke løp jeg flere ganger i bratte motbakker ved Gaustablikk, både noen kilometer i "Zombie Hill" opp mot Gaustatoppen og i en slalåmbakke. I går fikk Siri den lyse ideen at vi skulle løpe tempo rundt Smestaddammen. Runden er ca 500 meter, og vi skulle ta ti uten pause. Planen var at jeg skulle holde meg under 5 min/km, men som vanlig feiget jeg litt ut underveis og endte på 5.05 i snittempo. Men ok, det var fortsatt utenfor komfortsonen. Jeg er bare nødt til å trene meg på å holde tempo oppe lenger av gangen, og ikke sutre fordi jeg vil av karusellen med en gang. Jeg føler ikke at pulsen blir for høy eller beina for stive, men det er noe med den rytmen, det er så utrolig slitsomt å henge på...




Planen framover er å 1) øke distanse gradvis med 1-2 km per uke 2) trene 4-5 ganger i uka (noe som er ofte, men siden jeg løper så kort bør det gå greit) 3) ha én tempoøkt, én intervalløkt og én lengre økt der jeg trener på å løpe i det tempoet jeg trenger for å komme meg under to timer på halvmaraton, pluss en superrolig joggetur eller to. Andre forslag mottas med takk! Jeg orker ikke å komme inn på 2.01 én gang til...

Det hører med til historien at Oslo Maraton skulle ha 90 kroner for at datasystemet endret distansen min. Maraton er i utgangspunktet dyrere enn halvmaraton, så det synes jeg er et unødvendig gebyr. Nok en gang får jeg et argument i favør av mindre løp. Takke meg til Skaubygdaløpet, Jessheim vintermaraton og Fredrikstadløpet, som har latt meg bytte gratis og attpåtil sendt meg en hyggelig e-post med ønske om god bedring.

Ferie

Forrige uke troppet jeg altså opp på Nimi igjen. Men denne gangen kostet det bare halvparten så mye som sist, jeg var der dobbelt så lenge, og prognosene var veldig mye bedre enn da jeg hadde leggproblemer. Fysioterapeuten mente som ventet at jeg har overbelastet muskelen fra setet og nedover langs yttersiden av låret. Deretter satte hun akupunkturnåler i de vondeste punktene - utrolig smertefullt, men forhåpentligvis virkningsfullt (jeg har i hvert fall trua!). Så ga hun meg noen øvelser for å styrke venstre hoftebøyer (tror jeg) som jeg skal gjøre tre ganger om dagen i tillegg til tøying. Jogging er greit, men ikke så langt at jeg får vondt (noe som betyr opp til 8 km ca). Hun mente absolutt at jeg burde bli bra til maraton i september - jeg er litt mer tvilende, men det viktigste er å få ordnet opp i dette, så jeg er optimist uansett.

Det blir mest familieferie for tiden...

... men for at jeg skal kunne kose meg med fransk pølse i sola (sola?!?)...

... er det godt jeg også kan løpe litt. 

Denne uka har jeg fortsatt på mitt nye kort-og-intenst-prosjekt. Jeg prøver å løpe under 5.30, tar i i alle oppoverbakker osv, flere ganger i uka. Noe har skjedd, for det føles så mye lettere enn før! Lørdag løp jeg på hytta, i slak oppoverbakke, i motvind, i under 5-tempo og ble ikke sliten i beina. For en god følelse! Jeg har også jogget helt rolig for å ikke overanstrenge låret, og i dag trente jeg alternativt - ellipse, sykkel, noen enkle styrkeøvelser, svømming.

Vi er på Gaustablikk for tiden, rett nedenfor Gaustatoppen. Vi kom kjørende hit på mandag, dagen etter helgens andre Norseman-konkurranse, og fulgte kilometermerkingen til maratonet langs Tinnsjø. Jeg fikk gåsehud da Gaustatoppen åpenbarte seg, ruvende som et annet Orodruin, med tunge skyer over spissen. Og ved 25 km startet oppstigningen. Jeg grøsset med tanke på alle grimaser, stønn og negative tanker som har fulgt stigningen opp de resterende 17 km! Etterpå leste jeg at veien kalles "Zombie Hill" - helt sikkert en veldig treffende benevnelse. Det er nok ikke så bra for setemuskelen min, men en dag har jeg lyst til å løpe veien fra bunnen av dalen og opp til hytta vi bor på, bare for å kjenne hvor bratt den er. Og da har jeg ikke svømt, syklet og løpt i ti-tolv timer først. Ufattelig imponerende!