Status

I går kveld hadde jeg time hos idrettsmassør. Diagnose: senebetennelse i begge legger. Han kjente tydelige hevelser, både på innsiden og i en ring rundt nedre legg. Det gjorde fryktelig vondt å bli massert, så problemene er tydeligvis langt fra over selv om jeg har vært flink og ikke løpt på fem dager.

Hevelsene er på venstre side, ned mot foten

Jeg fikk beskjed om å kjøle ned leggene og ligge mye med bena høyt, for å minske ødemene. Videre hadde han ikke mer tro på sine egne evner enn at det måtte skje et mirakel hvis jeg skulle bli helt bra før Halvtraver'n førstkommende lørdag... Dette er jo til å gråte over. Jeg skal ta meg en liten prøvetur på torsdag, men er innstilt på at det andre Treningscamp-medlemmet i husstanden får overta startnummeret. Halvmaraton 26. september er tross alt viktigere.


Men jeg har ikke hatt helt fri, heldigvis - her har det blitt trent alternativt! Fredag tok jeg en tur i svømmehallen på Domus Athletica. Jeg innså da at jeg aldri har svømt i hele mitt liv, bare badet. Hvor lang tid bruker man på 1000 m? En time? To? Jeg hadde ikke peiling. Kjøpte svømmebriller for å se proff ut (veldig stilig sammen med mammas gamle 70-talls-badedrakt!) - problemet var bare at jeg ikke visste hvordan man svømmer bryst med hodet under vann. Jeg skjønte faktisk ikke at man må puste ut under overflaten, med det resultat at jeg knapt kom meg framover og flere ganger holdt på å kaste opp pga. store mengder klorvann i nese og svelg. Jeg endte med å svømme med hodet godt over vann og svømmebrillene på panna... Men det gikk greit allikevel etter mine begreper, 1500 m/40 min før jeg avsluttet med litt styrke. Har tørrtrent teknikk hjemme nå, så neste gang håper jeg å få til 2000 m med svømmebrillene på!

I går var jeg på intervallspinning, også på Domus. Veldig effektivt og gøy - en stor fordel med spinning er den høye musikken som overdøver din egen hivende pust. Først i pausen oppdager man hvor anpusten man faktisk er! Jeg møtte veggen skikkelig på slutten og hadde masse melkesyre det siste intervallet, men det er vel sånn det skal være. Jeg kommer helt klart til å fortsette med spinning, også når/hvis (!) bena blir bedre.

Time-out

Intervaller i Frognerparken. Leggene mine er som pulserende verkebyller, jeg klarer nesten ikke å gå på bena i pausene. Løper bare 5 av 12 runder, og kaster herved inn håndkleet: Jeg følger rådene til klokere hoder og skal ikke løpe før jeg er helt bra igjen.

Runder 10

Vis splitter

Splitt Tid Avstand Gj.sn. tempo Sammendrag 00:30:50 5.78 05:19 1 00:10:11 1.58 06:27 2 00:00:01 0.00 18:17 3 00:02:09 0.48 04:29 4 00:02:11 0.49 04:31 5 00:02:11 0.48 04:35 6 00:02:05 0.50 04:11 7 00:01:59 0.50 04:00 8 00:00:01 0.00 11:18 9 00:00:17 0.06 05:12 10 00:09:41 1.70 05:40

Fartslek på Bygdøy

Egentlig skulle jeg bare løpe intervaller hele denne uka, for å være fornuftig og spare leggene. Men da det ble organisert en kort Treningscamp-økt på Bygdøy, i den løypa jeg har løpt hver uke i et helt år, rett utenfor stuedøra, klarte jeg ikke å motstå fristelsen. Dessuten er smerten i leggene nesten helt borte.

Kristine, Siri og Hege ble med på turen; jeg ante bange anelser da også Hege virket av den godt trente typen, akkurat som Kristine og Siri, men heldigvis var det ikke et motbakkeløp vi satte avgårde på denne gangen. Jeg kjenner stiene på Bygdøy ut og inn og var ikke så redd for å bli altfor sliten, tenkte tvert i mot at det var greit å bli dyttet litt framover slik at det ble en ordentlig tempoøkt. Det gikk ikke så overvettes raskt - 5:40-tempo - men terrenget er kupert og ulendt, så jeg var god og svett da jeg kom hjem. Veldig hyggelig med selskap på turen!

Jeg sverger fortsatt til kompresjonsstrømpene - i det minste holder de leggene varme - nå har jeg i tillegg fått meg noen svarte som matcher aegisene (alt man må tenke på! ;) ):

Lett poserende med høstens must-plagg: gammeldame-strømper og gammelmanns-shorts

I går var jeg på spinning, for andre gang i mitt liv! Det var et veldig morsomt alternativ til løpetreningen. Rimelig absurd å sitte inne i et lite, svett rom med øredøvende musikk og en slags simulator med sykkelfilm og full oversikt over stigning og intensitetskurve... Godt å kunne justere motstanden på egenhånd - jeg lukket øynene og tråkket for livet oppover Mont Ventoux - og jammen i meg kom jeg først i mål!

Sliten!

Optimistisk (og utålmodig) som jeg er, klarte jeg ikke å stå over dagens Treningscamp-langtur selv om det kanskje (helt sikkert!) ikke var så veldig fornuftig. Men leggene føltes fortsatt bra, så jeg dro opp til Sognsvann og møtte Siri, Pål, Kristine og Maria kl. 10. Vi jogget rolig opp til Ullevålseter, deretter tilbake og helt hjem. Det ble totalt 18 km! Jeg tror jeg bare har løpt så langt to ganger før, faktisk, i mars og april. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg har vært utrolig sliten etterpå? Selve turen føltes ikke så hard, jeg var lett og fin helt til det gjensto en kilometer - da kom sola og ødela, bena ble tunge og jeg var glad jeg nærmet meg slutten. Men litt av en følelse å komme springende ned mot Frognerkilen og vite at man har løpt helt fra Ullevålseter! Det høres så laaangt ut...

Jeg kjente lite til leggene underveis, bare i nedoverbakkene gjorde det litt vondt. Men de er fortsatt vonde når jeg klemmer på dem, så jeg skal forsøke å være flink pike neste uke og bytte ut to løpeøkter med noe alternativt. Akkurat nå er jeg så sliten at det frister å ta en hel ukes fri, egentlig :)

Jeg noterer meg et par ting etter dagens økt:

- To tynne brødskiver to timer før start er for lite mat (ble skikkelig sulten underveis!)

- Powerade sportsdrikk ser ut til å komme overens med magen (drakk vann ved siden av)

- To drikkeflasker var for lite, jeg skulle tatt med den tredje også

- Dårlig idé å løpe 18 km før jeg skulle være alene med to kranglete unger i flere timer - nå er klokken halv ni, mor er utslitt og sier takk & god natt!

Men først skal jeg unne meg litt av denne blåbærpaien - jeg har jo tross alt 1058 kcalorier å erstatte!

Friske føtter!

Siden mandag har jeg ikke gjort stort annet enn å pleie leggene mine. Jeg har massert dem, brukt støttestrømper, smurt dem inn med tigerbalsam, sovet med mormors gamle rosa nattsokker; jeg har til og med gått med joggesko på jobben. Hva skal man ikke utsette seg for på grunn av joggingen? (Et spørsmål som dukket opp i hodet mitt etterpå var hvorfor jeg ikke alltid går med joggesko på jobben, egentlig - det er jo så ekstremt mye mer behagelig! - men det spørsmålet skal jeg forsøke å fortrenge så fort som mulig.) Jeg vurderte også å gå på jobben med tigerbalsam innpakket i plastfolie - men der gikk liksom grensen.

Jeg har følt at smertene har gitt seg gradvis, så i dag tok jeg sjansen på en prøvetur. På programmet sto oppvarming, 3x100 m, 25 min tempo, nedjogg, totalt 8 km. Jeg styrte igjen unna Bygdøy pga. sneglefaren, og løp derfor Frognerstranda - Aker brygge - Akershus festning t/r. Deilig, kjølig løpevær!

Det viktigste først; venstre legg var bare litt vond, i høyre kjente jeg kun litt murring. Og etter 4 km kjente jeg ingen ting i leggene i det hele tatt! Fantastisk! Først da jeg sluttet å løpe fikk jeg litt vondt igjen. Nå kjennes de ikke verre enn før - så jeg har store forhåpninger om at det verste er over.

Verre var det med lårene! Strekken fra mandag satt fortsatt igjen, 100-meter-spurtene måtte utgå (hva er egentlig poenget med dem, annet enn å plage meg?) og da jeg skulle prøve å løpe 5 km i 5-tempo fikk jeg temmelig vondt. Men jeg fortsatte likevel, og håpet det skulle gi seg etter hvert. Det gjorde det også til en viss grad. Lårene er grusomt stive og vonde nå i etterkant - men forstrukne muskler går vel greit over, eller hva? Uansett klarte jeg å holde et fint tempo. Jeg jobbet litt med hodet mitt, som mener at alt under 5:30-tempo bare er smerte. Denne gangen klarte jeg å overbevise meg selv om at det kan være greit å løpe raskere også, at så lenge pulsen er levelig kan man fortsatt nyte musikken, smile av snåle turister, hilse på sure guttejoggere... Jeg fikk til og med tenkt mer på doktoravhandlingen min enn jeg har klart de siste to ukene til sammen - fornuftig skulking av kontortid, må jeg si!

Økta ble som følger: tilsammen 3 km opp- og nedjogg i 6:05-tempo, 5 km i 5:08-tempo. Ca. 8 km/44 min - det er jeg kjempefornøyd med! Konklusjonen får være at føtter, knær og kondis er i akseptabel form :-)

Jeg har meldt meg inn i SiO og skal i morgen få knadd bort restene av uhumskhetene i leggene for en billig penge. Forhåpentligvis kan jeg kjøre lørdagens økt på 16-17 km som vanlig (i forbindelse med felles Treningscamp-tur fra Sognsvann).

Misære

Jomen sa jeg smør - et bedre coopertest-resultat var overhodet ikke innen rekkevidde. Jeg måtte kaste inn håndkleet etter 200 meter!

Jeg pådro meg en strekk i hvert lår i går formiddag da jeg sprang etter t-banen for å rekke å kjøpe, ironisk nok, kompresjonsstrømper mot den (tror jeg) begynnende beinhinnebetennelsen. Det gikk greit under oppvarmingen, men ved første raske steg hogg det til i begge lår igjen. Sverd, kniver, nåler og plent umulig å løpe raskt.

Jeg skal ikke påstå at jeg hadde gledet meg til tolv minutters hardkjør; men når du har psyket deg opp til det, er det ganske surt å måtte stå over. Det positive er at de vonde leggene fikk hvile - det ble med opp- og nedvarming (totalt 7 km). Vurderer å trene litt alternativt (ellipsemaskin, roing og styrke) resten av uken så de får hvilt ut.

Følte meg forresten utrolig teit da jeg gikk gjennom slottsparken med kompresjonsstrømper. Hvem tror hun at hun er, liksom, Grete Waitz? Men jeg har hørt at de kan hjelpe for leggene på flere måter, så det er bare å krysse fingrene og massere ømme punkter.

Se forresten mer om coopertesten, og bilder av slitne tryner, på treningscamp.blogspot.com!

Sognsvann-Ullevålseter-Sognsvann

I går skulle jeg igjen være med på Treningscamp-langtur fra Sognsvann i retning Ullevålseter. Sist var jeg jo så kjørt før vi startet at jeg rett og slett ikke kom meg opp, så denne gangen startet jeg frisk og opplagt ved Sognsvann.

Vi innledet økta med å heie på Silja som deltok på Oslo Triathlon (gratulerer med en super prestasjon!). Det var gøy å se svømmeetappen - sikkert mye gøyere å se på enn å bakse ute i det kalde vannet! Triathlon frister meg igrunnen ikke; verken svømming eller sykling er noe for meg, og jeg synes det virker styrete med all organiseringen, utstyr osv. Men jeg skjønner samtidig at det er en spennende konkurranseform for dem som orker.

Triatlon-Silja! (Bilde tyvlånt fra Silja S. Amundsen)

Vi var seks treningscampere denne lørdagen. Kristine, Ingunn og Pål dannet den raskeste gruppa mens Siri, Åshild og jeg luntet rolig i baktroppen. Det gikk fint! Tempoet var et helt annet enn forrige gang, og opplevelsen ditto. Vi skravlet oppover og var så i overkant late at vi snudde akkurat ved foten av den siste, bratte bakken opp til Ullevålseter. Hvorfor pine seg når man kan la være, egentlig? :) Nedover gikk energien med til å heie på triatletene som nå hadde siste etappe igjen; 5 km løping. Mye melkesyre rundt Sognsvann i går, men denne gangen var det ikke hos meg heldigvis... Jeg hadde derimot fortsatt vondt i leggene. Skikkelig iling på innsiden av venstre, og litt i høyre, legg hver gang jeg satte ned foten. Har prøvd å massere noen ømme punkter i kveld. Håper det går over snart, for det står mye på programmet framover. Først ut er coopertesten i morgen, og jeg håper jeg kommer meg forbi de 2500 m fra forrige gang. Det bør være oppnåelig.

Åshild, Siri og Astrid (Fotograf: Silja S. Amundsen)

I dag inviterte Siri til grillfest for oss treningscampere - gøy å treffes uten blodsmak i munnen og hivende pust for en gangs skyld :P Nydelig mat, strålende sol og koselige folk!

Kontrollfreak-detaljer

Ut på tur, aldri sur

Jeg må bare si meg enig i alle som liker å jogge i regnet (det kommer kanskje ikke som noen overraskelse): kjempedeilig å bli skikkelig gammeldags kliss-klass! Det hadde regnet hele dagen, men solen truet med å bryte fram da jeg stakk avgårde på en joggetur i ettermiddag. Etter få minutter styrtet regnet ned og jeg ble våt til skinnet. Heldigvis hadde jeg en lomme å putte iPoden i - men er det noen som vet hvor mye vann Forerunneren tåler? Den bør jo takle noen regndråper, men...

Tenkte jeg skulle teste ut Espens erfaringer ang. hvilke joggere som er mottakelige for hils/smil/nikk i dag. Han skriver: "Har nå funnet ut at jenter/kvinner under 35 år er det ikke noe vits å hilse på – fordi de tror antaglig at jeg er en halvgammel creepy kar utifra den elendige respondsen jeg får (kanskje jeg er det også?) Resten av befolkningen er OK å hilse på =)". Min erfaring var akkurat den motsatte, he he. Jentene, og eldre folk, smilte og hilste og var blide som bare det. Guttene så ned i bakken og unngikk all blikkontakt (bortsett fra to som gliste så fælt at jeg faktisk tror de lo av meg - strykes umiddelbart fra databasen!). Her har vi kanskje et motsatt-kjønn-kompleks-fenomen - eller, som jeg tror, da, at gutter/menn på den alderen er for blodseriøse til å bruke energi på å hilse ;)


Joggeturen (7 km, 40 min) gikk veldig fint, bortsett fra at leggene plager meg ganske mye. Det kan komme av intens tau-hopping, og lengre turer enn normalt de siste ukene - men mest av alt tror jeg de er skikkelig sinna fordi jeg har løpt mye med lettvektsko. Det er tydelig at de er like glad i Sauconyene som jeg er i Adidasene. Jeg liker dårlig å måtte la meg diktere av mine undersåtter på den måten der, - men det er nå engang de som skal bære meg framover, så det er vel bare å kapitulere og bruke sko med bedre demping på langturene.

...hvis føttene fikk velge...

Treningscamp

Treningscamp igjen i går kveld. På vei hjem fra jobb (jeg gikk selvsagt) regnet det øs, pøs og jeg antok at intervalltreningen kom til å bli en våt affære. Det stoppet heldigvis på bestilling før kl. 20. Siri trosset forkjølelsen og dyttet oss rundt, intervall etter intervall. Denne gangen hadde hun en "morsom overraskelse på lur" under oppvarmingen - det viste seg å være en liten stafett. Snakk om sjokk for en stakkars kropp som helst ville ligge på sofaen og varme opp til å se fotballkamp! Det gikk fullstendig galt under første veksling, Pål så meg ikke og fortsatte forbi vekslingspunktet i fullt firsprang. Da fikk jeg nok en gang et bevis på min totale mangel på konkurranseinstinkt, eller skal vi si min totale latskap. Istedenfor å rope på Pål, eventuelt springe for å ta ham igjen, sto jeg musestille, håpet at ingen så meg og tenkte: "Yes! Nå slipper jeg å springe!" Dessverre ble jo misforståelsen oppdaget på et tidspunkt, og det var ingen vei tilbake...

Jeg er generelt litt misfornøyd med innsatsen min på intervalltreningene - jeg føler at jeg har mistet det ekstra giret jeg hadde da jeg startet opp i høst. Jeg har ingen data fra oktober/november, men jeg innbiller meg at jeg hadde høyere puls og fart før vinteren kom. Jeg ser ut til å ha holdt jevn fart hele våren - mellom 4:45 og 4:55-fart på de doble rundene (litt i underkant av 1 km) og litt raskere på de enkle rundene. At jeg tar i mindre nå tyder vel på at formen generelt er bedre - og det er jo heller ikke sånn at jeg ikke er anpusten eller tung i bena, for det er jeg. Dessuten fikk jeg god hjelp av Lise Marit på de siste rundene! Vi dro hverandre opp bakken, og løp om kapp den siste strekningen. Det fikk meg helt klart til å gi litt ekstra. Men neste gang tror jeg jeg må ty til pulsbeltet igjen (det har ligget i skuffen siden før sommeren) for å kontrollere innsatsen!

Lise Marit hadde ansvar for styrketreningen denne gangen, og hun telte akkurat passe fort :) Jeg var deilig sliten i hele kroppen etterpå, og det var nydelig å spise kveldsmat foran fotballkampen (jeg følte meg faktisk så sunn at jeg lot potetgullposen ligge uåpnet i skapet! Dette blir nesten for mye av det gode...).

Lørdag har jeg meldt meg på langtur mellom Sognsvann og Ullevålseter i Treningscamp-regi. Denne gangen bruker jeg hodet og tar t-banen opp, i tillegg skal jeg ta med drikke (tenkte å prøve ut energidrikken som brukes under OM så jeg ikke får en ny opplevelse à la Gøteborgsvarvet), og jeg skal ta det helt med ro (leggene mine har vært vonde i det siste, håper det er forbigående). Og ikke minst skal vi heie på Silja som deltar på Oslo Triathlon!

Rolig langtur i Fredrikstadmarka

I går sto en 90-minutters langtur på programmet - nærmere bestemt 14-15 km. Vi var i Fredrikstad, og ville benytte sjansen til å sjekke ut en del av Fredrikstadmarka rundt-løypa. Dette er et 20 kilometers skogsløp som går av stabelen 10. oktober, og jeg har veldig lyst til å delta. Men det krever at jeg trener mer terreng og motbakker, og det føltes derfor greit å legge ukas langtur til skogen.

Régis, Hanne, Torfinn og Astrid

Hanne, Torfinn, Régis og jeg startet over Bratliparken, forbi Skytterhuset og deretter langs østsiden av Borredalsdammen. Fredrikstadmarka rundt-traseen fortsetter oppover mot Visterflo, men vi tok i steden en snarvei opp til Skihytta. Mye stigning her - Torfinn spurtet mens vi andre hadde nok med å kreke oss oppover bakkene. Det gikk rolig den første halvdelen av turen, men fra Skihytta og hjemover var terrenget mye lettere (det gikk nedover...) og farten kunne økes uten at pulsen gikk til værs. Jeg følte meg lett og fin hele veien. For en fantastisk følelse, å kunne løpe over 15 km uten å synes det er grusomt! Jeg kjenner endelig at treningen monner, og jeg trives når jeg løper. Før løp jeg fordi jeg elsket den deilig følelsen etterpå - nå synes jeg at selve løpingen i seg selv er deilig. Det er et stort skritt framover!

Jeg tenkte jeg skulle ta opp tråden fra kostholdsinnlegget mitt tidligere i sommer. Ferien ble veldig usunn for min del, med mye kjøtt, ost og vin, og det er nå på tide å få mer grønnsaker og bønner inn i den daglige matlagingen igjen. Utfordringen blir da å lage noe som er enkelt, men også godt. Jeg mislikte sterkt alt som lignet på grønnsaker helt til jeg flyttet til Frankrike og oppdaget nye måter å tilberede dem på. Jeg tenkte jeg skulle dele noen gode ideer, det er kanskje flere enn meg som er lei av kokte gulrøtter og poteter...

Dagens tips: Alt blir mye bedre med en god vinaigrettdressing

Salat med vinaigrettdressing er første bud her i huset. Da mener jeg ikke bare grønn salat, men de fleste sorter grønnsaker. Og jeg mener en ordentlig god sennepsbasert vinaigrettdressing med f.eks. hakket sjalottløk i. Mine favoritter - enkle, rimelige og særdeles sunne, men likevel kjempegode:

- Gulrotsalat. Rasp gulrot. Lag en dressing med en klatt dijon-sennep, 1 del rødvinseddik og 3 deler olivenolje (prøv deg fram). Smak til med salt og pepper. Hakk sjalottløk (eller vårløk) og bland i dressingen, la den trekke godt inn i løken. Bland i de raspede gulrøttene. Noe helt annet enn vanlig råkostsalat!

- Rødbetsalat. Kok rødbetene kvelden i forveien (dette tar litt tid, opptil flere timer, men krever lite arbeid). Skrell og skjær i biter. Lag dressing. Hakk sjalottløk og valnøtter. Ha gjerne i litt ruccola- eller annen grønn salat. Bland alt. Veldig sunt! (Til fest: Ha oppi skiver av tørket andebryst. Mmm.)

- Blomkålsalat. Damp blomkålen. Lag dressing. Til denne salaten er det godt med hakket hvitløk i dressingen. Bland sammen mens blomkålen fortsatt er lunken.

- Kikertsalat. Det meste passer sammen med kikerter. Jeg bruker ofte tomater, paprika, kyllingbiter, grønn salat... Sennepsdressingen med sjalottløk gjør det lille ekstra. Kikerter inneholder masse proteiner!

Andre sunne tips mottas med takk :)

Sneglefart?

For å motivere meg til økt treningsmengde før halvmaraton 26. september, har jeg begynt å følge Anders Szalkais treningsopplegg for å komme under 2 timer. Han angir nemlig hvilken fart man skal løpe i, noe som tvinger meg til å gi litt ekstra. I dag sto en rolig tur på 7 km/44 min, pluss litt styrketrening, på programmet.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta turen rundt Bygdøy - men sist jeg var der bugnet stiene av snegler, og regnværet det siste døgnet har vel neppe gjort saken bedre. Takk og lov at jeg bor like ved E18 og kan løpe trygt på den asfalterte gangveien der! Jada, jada, jeg vet det er fullstendig hysterisk. Hvis jeg en gang fullfører et maratonløp, kan noen stå i målområdet med en fet og slimete iberiasnegle? Så skal jeg ta på den, lover... Min gode psykologvenninne Yngvild forsøkte forresten en gang å helbrede meg med en form for tilnærmingsterapi - hun sendte meg 10 sneglebilder av økende ekkelhetsgrad. Det første var snilt og søtt:

Mens det siste var verre:

(Den hvite greia er faktisk en sneglepenis!)

Nok om det. Jeg priste meg i alle fall lykkelig for all asfalten og satte kursen mot Lysaker. Kroppen føltes lett, og jeg løp foran skjema uten å anstrenge meg det minste. Da jeg klokket inn på 41.14 etter 7.08 km (snitt 05:49) var jeg knapt svett og enda mindre anpusten, og jeg er helt sikker på at jeg på en god dag kunne holdt farten i 14 km til. Det må vel bety at formkurven er stigende, og at jeg er i rute til å komme meg under 2 t 26. september!

I ettermiddag går turen til Fredrikstad, der vi faktisk skal være fire Treningscampere under samme tak hele helgen. Forhåpentligvis får jeg følge på søndagens 90 min.-tur!

Intervalltrening

Det er leeenge siden jeg har trent intervaller nå, godt over en måned. Og hadde jeg ikke hatt Treningscamp, hadde det sikkert gått en måned til også. Det fremstår alltid i hodet mitt som noe vondt, grusomt, fælt... Men det faste holdepunktet hver onsdag kl. 20 får meg stort sett ut av døra når jeg har anledning likevel, godt er det. Og med lørdagens tøffe tur kunne jo selv intervalltreningen bare bli en opptur!

Det var kjempemange på trening, nærmere 20 stk. Det er gøy å ha flere å bryne seg mot. Klokken min sa takk for seg etter tre minutter, så jeg fikk dessverre ikke sjekket rundetidene. Men jeg tok ingen snarveier, og jeg syntes aldri det var grusomt. Det må jeg prøve å huske! Vi løp tre pyramider (1-2-1 runder), på de doble rundene var jeg litt lat, men tok i på den siste. Uansett var jeg skikkelig anpusten etter hver runde, og nå er jeg så støl i leggene at jeg knapt klarer å gå...

Kristine (hun som dro meg oppover til Sognsvann på lørdag) ledet an styrketreningen, og telte v-e-l-d-i-g s-a-k-t-e. (Hadde jeg hatt henne som personlig trener ville jeg nok perset på de fleste distanser etter kort tid!) Jeg kjenner at jeg sliter mindre med styrkeøvelsene nå - planke, sideplanke, båt... Har gjort det til en vane å gå igjennom disse øvelsene etter hver joggeøkt.

Ellers skal jeg innføre en ny gren i treningen: HOPPETAU!

De siste dagene har jeg lært jentene mine å hoppe hoppetau, og oppdaget da til min store forskrekkelse hvor anpusten jeg ble etter få hopp. 50 raske får jo opp pulsen nesten like bra som en intervallrunde! I tillegg tok det godt på legger, og mage - i grunnen over alt. Mamma spanderte et skikkelig hoppetau på meg, og jeg skal forsøke å ta noen serier hver dag.

Hva blir det neste? Rockering?

Nedtur i oppoverbakke

Flere lørdager i sommer har Treningscamp-løpere møttes ved Sognsvann kl. 10 på lørdager, for å løpe en time tur-retur Ullevålseter. Jeg synes det er kjempefint med mulighet for felles langtur, og ble derfor selvfølgelig med i går. Kristine tilbød følge fra Borgen, og beroliget meg med at vi skulle løpe rolig oppover. Jeg er riktignok dårlig i geografi, men jeg har fått med meg såpass at Sognsvann ligger endel høyere i terrenget enn Borgen. Likevel var jeg optimist og tenkte at en rolig tur fra Borgen til Ullevålseter burde gå lett som en lek. Hallo, hvor kørka går det an å bli? Jeg hadde sikkert klart å komme meg greit oppover i 7-tempo, men 5:30 var definitivt for raskt for meg - etter 1 km var jeg fullstendig på felgen, og verre skulle det bli. Etter hvert var jeg helt nødt til å senke tempoet, men skaden var allerede skjedd. Vel framme ved Sognsvann - før selve turen skulle begynne! - var jeg så kjørt at jeg nesten mistet blærekontrollen (*gosh*) og forsøkte å bestikke jenta i kiosken med flexikortet mitt for et skarve glass vann (heretter skal jeg aldri løpe uten både drikkebelte og penger!).

Ved bommen møtte vi Andreas, som stakk i vei i langt høyere tempo enn jeg var i stand til å holde. Kristine var fryktelig tålmodig og holdt meg med selskap - men etter bare noen få bakker var bena så fulle av melkesyre at jeg måtte kaste inn håndkleet og gå. Noe så forsmedelig! Det er ikke ofte jeg har måttet gå siden jeg begynte å jogge for et år siden - men så har jeg ikke løpt så mye i oppoverbakker heller. Her har jeg helt klart et stort forbedringspotensiale... Det var bare å innse at løpeturen var en fiasko (løpsmessig, ikke sosialt!), og selv etter flere kilometer i nedoverbakke var pulsen så høy at jeg måtte ta noen gåpauser. Total lengde ble 15,7 km (hvorav et par gående), på 1 t 40 min. Snittfarten på 6:24 er jeg faktisk veldig fornøyd med, alle bakkene tatt i betraktning :-) Pulsbeltet lå hjemme, men snittpulsen var garantert over 180 (!). Øktas lærdom: 1) Flere bakkeintervaller må inn i treningsprogrammet 2) Jeg må prøveløpe Fredrikstadmarka rundt-løypa før jeg eventuelt tør å melde meg på 3) Aldri noe motbakkeløp på meg!



En stor takk til Kristine for veldig hyggelig selskap underveis - håper vi kan løpe i en flatere løype en annen gang, så skal jeg komme med mer enn enstavelsesord! :-)

Gårsdagens lyspunkt: Adizero Tempo-skoene som Torfinn kjøpte i USA passer perfekt. Jeg var litt bekymret for at den høyre foten skulle bli øm, men jeg kjente ingen ubehag overhodet. Bedre dempet enn Aegisene, men mye lettere og mindre myke enn Saucony'ene.

I dag har jeg pleiet mine støle legger med å se på herrenes EM-maraton. Fantastisk imponerende hva noen er i stand til å prestere! Jeg holder ikke tempoet deres når jeg løper etter bussen engang...